Vurderer å gi fra meg omsorgen

[Gjest sliten av alt for tiden]

Jeg er i begynnelsen av tredveårene, men føler meg gammel og sliten.

Fikk barn da jeg var svært ung, men brøt forbindelsen med barnefaren etter kort tid, mye alkohol og dop inne i bildet, har ingen kontakt.

Giftet meg senere og fikk barn med en mann som slett ikke var lett å ha med å gjøre. Skilte meg bare få måneder etter fødsel.

Det er nå gått snart 6 år siden jeg skilte meg, det er påvist at min eksmann lider av personlighetsforstyrrelser (les:psykopat).

Han har derfor nå kun samvær under tilsyn 6 ganger i året.

Jeg har blitt dratt inn i rettsystemet i snitt 2 ganger pr. år, fordi han krever omsorgen for barnet.

Det har vært rolig i ett år, bortsett fra at jeg er nødt til å se ham ifm med samværet en gang annenhver mnd.

Hver gang blir jeg helt satt ut, jeg hverken ser ham i øynene eller snakker med ham og det er kun snakk om sekunder jeg ser ham disse gangene, men jeg blir kvalm, vil kaste opp, et voldsomt sinne kommer over meg og jeg fantaserer om å drepe ham, jeg blir totalt irrasjonell og vil bare vekk.

Så får jeg en nedtur etterpå, over alt det vonde som har vært, alt det vonde jeg vet som kommer, som bare henger som en skygge over meg.

Så går jeg videre og fortsetter livet mitt som før, helt til neste gang.

Poenget er det at jeg vet det kommer en ny rettsak. Jeg er allerede skakkjørt etter alle sakene som har vært.

Økonomisk er jeg helt på rævva, jeg er ikke kredittverdig lenger, jeg får ikke refinansiert lånene mine og jeg jobber alt jeg makter for å ha penger til det daglige.

Dvs .både kvelder og hver eneste helg.

Jeg vet det kommer ny rettsak, han kommer til å stevne meg om kanskje ett års tid, da han har vist seg å "fungere" under samvær med tilsyn.

Jeg har ikke sjanse i havet til å stille midler til dette og da har jeg jo tapt.

Det er ingen begrensninger på hvor mange ganger man kan gå til sak i samværsaker, så det blir heller ikke siste gang. Han gir seg ikke før han vinner, selv om det kanskje aldri vil skje.

Så tenker jeg: er det verdt det?

Er det verdt det å tviholde på omsorgen for dette barnet?

Er det verdt det å leve på vann og brød resten av livet, aldri kunne tilby barna mine noen ting som helst, fordi vi ikke har penger?

Jeg lever som en sosialklient, til tross for at jeg tjener en halv mill. i året.

Er det verdt det å slite seg ut psykisk og fysisk for dette, slik at jeg selv ikke er i stand til å gi barna mine en trygg og god oppvekst med meg tilstede?

Jeg har aldri avlastning, jeg kan ikke jobbe så mye jeg vil, pga av at jeg er avhengig av barnevakt til den minste.

Jeg er bundet 24t i døgnet, og mye faller på de eldste fordi jeg er så sliten.

De har aldri opplevd noe som helst på disse 6 årene, vi har ikke hatt ferie, fordi jeg har jobbet så vi skal ha noe å leve for.

Ser ingen ende på det hele.

Ønsker selv også å treffe et annet voksent menneske, en å dele livet mitt med, dele byrdene med.

Men jeg slipper aldri fri, har aldri tid nok alene til å bli kjent med noen. Kan ikke ofre å jobbe overtid, for da har vi ikke penger nok neste måned.

Så tankene har vandret fritt i hodet mitt etter siste samvær med far.

Skal jeg bare gi ham omsorgen? Skal jeg overlate barnet til far?

Tenker at da har jeg i det minste fri, kanskje litt overskudd, kanskje kan jeg involvere meg litt mer i livet til de eldste, stille mer opp for de i skolesammenheng, foreldremøter.

Jeg kan jobbe mer, for de klarer seg mye mer selv, jeg slipper å ha flere rettsaker og bekymringer for dette.

Jeg slipper å ha ansvaret for å rydde opp etter det kaoset han steller istand, jeg slipper at han er ute etter "mine" barn og påfører dem flere sår i sjelen.

Kanskje kan vi begynne å leve, hvis jeg bare gir ham det han vil ha.

Skal jeg ofre dette ene barnet for de andre?

Han er nå i et nytt forhold, en dame som har barn fra før og nå har de visstnok fått et sammen.

Kanskje kan jeg selge huset mitt, bli kvitt noe gjeld og leve godt, uten å ha denne skyggen over oss hele tiden.

Denne frykten, frykten på hva han skal pønske ut til neste gang?

Er det verdt det å ofre liv og helse for å tviholde på barnet?

Vi lider alle under dette, det hindrer oss i å skape oss et liv, en fremtid, fordi hver gang der lysner litt, så kommer han og river det ned.

Og det er ingenting vi kan gjøre med det, annet enn å leve gjennom det.

Jeg har alltid vært så sterk, jeg har klart det jeg må klare og alle har vært så stolt av meg og imponert over at jeg fortsatt har stått oppreist og klart meg så bra.

Men nå kjenner jeg at grensa er nådd, jeg tåler mindre og mindre av ytre påkjenninger og jeg føler meg så alene om alt.

Jeg har nesten aldri vært syk, men de to siste årene har jeg vært så mye syk, som igjen tapper meg for mere krefter.

Jeg har hatt flere lungebetennelser, jeg sliter med søvnen, har altfor høyt blodtrykk og generelt vært mye sykere enn før.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men lufter bare tankene som jeg har her og nå.

[Gjest Har, vært, der]

Jeg har vært gjennom det samme som deg. Hold ut. Han kan aldri få omsorgen for barnet så lenge han har en PF. Etterhvert blir nye rettsaker bare papirsaker. Altså: Det blir ikke innkalt til vitneavhør osv. Alle dokumenter behandles av retten uten at partene er til stede.

[Gjest Sliten av alt for tiden]

Jeg har vært gjennom det samme som deg. Hold ut. Han kan aldri få omsorgen for barnet så lenge han har en PF. Etterhvert blir nye rettsaker bare papirsaker. Altså: Det blir ikke innkalt til vitneavhør osv. Alle dokumenter behandles av retten uten at partene er til stede.

Etterhvert sier du, men hva er det? Etter hvor mange år da?

Jeg vet ikke om jeg vil holde ut lenger, ønsker å skape et liv for meg og barna før de flyr avgårde, før det er forseint liksom.

Har så lyst å kunne støtte de, økonomisk og emosjonelt. Siden minsten ble født, har de kommet i skyggen, for alt har dreid seg dette barnets ve og vel, ja det har rett og slett vært så mye.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg vil mer, om det er riktig av meg å kjempe mer.

Dessuten, ikke sikkert det bare blir papirflytting denne gangen når det kommer, og da vil jeg ikke kunne stille med noen midler uansett.

Så lenge rettsvesenet tillater slike mennesker å "ture" frem, så er jeg ikke optimistisk.

[Gjest har, vært, der]

Etterhvert sier du, men hva er det? Etter hvor mange år da?

Jeg vet ikke om jeg vil holde ut lenger, ønsker å skape et liv for meg og barna før de flyr avgårde, før det er forseint liksom.

Har så lyst å kunne støtte de, økonomisk og emosjonelt. Siden minsten ble født, har de kommet i skyggen, for alt har dreid seg dette barnets ve og vel, ja det har rett og slett vært så mye.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg vil mer, om det er riktig av meg å kjempe mer.

Dessuten, ikke sikkert det bare blir papirflytting denne gangen når det kommer, og da vil jeg ikke kunne stille med noen midler uansett.

Så lenge rettsvesenet tillater slike mennesker å "ture" frem, så er jeg ikke optimistisk.

Vår sak var to ganger i lagmannsretten og fire ganger i tingretten. Noe sånt.

Jeg kjenner til hvor sliten du er, men så lenge han får fri rettshjelp så kan han gå til sak gang på gang. Men han vil aldri få omsorgen.

Min eks har endelig ser det ut til gitt seg. Men uansett har jeg hatt ro ett år nå, og har krefter til å møte en ny runde fra han.

Økonomisk har jeg ikke så mye å gå på, men jeg vet at barna har det bedre som "fattige" enn med en far som er en psykopat.

Du skal ikke ofre ditt ene barn til denne mannen og muligheten for at barnet velger selvmord i tenårene til fordel for bedre økonimi og mer overskudd til alle.

Kan du ikke sykemelde deg en stund? Du er utbrent. Prøv å kom til hektene igjen.

[Gjest Har, vært, der]

Etterhvert sier du, men hva er det? Etter hvor mange år da?

Jeg vet ikke om jeg vil holde ut lenger, ønsker å skape et liv for meg og barna før de flyr avgårde, før det er forseint liksom.

Har så lyst å kunne støtte de, økonomisk og emosjonelt. Siden minsten ble født, har de kommet i skyggen, for alt har dreid seg dette barnets ve og vel, ja det har rett og slett vært så mye.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg vil mer, om det er riktig av meg å kjempe mer.

Dessuten, ikke sikkert det bare blir papirflytting denne gangen når det kommer, og da vil jeg ikke kunne stille med noen midler uansett.

Så lenge rettsvesenet tillater slike mennesker å "ture" frem, så er jeg ikke optimistisk.

Kontakt også Barnevernet for å få avlastning. De er ikke så skumle som de høres ut til. Kan hjelpe til med utrolig mye.

[tiliti]

http://forbrukerportalen.no/Publikasjoner/1023824302.54/1023973322.12

[Gjest gi aldri opp barna]

Dersom du har forsøkt alle andre muligheter, bør du selge huset nå før resten av overskuddet forsvinner. Det er bedre å ha en romslig økonomi og hjelpe barna enn å slite deg totalt ut bare for å beholde huset. Når du evt tilslutt møter veggen og mister arbeidskapasitet vil du uansett miste evne til å betjene gjelden.

Barna dine må du aldri gi opp. En psykopat har ikke innsikt i egen væremåte og vil skade barnet psykisk. Det er en tøff påkjenning å leve med. Selg huset og bli fri.

[Gjest utennickdennegangen]

Det som skjedde for det barnet jeg var nært. Etterhvert vil disse advokatene til din mann begynne å lukte lunta, og de vil bli mindre opptatte av den jobben de gjør, de er jo opptatte av at barnet skal ha det godt. Sannsynligvis vil han måtte bytte advokat på nytt og på nytt, fordi de forhenværende advokatene ikke vil gjøre jobben lenger. Ihvertfall hvis han dummer seg ut, og det vil han gjøre på et eller annet tidspunkt.

Jeg ville aldri, aldri overlatt mitt barn til en sånn mann. Vil du kunne leve med det?

Kanskje, hvis du er heldig, har han nå fått noe annet å fokusere mer på, nemlig sin nye kone. Er han psykopat vil dette også gå galt snart, og han har da to saker å føre....han blir gjennomskuet, og til sist er det ikke noen vits i at han fører sak.

I mitt tilfelle, er nå psykopaten uten barn, og uten nær familie. Hn har mishandlet alle sine barn. Hn vil sikkert aldri få ha noen omsorgsrett igjen. Heldigvis lever barna enda, men det skyldes flaks.

Aldri, aldri gi opp ditt barn til denne mannen!

Du vil sikkert kunne få rettsjhelp av jurk. Juridisk rådgivning for kvinner. I tillegg vil du kunne få hjelp til avlastning av barnevernet. Det er også mulig å søke om støtte til barnevakt gjennom trygdekontoret.

Barnet er nå stort, og vil ikke ha noen kontakt med denne forelderen som har mishandlet i så lang tid.

Lykke til.

[Gjest sliten av alt for tiden]

Vår sak var to ganger i lagmannsretten og fire ganger i tingretten. Noe sånt.

Jeg kjenner til hvor sliten du er, men så lenge han får fri rettshjelp så kan han gå til sak gang på gang. Men han vil aldri få omsorgen.

Min eks har endelig ser det ut til gitt seg. Men uansett har jeg hatt ro ett år nå, og har krefter til å møte en ny runde fra han.

Økonomisk har jeg ikke så mye å gå på, men jeg vet at barna har det bedre som "fattige" enn med en far som er en psykopat.

Du skal ikke ofre ditt ene barn til denne mannen og muligheten for at barnet velger selvmord i tenårene til fordel for bedre økonimi og mer overskudd til alle.

Kan du ikke sykemelde deg en stund? Du er utbrent. Prøv å kom til hektene igjen.

Hos barnevernet får jeg ingen hjelp mer, de har avsluttet min sak, og sagt lykke til! Jeg hadde avlastning tidligere, men fordi mine barn greide seg så bra, fant de det ikke nødvendig.

Har hatt utallige møter, men kommer ingen vei. Og jeg orker ikke kjempe mer. Springe på møter til ingen nytte, i tillegg taper jeg penger.

Jeg ser ikke noe poeng i å sykemelde meg, da blir jeg sittende hjemme å gruble, har vært der før, og det hjelper ikke det grann.

I tillegg vil jeg tape på det økonomisk, som igjen vil gi meg ennå mer problemer.

Når jeg er på jobb, er jeg et alle tiders menneske, jeg er blid, omgjengelig og jeg er meg selv og blir høyt verdsatt for den jeg er og det jeg gjør.

Jobben er faktisk det som holder meg oppe, og det er der jeg har mitt sosiale liv.

Selge huset nå? Tja, det kan jeg alltids, men det betyr at jeg aldri vil komme inn på boligmarkedet igjen, uten at jeg har en partner. Hvilket jeg ikke er garantert.

Jeg kjempet også hardt for å beholde huset, slik at vi i det minste hadde trygghet og visshet om at vi hadde plass å bo.

Jeg ønsker ikke å flytte barna til en annen skole i den fasen de er i nå, jeg tror ikke de vil takle det.

Vennene betyr alt i denne alderen og det er ikke så lett å knytte nye bånd.

Vi har diskutert det, men de ønsker ikke høre snakk om det.

Å leie noe som er stort nok til 4 pers. her i området, koster mellom 15 -20 000.-

Vet ikke, alt føles litt svart akkurat nå, kanskje er det bedre i morgen, jeg har da alltid klart meg.

Kan jeg leve med å ha gitt fra meg omsorgen til en slik mann?

Vet ikke, føler jeg er blitt mer kynisk med årene.

Er det ikke bedre om et liv går tapt,enn fire?

[Gjest også sliten]

Hos barnevernet får jeg ingen hjelp mer, de har avsluttet min sak, og sagt lykke til! Jeg hadde avlastning tidligere, men fordi mine barn greide seg så bra, fant de det ikke nødvendig.

Har hatt utallige møter, men kommer ingen vei. Og jeg orker ikke kjempe mer. Springe på møter til ingen nytte, i tillegg taper jeg penger.

Jeg ser ikke noe poeng i å sykemelde meg, da blir jeg sittende hjemme å gruble, har vært der før, og det hjelper ikke det grann.

I tillegg vil jeg tape på det økonomisk, som igjen vil gi meg ennå mer problemer.

Når jeg er på jobb, er jeg et alle tiders menneske, jeg er blid, omgjengelig og jeg er meg selv og blir høyt verdsatt for den jeg er og det jeg gjør.

Jobben er faktisk det som holder meg oppe, og det er der jeg har mitt sosiale liv.

Selge huset nå? Tja, det kan jeg alltids, men det betyr at jeg aldri vil komme inn på boligmarkedet igjen, uten at jeg har en partner. Hvilket jeg ikke er garantert.

Jeg kjempet også hardt for å beholde huset, slik at vi i det minste hadde trygghet og visshet om at vi hadde plass å bo.

Jeg ønsker ikke å flytte barna til en annen skole i den fasen de er i nå, jeg tror ikke de vil takle det.

Vennene betyr alt i denne alderen og det er ikke så lett å knytte nye bånd.

Vi har diskutert det, men de ønsker ikke høre snakk om det.

Å leie noe som er stort nok til 4 pers. her i området, koster mellom 15 -20 000.-

Vet ikke, alt føles litt svart akkurat nå, kanskje er det bedre i morgen, jeg har da alltid klart meg.

Kan jeg leve med å ha gitt fra meg omsorgen til en slik mann?

Vet ikke, føler jeg er blitt mer kynisk med årene.

Er det ikke bedre om et liv går tapt,enn fire?

Jeg forstår hvor du er. Er vel på vei dit selv også, selv om jeg aldri tror jeg kommer til å vurdere å gi fra meg omsorgen til faren, det måtte i så fall bli til barnevernet.

Men idag er det en god dag, det er mange av dem og. Når det ikke er en god dag, har jeg et mantra:

This too shall pass.

Når det er svart, skal du ikke tenke for langt fremover. Du skal klare denne timen, og denne natten. Neste dag. Så virker det kanskje lysere neste uke?

[Gjest Geir]

Hos barnevernet får jeg ingen hjelp mer, de har avsluttet min sak, og sagt lykke til! Jeg hadde avlastning tidligere, men fordi mine barn greide seg så bra, fant de det ikke nødvendig.

Har hatt utallige møter, men kommer ingen vei. Og jeg orker ikke kjempe mer. Springe på møter til ingen nytte, i tillegg taper jeg penger.

Jeg ser ikke noe poeng i å sykemelde meg, da blir jeg sittende hjemme å gruble, har vært der før, og det hjelper ikke det grann.

I tillegg vil jeg tape på det økonomisk, som igjen vil gi meg ennå mer problemer.

Når jeg er på jobb, er jeg et alle tiders menneske, jeg er blid, omgjengelig og jeg er meg selv og blir høyt verdsatt for den jeg er og det jeg gjør.

Jobben er faktisk det som holder meg oppe, og det er der jeg har mitt sosiale liv.

Selge huset nå? Tja, det kan jeg alltids, men det betyr at jeg aldri vil komme inn på boligmarkedet igjen, uten at jeg har en partner. Hvilket jeg ikke er garantert.

Jeg kjempet også hardt for å beholde huset, slik at vi i det minste hadde trygghet og visshet om at vi hadde plass å bo.

Jeg ønsker ikke å flytte barna til en annen skole i den fasen de er i nå, jeg tror ikke de vil takle det.

Vennene betyr alt i denne alderen og det er ikke så lett å knytte nye bånd.

Vi har diskutert det, men de ønsker ikke høre snakk om det.

Å leie noe som er stort nok til 4 pers. her i området, koster mellom 15 -20 000.-

Vet ikke, alt føles litt svart akkurat nå, kanskje er det bedre i morgen, jeg har da alltid klart meg.

Kan jeg leve med å ha gitt fra meg omsorgen til en slik mann?

Vet ikke, føler jeg er blitt mer kynisk med årene.

Er det ikke bedre om et liv går tapt,enn fire?

''Kan jeg leve med å ha gitt fra meg omsorgen til en slik mann?''

Nei, det kan du definitivt ikkje!

''Vet ikke, føler jeg er blitt mer kynisk med årene.''

Det kan være en måte å beskytte seg sjøl på, så en ikkje går til grunne av bekymringer og dårlig samvittighet.

''Er det ikke bedre om et liv går tapt,enn fire?''

Fire liv vil ikkje gå tapt.

Gir du etter for en psykopat, så har vedkommende taket på deg og han vil ikkje gi deg fred uansett om du gir fra deg omsorgen eller ei...

Lykke til, bit tenna sammen, hold ut og vær bestemt på dine grenser.

[Gjest Blikkboks]

Kjære Sliten av alt for tiden.

Jeg har ingen erfaringer på området, så jeg er redd for å utale meg om noe jeg vet minemalt om.

Jeg har utrolig vondt av deg, men du må ikke gi fra deg omsorgen til en psyk mann. Da går alle liv "tapt", du nevner at det er bedre at det kun blir ditt liv, men tenk på hvem du sender barna evnt. til. Sannsyneligvis vil vel dette være kun midlertidig også, for er han en psykopat, så vil nok barna dine komme i varetekt innenfor barnevernet.

Jeg ser du skriver nedenfor her, at du ikke får hjelp av barnevernet lenger. Det syns jeg er utrolig hårreisende, og om du har ork, så prøv å kontakt skolen/barnehage/helsesøster som kan ta opp saken for deg.

DU trenger avlastning. Og det er for barnas beste i tillegg. Det som kan være utfordrene er å finne en familie som vil ta alle, det er dessverre sånn at di fleste har problemer med å finne til eldre barn. BUP (tror jeg det heter) anbefalte en venninne av venninne av meg som har en tenåring med ADHD og andre adferdsproblemer, vært litt borti stoff etc. BUP klarte ikke å finne ett avlastningshjem, type hver tredje helg, og en dag i uka. (di har også 3 barn til nemlig, og har behov for at ALT ikke dreier seg om denne ene tenåringen). Hun ble da anbefalt og høre i omgangkretsen sin. (Jeg skulle gjerne gjort det, men hun bor i en helt annen by). De fant tilslutt en venninne, men det er jo ikke optimalt fordi det burde vært en som er helt utenomforstående. Men det hjelper i alle fall på avlastningdelen.

Jeg ønsker deg lykke til, og sender masse god energi i din rettning.

Vennlig hilsen og stor klem fra

[Gjest sliten av alt for tiden]

Kjære Sliten av alt for tiden.

Jeg har ingen erfaringer på området, så jeg er redd for å utale meg om noe jeg vet minemalt om.

Jeg har utrolig vondt av deg, men du må ikke gi fra deg omsorgen til en psyk mann. Da går alle liv "tapt", du nevner at det er bedre at det kun blir ditt liv, men tenk på hvem du sender barna evnt. til. Sannsyneligvis vil vel dette være kun midlertidig også, for er han en psykopat, så vil nok barna dine komme i varetekt innenfor barnevernet.

Jeg ser du skriver nedenfor her, at du ikke får hjelp av barnevernet lenger. Det syns jeg er utrolig hårreisende, og om du har ork, så prøv å kontakt skolen/barnehage/helsesøster som kan ta opp saken for deg.

DU trenger avlastning. Og det er for barnas beste i tillegg. Det som kan være utfordrene er å finne en familie som vil ta alle, det er dessverre sånn at di fleste har problemer med å finne til eldre barn. BUP (tror jeg det heter) anbefalte en venninne av venninne av meg som har en tenåring med ADHD og andre adferdsproblemer, vært litt borti stoff etc. BUP klarte ikke å finne ett avlastningshjem, type hver tredje helg, og en dag i uka. (di har også 3 barn til nemlig, og har behov for at ALT ikke dreier seg om denne ene tenåringen). Hun ble da anbefalt og høre i omgangkretsen sin. (Jeg skulle gjerne gjort det, men hun bor i en helt annen by). De fant tilslutt en venninne, men det er jo ikke optimalt fordi det burde vært en som er helt utenomforstående. Men det hjelper i alle fall på avlastningdelen.

Jeg ønsker deg lykke til, og sender masse god energi i din rettning.

Vennlig hilsen og stor klem fra

Kjære Blikkboks.

Vi bor i en av landets mest ressurssterke kommuner.

Jeg hadde en storartet avlastningsfamilie til mine to eldste barn, fantastiske og engasjerte mennesker, var veldig heldig at vi ble tildelt denne familien.

På den tiden hadde eks samvær med minsten, slik at jeg hadde litt fri innimellom, om enn med en bismak, visste jo aldri hva som ventet meg ved endt samvær.

Men, etter to år sa altså barnevernet stopp, fordi de mente barna mine greide seg såpass godt. Vi anket, og besøksfamilien anket vedtaket, men vi kom ingen vei.

Så ble det også stans i samværet med faren og minsten og siden har jeg ikke hatt fri.

Jeg orker ikke mase mer på de. Jeg har sittet på kontoret deres og skreket ut min fortvilelse flere ganger, jeg har fortalt dem hva jeg tenker, jeg har fortalt dem alt.

I vedtaket skriver de bare at jeg er en fantastisk mor, med sterk psyke og at det bare har vært nødvendig for dem å backe meg opp pga av min usikkerhet ift min rolle som mor og beslutningstaker.

Er så lei av å pøse ut om mine problemer, har bare lyst å bli kvitt problemene og være "normal".

Ikke ha noe vedheng, som en gæern eks, barnevern etc.

Men, uansett, man klarer det man må klare. Er på jobb igjen i dag og ting ser ikke så mørkt ut idag som de gjorde igår.

[Gjest profile]

Jeg trodde det var slik at den som "taper" en rettsak må betale saksomkostningene?