Er det "greit og normalt"

[Imelis]

Sliter med angst og depresjon. Når jeg har periodene med depresjon, slutter jeg nesten helt å spise, dvs spiser litt hver dag men det er ikke mye. Jeg vet jo at det ikke er bra, men jeg blir helt likegyldig da. Det er ingen vits i å spise liksom. Tvinger meg selv til å gå sulten, for sultfølelsen kommer jo etter en stund. Men det føles bra når jeg tvinger meg til å sulte. Da har jeg kontroll på noe, for de andre følelsene har jeg ikke kontroll over når jeg er deprimert og har angst. Har jeg et snev av spiseforstyrrelser ettersom angsten og depresjonen "forstyrrer" matvanene mine, eller er det helt "greit og normalt" når en sliter med det jeg gjør? Vil også tilføye at jeg ikke er fornøyd med vekta mi, og ønsker å gjøre noe med den. Vet at det ligger i bakhodet når jeg blir likegyldig og slutter å spise.

[rose23]

Jeg er også slik at jeg spiser mye mindre i dårlige perioder.. Av og til føles det ut som alle bekymringene mine og angsten ligger oppå brødskiven og at dersom jeg spiser den må jeg takle alt i et jafs. Sult er en form for selvskading også... Jeg ser ikke på dette som noe stort problem egentlig... Er i nedre grense på normal vekt, og ikke det sunneste en gjør for kroppen, men jeg tvinger meg til å spise litt hver dag uansett. En gang spiste jeg ikke på nærmere 70 dager.... og så svak som jeg ble da, vil jeg aldri oppleve igjen. Mistet nesten alt av muskler, ble skikkelig plaget med hjertebank ved den minste anstrengelse, fikk vondt i magen av tre super med næringsdrikk, forstoppelse og så svak at jeg ikke greide å gå mer enn hundre meter uten at det svimlet i hodet eller jeg måtte sette meg ned. Vil råde deg til å ta vitaminer, og tvinge deg sjølv til å spise selv om alt stritter imot. For det skal ikke være slik... noen tåler sult bedre enn andre. Hvordan det er med deg vet jeg ikke...Jeg hadde helt fint blodsukker etter to måneder på melk og saft. Andre kan besvime av en dag uten mat...

Vet ikke hvor gammel du er, men den største faren med et slikt handlingsmønster er at en kan utvikle anorexi. Å da mister en iallefall mye av livet. Mat er til for å kose seg med!