hvor mye kan jeg tåle?

[Gjest endofmyrope]

jeg er en jente på 27 år, det er mange ting som ikke helt går/har gått min vei i livet. dette spørsmålet har nå noe forholdet jeg er involvert i. Min samboer og meg har vært sammen siden jeg var 20, verken han eller jeg har noe familie og begge er hverandres "redning". Han han hele livet presset grensene sine med tanke på b.an dop. Jeg sluttet med hasj røyking for mange år siden og han har bare gått videre og videre med misbruket sitt. (kokain/crack) Vi har også ett lite barn og derfor har jeg prøvd å ende forholdet mange ganger. og vi var fra hverandre i to år. Nå prøver vi igjen.. Han forteller meg ofte et hvis han ikke har meg, skal han ta livet av seg. Han forteller meg at han elsker meg og når han er tilstedet er han en flott pappa. Men han doper seg enda.. ikke hjemme ,men ute med venner, han har vært utro mot meg med 3 jenter som jeg vet om siden jul, han sverger sin uskyld,men jeg vet det som fakta. Han sier han skal se på fotball kamp og forsvinner hele natta eller flere dager uten ett ord. Idag lagde jeg n koselig middag,men han kom ikke.. jeg prøvde å skjule min skuffelse ovenfor barnet mitt,med mer eller mindre hell og vi kom oss gjennom det. etter leggetid, knakk jeg sammen. Dette går vi gjennom 2-3 ganger i uka,så dukket han opp da,klokka 23,jeg gikk på soverommet uten å se på han,orker ikke å repetere meg selv hver gang, når jeg kom ut igjen var han på vei ut av døren for å kjøpe røyk.. det har gått snart 2 timer, og bensin stasjonen er 5 min unna.. OG nå vet jeg ikke hvor lenge han blir borte..noe som pleier å komme ann på hvor mye penger han har. Og når han kommer får jeg beskjed om å holde kjeft..han forteller meg at jeg er en bitch,skada,hore,feit.. at det er jeg som får han til å gjøre dette. Personligheten hans forandrer seg så fort. Men ellers er jeg helt alene, jeg isolerer meg og fremstår lykkelig,(veldig troverdig) ovenfor alle andre. Jeg vet jeg burde gå,men han dukker alltid opp,og jeg ender med dårlig samvittighet. Og jeg er så glad i hans gode side,og ensomheten holdt på å ta livet av meg før jeg tok han tilbake. Jeg føler meg så verdiløs, det må være noe galt med meg som for ett menneske til å såre meg sånn og ikke bry seg. går også i perioder med selvmords tanker,men jeg vet at hvis noe skjer med meg,så er det ingen til å ta vare på barnet mitt slik det fortjener. jeg finner ingen utvei,og jeg vet ikke/har ikke midlene til å komme videre. Føler meg fanget, og jeg har mistet meg selv. alt dette har jeg fortalt han i 7 år.. men ingen forandring. Kan noen gi meg litt råd eller håp. Please si til meg mer enn at jeg bare skal gå fra han..

[Flaxseed]

Hans personlighet virker ikke god. Hva mer kan du forlange enn at jeg sier at for din og barnets skyld må du flytte fra han. At han truer med selvmord er alene grunn til at du må gå fra han.

[Gjest profile]

Du skriver:

"Jeg føler meg så verdiløs, det må være noe galt med meg som for ett menneske til å såre meg sånn og ikke bry seg."

Her tror jeg du tar en forhastet slutning: Det er ikke deg det er noe galt med, men han som sårer deg.

[Ornetta]

Dessverre kan jeg ikke gi deg noe håp og det mener jeg helt alvorlig.

Jeg tror ikke han kommer til å forandre seg.

Han kommer til å knekke deg helt og det får store konsekvenser for både deg og barnet ditt.

Be fastlegen din gi deg en henvisning til nærmeste psykiatriske poliklinikk. Du trenger hjelp til å komme deg gjennom denne prosessen. Min eks tok livet av seg med en overdose, svigerfar som var full kalte meg en morder i begravelsen, men jeg står på beina -sterkere enn før. Men dette er noen år siden. Klem

[Gjest Magna]

Hans personlighet virker ikke god. Hva mer kan du forlange enn at jeg sier at for din og barnets skyld må du flytte fra han. At han truer med selvmord er alene grunn til at du må gå fra han.

Tenk på hva som er best for barnet ditt. Jobb ift. til det. Det er et mål som kan gi deg mye og mange gleder gjennom hele livet.

Gjør det du må gjøre, og som du vet du må gjøre, men få en psykolog til å hjelpe deg.

[Gjest Jente31]

Hei.

For meg virker det som selvtilliten din er dårlig. Har du tanker om at du ikke fortjener bedre? At du kommer til å bli alene resten av livet hvis du går fra han? Føler du en slags trygghet i å bli værende hos han - ja, altså, du slipper å være alene, og klamrer deg til de gode sidene hans? Føler du på en måte at du takler de dårlige?

Bare noen tanker fra meg, har vært gjennom ild og vann selv, og skriver litt utifra min egen erfaring. Det trenger selvsagt ikke stemme for deg, men prøv å tenk gjennom hva det er som får deg til å bli. Om du har "ekte" følelser for han, eller om det er dårlig selvtillit, avhengighet og redsel for å bli alene.

Ps. Du fortjener ikke ha det slik. Det er også skadelig for barnet ditt.

Styrketanker fra

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hei.

For meg virker det som selvtilliten din er dårlig. Har du tanker om at du ikke fortjener bedre? At du kommer til å bli alene resten av livet hvis du går fra han? Føler du en slags trygghet i å bli værende hos han - ja, altså, du slipper å være alene, og klamrer deg til de gode sidene hans? Føler du på en måte at du takler de dårlige?

Bare noen tanker fra meg, har vært gjennom ild og vann selv, og skriver litt utifra min egen erfaring. Det trenger selvsagt ikke stemme for deg, men prøv å tenk gjennom hva det er som får deg til å bli. Om du har "ekte" følelser for han, eller om det er dårlig selvtillit, avhengighet og redsel for å bli alene.

Ps. Du fortjener ikke ha det slik. Det er også skadelig for barnet ditt.

Styrketanker fra

"men prøv å tenk gjennom hva det er som får deg til å bli. Om du har "ekte" følelser for han, eller om det er dårlig selvtillit, avhengighet og redsel for å bli alene."

Utrolig bra formulert!!! Der fikk du satt ord på selve kjernen.

(Forresten vi burde oppretta den mldtråden, ja. Har bare ikke kommet dit ennå)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Så fint at du skrev her. Gjør godt å sette ord på tingene, så får du klarna tankene dine. Kanskje forstår du mer av situasjonen selv også. I tillegg er det jo fint å få svar fra folk som bryr seg.

Sånn jeg leser det du skriver, er du ikke lykkelig over det hele i forholdet med mannen din. For å holde ut, klamrer du deg til de gode sidene ved han. Men så er det dette som gjør alt så vanskelig da, at du må svelge unna alt det andre. Alt det som skaper hodebry, uro hos deg og gir deg bekymringer og alt annet enn glede.

Det å leve slik dere gjør har en stor pris. Du betaler ekstremt mye når så ofte ser deg nødt til å bite i det sure eplet. Å bli kalt "hore, feit" osv. gjør at du blir trampet på. Når du "svelger tårene unna" og utstår det hele, gir du deg selv også noen hammerslag i hodet, for å si det billedlig.

Det er veldig mange kvinner som deg som er på krisesentre o.l. Som ikke vil leve alene, lovpriser mannens positive sider selv om han kan være en jævel på veldig mange andre områder. De aller fleste av disse kvinnene vender tilbake til den de forlot i frykt. De ender gråtkvalte tilbake i en lykkelig gjenforening og ensomhetsfølelsen og frykten for å bli helt alene i denne store verden, forsvinner. For bare noen få øyeblikk riktignok. Hun klamrer seg til håpet om at nå skal alle de gode sidene hans vokse seg store og utrydde side etter side av de sidene som er så forferdelige. Men de blir ikke borte over natten, ikke til neste år eller deretter heller. Det må være en stor skuffelse for kvinnen å oppleve. Håpet som en klamrer seg til som den eneste livbøylen i havet. Også finnes håpet egentlig ikke.

Jeg tror du er en kvinne som egentlig ser hvordan alt er fatt. Du vet innerst inne at han lyver for deg, bedrar deg med andre uten å innrømme det eller si unnskyld, tar narkotika og skjeller deg ut. Han som skyter en angstpil i deg om du rynker litt på nesen. Han som da skal gjøre ende på seg.

Du vet det helt sikkert, men jeg sier det for det. Det er han som må bære ansvaret for sine egne handlinger. Han er nok alt for umoden til å forstå at det er slik selv. Du skal likevel derfor skille mellom hva som er ditt og hans. Det han vil er å skremme deg såpass ved å legge deg ansvarlig for om han holdes i live eller ei. Det er hans ansvar å holde seg selv i live, aldri ditt. Det er kanskje veldig tøft og vondt å innse, men han bruker det bevisst for å holde styringa på deg. Han får deg i sitt grep. Grepet er stramt og hardt og det blir fryktelig vanskelig for deg å løsrive deg.

Jeg tror tiden er inne for at det barnet du har kjær, får komme i høysetet. Der kjærligheten til barnet ditt må være det sentrale. Tenk hvor mye det koster deg å leve slik du gjør nå. Jeg er sikker på at du som mor unner ungen din et godt og trygt liv. Men at du per tiden ikke klarer å se helt klart. Du må ta skritt for skritt. Du er egentlig ganske sterk. Tenk bare på hvor sterk man må være for å holde ut med så mange skuffelser, vonde tilrop og skremsel. Den styrken kan du bruke annerledes. Er det ikke flott?

Du blir heller aldri alene. Du har barnet ditt. Jeg er sikker på at du er i stand til å skaffe deg bedre livsbetingelser enn det du har nå.

[Gjest Jente31]

"men prøv å tenk gjennom hva det er som får deg til å bli. Om du har "ekte" følelser for han, eller om det er dårlig selvtillit, avhengighet og redsel for å bli alene."

Utrolig bra formulert!!! Der fikk du satt ord på selve kjernen.

(Forresten vi burde oppretta den mldtråden, ja. Har bare ikke kommet dit ennå)

Takk :-)

Du skrev jo et utrolig bra innlegg selv, også. Du klarte å formidle veldig mye, og det er fint.

Jeg er helt enig med deg i at barnet må få komme først. Jeg fokuserte på dette jeg også da jeg dro fra min eks. Nå i ettertid forstår jeg så utrolig mye mer og ser mye klarere. Jeg lurer på hvordan det hadde gått med barna, om jeg ikke hadde gjort det, og særlig da min datter som begynte å utvikle psyiske problemer. Sannsynligvis pga han.

Vel. Det jeg egetnlig prøver å si noe om her, er at jeg håper at trådstarter ser hva vi prøver å formidle. Jeg vil oppfordre henne til å la barnet få komme i første rekke, og som du så fint sier det; hun er ikke alene. Hun har barnet sitt.

Jeg håper at hun har god støtte rundt seg, og klarer å komme sseg ut av dette vanskelige forholdet.

ps.

Ja, vi må ta opp den tråden på meldinger :-) har ikke kommet så langt jeg heller.

ds.