Syk og negativ venninne

[Gjest snart bare tuppen]

Dere som vanker her fast kjenner meg sikkert igjen, men jeg er av visse årsaker nødt til å skrive anonymt denne gangen...

Jeg har en venninne som sliter meg ut med all klaginga si. Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Akkurat nå er det fristende å si opp vennskapet eller i det minste legge det på is for ei tid, men det er jo ille om det skal enda sånn:/

Hun har fibromyalgi og er uføretrygda, så jeg har jo prøvd i det lengste å være forståelsesfull. Jeg vet hun har vondt av og til, og jeg prøver å bry meg, ta hensyn og alt sånt. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg ikke orker mer.

Hun er syk, har vondt og er misfornøyd med livet som det har blitt, det er klart hun synes litt synd på seg selv da, men det er TUNGT å bare gi og gi og gi til kronisk syke venner når man sjelden får noe tilbake. Alle har vi jo egne ting å stri med, og jeg er så dittlei av å bare høre om vondter og elendighet! Ikke pent å si det rett ut sånn, men det er sant. Alt dreier seg om henne nå, og det virker som hun har slutta å bry seg om andre mennesker.

Jeg er utslitt. Lei av henne. Kjenner jeg blir irritert hver gang det tikker inn en melding fra henne. Hvor gjør det vondt nå da? Bare hun får mensen klarer hun å få det til å høres ut som hun er døden nær, og tvinger alle rundt seg til å ta del i det. Nå føler jeg meg virkelig slem, men det er sånn jeg opplever det nå.

Jeg har barn, kjæreste og en krevende jobb, og jeg føler at dette vennskapet er blitt en byrde. Det tar det siste jeg har av krefter, og dem kjenner jeg at jeg bør bruke på meg selv nå for å holde meg flytende. Hun ringer for å klage, sender sms og klager og forventer lange svar hver gang, hun kommer innom og klager non-stop fra hun kommer inn døra. Hun blir til og med irritert og utålmodig når andre tar over og snakker om seg.

Jeg har prøvd å få henne til å forstå at jeg synes hun er negativ, og jeg har prøvd å minne henne på alt i livet hennes som faktisk er bra. Hun har en veldig snill og god mann, fint hus, mange mennesker rundt seg som bryr seg, men det går ikke inn. Hun fokuserer på alt hun IKKE har. Hun har ikke barn, har ikke drømmejobben og vet ikke hvordan framtida blir. Alt er bare sorgen og ingen i hele verden har det så trasig som henne. Det har vært sånn i årevis nå, og det blir bare verre. Hun går til psykolog. Det hjelper ikke det heller.

Hva gjør man? Må man holde ut i det uendelige når det er sykdom med i bildet? Kan man "dumpe" en som er syk uten å være en førsteklasses drittsekk? Vi bor på et lite sted, så jeg regner med at det blir folkesnakk hvis jeg gjør revolt.

Hjelp, jeg drukner i denne klagefloden hennes. Seriøst, jeg gjør det.

[Lillemus]

Jeg synes godt du kan si til henne at det er ingen som vet hvordan fremtiden blir og at om hun ikke i det minste har noe positivt å si så orker du ikke treffe henne så ofte da hun suger alt for mye krefter og energi ut av deg. Hun ser det nok ikke selv. Som en venninne av meg som lider av angst sier - man er vanvittig navlebeskuende og selvopptatt og ser ikke andres problemer når man har det sånn.

Hun dauer ikke av å bli tatt litt i nakken! Sannsynligvis koser hun seg litt med at hun "har lov til" å klage og syte og høste oppmerksomhet og medlidenhet og tenker ikke over at det er gruelig slitsomt for omgivelsene. Har du snakket med mannen hennes? Om du synes det er for tøft å si det direkte til henne så kan han kanskje være et mellomledd om du har såpass god kontakt med ham?

[Bookworm]

Hmm, vanskelig. Jeg er i din venninnes situasjon - har fibromyalgi og på vei til å bli ufør.

Først vil jeg bare kommentere setningen din "Jeg vet hun har vondt av og til" - FEIL! Hvis hun er ufør pga fibro så har hun vondt i hele kroppen hele tiden, dessverre, og det er ikke lett å takle!

MEN - hvis du tror at dette skal bli en forsvarstale for din venninne, så tar du feil:-) Jeg har satt meg ett stort mål etter at jeg fikk diagnosen: Sykdommen skal ikke få lov til å definere meg selv som menneske! Det er bare en liten del av meg, jeg er ikke sykdommen min. Det betyr blant annet at jeg gjør mitt ytterste for at mine omgivelser ikke skal belastes min sykdom. Hvis jeg er for syk til å være sosial, så lar jeg være å være sosial og forklarer hvorfor. Hvis jeg derimot er i stand til å bevege meg utendørst, så skal jeg glemme sykdommen den tiden, da skal jeg bare være "Bookworm" og ikke snakke om, tenke på eller være sykdommen!! Jeg snakker med mine venninner om deres liv, mitt liv (om enn hvor begrenset det har blitt), og mange merker ikke på meg at jeg syk i disse periodene i det hele tatt.

Selvfølgelig har jeg behov for å slippe ut litt steam innimellom og klage min nød til noen, men dette er spesielt utvalgte mennesker, som jeg vet tåler å høre klaginga mi (av og til, ikke bestandig).

Så til ditt vanskelige spørsmål: Om du skal droppe venninna di? Har du snakket inngående med henne om dette? Hvis du har det og hun ikke tar hensyn til det, så synes jeg nesten det er bedre at du involverer deg mindre med henne. Det er ikke rettferdig at du skal slukes og tappes for krefter fordi hun er syk. Still henne et ultimatum: Hun kan ikke bare fokusere på sykdommen sin sammen med deg, men snakke om andre ting, ellers orker du ikke mer. Fortell henne hvilke personlige konsekvenser det har for deg, og si at du ikke kan godta at energi du skulle ha brukt på deg selv og din familie, blir oppbrukt av henne. Men la henne samtidig få vite, at i grusomme perider kan hun komme til deg å snakke - men ikke på hverdagslig basis...

Dette er det beste rådet jeg kan komme meg. Syke mennesker har ofte en tendens til å bli selvstentrerte, og det er kanskje ikke så rart, men av og til hjelper det å forsøke å åpne øynene deres for hvordan dette virker for omgivelsene.

[Gjest snart bare tuppen]

Jeg synes godt du kan si til henne at det er ingen som vet hvordan fremtiden blir og at om hun ikke i det minste har noe positivt å si så orker du ikke treffe henne så ofte da hun suger alt for mye krefter og energi ut av deg. Hun ser det nok ikke selv. Som en venninne av meg som lider av angst sier - man er vanvittig navlebeskuende og selvopptatt og ser ikke andres problemer når man har det sånn.

Hun dauer ikke av å bli tatt litt i nakken! Sannsynligvis koser hun seg litt med at hun "har lov til" å klage og syte og høste oppmerksomhet og medlidenhet og tenker ikke over at det er gruelig slitsomt for omgivelsene. Har du snakket med mannen hennes? Om du synes det er for tøft å si det direkte til henne så kan han kanskje være et mellomledd om du har såpass god kontakt med ham?

Takk for svar Lillemus. Jo, jeg kjenner mannen hennes godt. Han har litt å stri med, stakkar. Han tilbringer nesten all tid på jobben nå, og jeg vet det er fordi han også er sliten. Han rømmer dit opp for å få være litt i fred. Typisk mann sånn sett, men han er en tålmodig og trofast kar. Det er ikke så greit, dette. Han og jeg har snakket mye om dette, men hun hører ikke spsielt mye på ham heller dessverre.

Jeg har prøvd å snakke med henne mange ganger. Bedt henne ta seg sammen, men med litt penere ord. Minnet henne på at jeg også trenger å bli sett og lyttet til. Så tar hun seg sammen og anstrenger seg for å si noe hyggelig. Det blir gjerne noe sånt som at hun er så takknemlig fordi jeg er der for henne når alt er så vanskelig, og så er vi over på henne igjen...

[Lillemus]

Takk for svar Lillemus. Jo, jeg kjenner mannen hennes godt. Han har litt å stri med, stakkar. Han tilbringer nesten all tid på jobben nå, og jeg vet det er fordi han også er sliten. Han rømmer dit opp for å få være litt i fred. Typisk mann sånn sett, men han er en tålmodig og trofast kar. Det er ikke så greit, dette. Han og jeg har snakket mye om dette, men hun hører ikke spsielt mye på ham heller dessverre.

Jeg har prøvd å snakke med henne mange ganger. Bedt henne ta seg sammen, men med litt penere ord. Minnet henne på at jeg også trenger å bli sett og lyttet til. Så tar hun seg sammen og anstrenger seg for å si noe hyggelig. Det blir gjerne noe sånt som at hun er så takknemlig fordi jeg er der for henne når alt er så vanskelig, og så er vi over på henne igjen...

Da hadde jeg faktisk droppet kontakten med henne en stund så hun innser at hun faktisk blir for selvsentrert og slitsom i lengden. Kanskje hun skjønner det da?

[Gjest snart bare tuppen]

Hmm, vanskelig. Jeg er i din venninnes situasjon - har fibromyalgi og på vei til å bli ufør.

Først vil jeg bare kommentere setningen din "Jeg vet hun har vondt av og til" - FEIL! Hvis hun er ufør pga fibro så har hun vondt i hele kroppen hele tiden, dessverre, og det er ikke lett å takle!

MEN - hvis du tror at dette skal bli en forsvarstale for din venninne, så tar du feil:-) Jeg har satt meg ett stort mål etter at jeg fikk diagnosen: Sykdommen skal ikke få lov til å definere meg selv som menneske! Det er bare en liten del av meg, jeg er ikke sykdommen min. Det betyr blant annet at jeg gjør mitt ytterste for at mine omgivelser ikke skal belastes min sykdom. Hvis jeg er for syk til å være sosial, så lar jeg være å være sosial og forklarer hvorfor. Hvis jeg derimot er i stand til å bevege meg utendørst, så skal jeg glemme sykdommen den tiden, da skal jeg bare være "Bookworm" og ikke snakke om, tenke på eller være sykdommen!! Jeg snakker med mine venninner om deres liv, mitt liv (om enn hvor begrenset det har blitt), og mange merker ikke på meg at jeg syk i disse periodene i det hele tatt.

Selvfølgelig har jeg behov for å slippe ut litt steam innimellom og klage min nød til noen, men dette er spesielt utvalgte mennesker, som jeg vet tåler å høre klaginga mi (av og til, ikke bestandig).

Så til ditt vanskelige spørsmål: Om du skal droppe venninna di? Har du snakket inngående med henne om dette? Hvis du har det og hun ikke tar hensyn til det, så synes jeg nesten det er bedre at du involverer deg mindre med henne. Det er ikke rettferdig at du skal slukes og tappes for krefter fordi hun er syk. Still henne et ultimatum: Hun kan ikke bare fokusere på sykdommen sin sammen med deg, men snakke om andre ting, ellers orker du ikke mer. Fortell henne hvilke personlige konsekvenser det har for deg, og si at du ikke kan godta at energi du skulle ha brukt på deg selv og din familie, blir oppbrukt av henne. Men la henne samtidig få vite, at i grusomme perider kan hun komme til deg å snakke - men ikke på hverdagslig basis...

Dette er det beste rådet jeg kan komme meg. Syke mennesker har ofte en tendens til å bli selvstentrerte, og det er kanskje ikke så rart, men av og til hjelper det å forsøke å åpne øynene deres for hvordan dette virker for omgivelsene.

Takk for at du svarte meg, Bookworm. Det var kjempefint å høre fra en som vet alt om hvordan det er å leve med fibromyalgi, men som likevel er så positiv og lever et godt liv. Skulle gjerne skrevet ut svaret ditt og gitt det til venninnen min, men det kan jeg jo ikke siden jeg er så brutalt ærlig i hovedinnlegget:-( Dessuten tror jeg jeg vet hva hun ville svart. Hun hadde sagt at du umulig kan være like hardt angrepet som henne.

Angående setningen om "vondt av og til", jeg vet jo egentlig at dere har vondt hele tiden. Det burde kanskje heller stått VELDIG vondt av og til.

Det er beundringsverdig hvordan du takler sykdommen din. Mange kronisk syke kunne hatt litt å lære av deg! Klart at det er lett å bli selvsentrert når sykdom hindrer en i å leve det livet en ønsker, men jeg tror man ødelegger for seg hvis man tillater seg å gå så opp i det at alt annet må vike. Man sliter på sine nærmeste og man resignerer og lar smertene vinne. Jeg har selv prolapser i nakken, og jeg merker at hvis jeg setter meg ned og bare fokuserer på hvor vondt det (til tider) er, gjør det mer vondt enn hvis jeg tvinger meg selv til å fokusere på noe annet. Jeg kan faktisk til en viss grad bestemme selv hvor vondt jeg skal ha. Til en viss grad, som sagt, for noen ganger gjør det så vondt at det ikke går å fortrenge det, eller det er usmart å gjøre det.

Kan jeg spørre deg om noe annet? Er det vanlig at fibromyalgikere er hypersensitive for andre ting enn smerter? Min venninne har flere andre "greier" også, som er med på å gjøre det vanskelig for henne. Overfølsomhet for lys og lukt for eksempel.

[Bookworm]

Takk for at du svarte meg, Bookworm. Det var kjempefint å høre fra en som vet alt om hvordan det er å leve med fibromyalgi, men som likevel er så positiv og lever et godt liv. Skulle gjerne skrevet ut svaret ditt og gitt det til venninnen min, men det kan jeg jo ikke siden jeg er så brutalt ærlig i hovedinnlegget:-( Dessuten tror jeg jeg vet hva hun ville svart. Hun hadde sagt at du umulig kan være like hardt angrepet som henne.

Angående setningen om "vondt av og til", jeg vet jo egentlig at dere har vondt hele tiden. Det burde kanskje heller stått VELDIG vondt av og til.

Det er beundringsverdig hvordan du takler sykdommen din. Mange kronisk syke kunne hatt litt å lære av deg! Klart at det er lett å bli selvsentrert når sykdom hindrer en i å leve det livet en ønsker, men jeg tror man ødelegger for seg hvis man tillater seg å gå så opp i det at alt annet må vike. Man sliter på sine nærmeste og man resignerer og lar smertene vinne. Jeg har selv prolapser i nakken, og jeg merker at hvis jeg setter meg ned og bare fokuserer på hvor vondt det (til tider) er, gjør det mer vondt enn hvis jeg tvinger meg selv til å fokusere på noe annet. Jeg kan faktisk til en viss grad bestemme selv hvor vondt jeg skal ha. Til en viss grad, som sagt, for noen ganger gjør det så vondt at det ikke går å fortrenge det, eller det er usmart å gjøre det.

Kan jeg spørre deg om noe annet? Er det vanlig at fibromyalgikere er hypersensitive for andre ting enn smerter? Min venninne har flere andre "greier" også, som er med på å gjøre det vanskelig for henne. Overfølsomhet for lys og lukt for eksempel.

Når det gjelder hvor hardt angrepet man er, så er jo alt relativt:-) Hun er tydeligvis av typen som "har det verst i hele verden", og bruker argumentet "kan ikke være så hardt angrepet som meg" hvis noen liksom har det bedre. Dette her har selvfølgelig ikke noe med deg å gjøre, men jeg er så lei den interne "konkurransen" blant fibropasienter om hvem som har det verst. Alle har det like ille i sin situasjon og det er ikke om å gjøre å ha det verst. Jeg er stort sett bunder til hjemmet, sengeliggende 50 % av tiden og bruker fast morfin, så hardt angrepet er jeg nok...(Men dette var en omvei)...

Og det er riktig som du sier - jeg kan til en viss grad "fokusere bort smertene". Borte blir de ikke, men jeg har valgt å ikke la sykdommen vinne over meg, i den grad at jeg ikke (lenger, hadde en lang periode før jeg kom fram hit jeg er nå) sørger over ting jeg ikke kan gjøre, men fokuserer på det jeg fortsatt er i stand til å gjøre, i tillegg til å finne nye ting jeg klarer nå...

Det er også endel andre (mange, faktisk) planger som følger med fibromyalgi - jeg er svært plaget av lys- og lydømfintlighet (så her har nok venninnen din rett). Merker ikke noe i forhold til lukt da... Konsentrasjonsevnen er svekket (som som også forverres av sterke medisiner), jeg har alvorlig utmattelsessyndom og sliter også litt med psyken til tider. I tillegg har mange problemer med øynene (tørre og såre) noe som også kan forklare lysømfintligheten, og mage/tarmsystemet. I tillegg til dette er symptomslista for fibro lang som et vondt år, og jeg kan gjerne skrive mer om det hvis du ønsker, men ser ingen hensikt i å legge ut om dette hvis du ikke er interessert. Spør hvis det er noe du:-)

[Gjest halvveis kroniker også]

Når det gjelder hvor hardt angrepet man er, så er jo alt relativt:-) Hun er tydeligvis av typen som "har det verst i hele verden", og bruker argumentet "kan ikke være så hardt angrepet som meg" hvis noen liksom har det bedre. Dette her har selvfølgelig ikke noe med deg å gjøre, men jeg er så lei den interne "konkurransen" blant fibropasienter om hvem som har det verst. Alle har det like ille i sin situasjon og det er ikke om å gjøre å ha det verst. Jeg er stort sett bunder til hjemmet, sengeliggende 50 % av tiden og bruker fast morfin, så hardt angrepet er jeg nok...(Men dette var en omvei)...

Og det er riktig som du sier - jeg kan til en viss grad "fokusere bort smertene". Borte blir de ikke, men jeg har valgt å ikke la sykdommen vinne over meg, i den grad at jeg ikke (lenger, hadde en lang periode før jeg kom fram hit jeg er nå) sørger over ting jeg ikke kan gjøre, men fokuserer på det jeg fortsatt er i stand til å gjøre, i tillegg til å finne nye ting jeg klarer nå...

Det er også endel andre (mange, faktisk) planger som følger med fibromyalgi - jeg er svært plaget av lys- og lydømfintlighet (så her har nok venninnen din rett). Merker ikke noe i forhold til lukt da... Konsentrasjonsevnen er svekket (som som også forverres av sterke medisiner), jeg har alvorlig utmattelsessyndom og sliter også litt med psyken til tider. I tillegg har mange problemer med øynene (tørre og såre) noe som også kan forklare lysømfintligheten, og mage/tarmsystemet. I tillegg til dette er symptomslista for fibro lang som et vondt år, og jeg kan gjerne skrive mer om det hvis du ønsker, men ser ingen hensikt i å legge ut om dette hvis du ikke er interessert. Spør hvis det er noe du:-)

Hei Bookworm, jeg bare lurte på en ting: Har du noen gang vært utredet for Sjøgrens syndrom? Noen av symtomene dine (det med tørre,såre øyne feks) kan minne om det...

[Bookworm]

Hei Bookworm, jeg bare lurte på en ting: Har du noen gang vært utredet for Sjøgrens syndrom? Noen av symtomene dine (det med tørre,såre øyne feks) kan minne om det...

Jada, jeg har det, og ingen indikasjoner på det... Tørre og såre øyne står på symptomslista til FM også...

[Gjest kackula]

Be henne ta seg sammen og ikke overdramatisere så veldig. Det er mange som har det vondt her i verden, hun blir ikke bedre av å sitte der og synes synd på seg selv.