Ekspertsvar Hva ville dere gjort?

[Gjest ChiengMai]

''Men...Jeg vet ikke om jeg vil ha noen diagnose på han...Han blir så stemplet når han skal begynne på skolen!''

Det er jo ikke sånn det er, hvorfor tror du det? Et barn med ADHD vil være tjent med å være diagnostisert allerede før skolestart, da kan hjelpetiltak settes inn med det samme. Det er ikke sånn at problemene og det høye aktivitetsnivået forsvinner bare ikke gutten får en diagnose. Og når han har begynt på skola vil det bli utredninger før eller siden uansett hvis aktivitetsnivået er uvanlig høyt.

[Lillemus]

Jeg hadde utvilsomt gått for utredning. Som flere av de andre sier så er det nok lettere å få ekstra ressurser og hjelp på skolen om det blir nødvendig dersom dere kan slå i bordet med en diagnose.

[Gjest mora2]

Jeg hadde utvilsomt gått for utredning. Som flere av de andre sier så er det nok lettere å få ekstra ressurser og hjelp på skolen om det blir nødvendig dersom dere kan slå i bordet med en diagnose.

Takk for svar! :0)

Det er mye som må vurderes..

[Gjest mora2]

''Men...Jeg vet ikke om jeg vil ha noen diagnose på han...Han blir så stemplet når han skal begynne på skolen!''

Det er jo ikke sånn det er, hvorfor tror du det? Et barn med ADHD vil være tjent med å være diagnostisert allerede før skolestart, da kan hjelpetiltak settes inn med det samme. Det er ikke sånn at problemene og det høye aktivitetsnivået forsvinner bare ikke gutten får en diagnose. Og når han har begynt på skola vil det bli utredninger før eller siden uansett hvis aktivitetsnivået er uvanlig høyt.

Takk for svar!

Etter å snakket med lærer ang dette, og egne erfariger, tror jeg man blir litt stemplet..

Og det er mange som fungerer fint uten diagnose og medisiner.

Men det krever nok desto mer av oss foreldre..

Men vi har litt tid til å tenke på dette, derfor fint å høre andres innspill! Takk :0)

[Gjest mora2]

Det er faktisk min erfaring også.

Mitt barn har adhd. Med diagnosen så har h*n fått mye tilrettelegging fra skolen. De har virkelig stått på. H*n har nå vært umedisinert en god stund. Foreløpig så får h*n ikke begynne på medisin igjen pga en fysisk "defekt". I stede har jeg et barn med rusproblem. Det skal jeg love deg ikke er lett. Det er en evig kamp og nå prøver jeg å få barnevernet til å overta omsorgen slik at h*n får den hjelpen h*n trenger.

Trist å høre..Ønsker deg og din lykke til videre!

[Gjest mij]

Takk for svar! :0)

Klart vår sønn er den samme for oss og vår familie :0)

Men det gjelder nok ikke for skolen, desverre..

Jeg trenger nok ikke spør min familie om ulempene..De har alle rusprblemer i dag..Kanskje derfor jeg er så i mot medisinering generelt.For oss er det aller aller siste utvei.

Vi har mer tro på rett kosthold og faste rutine og grenser.

Noe som fungere kjempe bra i dag!

Men det er vanskelig, man vil jo det beste for sine små..

Men ble disse slektningene dine medisinert?

[Gjest mij]

Skjønner argumentene dine. Nå har ikke jeg vært nødt til å ta stilling til dette selv, men har en god venninne med ADD, og halve familien hennes har ADHD, også barnet, så jeg kjenner litt til det.

Jeg tenker som så at det kan være greit å få utredningen unna, dermed vil dere evt ha diagnosen klar, så kan han selv velge senere om han vil medisineres eller ikke?

[frosken]

Takk for svar!

Etter å snakket med lærer ang dette, og egne erfariger, tror jeg man blir litt stemplet..

Og det er mange som fungerer fint uten diagnose og medisiner.

Men det krever nok desto mer av oss foreldre..

Men vi har litt tid til å tenke på dette, derfor fint å høre andres innspill! Takk :0)

Jeg ser mye positivt med både utredning og tilrettelegging av ulikt slag for barn med adhd. Allikevel har jeg lyst til å støtte deg på at det finnes grensetilfeller hvor kanskje det kan være like greit å vente for å se hvordan situasjonen utvikler seg. (Dog mener jeg at man ikke skal vente lenge, dersom barnet i løpet av første skoleår viser tydelige tegn på at skolen blir vesentlig mer komplisert enn hva som er vanlig, så ville jeg ikke ha ventet lenger.)

En diagnose alene vil ikke utløse ekstra ressurser. Dersom problemene er av et slikt omfang at de skaper vesentlige problemer i skolesituasjonen, vil derimot en diagnose gjøre at systemet er mer velvillige i forhold til å gjøre vedtak om ekstra ressurser.

Det er heller ingen tvil om at adhd-diagnosen kan virke stigmatiserende. Både lærere og medelever kan komme til å tillegge barnet negative egenskaper som følge av en diagnose - men igjen så må dette balanseres for muligheten av at han vil få såpass store vansker på skolen at det vil være en fordel om disse problemene kan gis en forklaring som handler om noe annet enn at han er "slem". I enkelte barnemiljøer brukes nå "adhd-unge" som skjellsord.

Tilsvarende tenker jeg rundt medisinering. Barn med store oppmerksomhetsvansker og derav påfølgende vesentlige problemer i forhold til skolehverdagen, bør sannsynligvis tilbys medisinering. De med marginale vansker bør man først forsøke å hjelpe på annet vis, da medikamentene langt fra er uten bivirkninger.

Synes det er bra at dere bruker tid på å vurdere dette nøye, og så tror jeg det er viktig å ikke bli dogmatisk. Hvis dere i denne runden velger å ikke la ham utrede, så bør signaler om mer omfattende vansker medføre at dere kanskje ganske raskt velger på nytt en stund etter skolestart.

Dessverre har adhd debatten lett til å bli unyansert. Det medfører på en måte enda større belastninger eller ansvar på foreldrene, men håper dere finner gode løsninger for dere som familie og for gutten deres :-)

[Gjest jamvold]

Som forelder til et barn som kanskje ville ha gått i klassen med ditt barn så ville jeg irritert meg grenseløst hvis dette barnet ditt hadde oppført seg vill og gal i skolen.

Men hadde jeg fått høre diagnosen så ville jeg ha vært mye mer overbærende med oppførselen til dette barnet.

Har du vurdert denne muligheten som mange av oss ville hatt?

[AneM1365380603]

Takk for svar! :0)

Klart vår sønn er den samme for oss og vår familie :0)

Men det gjelder nok ikke for skolen, desverre..

Jeg trenger nok ikke spør min familie om ulempene..De har alle rusprblemer i dag..Kanskje derfor jeg er så i mot medisinering generelt.For oss er det aller aller siste utvei.

Vi har mer tro på rett kosthold og faste rutine og grenser.

Noe som fungere kjempe bra i dag!

Men det er vanskelig, man vil jo det beste for sine små..

Se på det som positivt at noen ønsker å utrede sønnen din. De gjør det ikke for å gi han en diagnose, men for å se om han trenger ekstra oppfølging/støtte. Jeg tipper at helsesøsteren ønsker å være litt på forskudd slik at han får den hjelpen han trenger når han begynner på skolen.

Det er ikke sikkert han får noen som helst diagnose, men da vet du i allefall at du har gjort det du kan for å hjelpe han Jeg har selv et barn som er blitt fanget opp av systemet, noe jeg er utrolig takknemlig for Lærerinna ville hans eget beste og ville finne ut av hvorfor han ikke fulgte med i undervisningen. Dette har ført til at han i dag har mer fokus på kunnskap og mindre fokus på friminuttene.

Medisinering kan ligge langt fram, og det er ikke engang sikkert det blir et tama for dere. Jeg vil likevel si at sykdom ikke alltid er synlig, men at medisinering likevel er nødvendig.

[Glimtipper]

Jeg ville utredet han, fordi:

1. Med en diagnose kan dere få god og riktig hjelp så tidlig som det er behov for. Ingen vil tvinge dere til å gi gutten medisiner, men skulle det noen gang være behov for det, så vil dere slippe hele mølla med utredning da.

2. Selv om du utelukker medisiner nå, så hadde jeg sett på statistikken NHD presenterer og sterkt vurdert min egen motvilje. Ikke dermed sagt at han burde medisineres her og nå, men jeg hadde jobbet med mine egne holdninger slik at jeg var åpen for alt som kunne hjelpe sønnen min i framtiden.

3. Skolen vil kunne få hjelp til han når de trenger det. Det er ikke bare dine egne følelser som teller her. Han skal sitte i et klasserom med mange andre barn som har rett på en god skolehverdag. Kanskje fungerer han greit nå, men det blir en helt annen situasjon. En diagnose vil gjøre det mye lettere for kontaktlæreren hans å få den ekstra hjelpen som er nødvendig.

[Rith]

Takk for svar!

Etter å snakket med lærer ang dette, og egne erfariger, tror jeg man blir litt stemplet..

Og det er mange som fungerer fint uten diagnose og medisiner.

Men det krever nok desto mer av oss foreldre..

Men vi har litt tid til å tenke på dette, derfor fint å høre andres innspill! Takk :0)

Skremmende at en lærer uttaler seg på den måten!! Det er akkurat slik lærere og skolen forholder seg til "problembarn". De feier problemene under teppet og tenker håpløst og slik vil det alltid være!

[Rith]

Min erfaring: Skulle ønske jeg hadde fått min diagnose, som er ADD før jeg fylte 27 år! Jeg var langt i fra noen bråkmaker, men den drømmende jenta med konsentrasjonsproblemer.

Det var vanskelig for meg å forstå at jeg ikke klarte å henge med, for jeg følte meg ganske mye smartere enn jeg klarte å gi uttrykk for. Nå når jeg er i 30 åra LEVER jeg for første gang i mitt liv!

Med riktig type medisiner.

[Gjest ChiengMai]

Takk for svar!

Etter å snakket med lærer ang dette, og egne erfariger, tror jeg man blir litt stemplet..

Og det er mange som fungerer fint uten diagnose og medisiner.

Men det krever nok desto mer av oss foreldre..

Men vi har litt tid til å tenke på dette, derfor fint å høre andres innspill! Takk :0)

''Etter å snakket med lærer ang dette, og egne erfariger, tror jeg man blir litt stemplet..''

Vel, jeg er selv utdannet lærer, og før jeg måtte over på attføring hadde jeg jobba 16 år i grunnskole, og jeg kjenner ikke igjen det du skriver om stempling av diagnosebarn. Tvert imot var det viktig for både ressurser og fungering i klasse og på skole generelt.

De ADHD-barna jeg har sett som ikke har fått hjelp og (eventuelt) nødvendige medisiner, de har uten unntak, rett og slett slitt så mye i skolesammenheng at det har vært et trist syn.

''Og det er mange som fungerer fint uten diagnose og medisiner.''

Helt ærlig, hvorfor ville de på helsestasjonen starte utredning hvis gutten fungerer bra? Det syns jeg i så fall er merkelig.

[Gjest mij]

Min erfaring: Skulle ønske jeg hadde fått min diagnose, som er ADD før jeg fylte 27 år! Jeg var langt i fra noen bråkmaker, men den drømmende jenta med konsentrasjonsproblemer.

Det var vanskelig for meg å forstå at jeg ikke klarte å henge med, for jeg følte meg ganske mye smartere enn jeg klarte å gi uttrykk for. Nå når jeg er i 30 åra LEVER jeg for første gang i mitt liv!

Med riktig type medisiner.

Det samme sier min venninne.. )

[mariaflyfly]

Jeg ville utredet han, fordi:

1. Med en diagnose kan dere få god og riktig hjelp så tidlig som det er behov for. Ingen vil tvinge dere til å gi gutten medisiner, men skulle det noen gang være behov for det, så vil dere slippe hele mølla med utredning da.

2. Selv om du utelukker medisiner nå, så hadde jeg sett på statistikken NHD presenterer og sterkt vurdert min egen motvilje. Ikke dermed sagt at han burde medisineres her og nå, men jeg hadde jobbet med mine egne holdninger slik at jeg var åpen for alt som kunne hjelpe sønnen min i framtiden.

3. Skolen vil kunne få hjelp til han når de trenger det. Det er ikke bare dine egne følelser som teller her. Han skal sitte i et klasserom med mange andre barn som har rett på en god skolehverdag. Kanskje fungerer han greit nå, men det blir en helt annen situasjon. En diagnose vil gjøre det mye lettere for kontaktlæreren hans å få den ekstra hjelpen som er nødvendig.

Jeg kan bade skrive under her.

[Gjest GA]

Jeg hadde gått for utredning, og jeg hadde varslet skolen (og eventuelle fritidsaktiviteter) hvis han har ADHD.

Vi får stadig unger inn i fritidsaktiviteten jeg er med på å drive, som har en diagnose som ikke vi får vite om. Foreldrene "glemmer" å fortelle om det, eller håper kanskje det har gått over eller at ikke vi merker noe. Som regel skjønner vi at noe er galt, men vet ikke hva, eller hvordan vi skal takle det. De gangene vi har hatt med unger som har diagnose har vi kunnet legge tilrette for ungen, og alle har hatt det mye bedre, både voksne og barn.

[hvorfor skjer dette??]

Takk for svar! :0)

Trist å høre om brødrene dine, det er desverre altor mange med samme problem som de..

Tenker du ikke på at ditt barn har større sannsynlighet enn andre å havne der hvis du er med på å hindre skikkelig utredning og behandling?

[Rith]

Det samme sier min venninne.. )

Godt å høre at det er flere som har fått hjelp, sent men godt

[Gjest mora2]

Jeg ser mye positivt med både utredning og tilrettelegging av ulikt slag for barn med adhd. Allikevel har jeg lyst til å støtte deg på at det finnes grensetilfeller hvor kanskje det kan være like greit å vente for å se hvordan situasjonen utvikler seg. (Dog mener jeg at man ikke skal vente lenge, dersom barnet i løpet av første skoleår viser tydelige tegn på at skolen blir vesentlig mer komplisert enn hva som er vanlig, så ville jeg ikke ha ventet lenger.)

En diagnose alene vil ikke utløse ekstra ressurser. Dersom problemene er av et slikt omfang at de skaper vesentlige problemer i skolesituasjonen, vil derimot en diagnose gjøre at systemet er mer velvillige i forhold til å gjøre vedtak om ekstra ressurser.

Det er heller ingen tvil om at adhd-diagnosen kan virke stigmatiserende. Både lærere og medelever kan komme til å tillegge barnet negative egenskaper som følge av en diagnose - men igjen så må dette balanseres for muligheten av at han vil få såpass store vansker på skolen at det vil være en fordel om disse problemene kan gis en forklaring som handler om noe annet enn at han er "slem". I enkelte barnemiljøer brukes nå "adhd-unge" som skjellsord.

Tilsvarende tenker jeg rundt medisinering. Barn med store oppmerksomhetsvansker og derav påfølgende vesentlige problemer i forhold til skolehverdagen, bør sannsynligvis tilbys medisinering. De med marginale vansker bør man først forsøke å hjelpe på annet vis, da medikamentene langt fra er uten bivirkninger.

Synes det er bra at dere bruker tid på å vurdere dette nøye, og så tror jeg det er viktig å ikke bli dogmatisk. Hvis dere i denne runden velger å ikke la ham utrede, så bør signaler om mer omfattende vansker medføre at dere kanskje ganske raskt velger på nytt en stund etter skolestart.

Dessverre har adhd debatten lett til å bli unyansert. Det medfører på en måte enda større belastninger eller ansvar på foreldrene, men håper dere finner gode løsninger for dere som familie og for gutten deres :-)

Tusen takk for svar, jeg tenker mye likt som deg! :0)