skuffet over venninne

[Gjest venninnen]

Må få ut litt skuffelse. Hadde besøk av ei god venninne her om dagen, som jeg ikke hadde sett på veldig lenge. Mye har skjedd i hvert vårt liv, hvorpå begge har blitt ferdig utdannet, og fått oss jobb, samboer, hus, etc.

Men, saken var at jeg fikk følelsen av at hun så ned på meg og min samboer. Skulle alltid belære meg i alt. Tilogmed på ting jeg har mer erfaring i skulle hun fortelle meg hvordan jeg skulle gjøre det.

I tillegg gjorde jeg alt for at hun skulle få en fin opplevelse her hos meg, men tingene falt ikke i smak alltid, og hun ble sur, gretten, og vanskelig å ha med å gjøre.

Så nå sitter jeg igjen og er ganske så lei meg. Føler jeg så en side ved venninnen min som jeg ikke likte. En del av personligheten hennes kom frem, kanskje med en voksende selvtillit.

Jeg ser (så?) på henne som en av mine beste venner og nå føles det ut som jeg nesten har mistet henne. Samboeren min reagerte også på oppførelsen, så det er ikke bare jeg som er overfølsom. Jeg lurer på om jeg skal si noe, eller vente til ei anledning kommer opp. Hva mener dere dolere?

[Gjest urk fysj]

Det der minner meg en del om min venninne... kutt henne ut!

[Gjest ChiengMai]

Høres ut som om dere kanskje har vokst fra hverandre? Eller at livene deres har gått i hver sin retning og at denne venninnen tar det for gitt at hennes retning er den beste. ;-)

[Gjest venninnen]

Høres ut som om dere kanskje har vokst fra hverandre? Eller at livene deres har gått i hver sin retning og at denne venninnen tar det for gitt at hennes retning er den beste. ;-)

Jeg tror kanskje det kan heller være endel av hennes personlighet, fremfor at vi har vokst fra hverandre. Jeg vet at andre venninner av henne har reagert på hennes oppførsel.

Da skjønte jeg ikke hvorfor selv, og regna med det var fordi venninna var for sensitiv, og ikke sa ifra når det var noe som plaget henne, og at det tilslutt sa stopp.

Nå forstår jeg hvorfor venninna reagerte, og lurer dermed på om jeg skal si noe.

[Gjest Antar det..]

På den værst tenkelige tiden i mitt liv hadde jeg en slik venninne. Jeg var nede for telling og syk, da hadde jeg denne "gode" venninnen som skulle belære meg om alt mellom himmel og jord. Og sendte meg noen "smygere" av ord og setninger som ga meg enda flere bekymringer.

Det jeg fant ut når jeg ble frisk, var at grunnen til at hun gjorde dette var meget dårlig selvtillit og egen usikkerhet.

Hun måtte ha noen å skyve det over på.

Etterhvert som jeg ble frisk, og klarte å svare tilbake, så kommer hun aldri med noen slike hint mer.

Så jeg er ikke enig i konklusjonen din om god selvtillit, snarere det motsatte. Kanskje hun egentlig er misunnelig på deg?

[jubalong70]

Jeg har opplevd noe lignende med hun som var bestevenninnen min som barn og ungdom.

Hun ble plutselig myyye bedre enn alle andre, fordi hun hadde fått en "god" utdannelse.

Husker hun inviterte meg ut for å spise. Jeg syntes det var kjempekoselig at hun hadde lyst til det, men under hele middagen satt hun og tekstet med elskeren sin!!!

Og det meste av det hun hadde tid til å si til meg var for å få meg til å føle meg underlegen.

Jeg har valgt å treffe henne så lite som mulig. Ser ingen grunn til å godta at noen behandler meg slik.

Ja, det var trist, og jeg sørget litt over det tapte vennskapet, men trøstet meg med at det var hennes tap

[Gjest ChiengMai]

Jeg tror kanskje det kan heller være endel av hennes personlighet, fremfor at vi har vokst fra hverandre. Jeg vet at andre venninner av henne har reagert på hennes oppførsel.

Da skjønte jeg ikke hvorfor selv, og regna med det var fordi venninna var for sensitiv, og ikke sa ifra når det var noe som plaget henne, og at det tilslutt sa stopp.

Nå forstår jeg hvorfor venninna reagerte, og lurer dermed på om jeg skal si noe.

''Jeg tror kanskje det kan heller være endel av hennes personlighet, fremfor at vi har vokst fra hverandre.''

I så fall har dette vært der før også. Hva er så grunnen til at du merker det først nå?

[Gjest venninnen]

''Jeg tror kanskje det kan heller være endel av hennes personlighet, fremfor at vi har vokst fra hverandre.''

I så fall har dette vært der før også. Hva er så grunnen til at du merker det først nå?

Hun var slik i sin pure ungdom... Men vokste det av seg... trodde jeg.. har ikke sett denne personligheten på mange mange år. Derfor jeg kjenner den igjen.

Da dette var tydelig i ungdommen, hadde vi en oppvask, og ting ble bedre. Jeg trodde hun ble mer voksen og moden. Men nå har det kommet tilbake...

Kanksje egentlig av dårlig samvittighet, slik jubalong 70 skriver...

Men, hva gjør jeg med dette. Fortelle henne dette?

[Gjest venninnen]

På den værst tenkelige tiden i mitt liv hadde jeg en slik venninne. Jeg var nede for telling og syk, da hadde jeg denne "gode" venninnen som skulle belære meg om alt mellom himmel og jord. Og sendte meg noen "smygere" av ord og setninger som ga meg enda flere bekymringer.

Det jeg fant ut når jeg ble frisk, var at grunnen til at hun gjorde dette var meget dårlig selvtillit og egen usikkerhet.

Hun måtte ha noen å skyve det over på.

Etterhvert som jeg ble frisk, og klarte å svare tilbake, så kommer hun aldri med noen slike hint mer.

Så jeg er ikke enig i konklusjonen din om god selvtillit, snarere det motsatte. Kanskje hun egentlig er misunnelig på deg?

Nei. Det kan være slik også.. at det er dårlig selvtillit.... Men hva gjør jeg med det? Skal jeg si det til henne?

[Gjest venninnen]

Hun var slik i sin pure ungdom... Men vokste det av seg... trodde jeg.. har ikke sett denne personligheten på mange mange år. Derfor jeg kjenner den igjen.

Da dette var tydelig i ungdommen, hadde vi en oppvask, og ting ble bedre. Jeg trodde hun ble mer voksen og moden. Men nå har det kommet tilbake...

Kanksje egentlig av dårlig samvittighet, slik jubalong 70 skriver...

Men, hva gjør jeg med dette. Fortelle henne dette?

ment å henvise til svaret fra "antar det.."

[AneM1365380603]

Jeg har også opplevd at en god venninne plutselig forandret seg. Det var trist til å begynne med, men jeg synes det er best å kutte ut slike som ikke tilfører livet noe positivt.

Hun var på besøk her da vi begge hadde fått vårt første barn. Barna var ca 10 mnd begge to. Hun klaget på det meste hos oss. Vi hadde lite bestikk, rommet hadde for lyse gardiner, vannet var for hardt og hånddukene var steinharde. Det var før vi fikk tørketrommel. Det er greit nok å si ting, men måten en sier det på har mye å si.

En dag laget jeg middag. Mens maten putret gikk jeg i stua og snakket litt med henne. Vi hadde hvert vårt barn på fanget. Jeg tok med meg mitt barn på kjøkkenet for å røre i gryta. Hun kom rett etter uten sitt barn. så hørte vi et dunk og et vræl. Hennes barn hadde falt i gulvet fra sofaen. Jeg fikk så øra flagret fordi jeg hadde gått fra stua mens hennes barn satt alene i sofaen. Vel, jeg prøvde å forklare at barnet satt på hennes fang da jeg forlot stua...

3 år etter var jeg i hennes by. Jeg besøkte henne og familien. Etter en time hørte jeg mannen hennes brøle "Er det ikke på tide å legge unger snart?" Jeg tuslet stille og rolig hjem, og tenkte at det er nå ikke rart hun er blitt som hun er blitt.

Du får bare være instille deg på at vennskapet mellom deg og venninnen kan være på hell. Det kan jo hende hun er stresset for tiden, så det trenger nødvendigvis ikke være slik hun er blitt. Det er nå litt trist når gode venninner forsvinner slik som dette da.

[Lillemus]

Jeg har også opplevd at en god venninne plutselig forandret seg. Det var trist til å begynne med, men jeg synes det er best å kutte ut slike som ikke tilfører livet noe positivt.

Hun var på besøk her da vi begge hadde fått vårt første barn. Barna var ca 10 mnd begge to. Hun klaget på det meste hos oss. Vi hadde lite bestikk, rommet hadde for lyse gardiner, vannet var for hardt og hånddukene var steinharde. Det var før vi fikk tørketrommel. Det er greit nok å si ting, men måten en sier det på har mye å si.

En dag laget jeg middag. Mens maten putret gikk jeg i stua og snakket litt med henne. Vi hadde hvert vårt barn på fanget. Jeg tok med meg mitt barn på kjøkkenet for å røre i gryta. Hun kom rett etter uten sitt barn. så hørte vi et dunk og et vræl. Hennes barn hadde falt i gulvet fra sofaen. Jeg fikk så øra flagret fordi jeg hadde gått fra stua mens hennes barn satt alene i sofaen. Vel, jeg prøvde å forklare at barnet satt på hennes fang da jeg forlot stua...

3 år etter var jeg i hennes by. Jeg besøkte henne og familien. Etter en time hørte jeg mannen hennes brøle "Er det ikke på tide å legge unger snart?" Jeg tuslet stille og rolig hjem, og tenkte at det er nå ikke rart hun er blitt som hun er blitt.

Du får bare være instille deg på at vennskapet mellom deg og venninnen kan være på hell. Det kan jo hende hun er stresset for tiden, så det trenger nødvendigvis ikke være slik hun er blitt. Det er nå litt trist når gode venninner forsvinner slik som dette da.

'' Jeg fikk så øra flagret fordi jeg hadde gått fra stua mens hennes barn satt alene i sofaen. Vel, jeg prøvde å forklare at barnet satt på hennes fang da jeg forlot stua...''

Er det mulig?! Kan nesten ikke annet enn flire oppgitt heller, snakker om ansvarsfraskrivelse! Men det er jo dessverre høyst vanlig i dag og burde ikke overraske noen.

[Gjest venninnen]

Jeg har også opplevd at en god venninne plutselig forandret seg. Det var trist til å begynne med, men jeg synes det er best å kutte ut slike som ikke tilfører livet noe positivt.

Hun var på besøk her da vi begge hadde fått vårt første barn. Barna var ca 10 mnd begge to. Hun klaget på det meste hos oss. Vi hadde lite bestikk, rommet hadde for lyse gardiner, vannet var for hardt og hånddukene var steinharde. Det var før vi fikk tørketrommel. Det er greit nok å si ting, men måten en sier det på har mye å si.

En dag laget jeg middag. Mens maten putret gikk jeg i stua og snakket litt med henne. Vi hadde hvert vårt barn på fanget. Jeg tok med meg mitt barn på kjøkkenet for å røre i gryta. Hun kom rett etter uten sitt barn. så hørte vi et dunk og et vræl. Hennes barn hadde falt i gulvet fra sofaen. Jeg fikk så øra flagret fordi jeg hadde gått fra stua mens hennes barn satt alene i sofaen. Vel, jeg prøvde å forklare at barnet satt på hennes fang da jeg forlot stua...

3 år etter var jeg i hennes by. Jeg besøkte henne og familien. Etter en time hørte jeg mannen hennes brøle "Er det ikke på tide å legge unger snart?" Jeg tuslet stille og rolig hjem, og tenkte at det er nå ikke rart hun er blitt som hun er blitt.

Du får bare være instille deg på at vennskapet mellom deg og venninnen kan være på hell. Det kan jo hende hun er stresset for tiden, så det trenger nødvendigvis ikke være slik hun er blitt. Det er nå litt trist når gode venninner forsvinner slik som dette da.

Takk for svar. Ja, det ganske trist at vennskapet kan være på hell. Hvist det er slik det er så synes jeg nesten synd på samboeren hennes. Men, synes du jeg skal si noe til henne?

[AneM1365380603]

'' Jeg fikk så øra flagret fordi jeg hadde gått fra stua mens hennes barn satt alene i sofaen. Vel, jeg prøvde å forklare at barnet satt på hennes fang da jeg forlot stua...''

Er det mulig?! Kan nesten ikke annet enn flire oppgitt heller, snakker om ansvarsfraskrivelse! Men det er jo dessverre høyst vanlig i dag og burde ikke overraske noen.

Det er nesten tragikomisk, ja! Tenk at en så god venninne kan forandre seg så mye. Jeg glemte jo å si at hun ikke fikk til å ordne håret sitt hos oss. Det var derfor hun klaget på hardt vann. Vi hadde mange klesbutikker, men et elendig utvalg. Så var det jo datteren min da som hadde alt for trange klær. Det var tights.. Og antrekket jeg hadde kjøpt til sønnen hennes falt ikke i smak. Plutselig popper det fram minner her, he he.

[Lillemus]

Det er nesten tragikomisk, ja! Tenk at en så god venninne kan forandre seg så mye. Jeg glemte jo å si at hun ikke fikk til å ordne håret sitt hos oss. Det var derfor hun klaget på hardt vann. Vi hadde mange klesbutikker, men et elendig utvalg. Så var det jo datteren min da som hadde alt for trange klær. Det var tights.. Og antrekket jeg hadde kjøpt til sønnen hennes falt ikke i smak. Plutselig popper det fram minner her, he he.

*Hehe* Hun kan umulig ha det godt med seg selv som må klage på absolutt alt og alle og legge skylden for alt på alle andre - for jeg antar at ikke noe av det var hennes egen skyld?

[AneM1365380603]

Takk for svar. Ja, det ganske trist at vennskapet kan være på hell. Hvist det er slik det er så synes jeg nesten synd på samboeren hennes. Men, synes du jeg skal si noe til henne?

Jeg ville sagt noe hvis det dukker opp en fin anledning der dere har en god samtale. Jeg ville valgt mine ord med omhu slik at hun ikke føler seg angrepet. Bare forklar hvordan du opplevde det. Er hun en god venninne forklarer hun seg, evt unnskylder seg

[AneM1365380603]

*Hehe* Hun kan umulig ha det godt med seg selv som må klage på absolutt alt og alle og legge skylden for alt på alle andre - for jeg antar at ikke noe av det var hennes egen skyld?

Jeg kan ikke huske at hun tok på seg noe skyld, nei. I dag har vi omtrent null kontakt. Hun sender en og annen upersonlig mail med vitser osv. Jeg vet ikke engang om hun vet at jeg nå har fått 2 barn til.

[Gjest ChiengMai]

Hun var slik i sin pure ungdom... Men vokste det av seg... trodde jeg.. har ikke sett denne personligheten på mange mange år. Derfor jeg kjenner den igjen.

Da dette var tydelig i ungdommen, hadde vi en oppvask, og ting ble bedre. Jeg trodde hun ble mer voksen og moden. Men nå har det kommet tilbake...

Kanksje egentlig av dårlig samvittighet, slik jubalong 70 skriver...

Men, hva gjør jeg med dette. Fortelle henne dette?

''Men, hva gjør jeg med dette. Fortelle henne dette?''

Ja, det skal du fortelle henne, men understrek at dette er noe _du_ føler. Om du ønsker å beholde henne som venninne er vel å fortelle henne hva du mener det eneste rette.