Bare sær eller?

[Gjest Sånn er det med den saken!]

En fyr jeg har hatt et forhold til i lang tid driver meg til vanvidd, han er så sær!

I perioder er han hel utafor, har ikke kontakt med noen, tar heller ikke kontakt med meg.

Dette er fryktelig frustrerende for i det ene øyeblikket er han her og er den beste i gutten i verden, for i det neste bli helt borte.

Han er mye mer stabil i sommerhalvåret, men allerede nå merker jeg at han trekker seg bort og unngår å omgås folk.

Jeg har spurt han hva han driver med, jeg tar det jo personlig, blir lei meg, men han sier det ikke er personlig men at han vil være alene å deppe. Han kan da ikke holde på sånn?

Jeg er veldig glad i han, mere enn jeg noengang kommer til å bli i noen annen, men jeg klarer ikke denne følelsesmessige berg-og dalbanen lenger.

Men er han bare sær eller har han et større problem tror dere?

Har til tider sett for meg en framtid med fyren, men begge vegrer oss, jeg er redd det ikke vil gå med en slik tungsinnet fyr, og jeg tror han vet at han har et stort behov for å sture alene.

Kan han rett å slett ha en depresjon?

Skal jeg la han være i fred i disse tunge periodene, eller skal jeg holde kontakten med en og annen sms om ikke annet?

Syns jo det er fælt å se at han er så nede og da, men jeg har mest lyst å riste hele fyren, jeg blir så irritert!

[Gjest Geir]

Han kan selvfølgelig ha en depresjon, da kan det være vanlig å isolere seg.

Men han kan også være "sær", og ha behov for å være alene i perioder.

Spør han!

[Gjest J31!]

Ja, depresjon kan absolutt være en mulighet.

Håper dere kan snakke sammen om dette.

[Gjest plingpling]

Kan høres ut som en depresjon, men det kan også være at han er en person som trenger alenetid.

Men 1 ting er sikkert, du kan ikke klare en fremtid med denne mannen hvis du ikke aksepterer HELE hans personlighet. Vi mennesker kan nemlig ikke endre den for å gjøre andre til lags.

Jeg er selv sammen med en mann som lider av tilbakevendende moderate depresjoner. Jeg har selv innblikk i psykisk sykdom da jeg lider av angst. Alle ville vel i utganspunket dømme et slikt forhold nord og ned, men vi kjenner hverandre på godt og vondt og har ingen problemer med å møte hverandre med forståelse og vi er ekstremt flinke på å gi hverandre rom, omsorg, kjærlighet og oppbacking, alt etter hva som trengs der og da.

Det krever enormt mye av en som mangler denne innsikten å skulle leve med en som lider av en psykisk sykdom. Er han ikke psykisk syk, men bare har "sin greie" må du vurdere om dette er noe du kan akseptere og leve med. At du i de periodene han trenger fred og ro må tåle å kunne leve for deg selv og ha "din greie".