Mine søsken tar ikke kontakt

[Gjest skuffet og ensom?]

Jeg bor ganske mange mil fra min nærmeste familie, men har mye kontakt med mine foreldre. Og jeg er etablert i et godt parforhold her jeg bor.

Men... jeg føler meg på en måte forlatt av mine søsken. De tar initiativ til kontakt via telefon eller sms nesten kun når jeg har bursdag(slik har det vært omtrent alltid etter vi alle flyttet hjemmefra). De er 10-12 år eldre enn meg begge to. De og ektefellene har travle jobber og har veldig god økonomi. De er opptatt av penger og status. For eksempel sendte jeg sms til begge mine søsken for to dager siden. Jeg ønsket å spleise på en gave til våre foreldre siden de hadde bryllypsdag nylig. Jeg har enda ikke fått svar fra noen av dem. Ingen av dem hadde heller husket å gratulere mamma og pappa med bryllupsdagen. Siden mine søsken ikke svarte, så sendte jeg samme sms til ektefellene deres.Heller ikke de svarte?? At det går an. Kan de ikke være litt generøse mot mamma og pappa når de attpåtil har en slik veldig god økonomi?

Jeg synes de er egoistiske og har skylapper på så de ser kun sitt eget. Men jeg greier ikke å få helt bort den følelsen at det er noe galt med meg? For jeg føler at jeg trenger å ha kontakt med mine søsken. De føler tydeligvis ikke det samme. De har også lite kontakt med hverandre.

Hva tenker dere? Jeg føler meg veldig lei meg. Ja ensom nesten. For jeg trenger familien min. Men de ønsker ikke meg inkludert mer enn kun i jula omtrent... Greit nok at der er en del aldersforskjell. Sukk... jeg hadde vært mer fornøyd med en 5 min. telefon i mnd enn det som er nå.

Føler at jeg ikke vil si til dem at "ring meg ring meg", for da gjør de det bare fordi jeg sier at de skal. Det skal jo komme ut av deres eget hjerte liksom. *snufs*

Skal jeg bare la være å ta kontakt? Da får heller de ta neste initiativ. Men det kan sikkert ta 2-3 mnd. Har dere noen gode råd?

[pekkaline]

Ring dem.

''Jeg synes de er egoistiske og har skylapper på så de ser kun sitt eget. Men jeg greier ikke å få helt bort den følelsen at det er noe galt med meg? For jeg føler at jeg trenger å ha kontakt med mine søsken. De føler tydeligvis ikke det samme''

Det er ikke noe galt med deg, men du bor langt unna og føler derfor dette savnet. Dersom du hadde bodd i nærheten så ville du følt det annerledes selv om dere ikke hadde mere kontakt enn nå. Tenk på hvordan forholdet til søsken var da dere bodde hjemme. Hvordan er-var kontakten mellom dine foreldre og søsken? Mønster går fort i samme tralten.

Men altså, ring dem. Si du savner å høre hvordan de har det, det må da være lov?

[Gjest skuffet og ensom?]

Ring dem.

''Jeg synes de er egoistiske og har skylapper på så de ser kun sitt eget. Men jeg greier ikke å få helt bort den følelsen at det er noe galt med meg? For jeg føler at jeg trenger å ha kontakt med mine søsken. De føler tydeligvis ikke det samme''

Det er ikke noe galt med deg, men du bor langt unna og føler derfor dette savnet. Dersom du hadde bodd i nærheten så ville du følt det annerledes selv om dere ikke hadde mere kontakt enn nå. Tenk på hvordan forholdet til søsken var da dere bodde hjemme. Hvordan er-var kontakten mellom dine foreldre og søsken? Mønster går fort i samme tralten.

Men altså, ring dem. Si du savner å høre hvordan de har det, det må da være lov?

Kontakten var ganske lik da jeg bodde nærmere dem ja. De har aldri vært flinke til å drive med annet enn akkurat hva som passer med dem. Foreldrene mine også ønsker mer kontakt med de, men de kommer nesten aldri på besøk selv om vi hadde en kjærlig oppvekst med mye godt hjemme. Jeg får ikke regnestykket til å gå opp.

Mulig jeg ringer de ja. Men jeg føler at hvis jeg gjør det vil det skli ut igjen etter kort tid. For jeg ser jo hvordan det er når de hører fra mamma at jeg skal på besøk oppover. Det kommer ikke noen invitasjon om besøk. Jeg må invitere meg selv på besøk, og da er de veldig gjestmilde og disker opp. Men da har jeg jo "tvunget" de til det føler meg.

Takk for at du svarte. Jeg trenger andres tanker om dette.

[pekkaline]

Kontakten var ganske lik da jeg bodde nærmere dem ja. De har aldri vært flinke til å drive med annet enn akkurat hva som passer med dem. Foreldrene mine også ønsker mer kontakt med de, men de kommer nesten aldri på besøk selv om vi hadde en kjærlig oppvekst med mye godt hjemme. Jeg får ikke regnestykket til å gå opp.

Mulig jeg ringer de ja. Men jeg føler at hvis jeg gjør det vil det skli ut igjen etter kort tid. For jeg ser jo hvordan det er når de hører fra mamma at jeg skal på besøk oppover. Det kommer ikke noen invitasjon om besøk. Jeg må invitere meg selv på besøk, og da er de veldig gjestmilde og disker opp. Men da har jeg jo "tvunget" de til det føler meg.

Takk for at du svarte. Jeg trenger andres tanker om dette.

Det er uansett ikke noe galt med deg, de har nok en livsstil som krever nøye planlegging tenker jeg. Karrieren kan ta alt fokus fra annet. Jeg tror mange ganger så tenker folk at "så lenge vi ikke hører noe så er alt greit" også turer de videre med det som kreves for å få sin egen familie på G.

For noen (ytterpunkt) så oppleves karriere som noe ala forelskelse, og kjærlighet gjør som kjent blind. Så kommer de til et punkt i livet hvor de plutselig oppdager f.eks at barnet sitt er blitt voksent..... Så derfor, bare fortsett å innviter deg selv dit, og ring dem. Det er ditt liv og med i dine ønsker.

[Gjest mallet]

Folk har veldig forskjellige tanker om og behov for familie. Du kan neppe forandre dine søsken på dette punktet. Derfor er det kanskje like greit om du innstiller deg på at det er slik kontakten er, og satser på å få tilfredsstilt dine behov for nærhet på andre måter, f.eks via venner, foreldre, andre familiemedlemmer.

Jeg har selv et søsken jeg har lite kontakt med. Det finnes ikke vondt blod mellom oss, men vi har lite til felles i hverdagen og tenker rett og slett ikke på hverandre. Min mann er faktisk flinkere til å spørre etter henne enn det jeg selv er, noe som sikkert henger sammen med at han selv har nær kontakt med sine søsken. Heldigvis er jeg og min søster like på dette punktet, så ingen av oss blir skuffet. Med dette mener jeg bare å forklare at dine søsken sikkert ikke lar være å ta kontakt fordi de er egoistiske eller ikke liker å prate med deg - de er bare ikke innstilt på søskenkontakt på samme måte som du er, og derfor tenker de ikke over det.

[Gjest skuffet og ensom?]

Folk har veldig forskjellige tanker om og behov for familie. Du kan neppe forandre dine søsken på dette punktet. Derfor er det kanskje like greit om du innstiller deg på at det er slik kontakten er, og satser på å få tilfredsstilt dine behov for nærhet på andre måter, f.eks via venner, foreldre, andre familiemedlemmer.

Jeg har selv et søsken jeg har lite kontakt med. Det finnes ikke vondt blod mellom oss, men vi har lite til felles i hverdagen og tenker rett og slett ikke på hverandre. Min mann er faktisk flinkere til å spørre etter henne enn det jeg selv er, noe som sikkert henger sammen med at han selv har nær kontakt med sine søsken. Heldigvis er jeg og min søster like på dette punktet, så ingen av oss blir skuffet. Med dette mener jeg bare å forklare at dine søsken sikkert ikke lar være å ta kontakt fordi de er egoistiske eller ikke liker å prate med deg - de er bare ikke innstilt på søskenkontakt på samme måte som du er, og derfor tenker de ikke over det.

Kanskje du har rett? Hmm... men jeg forstår ikke hvorfor det er slik hos enkelte. Jeg merker jo at blod er tykkere enn vann i mange anledninger, det er derfor jeg setter familie høyest. Og når jeg ser hvor mye kontakt spesielt ene broren min har med kona sine søsken, da blir jeg litt "sjalu".

Men ja... du har kanskje rett i hvordan de tenker. Det var rart og ukjent for meg å prøve å sette meg inn i. Og hvis de av en eller annen grunn ikke liker meg, så får jeg vel bare prøve å godta det også.

De får bare fortsette på sin måte. De har de rike vennene sine å underholde så. Det holder nok for de.

[Gjest skuffet og ensom?]

Det er uansett ikke noe galt med deg, de har nok en livsstil som krever nøye planlegging tenker jeg. Karrieren kan ta alt fokus fra annet. Jeg tror mange ganger så tenker folk at "så lenge vi ikke hører noe så er alt greit" også turer de videre med det som kreves for å få sin egen familie på G.

For noen (ytterpunkt) så oppleves karriere som noe ala forelskelse, og kjærlighet gjør som kjent blind. Så kommer de til et punkt i livet hvor de plutselig oppdager f.eks at barnet sitt er blitt voksent..... Så derfor, bare fortsett å innviter deg selv dit, og ring dem. Det er ditt liv og med i dine ønsker.

Du er klok pekkaline Takk for et godt svar. Jeg får bare prøve å slå meg til ro med dette. Uansett hva årsaken er til alt. Gruer meg til den dag foreldrene mine ikke er mer. Da er det ikke noen i "min" familie jeg har kontakt med lenger. Røttene mine blir da borte.

Jeg vil oppfordre alle til å ta en telefon til en slektning de ikke har pratet med på en stund. Det kommer en dag da det vil være for sent.

klemmer til deg for din omtanke

[pekkaline]

Du er klok pekkaline Takk for et godt svar. Jeg får bare prøve å slå meg til ro med dette. Uansett hva årsaken er til alt. Gruer meg til den dag foreldrene mine ikke er mer. Da er det ikke noen i "min" familie jeg har kontakt med lenger. Røttene mine blir da borte.

Jeg vil oppfordre alle til å ta en telefon til en slektning de ikke har pratet med på en stund. Det kommer en dag da det vil være for sent.

klemmer til deg for din omtanke

Etterhvert får du din egen familie og mannens søsken du kan ta vare på.

Takk for klem og oppfordring, det skal jeg gjøre

[Gjest mallet]

Kanskje du har rett? Hmm... men jeg forstår ikke hvorfor det er slik hos enkelte. Jeg merker jo at blod er tykkere enn vann i mange anledninger, det er derfor jeg setter familie høyest. Og når jeg ser hvor mye kontakt spesielt ene broren min har med kona sine søsken, da blir jeg litt "sjalu".

Men ja... du har kanskje rett i hvordan de tenker. Det var rart og ukjent for meg å prøve å sette meg inn i. Og hvis de av en eller annen grunn ikke liker meg, så får jeg vel bare prøve å godta det også.

De får bare fortsette på sin måte. De har de rike vennene sine å underholde så. Det holder nok for de.

Kanskje disse "rike vennene" faktisk er gode venner? Det er så lett å tenke at hvis man har mye penger så er man venner på grunn av status og penger. Men de aller fleste mennesker, uansett økonomi, er faktisk mer opptatt av å trives sammen med vennene sine enn hvor mye penger og status som følger med. Det er så lett å bli bitter og tenke at "de bryr seg bare om status og ikke om familien", men det er ikke sikkert det er slik det er. Du vil sannsynligvis få et mindre sårt forhold til søsknene dine hvis du klarer å akseptere at dere tenker forskjellig om familieforhold, uten å samtidig måtte "dømme" dem for å føle deg bedre selv.

[Gjest skuffet og ensom?]

Kanskje disse "rike vennene" faktisk er gode venner? Det er så lett å tenke at hvis man har mye penger så er man venner på grunn av status og penger. Men de aller fleste mennesker, uansett økonomi, er faktisk mer opptatt av å trives sammen med vennene sine enn hvor mye penger og status som følger med. Det er så lett å bli bitter og tenke at "de bryr seg bare om status og ikke om familien", men det er ikke sikkert det er slik det er. Du vil sannsynligvis få et mindre sårt forhold til søsknene dine hvis du klarer å akseptere at dere tenker forskjellig om familieforhold, uten å samtidig måtte "dømme" dem for å føle deg bedre selv.

Du har nok delvis rett. Jeg er bitter p.g.a. skuffelsene og da er det lett å si slikt om søskenene mine. Men jeg er ikke bitter fordi jeg vil være rik, for jeg har en økonomi som er over snittet, selv om den er normal i dagens rike Norge.

Men samtidig har jeg sett at i takt med at deres rikdom har øket så har de sluttet å ha kontakt med venner de var veldig mye med før(dette gjelder spes. den ene av søskenene mine). De har også sagt rett ut at de pleier kontakten med to eldre slektninger fordi de gir så mye penger og dyre gaver.

Jaja... takk for dine tanker i hvert fall. Jeg får finne ut av dette i mitt eget hode så jeg ikke går og gnager slik.

[Katt-ja]

Dere er nok bare i veldig forskjellig fase i livet...

Må nok innrømme at jeg kunne vært storesøsteren din,- tiden flyr av gårde uten at jeg får besøkt eller invitert hverken venner eller familie. Man har fullt opp av unger og deres aktiviteter og eventulet deres bekymringer og plager. Og jobb.

Men synes du skrev under her at hvis du først kom til dem, så var de hyggelige og disket opp. Så, ikke slutt å ta kontakt, de vil sikkert gjerne ha med deg å gjøre, men får det ikke helt til i et daglige.

[Gjest rett telefonen]

Jeg er ikke så flink til å ringe/sende sms til mine søsken, men det er litt pga telefonangst... Men jeg tar telefonen og svarer på sms når de skriver.

Kanskje du burde pratet ut med dem og fortalt dem hvordan du følte det.

Uff broren min hadde sagt til moren min at "jeg ringer aldri"....

men det er faktisk et stort problem for meg å ringe, jeg kaldsvetter, får løs mage osv...

Å ringe moren min har jeg ikke noe problemer med da.

Kan være jeg har for lite kontakt med søskenene mine som gjør dette...

[Mirabell]

Folk er forskjellige, og har forskjellig behov for å omgås familien. Sånn er det bare... Jeg tviler på at de kommer til å forandre seg, men det betyr ikke at de ikke ville syns det var hyggelig med litt mer kontakt enn i dag. Og det betyr i hvert fall ikke at det er noe galt med deg, dere er bare forskjellige!

Og hvis du/dere bare tekster hverandre en sjelden gang i blant, med gratulasjoner og samording av foreldregaver, da tipper jeg at de ikke har den fjerneste anelse om hvordan du føler det...

[Gjest mora2]

Min søster er 10 år eldre enn meg.

Vi har kun kontakt ved familie selskaper, og bursdager.

Og en sjelden gang innimellom.

Passer meg utmerket, for vi er så ulike :0)

[Gjest familie er ikke alt]

Jeg skjønner ikke at søsken skal drive og pleie vennskap hele livet hvis de er totalt ulik og bor på hver sin planet. Forsøk heller å bygge nettverk med venner du har noe til felles med.

Jeg nekter å ha kontakt med min familie bare fordi vi er familie.

[Shadow 650]

Folk er forskjellige, og har forskjellig behov for å omgås familien. Sånn er det bare... Jeg tviler på at de kommer til å forandre seg, men det betyr ikke at de ikke ville syns det var hyggelig med litt mer kontakt enn i dag. Og det betyr i hvert fall ikke at det er noe galt med deg, dere er bare forskjellige!

Og hvis du/dere bare tekster hverandre en sjelden gang i blant, med gratulasjoner og samording av foreldregaver, da tipper jeg at de ikke har den fjerneste anelse om hvordan du føler det...

Helt enig. Hun bør invitere dem til en felles samtale og ta dette opp.

Å kutte kontakten med dem er i allefall hull-i-hodet.

[damedamen]

Vil bare si fort hva jeg ville gjort i en sånn situasjon: Tror jeg ville påtatt meg ansvaret for å prøve å opprette en god kontakt (igjen). Hvis det alltid har vært sånn etter at dere flyttet hjemmefra og de er eldre, så har det kanskje blitt en naturlig vane for dem? Ville invitert mine søsken og familiene deres på noe hyggelig en dag. Mat eller aktivitet ute hvor det er god anledning til å prate, "bli kjent". Alt etter om jeg virkelig ønsket å møte dem flere ganger etter dette, og hvor åpne jeg følte de var for meg, så hadde jeg sannsynlig åpnet hjertet mitt litt uten å klage, men for å vise at jeg ønsket mer kontakt med dem

Håper du finner ut av forholdet til familien din.

[Gjest skuffet og ensom?]

Folk er forskjellige, og har forskjellig behov for å omgås familien. Sånn er det bare... Jeg tviler på at de kommer til å forandre seg, men det betyr ikke at de ikke ville syns det var hyggelig med litt mer kontakt enn i dag. Og det betyr i hvert fall ikke at det er noe galt med deg, dere er bare forskjellige!

Og hvis du/dere bare tekster hverandre en sjelden gang i blant, med gratulasjoner og samording av foreldregaver, da tipper jeg at de ikke har den fjerneste anelse om hvordan du føler det...

Du har nok rett. De vil nok ikke endre seg. Men det må være makan til oppførsel da. Jeg ba begge to pluss ektefellene deres via sms å gi svar om de ville være med på en gave til mamma og pappa. Ingen har en gang giddet å svart. Fire "forsiktige" sms ut, null i retur.

Det er faktisk ganske uhøflig. Kanskje er det det som gnager mest på meg nå. Hadde jeg vært en plagsom mygg som sendte sms i hytt og pine kunne jeg forstått det litt bedre.

Jaja.. takk for svar i hvert fall Godt å få noen andres mening om dette. For det gnager en del enda...

[Gjest prust]

Du har nok rett. De vil nok ikke endre seg. Men det må være makan til oppførsel da. Jeg ba begge to pluss ektefellene deres via sms å gi svar om de ville være med på en gave til mamma og pappa. Ingen har en gang giddet å svart. Fire "forsiktige" sms ut, null i retur.

Det er faktisk ganske uhøflig. Kanskje er det det som gnager mest på meg nå. Hadde jeg vært en plagsom mygg som sendte sms i hytt og pine kunne jeg forstått det litt bedre.

Jaja.. takk for svar i hvert fall Godt å få noen andres mening om dette. For det gnager en del enda...

Jamen - hvis dere neste aldri treffes, og du virkelig ønsket kontakt i forhold til denne gaven til dine foreldre, hvorfor ringte du dem ikke heller da?

Det er fryktelig lettvindt med SMS, men veldig lettvint å la være å svare også.... Jeg synes absolutt du skulle ha ringt dem, gjerne under påskudd av denne gaven, men også som et ledd i å opprettholde kontakten!

[Gjest skuffet og ensom?]

Min søster er 10 år eldre enn meg.

Vi har kun kontakt ved familie selskaper, og bursdager.

Og en sjelden gang innimellom.

Passer meg utmerket, for vi er så ulike :0)

Men du hadde sikkert ikke oversett en sms fra henne som gjaldt gaver til foreldrene deres. Og oversett andre sms`er i andre tilfeller også?

Det er faktisk uhøflig og lite respektfullt. Jeg kan ha forståelse for at du og søstera di ikke har kontakt om dere er forskjellige. Men det går an å respektere hverandre likevel. Det gjør dere sikkert.