Syn på forhold og utroskap i gamle dager

[Gjest michi2]

Står midt i en situasjon, og i min fortvilelse vendte jeg meg til min mormor i håp om litt støtte og visdom, i stedet for å snakke med venninner om det.

Hun nærmer seg 90 og er meget oppegående og klok.

Jeg ble derfor både overrasket og skuffet da hun stengte helt av med et "hmf" og begynte å snakke om noe annet istedet.

Var ikke menns utroskap et tema i gamledager, eller hva dreier dette seg om?

[Lillemus]

Ofte var det kanskje sånn at så lenge gubben ikke slo eller drakk så så man gjennom fingrene med om han pulte nabokjerringa innimellom?

Og hadde de egentlig noe valg? Det var ikke bare-bare å skille seg for 70 år siden.

[fresja]

Utroskap hørte nok med til tabuemnene; noe man ikke snakket om.

[Gjest mandolina]

Det var da også et tema å drøfte med en 90 år gammel dame.

I hennes tid, så var skilsmisse ved utroskap ikke noe alternativ, for kvinner hadde som oftest ikke noen egen jobb, utover å jobbe i heimen med stell av hun, mann og barn.

Hilsen

[pekkaline]

Kan hun ha tenkt at det er din skyld at det skjer? Altså ikke at jeg mener det, men før i tiden så var det kanskje slik de tenkte. At partneren ikke stilte opp nok og var skyld i det selv.

Før i tiden måtte man holde ut mye fandenskap tror jeg. En gikk ikke bare fra hverandre. Ikke at det er _bare_ altså, men ja du forstår?

Men du kan jo høre med dolerene her hva de mener om det du var oppi? Noen kan ha vært gjennom/oppi noe av det samme som deg.

[Gjest MissisMoe]

Ofte var det kanskje sånn at så lenge gubben ikke slo eller drakk så så man gjennom fingrene med om han pulte nabokjerringa innimellom?

Og hadde de egentlig noe valg? Det var ikke bare-bare å skille seg for 70 år siden.

Min mor ville ha vært nesten hundre om hun hadde levd, og HVIS hun hadde vært oppegående ( i hodet) ville hun hatt meninger om utroskap som de fleste har i dag: at det absolutt ikke er noe man "ønsker" seg, men at det er noe som de fleste kommer ut for i løpet av et langt ekteskap. Enten fordi man forelsker seg i en annen selv, eller den andre ektefellen gjør det.

Mor mente at man måtte prøve å glemme og tilgi. Selv om det er vanskelig. Jeg vet at hun mente dette, fordi jeg var utro, og ville ut av eksteskapet da. Men hun mente jeg forhastet meg, og var med på å få meg til å bestemme meg for å bli.

Selv opplevde jeg mange år senere at det gikk ut over meg, dvs at mannen min elsket en annen og ville gå. Vi kom over det også ...

Vi har nå vært gift i 35 år.

Til mich2 vil jeg si at gamle mennesker av og til rett og slett ikke orker å ta mer inn over seg av triste ting som hender de man er glad i. Så det kan være slik.

[Gjest signaturina]

Hun var ung før den seksuelle revolusjonen, vet du! hehe... Kvinner på den tiden 'fant seg i' å ha sex med sine menn fordi det hørte til de ekteskapelige plikter, og ikke av egen lyst. Orket de ikke, så var det vel godkjent at mannen gikk til andre. Så hun tenkte nok at her er det noen som ikke har gjort plikta si! Og slikt var jo ikke noe å snakke om den gangen...

[ekte nick]

Kanskje hun rett og slett ble overrumplet over at du var så personlig? Du kunne jo forsøke igjen, innlede med å si at du opplever henne som så erfaren og klok, og du trenger et råd. Kanskje hun ikke skjønte at det var det du ba om.