mobbing fra barndommen

[Gjest black thoughts]

Plutselig dukket det opp en meldig til meg på facebook, fra en tidligere klassekamerat, der meldingen lød som en halveis unskyldning angående mobbing i barndommen.

Vi snakker om 15år siden dette foregikk. Jeg var veldig merket av mobbingen, og jeg mistrivdes svært på skolen. Denne personen som sendte meldingen til meg var en del av gruppen som mobbet, men jeg har også forstått at enkelte fra klassen min mente dette ikke foregikk. Enten de vemdte det blinde øyet til, eller aldri egentlig forstod hva som fåregikk. På den tiden hadde jeg god kontakt med lærer som visste hva som skjedde, men ingenting som ble gjort hjalp. Mobbingen ble rett og slett mer skjult.

Jeg har nå gått videre i livet mitt, og jeg har lært mye og vokst mer på min barndomsopplevelser, men kjenner ennå at jeg ikke ønsker å glemme.

Er det noen her som har opplevd lignende, der en tidligere mobber kommer med ei unskyldning? Hvordan reagerte dere da? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle denne meldingen. For saken var jo at det bare var ei halveis unskyldning... litt sånn.. "har _litt_ dårlig samvittighet for hva som skjedde...."

[Gjest togli]

Så bra at personen kommer med en unnskyldning! Det er ikke all som tør det.... Jeg har selv aldri blitt mobbet, så her tar må du ta forbehold i at jeg ikke vet akkurat hvordan det kjennes å ha blitt mobbet! Jeg tenker at du kan sende en tilbakemelding og fortelle at det er hyggelig at personen har tatt kontakt og at du hadde noen vonde år i forbindelse med mobbingen, men at du nå har klart å komme videre i livet. Da kan det jo være at eksmobberen sier litt mer som kan være til hjelp for deg også?

[Gjest Altea]

Har opplevd å få unsyldning når jeg var ute på fest,ble så fortumlet og sa bare "ja greit det". Han ville snakke videre om det,men det ville ikke jeg.

Det er mange år siden og gjort er gjort,ikke noe å gjøre med det nå i alle fall. Men jeg syns jo ikke det var greit å bli mobbet.

[mrxx]

Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.

Husk at barn eller ungdom ikke helt skjønner konsekvensen av hva de gjør og heller ikke skjønner fullt ut hvor ille det er og heller ikke hvordan motparten tar det.

Ikke sikkert at han var av de verste heller og derfor ikke kjenner til alt som skjedde med deg, mye kan også gå i glemmeboken. Kanskje vedkommende er litt redd for å heise flagg, så h*n ikke sitter med hele svarteper, men derfor er litt forsiktig når det nå bes om en unnskyldning? Vedkommende er kanskje usikker på hvordan du ser på h*n.

Dette kan være en start på å få til litt dialog, så flere unnskyldninger kan komme.

[Gjest mobbeofferet]

''Er det noen her som har opplevd lignende, der en tidligere mobber kommer med ei unskyldning? Hvordan reagerte dere da?''

Ja, det har jeg. Da unnskyldningen fra den verste pådriveren for mobbingen gjennom hele grunnskolen kom, lenge etter at vi var ferdige med ungdomsskolen sa jeg noe sånt som at "Du og det du drev med er en del av fortiden, og for meg er du blitt en ikkeperson som jeg ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jeg greier ikke å sette strek over ni år med systematisk mobbing fra din side, og det ønsker jeg ikke heller. Jeg registrerer at du angrer, men det burde du tenkt på før jeg slapp ha noe med deg å gjøre mer." Fyren grein som en unge, hehe, men jeg ville rett og slett ikke at han skulle få følelsen av at jeg var villig til å sette strek over ni vonde år som takket være han ble et helvete. Jeg har aldri sett meg tilbake etter den episoden, og fremdeles over 25 år etterpå kjenner jeg at det var rett for meg å gjøre det sånn.

[Gjest rtgx]

''Er det noen her som har opplevd lignende, der en tidligere mobber kommer med ei unskyldning? Hvordan reagerte dere da?''

Ja, det har jeg. Da unnskyldningen fra den verste pådriveren for mobbingen gjennom hele grunnskolen kom, lenge etter at vi var ferdige med ungdomsskolen sa jeg noe sånt som at "Du og det du drev med er en del av fortiden, og for meg er du blitt en ikkeperson som jeg ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jeg greier ikke å sette strek over ni år med systematisk mobbing fra din side, og det ønsker jeg ikke heller. Jeg registrerer at du angrer, men det burde du tenkt på før jeg slapp ha noe med deg å gjøre mer." Fyren grein som en unge, hehe, men jeg ville rett og slett ikke at han skulle få følelsen av at jeg var villig til å sette strek over ni vonde år som takket være han ble et helvete. Jeg har aldri sett meg tilbake etter den episoden, og fremdeles over 25 år etterpå kjenner jeg at det var rett for meg å gjøre det sånn.

Bra svar!!

Man har ingen plikt til å tilgi alle som ber om unnskyldning heller, selv om det fra et eller annet moralsk synspunkt kanskje er det man bør gjøre.

[Shova]

Bra svar!!

Man har ingen plikt til å tilgi alle som ber om unnskyldning heller, selv om det fra et eller annet moralsk synspunkt kanskje er det man bør gjøre.

Eller som noen sier "forgiving is easy, forgetting is hard", har man ikke glemt har man heller ikke tilgitt.

[Gjest rtgx]

Eller som noen sier "forgiving is easy, forgetting is hard", har man ikke glemt har man heller ikke tilgitt.

Mm. Så var det mobberens motiver for å be om unnskyldning og, da.

Jeg var selv med på å mobbe på barneskolen. Dette spiser meg opp når jeg blir minnet om det, men jeg har ikke bedt om unnskyldning nå i ettertid. Modig nok er jeg, så det går mer på det at jeg vil bære den dårlige samvittigheten selv og ikke tynge han ytterligere med en påminnelse/unnskyldning han må ta standpunkt til, hvis han ikke ønsker det. Han ser uansett på meg at jeg føler meg forferdelig med tanke på at jeg var med på dette og ikke tok han i forsvar. Ikke lett å vite hva man bør gjøre.

En jente som plaga meg i noen år har også kommet til meg i ettertid for tilgivelse. Dette var på en gjenforening hvor jeg var litt bedugget og i meget godt humør, så da ble det jo litt "Jo jo, det går da greit det". Jeg merket jo på henne at dette bare var noe hun sa for å lette seg selv, og hun fortsetter videre i livet som den overflatiske høna hun alltid har vært. Har heldigvis kommet meg dit at jeg har hevet meg over henne og preges ikke av dette i det daglige, men hadde jeg vært edru og snartenkt nok, hadde jeg nok svart som "mobbeofferet" over her :-)

Ville dere andre som har blitt mobbet hatt en unnskyldning, om så ikke annet for å kunne poengtere at dere *ikke* vil tilgi, eller vil dere helst slippe å høre noe fra mobberen igjen?

[Shova]

Mm. Så var det mobberens motiver for å be om unnskyldning og, da.

Jeg var selv med på å mobbe på barneskolen. Dette spiser meg opp når jeg blir minnet om det, men jeg har ikke bedt om unnskyldning nå i ettertid. Modig nok er jeg, så det går mer på det at jeg vil bære den dårlige samvittigheten selv og ikke tynge han ytterligere med en påminnelse/unnskyldning han må ta standpunkt til, hvis han ikke ønsker det. Han ser uansett på meg at jeg føler meg forferdelig med tanke på at jeg var med på dette og ikke tok han i forsvar. Ikke lett å vite hva man bør gjøre.

En jente som plaga meg i noen år har også kommet til meg i ettertid for tilgivelse. Dette var på en gjenforening hvor jeg var litt bedugget og i meget godt humør, så da ble det jo litt "Jo jo, det går da greit det". Jeg merket jo på henne at dette bare var noe hun sa for å lette seg selv, og hun fortsetter videre i livet som den overflatiske høna hun alltid har vært. Har heldigvis kommet meg dit at jeg har hevet meg over henne og preges ikke av dette i det daglige, men hadde jeg vært edru og snartenkt nok, hadde jeg nok svart som "mobbeofferet" over her :-)

Ville dere andre som har blitt mobbet hatt en unnskyldning, om så ikke annet for å kunne poengtere at dere *ikke* vil tilgi, eller vil dere helst slippe å høre noe fra mobberen igjen?

Fy deg for å mobbe andre, og fy meg for jeg har sikkert ikke vært noe bedre, i mine unge år, lenge før det ble kalt mobbing:(

Vi kalte det erting i mine unge dager, og jeg ble ertet fordi jeg var så blek (hvit i huden), har tilgitt dem alle i mitt stille sinn, og tenker tilbake på dem som umodne, noe de faktisk var.

"Å tilgi" betyr å glemme, ikke nødvendigvis hendelsen, men de såre følelsene man dengang hadde, mine var ikke dype nok, så det var lett å tilgi (glemme). Mens andre ble dypere påvirket, og da er selvfølgelig ikke en lett unnskyldning nok, da bør èn la være. Kun ektefølt anger kan tilgis, men hos noen, selv ikke det.

Den som tenker å spørre om tilgivelse, bør være ydmyk i slike saker, tenk deg godt om!

[Gjest rtgx]

Fy deg for å mobbe andre, og fy meg for jeg har sikkert ikke vært noe bedre, i mine unge år, lenge før det ble kalt mobbing:(

Vi kalte det erting i mine unge dager, og jeg ble ertet fordi jeg var så blek (hvit i huden), har tilgitt dem alle i mitt stille sinn, og tenker tilbake på dem som umodne, noe de faktisk var.

"Å tilgi" betyr å glemme, ikke nødvendigvis hendelsen, men de såre følelsene man dengang hadde, mine var ikke dype nok, så det var lett å tilgi (glemme). Mens andre ble dypere påvirket, og da er selvfølgelig ikke en lett unnskyldning nok, da bør èn la være. Kun ektefølt anger kan tilgis, men hos noen, selv ikke det.

Den som tenker å spørre om tilgivelse, bør være ydmyk i slike saker, tenk deg godt om!

Fy meg, ja. Skulle så gjerne ha hatt det omgjort. Dette (angeren i ettertid) har riktignok vært med på å forme meg til den jeg er i dag og nå er det typisk for meg å ta andre i forsvar, og i fjortis-tida fikk jeg tilbake som fortjent fra jenta jeg nevnte, men det har jo ingenting å si for den stakkars gutten. Jeg vet ikke hvor dypt preget han ble av dette, men jeg frykter jo det verste.

Om jeg henvendte meg til han ville det ikke vært for å få tilgivelse, men for å fortelle at jeg er oppriktig lei meg for det jeg har gjort og ikke gjort, for å gjøre det lettere for han. M.ao er det kun noe jeg vil gjøre dersom jeg med rimelig stor sikkerhet kan anta at dette er noe han ønsker.

[Shova]

Fy meg, ja. Skulle så gjerne ha hatt det omgjort. Dette (angeren i ettertid) har riktignok vært med på å forme meg til den jeg er i dag og nå er det typisk for meg å ta andre i forsvar, og i fjortis-tida fikk jeg tilbake som fortjent fra jenta jeg nevnte, men det har jo ingenting å si for den stakkars gutten. Jeg vet ikke hvor dypt preget han ble av dette, men jeg frykter jo det verste.

Om jeg henvendte meg til han ville det ikke vært for å få tilgivelse, men for å fortelle at jeg er oppriktig lei meg for det jeg har gjort og ikke gjort, for å gjøre det lettere for han. M.ao er det kun noe jeg vil gjøre dersom jeg med rimelig stor sikkerhet kan anta at dette er noe han ønsker.

Tror de fleste av oss føler dyp anger for idiotiske ting vi gjorde som unge.

Min anger førte til at mine barn _ikke_ mobbet andre, min førstefødte opponerte mot mobberne av en uskyldig jente på skolen, om jeg var stolt da læreren fortalte meg det! Jeg gråt da jeg kom hjem.

Så om vi lærer av våre feil, selv dyrbare feil, så går vi i riktig retning, og har rett til å be om tilgivelse;)

[Gjest mobbeofferets mamma]

Unnskyldninger fra mobbere til mobbeofre gjør ikke livet til mobbeofferet letere å bære.

I dette tilfelle er mobbeofferet blitt psykisk syk, har store angstproblemer og så store vanskeligheter med å takle hverdagen at vedkommende er ute av stand til å gå på jobb og er derfor blitt uføretrygdet.

Livet er i stor grad blitt preget av å være et mobbeoffer i 9 år i grunn- og ungdomsskole, vedkommende sliter tungt hver eneste dag.

Dette er ikke noe som lett kan tilgis, dette gjelder både lærer, som valgte å overse problemet, skolen, som ikke tok tak i problemene og ikke minst alle skolekameratene (som altså ikke var kamerater).

En halvveis unnskyldning gir ikke vedkommende mobbeoffer et bedre liv. Ingen unnskyldning kan gjøre det.

Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.

[Gjest mobbeofferets mamma]

Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.

Husk at barn eller ungdom ikke helt skjønner konsekvensen av hva de gjør og heller ikke skjønner fullt ut hvor ille det er og heller ikke hvordan motparten tar det.

Ikke sikkert at han var av de verste heller og derfor ikke kjenner til alt som skjedde med deg, mye kan også gå i glemmeboken. Kanskje vedkommende er litt redd for å heise flagg, så h*n ikke sitter med hele svarteper, men derfor er litt forsiktig når det nå bes om en unnskyldning? Vedkommende er kanskje usikker på hvordan du ser på h*n.

Dette kan være en start på å få til litt dialog, så flere unnskyldninger kan komme.

Unnskyldninger fra mobbere til mobbeofre gjør ikke livet til mobbeofferet letere å bære.

En halvveis unnskyldning gir ikke vedkommende mobbeoffer et bedre liv. Ingen unnskyldning kan gjøre det.

Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.

[Gjest rtgx]

Tror de fleste av oss føler dyp anger for idiotiske ting vi gjorde som unge.

Min anger førte til at mine barn _ikke_ mobbet andre, min førstefødte opponerte mot mobberne av en uskyldig jente på skolen, om jeg var stolt da læreren fortalte meg det! Jeg gråt da jeg kom hjem.

Så om vi lærer av våre feil, selv dyrbare feil, så går vi i riktig retning, og har rett til å be om tilgivelse;)

...samtidig som vi skal kunne ta konsekvensen av våre feil og ikke nødvendigvis ha behov for tilgivelse. :-)

[Shova]

Unnskyldninger fra mobbere til mobbeofre gjør ikke livet til mobbeofferet letere å bære.

I dette tilfelle er mobbeofferet blitt psykisk syk, har store angstproblemer og så store vanskeligheter med å takle hverdagen at vedkommende er ute av stand til å gå på jobb og er derfor blitt uføretrygdet.

Livet er i stor grad blitt preget av å være et mobbeoffer i 9 år i grunn- og ungdomsskole, vedkommende sliter tungt hver eneste dag.

Dette er ikke noe som lett kan tilgis, dette gjelder både lærer, som valgte å overse problemet, skolen, som ikke tok tak i problemene og ikke minst alle skolekameratene (som altså ikke var kamerater).

En halvveis unnskyldning gir ikke vedkommende mobbeoffer et bedre liv. Ingen unnskyldning kan gjøre det.

Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.

''Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.''

Det er nettopp det jeg skriver om i denne tråden. Men, du kan ikke utelukke at noen av ditt barns mobbere, virkelig angrer av hele sitt liv? Ville han da tilgi/glemme eller er hans liv for ødelagt?

Å tilgi noen som nær sagt har ødelagt ens liv, kommer ikke lett, men kan den komme?

[Shova]

...samtidig som vi skal kunne ta konsekvensen av våre feil og ikke nødvendigvis ha behov for tilgivelse. :-)

Noen trenger tilgivelse for å klare å gå videre, man skal ikke undervurdere dem;)

[Gjest mobbeofferets mamma]

''Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.''

Det er nettopp det jeg skriver om i denne tråden. Men, du kan ikke utelukke at noen av ditt barns mobbere, virkelig angrer av hele sitt liv? Ville han da tilgi/glemme eller er hans liv for ødelagt?

Å tilgi noen som nær sagt har ødelagt ens liv, kommer ikke lett, men kan den komme?

Vet du hva, det tror jeg oppriktig talt ikke.

Vedkommende mobbeoffer har flyttet fra byen h*n er vokst opp i, og har ingen intensjoner om å flytte tilbake pga mobbingen og de vonde opplevelsene fra barndommen.

H*n går helst ikke på gaten i denne byen av frykt for å møte noen av plageåndene.

H*n har truffet en, som prøvde på å gi en slags unnskyldning for mobbingen, men det gjorde bare vondt verre for h*n følelsesmessig, og h*n brukte lang tid på å komme seg igjen etter det følelsesmessige raset hendelsen avstedkom.

[Gjest mobbeofferets mamma]

Så bra at personen kommer med en unnskyldning! Det er ikke all som tør det.... Jeg har selv aldri blitt mobbet, så her tar må du ta forbehold i at jeg ikke vet akkurat hvordan det kjennes å ha blitt mobbet! Jeg tenker at du kan sende en tilbakemelding og fortelle at det er hyggelig at personen har tatt kontakt og at du hadde noen vonde år i forbindelse med mobbingen, men at du nå har klart å komme videre i livet. Da kan det jo være at eksmobberen sier litt mer som kan være til hjelp for deg også?

Det er alltid vanskelig å uttale seg om ting en ikke har opplevd selv.

Jeg vil anbefale deg å lese innleggene som jeg har skrevet, der ser du at alt ikke er så enkelt.

[Shova]

Vet du hva, det tror jeg oppriktig talt ikke.

Vedkommende mobbeoffer har flyttet fra byen h*n er vokst opp i, og har ingen intensjoner om å flytte tilbake pga mobbingen og de vonde opplevelsene fra barndommen.

H*n går helst ikke på gaten i denne byen av frykt for å møte noen av plageåndene.

H*n har truffet en, som prøvde på å gi en slags unnskyldning for mobbingen, men det gjorde bare vondt verre for h*n følelsesmessig, og h*n brukte lang tid på å komme seg igjen etter det følelsesmessige raset hendelsen avstedkom.

Jeg forstår. Viser bare oss alle hvor vondt det er å tilgi, selv om vi sier at vi gjør, og har vi ikke glemt de vonde følelsene, så har vi ikke tilgitt.

Selv tror jeg på tilgivelse, men kun på offerets måte og tid, men det renser enn for mye unødvendig dritt, tror jeg.

Tusen takk for svar.

[Shova]

Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.

Husk at barn eller ungdom ikke helt skjønner konsekvensen av hva de gjør og heller ikke skjønner fullt ut hvor ille det er og heller ikke hvordan motparten tar det.

Ikke sikkert at han var av de verste heller og derfor ikke kjenner til alt som skjedde med deg, mye kan også gå i glemmeboken. Kanskje vedkommende er litt redd for å heise flagg, så h*n ikke sitter med hele svarteper, men derfor er litt forsiktig når det nå bes om en unnskyldning? Vedkommende er kanskje usikker på hvordan du ser på h*n.

Dette kan være en start på å få til litt dialog, så flere unnskyldninger kan komme.

''Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.'''

Nei, en halvveis unnskyldning er verre enn ingen unnskyldning, fordi en halvveis betyr at offeret må ta halve skylda på seg selv. Og det kan bety mye verre for offeret.