mobbing fra barndommen

[Gjest også utsatt for mobbing]

Unnskyldninger fra mobbere til mobbeofre gjør ikke livet til mobbeofferet letere å bære.

I dette tilfelle er mobbeofferet blitt psykisk syk, har store angstproblemer og så store vanskeligheter med å takle hverdagen at vedkommende er ute av stand til å gå på jobb og er derfor blitt uføretrygdet.

Livet er i stor grad blitt preget av å være et mobbeoffer i 9 år i grunn- og ungdomsskole, vedkommende sliter tungt hver eneste dag.

Dette er ikke noe som lett kan tilgis, dette gjelder både lærer, som valgte å overse problemet, skolen, som ikke tok tak i problemene og ikke minst alle skolekameratene (som altså ikke var kamerater).

En halvveis unnskyldning gir ikke vedkommende mobbeoffer et bedre liv. Ingen unnskyldning kan gjøre det.

Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.

For meg tror jeg det ville hatt positive sider også, å få en unnskyldning fra en av mobberne. Det ville rippe opp i mange ting jeg prøver å skyve ut av bevisstheten, det er jo så. Men det ville bety at en annen tok på seg i alle fall en del av ansvaret for det som skjedde, at det ikke helt og holdent var min egen feil. (Som er det jeg tenker nå.)

[mrxx]

Unnskyldninger fra mobbere til mobbeofre gjør ikke livet til mobbeofferet letere å bære.

En halvveis unnskyldning gir ikke vedkommende mobbeoffer et bedre liv. Ingen unnskyldning kan gjøre det.

Mobbing fra medelever gjennom hele skoletiden, kan ikke tilgis, bare fordi en eller annen har lyst til å lette sin samvittighet et par hakk.

Det har jeg heller ikke påstått, men det er likevel bedre enn ikke noe, det er faktisk mye bedre enn at vedkommende kanskje fortsatte å mobbe, håne eller erte vedkommende. Dette er tross alt bedre enn det meste.

[mrxx]

''Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.'''

Nei, en halvveis unnskyldning er verre enn ingen unnskyldning, fordi en halvveis betyr at offeret må ta halve skylda på seg selv. Og det kan bety mye verre for offeret.

Dette er jeg ikke enig i.

Jeg kan være enig hvis vedkommende hadde sagt det, men dette kan faktisk bety at vedkommende er usikker på hvordan det skal takles.

Jeg mener dette er mye bedre enn de andre som kanskje aldri kommer til å be om unnskyldning.

[Gjest også utsatt for mobbing]

Mm. Så var det mobberens motiver for å be om unnskyldning og, da.

Jeg var selv med på å mobbe på barneskolen. Dette spiser meg opp når jeg blir minnet om det, men jeg har ikke bedt om unnskyldning nå i ettertid. Modig nok er jeg, så det går mer på det at jeg vil bære den dårlige samvittigheten selv og ikke tynge han ytterligere med en påminnelse/unnskyldning han må ta standpunkt til, hvis han ikke ønsker det. Han ser uansett på meg at jeg føler meg forferdelig med tanke på at jeg var med på dette og ikke tok han i forsvar. Ikke lett å vite hva man bør gjøre.

En jente som plaga meg i noen år har også kommet til meg i ettertid for tilgivelse. Dette var på en gjenforening hvor jeg var litt bedugget og i meget godt humør, så da ble det jo litt "Jo jo, det går da greit det". Jeg merket jo på henne at dette bare var noe hun sa for å lette seg selv, og hun fortsetter videre i livet som den overflatiske høna hun alltid har vært. Har heldigvis kommet meg dit at jeg har hevet meg over henne og preges ikke av dette i det daglige, men hadde jeg vært edru og snartenkt nok, hadde jeg nok svart som "mobbeofferet" over her :-)

Ville dere andre som har blitt mobbet hatt en unnskyldning, om så ikke annet for å kunne poengtere at dere *ikke* vil tilgi, eller vil dere helst slippe å høre noe fra mobberen igjen?

Om jeg ville hatt en unnskyldning? Eller om jeg helst ikke ville hørt noe fra mobberne igjen? Vet ikke. Ville ikke hatt en unnskyldning for å kunne poengtere at jeg ikke vil tilgji. Det måtte være, som jeg skrev over her, for å føle at det ikke bare var min feil, men at også noen andre gjorde noe galt.

[Gjest mobbeofferets mamma]

Det har jeg heller ikke påstått, men det er likevel bedre enn ikke noe, det er faktisk mye bedre enn at vedkommende kanskje fortsatte å mobbe, håne eller erte vedkommende. Dette er tross alt bedre enn det meste.

Der er vi ikke enige. For du vet ikke hvilke følelser som er involvert hos mobbeofferet, selv om det tilsynelatende ser OK ut der og da. Jeg sa i et tidligere innlegg:

"H*n har truffet en, som prøvde på å gi en slags unnskyldning for mobbingen, men det gjorde bare vondt verre for h*n følelsesmessig, og h*n brukte lang tid på å komme seg igjen etter det følelsesmessige raset hendelsen avstedkom."

[Gjest også utsatt for mobbing]

Fy deg for å mobbe andre, og fy meg for jeg har sikkert ikke vært noe bedre, i mine unge år, lenge før det ble kalt mobbing:(

Vi kalte det erting i mine unge dager, og jeg ble ertet fordi jeg var så blek (hvit i huden), har tilgitt dem alle i mitt stille sinn, og tenker tilbake på dem som umodne, noe de faktisk var.

"Å tilgi" betyr å glemme, ikke nødvendigvis hendelsen, men de såre følelsene man dengang hadde, mine var ikke dype nok, så det var lett å tilgi (glemme). Mens andre ble dypere påvirket, og da er selvfølgelig ikke en lett unnskyldning nok, da bør èn la være. Kun ektefølt anger kan tilgis, men hos noen, selv ikke det.

Den som tenker å spørre om tilgivelse, bør være ydmyk i slike saker, tenk deg godt om!

"Erting" og mobbing er to vidt forskjellige ting, tror ikke det jeg ble utsatt for ville gått under "erting", selv ikke for flere generasjoner siden. "Plaging" ville kanskje blitt brukt.

Det som skjedde meg var total utestengelse fra alle de andre i klassen. Bevisst sårende kommentarer. I tillegg ble jeg slått, sparket, spyttet på, kastet stein på, slått med kjepp etc så og si hver dag på vei hjem fra skolen.

[Shova]

Dette er jeg ikke enig i.

Jeg kan være enig hvis vedkommende hadde sagt det, men dette kan faktisk bety at vedkommende er usikker på hvordan det skal takles.

Jeg mener dette er mye bedre enn de andre som kanskje aldri kommer til å be om unnskyldning.

Da er vi uenige.

En unnskyldning bør komme rett fra hjertet, ellers er den ugyldig, for personen den er rettet mot.

På fest, den skyldige til offeret: Er sorry for at jeg mobba deg.

Offeret: Glem det, la oss ha det hyggelig i kveld.

Overgriper føler seg stolt over sin beklagelse, mens offeret vet det var sagt i fylla, men ville ikke ødelegge festen.

[Gjest også utsatt for mobbing]

...samtidig som vi skal kunne ta konsekvensen av våre feil og ikke nødvendigvis ha behov for tilgivelse. :-)

Kanskje offeret ditt har behov for at du vedkjenner deg ansvaret/innrømmer at du har gjort noe galt?

[mrxx]

Der er vi ikke enige. For du vet ikke hvilke følelser som er involvert hos mobbeofferet, selv om det tilsynelatende ser OK ut der og da. Jeg sa i et tidligere innlegg:

"H*n har truffet en, som prøvde på å gi en slags unnskyldning for mobbingen, men det gjorde bare vondt verre for h*n følelsesmessig, og h*n brukte lang tid på å komme seg igjen etter det følelsesmessige raset hendelsen avstedkom."

For noen er det ikke sikkert at det hjelper noe, vi er alle forskjellig.

Men likevel så hadde jeg satt mer pris på de mobberne som tok kontakt og unnskyldte seg enn de som ikke gjorde det.

Det betyr slettes ikke at man tilgir det som skjedde, det er noe helt annet.

[Gjest også utsatt for mobbing]

Dette er jeg ikke enig i.

Jeg kan være enig hvis vedkommende hadde sagt det, men dette kan faktisk bety at vedkommende er usikker på hvordan det skal takles.

Jeg mener dette er mye bedre enn de andre som kanskje aldri kommer til å be om unnskyldning.

Enig.

[mrxx]

Da er vi uenige.

En unnskyldning bør komme rett fra hjertet, ellers er den ugyldig, for personen den er rettet mot.

På fest, den skyldige til offeret: Er sorry for at jeg mobba deg.

Offeret: Glem det, la oss ha det hyggelig i kveld.

Overgriper føler seg stolt over sin beklagelse, mens offeret vet det var sagt i fylla, men ville ikke ødelegge festen.

Selvsagt er jeg enig i at det må komme fra hjertet. Men ikke glem at mange virkelig ønsker å be om unnskyldning selv om det virker som en halv unnskyldning, det er tross alt ikke alle som er flinke til dette.

[mrxx]

Enig.

Bra:-)

[Gjest også utsatt for mobbing]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om ting en ikke har opplevd selv.

Jeg vil anbefale deg å lese innleggene som jeg har skrevet, der ser du at alt ikke er så enkelt.

Hvis du leser det jeg har skrevet skjønner du kanskje at en unnskyldning kanskje kan være til hjelp også?

Mobbeofre trenger ikke ha mer til felles enn at de er blitt mobbet.

[Gjest mobbeofferets mamma]

For noen er det ikke sikkert at det hjelper noe, vi er alle forskjellig.

Men likevel så hadde jeg satt mer pris på de mobberne som tok kontakt og unnskyldte seg enn de som ikke gjorde det.

Det betyr slettes ikke at man tilgir det som skjedde, det er noe helt annet.

I dette tilfelle er mobbeofferet flyttet for å unngå å møte mobberne og å måtte ta stilling til deres mer eller mindre helhjertede forsøk på å gjøre bot og bedring for deres hjerterå behandling av vedkommende på skolen.

[Shova]

"Erting" og mobbing er to vidt forskjellige ting, tror ikke det jeg ble utsatt for ville gått under "erting", selv ikke for flere generasjoner siden. "Plaging" ville kanskje blitt brukt.

Det som skjedde meg var total utestengelse fra alle de andre i klassen. Bevisst sårende kommentarer. I tillegg ble jeg slått, sparket, spyttet på, kastet stein på, slått med kjepp etc så og si hver dag på vei hjem fra skolen.

Beklager om jeg såret deg. I mine ungdomsår fantes ikke begrepet mobbing (selv om mye av det var mobbing).

Vil aldri unnskylde mobbing, derfor gikk jeg hardt ut mot egne barn, for at de skulle stå sterke mot mobbing! Og det nyttet, de fortalte meg om barn som ble mobbet, jeg kontaktet skolen, men ofte sviktet skolen, dessverre. For noen fortsatte mobbingen, men for andre sluttet den.

For meg er mobbing, det styggeste man kan gjøre mot et annet uskyldig menneske.

[Gjest mobbeofferets mamma]

Hvis du leser det jeg har skrevet skjønner du kanskje at en unnskyldning kanskje kan være til hjelp også?

Mobbeofre trenger ikke ha mer til felles enn at de er blitt mobbet.

Alle er forskjellige, og alle reagerer forskjelligt, og det gjelder også mobbeofre, og det er sikkert også stor grad av forskjell på hvordan mobbingen har artet seg.

Jeg kjenner bare historien til barnet mitt og uttaler meg ut fra dette ståsted.

[Shova]

Selvsagt er jeg enig i at det må komme fra hjertet. Men ikke glem at mange virkelig ønsker å be om unnskyldning selv om det virker som en halv unnskyldning, det er tross alt ikke alle som er flinke til dette.

I mine øyne, så bør de bli flinkere!

Offeret ber sjeldent at noen bør si unnskyld, og hvis de skyldige først ber om tilgivelse, bør de kanskje ha satt seg litt inn i offerets situasjon. Hvis de ikke har det, så føles det nok mer som et hån.

[Gjest black thoughts]

Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.

Husk at barn eller ungdom ikke helt skjønner konsekvensen av hva de gjør og heller ikke skjønner fullt ut hvor ille det er og heller ikke hvordan motparten tar det.

Ikke sikkert at han var av de verste heller og derfor ikke kjenner til alt som skjedde med deg, mye kan også gå i glemmeboken. Kanskje vedkommende er litt redd for å heise flagg, så h*n ikke sitter med hele svarteper, men derfor er litt forsiktig når det nå bes om en unnskyldning? Vedkommende er kanskje usikker på hvordan du ser på h*n.

Dette kan være en start på å få til litt dialog, så flere unnskyldninger kan komme.

Du har et poeng her. Men har du noengang blitt mobbet?

Jeg sitter her, har et superflotters liv nå, er lykkelig og har god selvtillitt. Jeg har ikke, som noen har opplevd med mobbing, blitt ødelagt for all fremtid.

Da jeg ble mobbet, var det noe i meg som bare visste at i fremtiden, når jeg kommer meg bort fra skolen og hjemmet, da skal livet mitt begynne.

Men, av en eller annen grunn føler jeg ikke for å tilgi, føler ikke for å glemme, føler ikke for å gi denne tidligere skolekameraten en klapp på skulderen, og si "slapp av, det ble folk av oss likevel"

Jeg har ennå vonde minner, som ikke vil gå bort selv etter mange år. Men, grunnen til at jeg skrev inn her er for å høre hva andre har opplevd. Kanskje finne ut at jeg ikke er alene om følelsen av å ikke ønske å tilgi.

[Gjest black thoughts]

Det virker nesten som det er ei holdning at de som ikke har blitt mobbet mener ei unskyldning er gjene begynnelsen, og som mobbeoffer må man se litt stort på det, og kanskje rekke ei hand ut, siden mobberen ikke vet helt hvordan det skal gjøres.

Og så er det motsatt, der de som har blitt mobbet, mener ingen unskyldning hjelper, siden det kommer for sent, og skaden er alleredt gjort. I tillegg til at unskyldningen kun er for å lette egen samvittighet.

Er dette tilfelle? Har jeg oppfattet dere som har svart på innlegget mitt korrekt?

[Gjest også utsatt for mobbing]

Det virker nesten som det er ei holdning at de som ikke har blitt mobbet mener ei unskyldning er gjene begynnelsen, og som mobbeoffer må man se litt stort på det, og kanskje rekke ei hand ut, siden mobberen ikke vet helt hvordan det skal gjøres.

Og så er det motsatt, der de som har blitt mobbet, mener ingen unskyldning hjelper, siden det kommer for sent, og skaden er alleredt gjort. I tillegg til at unskyldningen kun er for å lette egen samvittighet.

Er dette tilfelle? Har jeg oppfattet dere som har svart på innlegget mitt korrekt?

Jeg har vel ikke svart deg direkte, men jeg faller nok et sted mellom de to variantene.

En unnskyldnig kan aldri være nok, de grusomhetene som mobberne har utsatt meg for vet jeg ikke om jeg kan eller vil tilgi dem. Men for meg kunne en unnskyldning lette på litt av skyldfølelsen og selvbebreidelsene jeg føler i forhold til mobbingen. Det er allikevel ikke bare min feil, også andre innrømmer at de har gjort noe galt.

Men jeg skjønner også at det må være veldig vanskelig å komme med en unnskyldning etter mange år, og at de kanskje legger ut noen "følere" for å finne ut hvordan en unnskyldning vil bli mottatt, om den er velkommen eller ikke etc. Dessuten er jeg ganske sikker på at en som ber om unnskyldning for noe han gjorde for femten år siden angrer og har tenkt en del på det han har gjort. Særlig når han selv "tar kontakt", som i ditt tilfelle via facebook.