mobbing fra barndommen

[Shova]

Det virker nesten som det er ei holdning at de som ikke har blitt mobbet mener ei unskyldning er gjene begynnelsen, og som mobbeoffer må man se litt stort på det, og kanskje rekke ei hand ut, siden mobberen ikke vet helt hvordan det skal gjøres.

Og så er det motsatt, der de som har blitt mobbet, mener ingen unskyldning hjelper, siden det kommer for sent, og skaden er alleredt gjort. I tillegg til at unskyldningen kun er for å lette egen samvittighet.

Er dette tilfelle? Har jeg oppfattet dere som har svart på innlegget mitt korrekt?

''Er dette tilfelle? Har jeg oppfattet dere som har svart på innlegget mitt korrekt?''

Tror jeg ikke du har. Hver og en sak er spesiell, ikke noe du kan hive i en stor haug:(

[mrxx]

I dette tilfelle er mobbeofferet flyttet for å unngå å møte mobberne og å måtte ta stilling til deres mer eller mindre helhjertede forsøk på å gjøre bot og bedring for deres hjerterå behandling av vedkommende på skolen.

Sånt er jo helt forferdelig. Men som jeg sa, å tilgi er antagelig ikke aktuelt, men likevel mener jeg at det tross alt er bedre at noen ber om unnskyldning enn at de ikke gjøre det. Da har de i alle fall vist en viss anger.

Mobberne behøver ikke å være dårlig mennesker som voksne, selv om de har mobbet som barn, uten at dette er noen unnskyldning for det som skjedde.

[mrxx]

I mine øyne, så bør de bli flinkere!

Offeret ber sjeldent at noen bør si unnskyld, og hvis de skyldige først ber om tilgivelse, bør de kanskje ha satt seg litt inn i offerets situasjon. Hvis de ikke har det, så føles det nok mer som et hån.

Jeg skjønner at offeret kan føle det sånn, fordi de er jo fulle av hat og sitter der med et ødelagt liv. De klarer antagelig heller ikke å se dette med rasjonelle øyne.

Men det må da tross alt være bedre at noen viser anger enn at de ikke gjorde det. Det siste er i alle fall et hån.

[mrxx]

Du har et poeng her. Men har du noengang blitt mobbet?

Jeg sitter her, har et superflotters liv nå, er lykkelig og har god selvtillitt. Jeg har ikke, som noen har opplevd med mobbing, blitt ødelagt for all fremtid.

Da jeg ble mobbet, var det noe i meg som bare visste at i fremtiden, når jeg kommer meg bort fra skolen og hjemmet, da skal livet mitt begynne.

Men, av en eller annen grunn føler jeg ikke for å tilgi, føler ikke for å glemme, føler ikke for å gi denne tidligere skolekameraten en klapp på skulderen, og si "slapp av, det ble folk av oss likevel"

Jeg har ennå vonde minner, som ikke vil gå bort selv etter mange år. Men, grunnen til at jeg skrev inn her er for å høre hva andre har opplevd. Kanskje finne ut at jeg ikke er alene om følelsen av å ikke ønske å tilgi.

Jeg har aldri blitt mobbet.

Jeg skjønner godt at dette vil sitte i, antagelig for resten av livet, mer eller mindre.

''Men, av en eller annen grunn føler jeg ikke for å tilgi, føler ikke for å glemme, føler ikke for å gi denne tidligere skolekameraten en klapp på skulderen, og si "slapp av, det ble folk av oss likevel''

Det å tilgi, glemme og gi et klapp skuldra er noe helt annet enn å se at han angrer. Dette her kan du velge å gjøre eller ikke å gjøre. Men likevel må det være bedre at noen gir en unnskyldning enn at de ikke gjør det.

[Shova]

Jeg skjønner at offeret kan føle det sånn, fordi de er jo fulle av hat og sitter der med et ødelagt liv. De klarer antagelig heller ikke å se dette med rasjonelle øyne.

Men det må da tross alt være bedre at noen viser anger enn at de ikke gjorde det. Det siste er i alle fall et hån.

''De klarer antagelig heller ikke å se dette med rasjonelle øyne.''

Skulle de det?

[Shova]

Jeg har aldri blitt mobbet.

Jeg skjønner godt at dette vil sitte i, antagelig for resten av livet, mer eller mindre.

''Men, av en eller annen grunn føler jeg ikke for å tilgi, føler ikke for å glemme, føler ikke for å gi denne tidligere skolekameraten en klapp på skulderen, og si "slapp av, det ble folk av oss likevel''

Det å tilgi, glemme og gi et klapp skuldra er noe helt annet enn å se at han angrer. Dette her kan du velge å gjøre eller ikke å gjøre. Men likevel må det være bedre at noen gir en unnskyldning enn at de ikke gjør det.

Som før sagt, NEI!

Hvis noen har ødelagt hele livet ditt, så strykes ikke det, med "jeg er lei meg".

[mrxx]

Det virker nesten som det er ei holdning at de som ikke har blitt mobbet mener ei unskyldning er gjene begynnelsen, og som mobbeoffer må man se litt stort på det, og kanskje rekke ei hand ut, siden mobberen ikke vet helt hvordan det skal gjøres.

Og så er det motsatt, der de som har blitt mobbet, mener ingen unskyldning hjelper, siden det kommer for sent, og skaden er alleredt gjort. I tillegg til at unskyldningen kun er for å lette egen samvittighet.

Er dette tilfelle? Har jeg oppfattet dere som har svart på innlegget mitt korrekt?

''Det virker nesten som det er ei holdning at de som ikke har blitt mobbet mener ei unskyldning er gjene begynnelsen, og som mobbeoffer må man se litt stort på det, og kanskje rekke ei hand ut, siden mobberen ikke vet helt hvordan det skal gjøres''

Nei, dette her mente ikke jeg. Det jeg sier er at offeret må selv velge om unnskyldningen skal tas i mot eller ikke. Det er ikke slik at man skal godta det selv om det kommer en unnskyldning.

Men poenget mitt er at hvis det er 5 stk som mobber deg, og 2 har gitt en unnskydning, så er de 2 tross alt bedre enn de 3 som ikke ga noen unnskyldning. De 2 har tross alt vist anger og det er bedre enn ingenting. Så får det være opp til offeret hvor mye det skal vektlegges.

[mrxx]

''De klarer antagelig heller ikke å se dette med rasjonelle øyne.''

Skulle de det?

Det er heller ikke forventet.

[mrxx]

Som før sagt, NEI!

Hvis noen har ødelagt hele livet ditt, så strykes ikke det, med "jeg er lei meg".

Hvem har påstått det?

[mrxx]

Jeg har vel ikke svart deg direkte, men jeg faller nok et sted mellom de to variantene.

En unnskyldnig kan aldri være nok, de grusomhetene som mobberne har utsatt meg for vet jeg ikke om jeg kan eller vil tilgi dem. Men for meg kunne en unnskyldning lette på litt av skyldfølelsen og selvbebreidelsene jeg føler i forhold til mobbingen. Det er allikevel ikke bare min feil, også andre innrømmer at de har gjort noe galt.

Men jeg skjønner også at det må være veldig vanskelig å komme med en unnskyldning etter mange år, og at de kanskje legger ut noen "følere" for å finne ut hvordan en unnskyldning vil bli mottatt, om den er velkommen eller ikke etc. Dessuten er jeg ganske sikker på at en som ber om unnskyldning for noe han gjorde for femten år siden angrer og har tenkt en del på det han har gjort. Særlig når han selv "tar kontakt", som i ditt tilfelle via facebook.

Bra, det er dette jeg fosøker å få frem i mine innlegg:-)

[Gjest togli]

Det er alltid vanskelig å uttale seg om ting en ikke har opplevd selv.

Jeg vil anbefale deg å lese innleggene som jeg har skrevet, der ser du at alt ikke er så enkelt.

Det var nettopp derfor jeg skrev at man måtte ta forbehold om at jeg kanskje ikke vet hva jeg snakker om fordi jeg ikke har opplevd å bli mobbet

Jeg tenker vel også at mobbeofre ikke er en ensartet gruppe, men like forskjellige som alle andre mennesker. Noe funker for noen og annet funker for andre. Det jeg skrev var bare et forslag, så får trådstarter selv avgjøre om det forslaget har noe for seg eller ikke:)

[Gjest togli]

''Halveis unskyldning er bedre enn ikke noe.'''

Nei, en halvveis unnskyldning er verre enn ingen unnskyldning, fordi en halvveis betyr at offeret må ta halve skylda på seg selv. Og det kan bety mye verre for offeret.

En halvveis unnskyldning er nok heller bare en noe usikker måte å nærme seg offeret på. Man ser jo også i denne tråden her at mobbeofre har ulike meninger om hvorvidt de ønsker en unnskyldning eller ikke. Klart det ikke er lett for den tidligere mobberen å vite hva som er "riktig" å gjøre da. Da føles det nok enklere å unnskylde på en "forsiktig" måte først.

Forøvrig tror jeg ikke noen på ramme alvor mener at et mobbeoffer bør ta halve skylda for å ha blitt mobbet!!

[Gjest signaturina]

Tror jeg ville sagt at jeg måtte tenke litt over det. Og sendt et spørsmål tilbake om vedkommende tror han/hun ville tilgitt det hvis noen hadde mobbet hans/hennes barn/barnebarn på en slik måte at de kanskje fikk problemer senere i livet.

Men føler en for å gi tilgivelse der og da, ville jeg iallefall sagt at jeg tilgir, men jeg glemmer det ikke. Mobbere burde nemlig ikke slippe så lett. Jeg hr sett skadevirkningene det kan få å bli mobbet hos noen i familien. Mobbere kan ha godt av å ha dårlig samvittighet, så kanskje de sørger for å lære sine egne barn å ikke bli mobbere, om ikke annet.

[Gjest mobbeofferet]

Fy deg for å mobbe andre, og fy meg for jeg har sikkert ikke vært noe bedre, i mine unge år, lenge før det ble kalt mobbing:(

Vi kalte det erting i mine unge dager, og jeg ble ertet fordi jeg var så blek (hvit i huden), har tilgitt dem alle i mitt stille sinn, og tenker tilbake på dem som umodne, noe de faktisk var.

"Å tilgi" betyr å glemme, ikke nødvendigvis hendelsen, men de såre følelsene man dengang hadde, mine var ikke dype nok, så det var lett å tilgi (glemme). Mens andre ble dypere påvirket, og da er selvfølgelig ikke en lett unnskyldning nok, da bør èn la være. Kun ektefølt anger kan tilgis, men hos noen, selv ikke det.

Den som tenker å spørre om tilgivelse, bør være ydmyk i slike saker, tenk deg godt om!

''"Å tilgi" betyr å glemme, ikke nødvendigvis hendelsen, men de såre følelsene man dengang hadde, mine var ikke dype nok, så det var lett å tilgi (glemme).''

Jeg er ikke enig i det du skriver her. Selv om jeg den gang for mange år sida ikke ville tilgi, så hadde jeg ikke glemt det, og ikke hadde jeg såre følelser i forhold til det. Det var som å lukke en dør og aldri se meg tilbake, de såre følelsene hadde jeg lagt av meg den dagen jeg gikk ut av ungdomsskolen og begynte på videregående og plutselig opplevde å være den populære som alle ville være sammen med. Så jeg trenger ikke tilgi for at de såre følelsene skulle forsvinne, jeg kunne endelig bare gi katten i hele mobbegjengen.

[Gjest rtgx]

Kanskje offeret ditt har behov for at du vedkjenner deg ansvaret/innrømmer at du har gjort noe galt?

Ja, det er det som er vanskelig å vite.

[Gjest mobbing på arbeidsplassen]

Ble ikke mobbet nevneverdig i barndommen, men for en del år siden hadde jeg en ny kollega som fra dag en var ute etter meg. Hun var gift med sjefen så det var ikke bare enkelt å være meg da. Ble syk og sykmeldt pga alt dette.

Heldigvis ble de ikke så lenge og jeg kunne vende tilbake til jobben min uten fare for å bli mobbet syk igjen.

Noen år etter at de sluttet fikk jeg et kort hvor hun bad om unnskyldning for sin oppførsel. Det var godt for da fikk jeg også bekreftelse på at min oppfatning av situasjonen ikke var helt på jordet.

[willow]

ja, i fylla for omtrent ti år siden. så vedkommende etterpå, edru og på job, og da unngikk h*n meg så langt det gikk an, med et ansikt som så skamfult ut. og ja...det er rart. og ja...jeg brukte veldig mye tid til å være sint på henne...men det møtet den morgenen gjorde noe med meg. mer enn fylle-unnskyldningen. så hun er glemt sånn sett. verre med resten.