Konfirmasjon neste år - hvem ber vi??

[songbirdy]

Neste år har jeg konfirmant. Har vært alene med gutten ca siden fødselen og far har bare (dessverre) vært sporadisk tilstede i hans liv. Samme med familien på fars side. Såpass lite kontakt at gutten knapt vet hva de ulike (tanter/onkler/kusiner/fettere) heter...

Familien på mors side er veldig tett sammenknyttet - med alt fra mine tanter og onkler og familien deres. Han har veldig godt forhold til alle dem.

Vi bor en helt annen kant av landet. Dersom vi skal be inn til konfirmasjon, tenkte jeg å be alt som kan krype og gå. Sannsynligvis vil ikke alle komme.

Dette vil være den eneste anledningen (før et eventuelt bryllup - mitt eller hans) i uoverskuelig fremtid, at hele familien vil kunne samles her hos oss.

Men hva gjør vi med fars familie?? Gutten selv vet ikke hva han vil, og syns det hele vil bli veldig rart om de skal komme. Han sier han ikke vil de skal komme, men er nok litt ambivalent ifht. det. Han vet jo ikke helt hva han går til, og når den store dagen er der vil han kanskje føle seg litt skuffet likevel?

Om de kom ville det sannsynligvis blitt hyggelig men rart ja..

Vi vet ikke engang hvor far bor... Men hadde nok fått tak i han innen den tid via hans familie, som er hyggelige nok men har bare ikke tatt kontakt på evigheter...

Så hva gjør vi?? Tips og råd mottas med takk!!

[Soulshine]

Hans store dag og det naturlige er derfor at han bestemmer. Dette skal være en kos dag for han og ikke en dag han skal "indtroduseres" for fars side av familien. Vil sikkert oppleves både rart og kunstig, og slik skal ikke hans dag behøve å være.

Jeg hadde imidlertid hatt et par samtaler med han for å forsikre meg om at dette er det han virkelig ønsker. At han ikke bare spiller "tøff" i følelsene og i utganspunktet virkelig ønsker at pappa var tilstede denne dagen feks.

[AneM1365380603]

Sånn i utgangspunktet tenker jeg som Soulshine, at sønnen din må få velge selv.

Så tenker jeg at om dere inviterer farssiden kan det jo tenkes at noen av dem velger å komme. De som kommer ser kanskje sitt snitt til å bli kjent med sønnen din. Det kan bli positivt for han å bli kjent med noen fra den siden.

Det som kan bli negativt er om ingen ønsker å komme, og det vil naturligvis oppleves leit for sønnen din.

Jeg tror uansett at om noen kommer, så er det fordi de oppriktig ønsker det.

Jeg forstår at dette er vanskelig.

[songbirdy]

Hans store dag og det naturlige er derfor at han bestemmer. Dette skal være en kos dag for han og ikke en dag han skal "indtroduseres" for fars side av familien. Vil sikkert oppleves både rart og kunstig, og slik skal ikke hans dag behøve å være.

Jeg hadde imidlertid hatt et par samtaler med han for å forsikre meg om at dette er det han virkelig ønsker. At han ikke bare spiller "tøff" i følelsene og i utganspunktet virkelig ønsker at pappa var tilstede denne dagen feks.

Ja, det er sant. Vi har jo heldigvis noen måneder å tenke gjennom dette på. Han har kontakt med sin far ca en gang i året, og ønsker hver gang å være sammen med faren sin den/de dagene. Mange brutte løfter, forventninger og skuffelse - men barn slutter vel aldri å håpe. Han er helt sikkert glad i sin far, selv om han nå sier mer og mer at han ikke bryr seg. Har sluttet å bruke fars etternavn mer og mer også. Kanskje for å beskytte seg selv, kanskje fordi han har tatt et slags standpunkt til denne saken?

Vi var i en konfirmasjon for noen år siden der konfirmanten var fosterbarn. Hans biologiske familie var også til stede (iallefall noen av dem). Det var også rart, men hyggelig! Det var hyggelig at de kom for hans skyld og de viste at de koste seg.

Vi skal snakke om det noen ganger fremover, så får det bare modnes i han.

Takk for svar =)

[songbirdy]

Sånn i utgangspunktet tenker jeg som Soulshine, at sønnen din må få velge selv.

Så tenker jeg at om dere inviterer farssiden kan det jo tenkes at noen av dem velger å komme. De som kommer ser kanskje sitt snitt til å bli kjent med sønnen din. Det kan bli positivt for han å bli kjent med noen fra den siden.

Det som kan bli negativt er om ingen ønsker å komme, og det vil naturligvis oppleves leit for sønnen din.

Jeg tror uansett at om noen kommer, så er det fordi de oppriktig ønsker det.

Jeg forstår at dette er vanskelig.

Ja, det har jo vært litt av problemet hittil - den lille kontakten de har hatt har så tydelig vist (med all den sårhet det medfører) at de ikke kjenner han. Jule/bursdagsgaver som er alt for små eller barnslige... De aner virkelig ikke hvem han er! Vet ikke noe om hva han interesserer seg for, hva han er flink til eller hva vennene heter. Jeg er nok sår på hans vegne også.

Men sånn sett kunne jo en slik anledning kanskje lege noen sår også?? En fin anledning til å se hvem som virkelig er der for han og bryr seg om han...

Jeg tror ikke jeg bryr meg så veldig om DERES følelser i denne sammenheng. De har hatt veldig mange sjanser og jeg har tilrettelagt alt jeg har kunnet for kontakt. De siste årene har jeg rett og slett ikke giddet, pga liten respons. De har vært glade når jeg har tatt kontakt, men aldri/svært sjelden fulgt opp på eget initiativ...

Siden vi bor så langt unna, er nok terskelen for å komme høyere også. De må bo på hotell/camping for vi har ikke plass til alle i vårt hus. Men de som vil komme, får det nok til.

Takk for svar!