Et lite innblikk i kunstens verden

8. november 2008

Krysser fingrene for deg - slenger jaggu på tærne også! :-)

Hvordan fungerer dette da - kan du bli antatt et år men ikke neste med samme type kunst??

Dvs. er det tilfeldighetene som rår?

Er det i det hele tatt litt tilfeldigheter som rår? Hvis du feks. klarer å skape deg et navn så selger du uansett ? Nevner feks. Marianne Aulie. Hun får jo ikke gode kritikker men selger vel forh. bra. Nå er det jo forsåvidt det publikum=kjøperne vil ah som teller - men det må jo gjøres tilgjengelig for dem via gallerier/yrstillinger o.l.

Kunne du feks. legge ut link til hva slags kunst du lager her eller sende på mail ? [email protected]

Jeg er på utkikk etter bilder til stuen min. Liker bilder ala dette her

http://www.fineart.no/product?product_id=337735

8. november 2008

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Det er de store avvisningene: "Vi takker for manuskriptet, men...". Da er man fortvilet i ukesvis. Det korte stanardbrevet sier lite for de som sender det ut, men til de som mottar det skriker det, nærmest: "Jeg ser at du har brettet ut sjelen din, jeg ser at du har jobbet hard og gjort så godt du bare kunne. Men nei, jeg vil ikke ha deg. Du er ikke bra nok for oss."

Det er de små: "Beklager, jeg er ute etter en annen skrivestil. Så takk, men nei takk." Da blir man liggende våken en natt og lure på hva i all verden er galt med skrivestilen ens? Også er det de som aldri svarer, som ikke en gang gidder å si nei.

En vanlig jobb, joda, det har jeg også. Jeg tror aldri det kan bli annerledes. Men jeg kunne godt ha ønsket meg en annen drøm. Tenk å drømme om å bli sykepleier eller drømme om å være mamma til fire barn. Drømmer som ikke involverer konstante avvisninger.

Men jeg lærer, sakte men sikkert. Når andre som deler min drøm ler av meg og sier: "Herregud, tre avvisninger?! Jeg har fått hundre, kanskje tusenvis!" og de fremdeles driver med det samme.

Jeg blir vel godt vant etterhvert, jeg også.

8. november 2008

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Det er de store avvisningene: "Vi takker for manuskriptet, men...". Da er man fortvilet i ukesvis. Det korte stanardbrevet sier lite for de som sender det ut, men til de som mottar det skriker det, nærmest: "Jeg ser at du har brettet ut sjelen din, jeg ser at du har jobbet hard og gjort så godt du bare kunne. Men nei, jeg vil ikke ha deg. Du er ikke bra nok for oss."

Det er de små: "Beklager, jeg er ute etter en annen skrivestil. Så takk, men nei takk." Da blir man liggende våken en natt og lure på hva i all verden er galt med skrivestilen ens? Også er det de som aldri svarer, som ikke en gang gidder å si nei.

En vanlig jobb, joda, det har jeg også. Jeg tror aldri det kan bli annerledes. Men jeg kunne godt ha ønsket meg en annen drøm. Tenk å drømme om å bli sykepleier eller drømme om å være mamma til fire barn. Drømmer som ikke involverer konstante avvisninger.

Men jeg lærer, sakte men sikkert. Når andre som deler min drøm ler av meg og sier: "Herregud, tre avvisninger?! Jeg har fått hundre, kanskje tusenvis!" og de fremdeles driver med det samme.

Jeg blir vel godt vant etterhvert, jeg også.

Jeg har hatt samme drøm som deg. Heldigvis lever man lenger på et "ja takk" enn man grubler over et "nei takk". Nå har jeg sluttet å drømme om det. Kanskje dumt å gi opp, men jeg takler ikke avvisninger for tiden. Jeg håper på å prøve igjen senere.

''Tenk å drømme om å bli sykepleier eller drømme om å være mamma til fire barn. Drømmer som ikke involverer konstante avvisninger.''

Jeg drømmer fortsatt om å bli mamma til fire og ha en deltidsjobb så jeg har masse tid til barn. Det ønsket tror jeg imidlertid aldri går i oppfyllelse. Hvis jeg ikke skal jobbe fulltid, må vi stue oss inn i en altfor liten bolig. Alle ønsker har sine begrensninger.