Trist førjulsmelding

[Gjest ikke når jeg skriver om familie]

Jeg har vært så lei meg den siste uken. Mandag fikk jeg vite av min far at han har kreft i prostataprøvene han har tatt. Jeg hører det er veldig gode prognoser, men det er tungt likevel og man veksler innvendig med all statistikken som er positiv på den ene siden, og det faktum at jeg så altfor mange ganger har hørt historier hvor det gikk galt, og en i ettertid snakker om at prognosene egentlig var gode.

Det er en middels hissig type, så det kunne vært bedre også. Verre om den var veldig hissig..Nå har de klart å få han raskt inn og vi er glade for at han ikke blir liggende inne i jula slik det først ble bestemt. Nå kommer han seg etter planen ut til rett før julaften.

I fjor var det min mor som var lagt inn med kreft og operasjon. Det har vi friskt i minne og det forsterker dette selvfølgelig. De er begge så unge pensjonister.

Jeg bare sitter her og får nært på livet nok en gang hvor skjørt alt er. Og at det lett forsvinner i alt dette julemaset. La oss i hvert fall huske hvorfor vi gir hverandre gaver og alt det der.

Og om en skulle bli sprø på hverandre og familiekonstellasjoner som finnes, så er familie viktig. Etter hvert som en drar på åra ser en det mer og mer. Jeg er heldig som har lært å få et så godt forhold til begge mine foreldre. Barndommen var ingen piknik, og det er en snodig familiedynamikk i min familie som i mange andres, men alt det er leget nå. Jeg er heldig som har en mamma og pappa som er så glad i meg. De er bestandighet med all sin kjærlighet til meg, og vil være det også når de går bort.

Jeg har fått disse tankene om at de uansett ikke blir her så lenge. Jeg har prosjekter i livet mitt jeg ønsker å starte med. Ting jeg alltid har tenkt de ville se, oppleve en gang. Nå skjønner jeg at det ville vært så vondt for meg om de skulle falle bort før de fikk se disse tingene. Jeg har fått en merkelig motivasjon til å ta fatt på ting, også for at de skal få oppleve å se det. Det blir kanskje ikke for sent for meg, men det kan bli forsent for meg å la dem få se.

Livet er brutalt i hele sitt vesen til tider. Men overalt er der også varme og omsorg.

Jeg merker min far er engstelig. Ikke som type, men i forhold til dette. Er nok mest redd de skal finne noe mer når de åpner opp.

Jeg føler meg veldig som pappas lille pike på den ene siden, men voksen på den andre. Nå trenger han ikke se all vår redsel, defor er man voksen. Merkelig opplevelse det og.

Måtte skrive litt. En av disse morgenene..

[Gjest av og til er det lov å være anonym]

Trøsteklem til deg!

Jeg forstår så inderlig godt hva du mener. I vår fikk den ene av foreldrene mine kreft, og denne uka ble den andre innlagt med kollaps i kroppen som kan være mulig å gjøre noe med, men som kan føre til varig bevegelseshemming.

Det er fortvilende å se at de sterke, friske menneskene reduseres, og det er sårt å erkjenne at det er ikke bare barna som er til låns. Det er jammen foreldrene også. Selv om de er unge pensjonister,som skulle hatt dessert-tilværelsen nå.

Det å oppleve foreldrene som sårbare vesen i så stor grad er en ny etappe i livet som voksen. Plutselig er det vi som må være de sterke og tapre, som må overbevise andre om at det sannsynligvis går bra - selv om vi vet all verdens dårlig odds som taler i mot. Og selv om vi kanskje av og til har lyst til at foreldrene skal trøste oss igjen, som så mange ganger før, og fortelle at "alt går bra".

Det høres kanskje ut som om du er enebarn utfra det du skriver. Vi er heldigvis flere søsken som kan dele tankene med hverandre, og har virkelig fått øynene opp for å ta vare på de gode stundene i familien.

Håper det går greit med faren din, og at dere får ei god jul - tross alt.

[mariaflyfly]

Jeg har ikke noe fornuftig å komme med, men vil bare si at det var leit å høre om faren din, og at jeg håper dere får en så ok jul som dere kan.

[Gjest mora2]

Uff..Triste greier...

Vi fikk bedskjed i går om et fam. medlem som har kreft, var full spredning. Så nå er det bare å vente her...

*Sender mange gode klemmer!*

[morsan]

Du har min aller største sympati! Jeg har selv mistet en forelder i kreft, og da den gjenlevende også fikk en kreftdiagnose for et par år siden, var det nesten som om verden skulle falle sammen. Men hun har klart seg bra, og er etter alle solemerker frisk - selv om jeg ikke helt klarer å slippe taket i engstelsen.

Jeg har forresten flere familiemedlemmer som har blitt behandlet for prostatakreft (uten spredning) og som har klart seg helt fint og er symptomfrie i dag. En av dem fikk diagnosen for nesten 10 år siden, og lever i beste velgående i dag, så jeg krysser fingrene for at faren din er i samme 'kategori' som disse mennene:-)

[Gjest ikke når jeg skriver om min familie]

Jeg vil bare takke alle dere som svarte meg. Takk for forståelse, når man er trist og litt utafor.

Skulle takket hver og en men er så tom i dag.

[smurf78]

Nå vet jeg ikke om faren din hadde spredning, men utifra det du skriver om hissighet vil jeg anta det?

Fikk samme beskjed for 3 år siden da pappa fikk samme diagnosen med spredning og han lever i beste velgående. Har hatt masse opp og nedturer selv hvor jeg har tenkt det verste. Men det går veldig bra med ham. De får jo stadig nyere medisiner og behandlinger. Man må bare tenke positivt.