Er det ok...

[Miamarian]

Nei, det er ikke relatert til min situasjon. Men det omhandler jo psykiatrien det og. Og jeg har lest om mange som ikke har fått hjelp, og om mennesker som har tatt livet sitt som følge av det.

Selv er jeg nok preget av måten jeg har blitt møtt på dette dps'et fra dag en. Den sitter desverre dypt i meg den opplevelsen der.

* Det tok ni mndr før jeg kom inn etter iallefall to purringer, og når jeg først kom inn fikk jeg kun to timer med utredning, og en time med avslutning/gjennomgåing av journalen.

* Egetnlig skulle jeg få en tredje time med utredning/spørsmål, og forberedte meg til det. Men da jeg kom til denne tredje timen, sa hun "plutselig" at vi skulle avslutte. Da nevnte jeg også dette med mulig bipolar lidelse og oppoversvingninger, som hun heller ikke hadde spurt om.

* Fastlegen søkte så på nytt, og denne gangen fikk jeg brev om avslag. Da søkte jeg meg til Sykehuset Levanger, hvor jeg visste (herfra) at jeg kom til å bli tatt alvorlig og at de var proffe. Jeg kom inn i løpet av to mndr. Hadde jeg skjønt eller tenkt på dette med fritt sykehusvalg før, hadde jeg helt klart søkt meg dit på et mye tidligere tidspunkt. Hver eneste av de nitti milene var verdt det. For da jeg kom inn der i januar 2007, hadde jeg en score på rundt 45 i depresjon. Og på det tidspunktet var jeg friskere enn jeg var året før, så man kan tenke seg til hvor dårlig jeg faktisk var da jeg gikk uten hjelp. Men dere holdt liv i meg, det er det ingen tvil om.

* Jeg fikk dog tilbud om en sosionom den første gangen, som kunne være med meg ut (noe jeg fint greide selv) og ift det økonomiske (om jeg husker riktig). Det takket jeg nei til, for da hadde jeg en sykepleier som jeg hadde god hjelp i. Sosionomen og jeg ble enige om at denne sykepleieren kunne gjøre en like god jobb.

Er det rart jeg reagerer negativt og er pessimistisk?

''Synes du fikk et veldig godt svar i en annen tråd tidligere i dag; det er noe med at et liv ikke er noe som kan fikses og ordnes raskt og greit, det må leves og hverdagens utfordringer må møtes en etter en. Sånn er det for deg - og sånn er det i større og mindre grad for alle andre.''

Ja, og det mener jeg å tro at jeg skjønner. At TingTarTid. Men hva skal jeg forholde meg til? Får jeg hjelp - eller ikke? Hva slags tilbud vil jeg evnt få? Vil jeg noengang få det bra igjen - bli meg selv i den forstand at jeg fungerer igjen?

Jeg aner ikke hvordan jeg skal greie å fungere i mellomtiden på en såpass god måte at jeg ikke sliter meg ut og ungene få det bra. Jeg følger råd så godt jeg kan. Jeg presser meg til å trene/trimme. Jeg presser meg til å gjøre det jeg kan for å trives i hjemmet mitt. Men ting er stort sett et ork å gjennomføre. Jeg har nesten ikke livsglede i hele tatt. Men jeg prøver å gjøre det beste utav det.

Hva om jeg aldri får tilbake denne livsgleden mer? Livet mitt er totalt snudd på hodet etter at jeg møtte den veggen. Og om jeg noengang vil bli "meg selv" igjen, vet jeg heller ikke. Så hva skal jeg se frem mot?

Og hva mener du med 'de emosjonelle vanskene'? Er litt usikker på hva du mener.

Min erfaring er at jeg kan velge å la være slippe følelser til. På den måten sparer jeg meg selv og andre veldig mye.

Tusen takk for svar... :-)

Jeg skulle virkelig ønske du ville utforske dette med gruppeterapi i et av dagavdelingsnettverkene. Der dreier det seg også å regulere hvor mye en skal gi av seg selv og hvor sårbar en skal bli. Og en må takle disse følelsene du kanskje har iforhold til DOL. At du er redd for å være "til bry" etc. Jeg synes ikke du er det. Jeg kjenner meg igjen i mange av utfordringene dine og får sågar nytte av svarene du får fra mange andre. I tillegg er jeg generelt innteresert i hvordan det går med deg. Jeg føler et slags kjennskap og en relasjon til deg selv om det bare er på nett.

I kognitiv terapi er noe av hovedpoenget at andres reaksjoner kan en gjøre lite med. Men det er hvordan en hånderer sine egne følelser og tanker som er hovedfokuset. Du har jo fått noen ærlige svar her om hvordan du kan oppfattes som må kunne karakteriseres som negative. Hvordan skal du forholde deg til at noen mennesker her på forumet kanskje synes du tar for mye plass eller er irriterende?

[frosken]

Ok. Da forstår jeg hva du mener. Takk for oppklaringen :-)

''Problemet ditt er ikke dps, problemet ditt er å finne ting i livet som gir mening og som kan gi glede. Diu lærte sannsynligvis også ting gjennom den behandlingen du gjennomgikk i høst, som du kan anvende nå?''

Ja, og den meningen finner jeg ikke. Jeg forsøker å ha en positiv holdning.

Jeg forsøker feks å trives i hjemmet mitt. Jeg trives definitivt ikke med rot. Og tidligere hadde jeg sjelden problemer med å holde det rent og ryddig - noe som ga økt trivsel. Men det er blitt et gedigent tiltak. Det er forferdelig tungt å gjøre noe. Jeg må presse meg hardt.

Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.

Jeg er ikke vant til å bo på landet. Trives med mennesker rundt meg.

Men har jeg noe valg? Jo, å gjøre det beste utav det. Dvs, jeg må presse meg for å hole meg på beina.

Det eneste som gir meg noe positivt her jeg bor nå, er jobben min. Og det faktum at ungene har kommet på en skole som gjør dem godt.

Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork.

Det er ikke her jeg hører til. Men jeg har ikke noe valg. Dessuten er vi trygge her, nå som eksen ikke bor her mer.

Nå som nhd har 'avslørt' at jeg tilhører sykehuset innlandet, så kan jeg skrive at jeg vantrives med å bo på innlandet. Jeg hater skogen. Har aldri likt den, føler meg utrygg. Angrer meg for at vi flyttet hit. Men nok et ledd i det å rømme fra vanskelighetene hva min eks gjelder. Jeg hører til i trøndelag, ved kysten. Det er der jeg har min tilhørighet. Det er der jeg trives. Det er der menneskene jeg trives sammen med, er. De positive, og ikke de som drar meg ned.

''Registerte forøvrig at du også valgte å avvise nhds forslag om så skrive brev til rette instans for å klage. Det er kanskje bedre å ha en syndebukk, enn å forsøke å endre situasjonen?''

Det jeg mente, var at jeg alene ikke kan påvirke dette. Det blir som en liten nål i høystakken. Men jeg kan godt klage. Det er ikke det det står på. En syndebukk skulle jeg ønske jeg slapp å forholde meg til i hele tatt.

''Det du derimot vet, er hva du kan gjøre i nåtiden som du selv tror vil gi deg et bedre liv.''

Jeg vet ikke. Bortsett fra å flytte herfra. Men det kan jeg ikke pga barna, barnas trygghet ift far, det at jeg slipper å ha han på døra (spesielt nå som han søker uføretrygd), og ikke minst økonomi.

Hver dag handler om å komme seg gjennom på best mulig måte.

Jeg tror at mitt avhengighetsproblem til andre er et stort problem for meg. At det er derfor jeg ikke fungerer alene. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

''Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.

''

Det der sa moren min når jeg vokste opp også, og jeg har hørt tilsvarende fra alle de foreldrene jeg omgås. Mødre inntar fra tid til annen "martyrholdningen" som følge av det. Du har to muligheter; enten godta mer rot, eller fortsette å rydde samt instruere barna i å hjelpe til. Å irritere seg over at unger roter er omtrent som å irritere seg over været.

Ved å skrive et brev og klage over manglende behandling, så vil det selvfølgelig kunne påvirke din situasjon. Du skal jo ikke klage over psykiatrien i sin helhet på vegne av alle brukere, du skal evt. klage over at _du_ ikke får behandling i rett tid.

Jeg tror at du kan oppleve et løft i stemningsleiet ved å komme i gang med mer trening. Det virker som om du er i gang med å bevege deg mer, og det er kjempebra. Men du må svette mye mer for å produsere endorfiner, og det er de som gjør deg glad etter trening:-)

Skjønner at du ønsker å flytte, men se på det som en mellomstasjon. Det er mange av oss som i perioder av livet har måttet bo et sted vi ikke ønsker, men det går an å ha det ok der man er. Det at ting begynner å fungere rundt barna er kjempebra, og derfor bør du nok bli boende en stund til.

Jeg tror at du tror det finnes en løsning som du ikke gis tilgang til. Du har nesten litt magisk tro på behandlingens muligheter. Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger på komplekse livsvanskeligheter, men håper du får et tilbud fra dps. Forundrer meg allikevel litt over at du nærmest ikke regner med den oppfølgningen du får fra psykiatrisk sykepleier. Mange i din situasjon vil nettopp få samtaler med en psykiatirisk sykepleier som tilbud fra dps, det er ikke gitt at de har noe mer "hokus-pokus" å tilby.

Du må begynne å gå på ski og se om du ikke kan møte noen elger i skogen. Det er faktisk ganske kult!

*ønsker at jeg hadde tid til å gå på ski akkurat nå*

[frosken]

Vet du i gruppeterapi når temaet var noe av det samme fikk vi omtrent akkurat samme svaret du ga da en av terapeutene mente det ikke ville bli helt riktig om de skulle ta det ansvaret for oss.

Kanskje det av og til er visse likheter mellom gruppeterapi og det å skrive på dol...*s*

[frosken]

Jeg skulle virkelig ønske du ville utforske dette med gruppeterapi i et av dagavdelingsnettverkene. Der dreier det seg også å regulere hvor mye en skal gi av seg selv og hvor sårbar en skal bli. Og en må takle disse følelsene du kanskje har iforhold til DOL. At du er redd for å være "til bry" etc. Jeg synes ikke du er det. Jeg kjenner meg igjen i mange av utfordringene dine og får sågar nytte av svarene du får fra mange andre. I tillegg er jeg generelt innteresert i hvordan det går med deg. Jeg føler et slags kjennskap og en relasjon til deg selv om det bare er på nett.

I kognitiv terapi er noe av hovedpoenget at andres reaksjoner kan en gjøre lite med. Men det er hvordan en hånderer sine egne følelser og tanker som er hovedfokuset. Du har jo fått noen ærlige svar her om hvordan du kan oppfattes som må kunne karakteriseres som negative. Hvordan skal du forholde deg til at noen mennesker her på forumet kanskje synes du tar for mye plass eller er irriterende?

Jeg synes du i flere innlegg har delt erfaringer fra gruppeterapi som jeg tror kan være nyttige for mange.

[Gjest J31!]

Jeg skulle virkelig ønske du ville utforske dette med gruppeterapi i et av dagavdelingsnettverkene. Der dreier det seg også å regulere hvor mye en skal gi av seg selv og hvor sårbar en skal bli. Og en må takle disse følelsene du kanskje har iforhold til DOL. At du er redd for å være "til bry" etc. Jeg synes ikke du er det. Jeg kjenner meg igjen i mange av utfordringene dine og får sågar nytte av svarene du får fra mange andre. I tillegg er jeg generelt innteresert i hvordan det går med deg. Jeg føler et slags kjennskap og en relasjon til deg selv om det bare er på nett.

I kognitiv terapi er noe av hovedpoenget at andres reaksjoner kan en gjøre lite med. Men det er hvordan en hånderer sine egne følelser og tanker som er hovedfokuset. Du har jo fått noen ærlige svar her om hvordan du kan oppfattes som må kunne karakteriseres som negative. Hvordan skal du forholde deg til at noen mennesker her på forumet kanskje synes du tar for mye plass eller er irriterende?

Jeg har time hos fastlegen om ikke lenge, da skal jeg ta opp dette med dagbehandlingen der. Jeg har vært inne og lest på sidene tidligere, og skal be legen om henvisning. Jeg tror det har mye for seg, akkurat slik som dol har hatt.

Jeg lærte det der jeg også, i kognitiv terapi, om at jeg ikke kan kontrollere hva andre tenker og føler. Sånn sett var tråden dum for min egen del. Vokser ikke akkurat på det.

Hyggelig å få positive tilbakemeldinger, takk for det :-)

[Gjest J31!]

''Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.

''

Det der sa moren min når jeg vokste opp også, og jeg har hørt tilsvarende fra alle de foreldrene jeg omgås. Mødre inntar fra tid til annen "martyrholdningen" som følge av det. Du har to muligheter; enten godta mer rot, eller fortsette å rydde samt instruere barna i å hjelpe til. Å irritere seg over at unger roter er omtrent som å irritere seg over været.

Ved å skrive et brev og klage over manglende behandling, så vil det selvfølgelig kunne påvirke din situasjon. Du skal jo ikke klage over psykiatrien i sin helhet på vegne av alle brukere, du skal evt. klage over at _du_ ikke får behandling i rett tid.

Jeg tror at du kan oppleve et løft i stemningsleiet ved å komme i gang med mer trening. Det virker som om du er i gang med å bevege deg mer, og det er kjempebra. Men du må svette mye mer for å produsere endorfiner, og det er de som gjør deg glad etter trening:-)

Skjønner at du ønsker å flytte, men se på det som en mellomstasjon. Det er mange av oss som i perioder av livet har måttet bo et sted vi ikke ønsker, men det går an å ha det ok der man er. Det at ting begynner å fungere rundt barna er kjempebra, og derfor bør du nok bli boende en stund til.

Jeg tror at du tror det finnes en løsning som du ikke gis tilgang til. Du har nesten litt magisk tro på behandlingens muligheter. Jeg tror ikke det finnes enkle løsninger på komplekse livsvanskeligheter, men håper du får et tilbud fra dps. Forundrer meg allikevel litt over at du nærmest ikke regner med den oppfølgningen du får fra psykiatrisk sykepleier. Mange i din situasjon vil nettopp få samtaler med en psykiatirisk sykepleier som tilbud fra dps, det er ikke gitt at de har noe mer "hokus-pokus" å tilby.

Du må begynne å gå på ski og se om du ikke kan møte noen elger i skogen. Det er faktisk ganske kult!

*ønsker at jeg hadde tid til å gå på ski akkurat nå*

Der var skimisjonæren igjen ja :-)

Jeg får tro på deg når du sier dette med endofiner, det høres jo fornuftig ut, og absolutt et forsøk verdt.

Det du sier om at jeg ttror det finnes en magisk løsning.. jeg har tenkt på det nå i ettermiddag.. akkurat som at det begynner å gå opp for meg at jeg må akseptere at det er slik, og at jeg må ta tiden til hjelp. At det ikke finnes noe fasitsvar heller ikke hva prognose gjelder, men at det jeg kan gjøre er å påvirke det i best mulig grad.

Det var tungt å forstå det.. ble veldig tung og lei meg. Samtidig føler jeg en lettelse. For da skjønner jeg at jeg må leve mer her og nå osv osv.. jeg kunne forklart og forklart. Men håper du skjønner hva jeg mener.

Derfor er jeg veldig glad for hjelpa i dag.

Vel. Sykepleieren er veldig ulik meg. Føler jeg ikke kommer helt overens. Men jeg har valgt å gi det et forsøk. Vi skal bl.a trene sammen. Og som du skrev på mail til meg, så kan det hende det blir letter å snakke når man gjør noe fysisk sammen. Det har jeg stor tro på.

Ps. hvorfor kan du ikke gå på ski i dag?

[mariaflyfly]

Ok. Da forstår jeg hva du mener. Takk for oppklaringen :-)

''Problemet ditt er ikke dps, problemet ditt er å finne ting i livet som gir mening og som kan gi glede. Diu lærte sannsynligvis også ting gjennom den behandlingen du gjennomgikk i høst, som du kan anvende nå?''

Ja, og den meningen finner jeg ikke. Jeg forsøker å ha en positiv holdning.

Jeg forsøker feks å trives i hjemmet mitt. Jeg trives definitivt ikke med rot. Og tidligere hadde jeg sjelden problemer med å holde det rent og ryddig - noe som ga økt trivsel. Men det er blitt et gedigent tiltak. Det er forferdelig tungt å gjøre noe. Jeg må presse meg hardt.

Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.

Jeg er ikke vant til å bo på landet. Trives med mennesker rundt meg.

Men har jeg noe valg? Jo, å gjøre det beste utav det. Dvs, jeg må presse meg for å hole meg på beina.

Det eneste som gir meg noe positivt her jeg bor nå, er jobben min. Og det faktum at ungene har kommet på en skole som gjør dem godt.

Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork.

Det er ikke her jeg hører til. Men jeg har ikke noe valg. Dessuten er vi trygge her, nå som eksen ikke bor her mer.

Nå som nhd har 'avslørt' at jeg tilhører sykehuset innlandet, så kan jeg skrive at jeg vantrives med å bo på innlandet. Jeg hater skogen. Har aldri likt den, føler meg utrygg. Angrer meg for at vi flyttet hit. Men nok et ledd i det å rømme fra vanskelighetene hva min eks gjelder. Jeg hører til i trøndelag, ved kysten. Det er der jeg har min tilhørighet. Det er der jeg trives. Det er der menneskene jeg trives sammen med, er. De positive, og ikke de som drar meg ned.

''Registerte forøvrig at du også valgte å avvise nhds forslag om så skrive brev til rette instans for å klage. Det er kanskje bedre å ha en syndebukk, enn å forsøke å endre situasjonen?''

Det jeg mente, var at jeg alene ikke kan påvirke dette. Det blir som en liten nål i høystakken. Men jeg kan godt klage. Det er ikke det det står på. En syndebukk skulle jeg ønske jeg slapp å forholde meg til i hele tatt.

''Det du derimot vet, er hva du kan gjøre i nåtiden som du selv tror vil gi deg et bedre liv.''

Jeg vet ikke. Bortsett fra å flytte herfra. Men det kan jeg ikke pga barna, barnas trygghet ift far, det at jeg slipper å ha han på døra (spesielt nå som han søker uføretrygd), og ikke minst økonomi.

Hver dag handler om å komme seg gjennom på best mulig måte.

Jeg tror at mitt avhengighetsproblem til andre er et stort problem for meg. At det er derfor jeg ikke fungerer alene. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det.

''Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.''

Instruer ungene i å hjelpe til med å holde orden. Lag lister over ting som skal gjøres i huset, og gjennomfør det. Jeg tror jeg skreiv noe om det til deg i en annen tråd her om dagen. Still krav til dem - alle som bor i huset må bidra til fellesskapet. Dette har ingen unger vondt av å lære.

''Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork. ''

Du har tidligere fått gode råd om to ting som jeg tror du har mye å hente på: Avspenningsøvelser og trening. Se om du kan prøve dette en periode og kanskje ha god effekt av det.

[frosken]

''Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.''

Instruer ungene i å hjelpe til med å holde orden. Lag lister over ting som skal gjøres i huset, og gjennomfør det. Jeg tror jeg skreiv noe om det til deg i en annen tråd her om dagen. Still krav til dem - alle som bor i huset må bidra til fellesskapet. Dette har ingen unger vondt av å lære.

''Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork. ''

Du har tidligere fått gode råd om to ting som jeg tror du har mye å hente på: Avspenningsøvelser og trening. Se om du kan prøve dette en periode og kanskje ha god effekt av det.

Dette er forsåvidt gode råd, men gir kanskje også et inntrykk av at andre han større kontroll over hverdagen enn hva som kanskje er tilfelle. Langt fra alle som følger alle sine egne råd om trening, rydding, søvn, avspenning, kosthold etc. etc. som dol flømmer over av...Hvis livet hadde vært så enkelt som at det kun handlet om å være snille og flinke til enhver tid, så hadde det jammen vært greit.

[Gjest J31!]

Dette er forsåvidt gode råd, men gir kanskje også et inntrykk av at andre han større kontroll over hverdagen enn hva som kanskje er tilfelle. Langt fra alle som følger alle sine egne råd om trening, rydding, søvn, avspenning, kosthold etc. etc. som dol flømmer over av...Hvis livet hadde vært så enkelt som at det kun handlet om å være snille og flinke til enhver tid, så hadde det jammen vært greit.

Ble litt nysjerrig jeg nå.. på hva du mener..

Noe som romsterer i meg i ettermiddag, etter alt dette her, er ting som andre har prøvd å fortelle meg før. Det er ganske rart å tenke på, hvordan det ene og det andre henger sammen. Feks husker jeg noen skrev; veien blir til mens du går.

[Gjest J31!]

''Og hva skjer når jeg først rydder? Jeg rekker ikke å rydde før ungene roter. Det blir en evig runddans, og det hoper seg opp. Resultat: vantrivsel.''

Instruer ungene i å hjelpe til med å holde orden. Lag lister over ting som skal gjøres i huset, og gjennomfør det. Jeg tror jeg skreiv noe om det til deg i en annen tråd her om dagen. Still krav til dem - alle som bor i huset må bidra til fellesskapet. Dette har ingen unger vondt av å lære.

''Det behandleren min lærte meg, gikk mest på sosial angst og få meg opp av depresjonen. Det greide han. Han sa jeg måtte få meg en hobby. Men jeg har ikke glede av noen hobby. Jo, jeg liker å brodere. Men jeg har ikke glede av det heller. Det er et ork. ''

Du har tidligere fått gode råd om to ting som jeg tror du har mye å hente på: Avspenningsøvelser og trening. Se om du kan prøve dette en periode og kanskje ha god effekt av det.

Ja, får prøve å lage slike lister. Har jo en fin erfaring med dette nå, når det gjelder det å innarbeide rutiner. Dette er nok noe som må tilføres den lista.

Trening er jeg blitt ganske flink til. Men som frosken også sier; jeg må trene hardere. Jeg skal gjøre det. Alt som kan ha virkning,og er verdt å prøve, er verdt slitet.

Avspenning har jeg prøvd. Mulig jeg legger det også inn, etterhvert. Må ta litt av gangen. Men har fått mange gode råd og forslag som jeg har lagret i "harddisken". ;o)

[frosken]

Ble litt nysjerrig jeg nå.. på hva du mener..

Noe som romsterer i meg i ettermiddag, etter alt dette her, er ting som andre har prøvd å fortelle meg før. Det er ganske rart å tenke på, hvordan det ene og det andre henger sammen. Feks husker jeg noen skrev; veien blir til mens du går.

Poenget mitt er at jeg tror like mye handler om å akseptere livet litt som det er, som å tro at man gjennom å gjøre _alt_ riktig kan få det bra. Finn noen områder hvor det er viktig å holde fast ved rutiner og beslutninger , men ikke ha som målsetning at du skal ha supre rutiner rundt barna, strøkent hus, trene optimalt, spise optimalt, ha perfekt døgnrytme, gjøre alle de rette tingene på jobb, være vennlig, høflig. positiv, takknemlig, effektiv etc. etc. etc.

Bestem deg for hva som er viktigst, og aksepter at en del andre ting ikke er perfekt. Prøv å se om det finnes aktiviteter i hverdagen for deg og barna som gir dere positive opplevelser:-)

[mariaflyfly]

Ja, får prøve å lage slike lister. Har jo en fin erfaring med dette nå, når det gjelder det å innarbeide rutiner. Dette er nok noe som må tilføres den lista.

Trening er jeg blitt ganske flink til. Men som frosken også sier; jeg må trene hardere. Jeg skal gjøre det. Alt som kan ha virkning,og er verdt å prøve, er verdt slitet.

Avspenning har jeg prøvd. Mulig jeg legger det også inn, etterhvert. Må ta litt av gangen. Men har fått mange gode råd og forslag som jeg har lagret i "harddisken". ;o)

Fordelen med slike ryddelister, er at alle bidrar til at omgivelsene blir hyggeligere. Også mener jeg faktisk at det er flott at barn lærer seg å hjelpe til hjemme. I tillegg føles det ikke uoverkommelig å skulle shine kåken når jeg får hjelp - for det er faktisk innmari god hjelp ungene gir enda de ikke er så store.

Også kan man gjøre noe felles hyggelig etterpå.

[Gjest J31!]

Fordelen med slike ryddelister, er at alle bidrar til at omgivelsene blir hyggeligere. Også mener jeg faktisk at det er flott at barn lærer seg å hjelpe til hjemme. I tillegg føles det ikke uoverkommelig å skulle shine kåken når jeg får hjelp - for det er faktisk innmari god hjelp ungene gir enda de ikke er så store.

Også kan man gjøre noe felles hyggelig etterpå.

Har du forslag til hva jeg kan forvente av ungene? De hjelper til i ny og ne, men kunne gjerne hatt noe konkret å forholde seg til..

Tror det er kjempelurt.

[Gjest J31!]

Poenget mitt er at jeg tror like mye handler om å akseptere livet litt som det er, som å tro at man gjennom å gjøre _alt_ riktig kan få det bra. Finn noen områder hvor det er viktig å holde fast ved rutiner og beslutninger , men ikke ha som målsetning at du skal ha supre rutiner rundt barna, strøkent hus, trene optimalt, spise optimalt, ha perfekt døgnrytme, gjøre alle de rette tingene på jobb, være vennlig, høflig. positiv, takknemlig, effektiv etc. etc. etc.

Bestem deg for hva som er viktigst, og aksepter at en del andre ting ikke er perfekt. Prøv å se om det finnes aktiviteter i hverdagen for deg og barna som gir dere positive opplevelser:-)

''Bestem deg for hva som er viktigst, og aksepter at en del andre ting ikke er perfekt''

Ja.. jeg jobber med saken :-)

Hadde feks veldig god nytte av tråden om rydding og legging på åpent her om dagen.

Jeg må lære meg å senke skuldrene, ikke ha så høye forventninger til meg selv. Prøve å nyte livet, som du sier.

Nå som jeg har skjønt mer av dette, tror jeg at jeg kan slappe litt mer av, bare akseptere at sånn er det nå, og ikke ha som mål at 'om x antall mnd/år skal alt bli så mye bedre... osv'.

:-)

[Lillemus]

Har du forslag til hva jeg kan forvente av ungene? De hjelper til i ny og ne, men kunne gjerne hatt noe konkret å forholde seg til..

Tror det er kjempelurt.

Mine har en liste hengende på kjøleskapet og når de har gjort noe (støvsuget, tømt oppvaskmaskina, gått ut med søpla, vannet planter) så skirver de det opp der og så tas det med i beregningen når ukeløanna skal utbetales.

Ellers har det tydeligvis begynt å sige inn hos 8-åringen at det lønner seg å rydde etterhvert når man er ferdig med en ting og ikke dra frem ting etter ting etter ting for da blir det så mye å rydde til. ) Jeg holdt på å besvime da hun selv sa det...

[Gjest J31!]

Mine har en liste hengende på kjøleskapet og når de har gjort noe (støvsuget, tømt oppvaskmaskina, gått ut med søpla, vannet planter) så skirver de det opp der og så tas det med i beregningen når ukeløanna skal utbetales.

Ellers har det tydeligvis begynt å sige inn hos 8-åringen at det lønner seg å rydde etterhvert når man er ferdig med en ting og ikke dra frem ting etter ting etter ting for da blir det så mye å rydde til. ) Jeg holdt på å besvime da hun selv sa det...

''Ellers har det tydeligvis begynt å sige inn hos 8-åringen at det lønner seg å rydde etterhvert når man er ferdig med en ting og ikke dra frem ting etter ting etter ting for da blir det så mye å rydde til. ) Jeg holdt på å besvime da hun selv sa det...''

Herlig å høre )

Kjempesmart den listen du har da.

Har dere avtalt på forhånd hvor mye de får for den og den oppgaven da eller?

[Lillemus]

''Ellers har det tydeligvis begynt å sige inn hos 8-åringen at det lønner seg å rydde etterhvert når man er ferdig med en ting og ikke dra frem ting etter ting etter ting for da blir det så mye å rydde til. ) Jeg holdt på å besvime da hun selv sa det...''

Herlig å høre )

Kjempesmart den listen du har da.

Har dere avtalt på forhånd hvor mye de får for den og den oppgaven da eller?

De får en femmer for hver oppgave. De gjør ikke sååå mye at de ruinerer meg så langt i alle fall. )

[Gjest J31!]

De får en femmer for hver oppgave. De gjør ikke sååå mye at de ruinerer meg så langt i alle fall. )

*s*

Det var noe sånt jeg tenkte meg jeg og.

[mariaflyfly]

Har du forslag til hva jeg kan forvente av ungene? De hjelper til i ny og ne, men kunne gjerne hatt noe konkret å forholde seg til..

Tror det er kjempelurt.

Husker ikke helt hvor gamle dine unger er, men de er en del eldre enn mine, tror jeg.

Eldstemann (snart 10) er ansvarlig for å gå ut med søppel og papiravfall. Dette skal gjøres hele uka når jeg ber ham om det.

Ungene skal begge rydde i kjellerstua, som er "deres" område.

Datra (5) vanner blomster, tørker litt støv og vasker bordene.

De er kanskje store nok til å henge opp en klesvask? Legge ferdigbretta klær inn i skapene sine? Holde orden på rommene sine kan de definitivt, og kanskje også støvsuge der inne? Rydde ut av oppvaskmaskina? Tørke støv? Bære inn ved nå på vinteren?

Jeg tror at du vil føle husarbeidet mindre uoverkommelig når du opplever at ungene bidrar. Slik følger ihvertfall jeg det. Litt dugnadsånd er flott.

[Gjest J31!]

Husker ikke helt hvor gamle dine unger er, men de er en del eldre enn mine, tror jeg.

Eldstemann (snart 10) er ansvarlig for å gå ut med søppel og papiravfall. Dette skal gjøres hele uka når jeg ber ham om det.

Ungene skal begge rydde i kjellerstua, som er "deres" område.

Datra (5) vanner blomster, tørker litt støv og vasker bordene.

De er kanskje store nok til å henge opp en klesvask? Legge ferdigbretta klær inn i skapene sine? Holde orden på rommene sine kan de definitivt, og kanskje også støvsuge der inne? Rydde ut av oppvaskmaskina? Tørke støv? Bære inn ved nå på vinteren?

Jeg tror at du vil føle husarbeidet mindre uoverkommelig når du opplever at ungene bidrar. Slik følger ihvertfall jeg det. Litt dugnadsånd er flott.

Ja, jeg tror det vil bli lettere jeg og ;o)