Hjelp - ekstremt lav selvtillit...

[bibben]

Jeg er helt på bånn hva selvtillit angår. Og jeg er i villrede nå. Hvordan får man mer selvtillit tro?

Det har gradvis blitt verre, og jeg har nesten mistet fotfeste.

Hva gjør jeg? Er det noen som vet?

Jeg sammenligner meg nå med nesten alle jeg møter, ja selv her inne på dol føler jeg meg som et null. Alle klarer å skrive fiffie og kloke innlegg eller svar. Jeg blir så usikker at jeg ikke lenger tørr å bidra med noe.

Folk jeg ser i butikken, på tv, og på den arbeidspraksisplassen hvor jeg er noen ganger i uken sammenligner jeg meg med, og resultatet er grelt.

Det hele er en trist utvikling. For en del år siden var jeg helt på topp, jeg klarte alt, jeg hadde mot på det jeg ønsket å oppnå, og jeg klarte det jeg ville. Jeg reiste ut i verden, studerte og knyttet nye kontakter på nye steder. Dro hjem og hadde vind i seilene. Slik gikk det noen år.

Så er det skjedd noe jeg ikke helt forstår. Jeg har mistet alt mot og tro på at jeg er et helt menneske. Jeg mangler en kjerne og jeg klarer ikke å føle meg hel. Jeg ble rullet inn i psykiatrien, og siden har det på en måte gått nedover.

Alt har liksom rast.

Etter nylig endt utdanning (nytt fagområde) har jeg ikke klart å komme meg inn i arbeidslivet på en "vanlig" måte igjen. Jeg ble uføretrygdet i fjor, og jeg mistrives vanvittig med det.

Jeg har et sterkt ønske om å komme inn i arbeidslivet men er livredd for ikke å klare de minste ting. Jeg bare må komme meg ut i en jobb snart. Jeg har jo faktisk lang utdannelse og har klart meg greit i studietiden, men nå er det som om jeg har fått fullstendig jernteppe, og det har vart og vart og vart. Kanskje er det blitt en "hang-up". Jeg klarer ikke å se sammenhenger lenger, jeg husker ikke vanlige ting og jeg føler meg som et menneske uten indre kjerne.

Hvordan bygger jeg opp selvtilliten? Er det noen som kjenner seg igjen i dette, eller som vet noe om hva man gjør. Jeg er temmelig desperat nå.

Jeg føler meg trist over den situasjonen jeg befinner meg i.

Jeg blir veldig takknemmelig for tanker og kanskje et råd eller to.

[FGT]

Det kan ligge noe der i din personlighet, men du har sikkert noen fine egenskaper, ferdigheter som andre kan sette pris på. Finn frem de, bruk de. Det å sammenligne seg, eller å måle seg opp mot andre blir aldri riktig, for du vil nesten alltid undergrave dine egne positive sider da.

[Gjest J31!]

Det kan ligge noe der i din personlighet, men du har sikkert noen fine egenskaper, ferdigheter som andre kan sette pris på. Finn frem de, bruk de. Det å sammenligne seg, eller å måle seg opp mot andre blir aldri riktig, for du vil nesten alltid undergrave dine egne positive sider da.

Dette var et utrolig godt svar :-)

[tjohei]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg vil anbefale at du starter med arbeidstrening i praksisplass eller kanskje på attføringsbedrift. Dette for å øke selvtilliten. Alternativt er å søke på jobber som du føler at du vil mestre eller ta kontakt med et vikarbyrå og høre om du kan få noen deltidsjobber eller kortvarige vikariater. Du må finne ut hva som er best for deg. Om det er å peile seg inn på en fast jobb med det første, eller å prøve seg ut. Hvis du er redd for å mislykkes vil jeg legge lista lavt til å begynne med.

Ellers så vil jeg anbefale daglige gåturer i frisk luft eller trene noe som du synes er lystbetont. Hvis du bor i Oslo, kan du benytte deg av aktiv på dagtid hvis du ikke vil melde deg inn i et treningssenter eller skaffe deg et hjemmetreningsapparat. På xxl får du kjøpt en stepmaskin til noen hundrelapper og den er lett å gjemme bort.

Lykke til!

[FGT]

Du sier at for noen år siden var helt topp, full av mot osv. Men så skriver du "Så er det skjedd noe jeg ikke helt forstår. Jeg har mistet alt mot og tro på at jeg er et helt menneske" Her må du nok ta en selvransakelse, på hva som kan ha skjedd i ettertid. Hvis du ikke finner noe logisk grunn, så er det muligens en depresjon som har kommet snikende inn i livet ditt. Hva plager deg mest, å ikke være ute i arbeidslivet, eller å ha lav selvtillit ?

[bibben]

Du sier at for noen år siden var helt topp, full av mot osv. Men så skriver du "Så er det skjedd noe jeg ikke helt forstår. Jeg har mistet alt mot og tro på at jeg er et helt menneske" Her må du nok ta en selvransakelse, på hva som kan ha skjedd i ettertid. Hvis du ikke finner noe logisk grunn, så er det muligens en depresjon som har kommet snikende inn i livet ditt. Hva plager deg mest, å ikke være ute i arbeidslivet, eller å ha lav selvtillit ?

Det henger litt sammen dette med å ha lav selvtillit og det å være utenfor arbeidslivet.

Det at jeg er utenfor arbeidslivet får meg til å føle at jeg ikke er "noe" eller "noen".

Folk flest spør aller først hva man driver med når man møtes. Måten vi måler, vurderer og plasserer hverandre på er nært relatert til profesjon, ja og så våre ulike familiære roller da. Hvis man ikke har jobb eller barn eller partner stiller det store krav til at man ellers er selvsikker eller har tro på seg selv og klarer å kommunisere dette på et vis.

Det er kanskje på dette området jeg føler at jeg har rast ned noen divisjoner i den senere tiden. Før oste det selvtillit av meg og jeg følte meg på høyden, nå er jeg stort sett bare redd for at min manglende selvtillit og følelse av inkompetanse skal synes.

Jeg beklager at dette kanskje fremstår som syting, men for meg er det alvor, og jeg forsøker på denne måten å lete etter gode råd på hvordan jeg kommer meg opp på nivå igjen.

[bibben]

Ja, jeg kjenner meg igjen. Jeg vil anbefale at du starter med arbeidstrening i praksisplass eller kanskje på attføringsbedrift. Dette for å øke selvtilliten. Alternativt er å søke på jobber som du føler at du vil mestre eller ta kontakt med et vikarbyrå og høre om du kan få noen deltidsjobber eller kortvarige vikariater. Du må finne ut hva som er best for deg. Om det er å peile seg inn på en fast jobb med det første, eller å prøve seg ut. Hvis du er redd for å mislykkes vil jeg legge lista lavt til å begynne med.

Ellers så vil jeg anbefale daglige gåturer i frisk luft eller trene noe som du synes er lystbetont. Hvis du bor i Oslo, kan du benytte deg av aktiv på dagtid hvis du ikke vil melde deg inn i et treningssenter eller skaffe deg et hjemmetreningsapparat. På xxl får du kjøpt en stepmaskin til noen hundrelapper og den er lett å gjemme bort.

Lykke til!

Tusen takk for mange innspill. Jeg er i gang med å lete etter en arbeidspraksisplass. Jeg håper det vil kunne gi meg noen oppbyggelige erfaringer. Jeg må passe meg for ikke å gape over for mye, og ikke komme inn i en arbeidssituasjon som jeg ikke vil kunne mestre. Det vil så definitivt ta knekken på all selvtillit. Samtidig er jeg redd for å komme i en situasjon der jeg blir satt til å gjøre, misforstå meg rett, "idiotarbeid". Jeg har en lang akademisk utdannelse og jeg blir lei meg, og føler meg misforstått, når jeg blir satt til oppgaver som en ikke trenger grunnskole for å klare.

Takk også for råd om trening og muligheter på den fronten.

Det er godt å høre at noen kjenner seg igjen. Det hjelper merkelig nok litt )

[henrikke71]

Det henger litt sammen dette med å ha lav selvtillit og det å være utenfor arbeidslivet.

Det at jeg er utenfor arbeidslivet får meg til å føle at jeg ikke er "noe" eller "noen".

Folk flest spør aller først hva man driver med når man møtes. Måten vi måler, vurderer og plasserer hverandre på er nært relatert til profesjon, ja og så våre ulike familiære roller da. Hvis man ikke har jobb eller barn eller partner stiller det store krav til at man ellers er selvsikker eller har tro på seg selv og klarer å kommunisere dette på et vis.

Det er kanskje på dette området jeg føler at jeg har rast ned noen divisjoner i den senere tiden. Før oste det selvtillit av meg og jeg følte meg på høyden, nå er jeg stort sett bare redd for at min manglende selvtillit og følelse av inkompetanse skal synes.

Jeg beklager at dette kanskje fremstår som syting, men for meg er det alvor, og jeg forsøker på denne måten å lete etter gode råd på hvordan jeg kommer meg opp på nivå igjen.

Tror du skal akseptere, at sånn er det akkurat nå, i livet ditt, og de fleste mennesker går gjennom perioder i livet med øket eller nedsatt selvtillit. Prøv å ikke se deg selv som unormal fordi om du har disse tankene om deg selv akkurat nå. Ingen kan være på toppen gjennom et helt liv.

Det kan sikkert se ut som du er den eneste med lav selvtillit i din nåværende situasjon. Men mange mennesker rundt deg sliter med det samme, og de er alt for opptatt av å bekymre seg om de selv er gode nok, til å ha overskudd til å bry seg om du er god nok eller ikke.

Noen ganger kan det kanskje virke litt motsatt, dette med å være velutdannet og bereist. For på denne måten vet man hvor liten man er i den store sammenhengen og hvor lite man egentlig kan i forhold til all verdens vitenskap.

Man blir ydmyk, og føler seg til og med kanskje mindre verd, men det er viktig å skille denne egenskapen fra det å ha manglende tro på seg selv. De mennesker jeg beundrer aller mest, er de som er så sterke at de kan stå ved sine svake sider, og vise ydmykhet overfor livet og sin plass i samfunnet.

[FGT]

Det henger litt sammen dette med å ha lav selvtillit og det å være utenfor arbeidslivet.

Det at jeg er utenfor arbeidslivet får meg til å føle at jeg ikke er "noe" eller "noen".

Folk flest spør aller først hva man driver med når man møtes. Måten vi måler, vurderer og plasserer hverandre på er nært relatert til profesjon, ja og så våre ulike familiære roller da. Hvis man ikke har jobb eller barn eller partner stiller det store krav til at man ellers er selvsikker eller har tro på seg selv og klarer å kommunisere dette på et vis.

Det er kanskje på dette området jeg føler at jeg har rast ned noen divisjoner i den senere tiden. Før oste det selvtillit av meg og jeg følte meg på høyden, nå er jeg stort sett bare redd for at min manglende selvtillit og følelse av inkompetanse skal synes.

Jeg beklager at dette kanskje fremstår som syting, men for meg er det alvor, og jeg forsøker på denne måten å lete etter gode råd på hvordan jeg kommer meg opp på nivå igjen.

Nei, det er ikke lett for å forstå hva som har skjedd, når du har mistet all håp og tro på at du er et helt menneske. Men hva legger du i det med helt menneske ?

[bibben]

Tror du skal akseptere, at sånn er det akkurat nå, i livet ditt, og de fleste mennesker går gjennom perioder i livet med øket eller nedsatt selvtillit. Prøv å ikke se deg selv som unormal fordi om du har disse tankene om deg selv akkurat nå. Ingen kan være på toppen gjennom et helt liv.

Det kan sikkert se ut som du er den eneste med lav selvtillit i din nåværende situasjon. Men mange mennesker rundt deg sliter med det samme, og de er alt for opptatt av å bekymre seg om de selv er gode nok, til å ha overskudd til å bry seg om du er god nok eller ikke.

Noen ganger kan det kanskje virke litt motsatt, dette med å være velutdannet og bereist. For på denne måten vet man hvor liten man er i den store sammenhengen og hvor lite man egentlig kan i forhold til all verdens vitenskap.

Man blir ydmyk, og føler seg til og med kanskje mindre verd, men det er viktig å skille denne egenskapen fra det å ha manglende tro på seg selv. De mennesker jeg beundrer aller mest, er de som er så sterke at de kan stå ved sine svake sider, og vise ydmykhet overfor livet og sin plass i samfunnet.

Tusen takk. Nå spisset jeg ørene kjente jeg. Dette var viktige ting å tenke over. Jeg skal ta det med meg og la det synke inn.

Jeg skal forsøke å betrakte situasjonen nå som en temporær greie, og kanskje se om jeg kan bruke situasjone til å vokse på. Det synes vanskelig, men jeg må prøve.

Takk igjen for kloke betraktninger )

[bibben]

Nei, det er ikke lett for å forstå hva som har skjedd, når du har mistet all håp og tro på at du er et helt menneske. Men hva legger du i det med helt menneske ?

På den ene siden føler jeg ikke at jeg har en helhet i betydningen at det indre og det ytre som henger sammen. Det høres kanskje litt rart, men det sliter jeg med.

Jeg mangler en slags forståelse av at jeg eksisterer, at jeg har et fast utseende og at jeg har en fysisk omkrets omkring meg.

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg begynner og andre slutter. Dette både fysisk og psykisk. Det kan oppleves som en uendelig avstand eller mest av alt total invadering.

Jeg synes dette er veldig vanskelig å forklare.

[Gjest årolilje]

Det henger litt sammen dette med å ha lav selvtillit og det å være utenfor arbeidslivet.

Det at jeg er utenfor arbeidslivet får meg til å føle at jeg ikke er "noe" eller "noen".

Folk flest spør aller først hva man driver med når man møtes. Måten vi måler, vurderer og plasserer hverandre på er nært relatert til profesjon, ja og så våre ulike familiære roller da. Hvis man ikke har jobb eller barn eller partner stiller det store krav til at man ellers er selvsikker eller har tro på seg selv og klarer å kommunisere dette på et vis.

Det er kanskje på dette området jeg føler at jeg har rast ned noen divisjoner i den senere tiden. Før oste det selvtillit av meg og jeg følte meg på høyden, nå er jeg stort sett bare redd for at min manglende selvtillit og følelse av inkompetanse skal synes.

Jeg beklager at dette kanskje fremstår som syting, men for meg er det alvor, og jeg forsøker på denne måten å lete etter gode råd på hvordan jeg kommer meg opp på nivå igjen.

Om det er noen trøst har jeg vært der du er. Jeg forstår godt følelsen av å ikke være noen. Når jeg ser tilbake nå (jeg er i full jobb nå), syns jeg henrikke71 gir deg et kjempegodt svar.

[FGT]

På den ene siden føler jeg ikke at jeg har en helhet i betydningen at det indre og det ytre som henger sammen. Det høres kanskje litt rart, men det sliter jeg med.

Jeg mangler en slags forståelse av at jeg eksisterer, at jeg har et fast utseende og at jeg har en fysisk omkrets omkring meg.

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg begynner og andre slutter. Dette både fysisk og psykisk. Det kan oppleves som en uendelig avstand eller mest av alt total invadering.

Jeg synes dette er veldig vanskelig å forklare.

Du føler deg ikke bare delt, men du flyter ut til nesten ingen ting, altså ?

[henrikke71]

Tusen takk. Nå spisset jeg ørene kjente jeg. Dette var viktige ting å tenke over. Jeg skal ta det med meg og la det synke inn.

Jeg skal forsøke å betrakte situasjonen nå som en temporær greie, og kanskje se om jeg kan bruke situasjone til å vokse på. Det synes vanskelig, men jeg må prøve.

Takk igjen for kloke betraktninger )

Fint hvis jeg kunne bidra med noe:) Hvis du er i stand til å trekke det positive ut av den litt voldsomme erfaringen du er ved å gå gjennom nå, kommer du uten tvil styrket ut av det den dagen du er klar for det. Men la det ta den tid det tar og ikke stress:-D

[Gjest druen55]

Det henger litt sammen dette med å ha lav selvtillit og det å være utenfor arbeidslivet.

Det at jeg er utenfor arbeidslivet får meg til å føle at jeg ikke er "noe" eller "noen".

Folk flest spør aller først hva man driver med når man møtes. Måten vi måler, vurderer og plasserer hverandre på er nært relatert til profesjon, ja og så våre ulike familiære roller da. Hvis man ikke har jobb eller barn eller partner stiller det store krav til at man ellers er selvsikker eller har tro på seg selv og klarer å kommunisere dette på et vis.

Det er kanskje på dette området jeg føler at jeg har rast ned noen divisjoner i den senere tiden. Før oste det selvtillit av meg og jeg følte meg på høyden, nå er jeg stort sett bare redd for at min manglende selvtillit og følelse av inkompetanse skal synes.

Jeg beklager at dette kanskje fremstår som syting, men for meg er det alvor, og jeg forsøker på denne måten å lete etter gode råd på hvordan jeg kommer meg opp på nivå igjen.

Hei, min selvtillit steg betraktelig da jeg fikk meg en liten jobb. Endelig kan jeg når folk spør si hva jeg gjør. Føler meg ikke utenfor lenger. Å gå arbeidsledig over tid er noe av det verste en kan utsette seg for.

Håper du vil finne ut hva det var som gjorde at du mistet selvtilliten. Den kan helt sikkert bygges opp igjen.

Lykke til.

[Gjest Grågrønn]

Hei Bibben.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, men jeg synes det er trist å lese at du sliter sånn.

Jeg synes du virker som et flott menneske, ut i fra det du skriver her på dol.

Jeg lurer på om det kan påvirke deg, hvor du er og hva du gjør, i forhold til hvordan du føler deg. At miljøet du er i/ting du holde på med påvirker selvfølelsen kraftig. Slik at når du var student/reiste, så fikk du visse reaksjoner/følte deg på en bestemt måte, som igjen påvirket selvbildet ditt. Nå som du er uføretrygdet og "i psykiatrien", påvirker det deg i forhold til dagene og hvordan du føler deg?

Klart trenger man psykiatrien av og til, men den har også en uheldig bivirkning av og til tror jeg, fordi den påvirker selvbildet.

Jeg lurer på om det kan være en av grunnene, fordi du føler deg "nede" og ser andre som ikke er der.

Jeg merker ihvertfall stor forskjell, fordi jeg har vært flere "steder". Fra bare i psykiatrien, til arbeidstrening ol., til å studere "vanlig" og jobbe "vanlig. Jeg merker stor forskjell på meg selv, og på hvordan jeg blir møtt. Dette påvirker igjen selvbildet mitt.

Jeg håper du har en psykolog/psykiater som er dyktig og som du har tiltro til?

Håper du får det bedre med deg selv snart, jeg vet ikke helt hvilke råd du trenger, eller hva som passer for deg.

Håper du får det letter snart i forhold til selvtilliten ihvertfall.

[bibben]

Fint hvis jeg kunne bidra med noe:) Hvis du er i stand til å trekke det positive ut av den litt voldsomme erfaringen du er ved å gå gjennom nå, kommer du uten tvil styrket ut av det den dagen du er klar for det. Men la det ta den tid det tar og ikke stress:-D

Tusen takk )

Jeg skal prøve å ta tiden til hjelp.

Det som hittil har gjort meg så fortvilet er nettopp at ukene og månedene går, uten at jeg ennå ser noen løsning på situasjonen min (jeg tenker her primært på dette med jobb). Lenge har jeg bare vært i en slags tåke der jeg ikke har hatt noe bevisst forhold til tid.

Jeg ser imidlertid at det går an å få et bevisst forhold til tid uten at jeg nødvendigvis definerer den som "fiende". At jeg lar tingene utvikle seg i et tempo som ikke er preget av panikk. Det å trå feil tar nemlig også mye tid, og det er en seig prosess å komme seg opp av grøfta igjen.

Det har kommet frem ting i denne tråden som jeg skal tenke ordentlig over. Det kjennes godt å få støtte.

Takk igjen for innspillene dine )

[bibben]

Du føler deg ikke bare delt, men du flyter ut til nesten ingen ting, altså ?

Ja, akkurat!

[bibben]

Om det er noen trøst har jeg vært der du er. Jeg forstår godt følelsen av å ikke være noen. Når jeg ser tilbake nå (jeg er i full jobb nå), syns jeg henrikke71 gir deg et kjempegodt svar.

Ja, takk for empatien, det varmer.

Jeg synes også svaret og innspillene fra Henrikke71 var kloke å ta med seg.

Jeg er også overbevist om at det vil utgjøre en stor, stor forskjell å få en skikkelig jobb. Men jeg må samtidig innrømme at jeg ønsker at det er en jobb som står i forhold til min utdannelse og ikke bare ren sysselsetting. Jeg ønsker for eksempel ikke å jobbe på en vernet bedrift eller noe i den retning.

Problemet er bare at jeg nå har begynt å tvile så voldsomt på om jeg klarer å anvende noe av det jeg har lært. Det er nettopp det som er kjernen i dette selvtillitsproblemet.

Men jeg må ikke gi opp håpet om å komme ut i arbeidslivet.

Det er godt å lese om at du og andre har merket et så stort boost på selvtilliten ved å komme ut i skikkelig jobb! Det styrker håpet om at selvtilliten kan få seg et oppsving )

[bibben]

Hei, min selvtillit steg betraktelig da jeg fikk meg en liten jobb. Endelig kan jeg når folk spør si hva jeg gjør. Føler meg ikke utenfor lenger. Å gå arbeidsledig over tid er noe av det verste en kan utsette seg for.

Håper du vil finne ut hva det var som gjorde at du mistet selvtilliten. Den kan helt sikkert bygges opp igjen.

Lykke til.

Tusen takk for hyggelige tanker )

Godt å lese om erfaringer som er så positive, at det nytter og at ting forandres til det bedre med tiden.

Hva det er som har gjort utslaget når det gjelder å miste selvtilliten er ikke godt å si. Det kan være summen av flere ting.

Jeg falt ut av arbeidslivet p.g.a. totalt utmattelse etter hektiske år i spennende arbeidsmiljø. Etter dette har jeg ikke kommet meg på banen igjen. Det kjennes som en fallit. Mine tidligere kolleger har kommet seg langt frem i løypa og jeg er totalt akterutseilt. Det er i alle fall én grunn tror jeg.

Ellers så har jeg vært i behandlingsapparatet lenge nå, og det styrker ikke akkurat selvfølelsen.

Kanskje er det slik at det å komme seg ut av behandlingsapparatet pluss å få seg jobb vil få meg til å føle meg mer på høyden med den jeg var og ikke lenger så underlegen alle andre. Jeg håper det )