Hjelp - ekstremt lav selvtillit...

[Gjest xbellax]

Ja, takk for empatien, det varmer.

Jeg synes også svaret og innspillene fra Henrikke71 var kloke å ta med seg.

Jeg er også overbevist om at det vil utgjøre en stor, stor forskjell å få en skikkelig jobb. Men jeg må samtidig innrømme at jeg ønsker at det er en jobb som står i forhold til min utdannelse og ikke bare ren sysselsetting. Jeg ønsker for eksempel ikke å jobbe på en vernet bedrift eller noe i den retning.

Problemet er bare at jeg nå har begynt å tvile så voldsomt på om jeg klarer å anvende noe av det jeg har lært. Det er nettopp det som er kjernen i dette selvtillitsproblemet.

Men jeg må ikke gi opp håpet om å komme ut i arbeidslivet.

Det er godt å lese om at du og andre har merket et så stort boost på selvtilliten ved å komme ut i skikkelig jobb! Det styrker håpet om at selvtilliten kan få seg et oppsving )

"Problemet er bare at jeg nå har begynt å tvile så voldsomt på om jeg klarer å anvende noe av det jeg har lært. " Det er så rart å lese det du skriver, for det er som om du ikke i det hele tatt tar med i betrakting alt du har opplevd til nå. Hvert enda hinder i løypa, og det har ikke vært få, har du taklet/mestret/behersket/overvunnet, og så er det som om du glemmer det. Du sitter inne med så mye kunnskap og klokhet, på tide du ser det selv bibben..

[bibben]

Hei Bibben.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, men jeg synes det er trist å lese at du sliter sånn.

Jeg synes du virker som et flott menneske, ut i fra det du skriver her på dol.

Jeg lurer på om det kan påvirke deg, hvor du er og hva du gjør, i forhold til hvordan du føler deg. At miljøet du er i/ting du holde på med påvirker selvfølelsen kraftig. Slik at når du var student/reiste, så fikk du visse reaksjoner/følte deg på en bestemt måte, som igjen påvirket selvbildet ditt. Nå som du er uføretrygdet og "i psykiatrien", påvirker det deg i forhold til dagene og hvordan du føler deg?

Klart trenger man psykiatrien av og til, men den har også en uheldig bivirkning av og til tror jeg, fordi den påvirker selvbildet.

Jeg lurer på om det kan være en av grunnene, fordi du føler deg "nede" og ser andre som ikke er der.

Jeg merker ihvertfall stor forskjell, fordi jeg har vært flere "steder". Fra bare i psykiatrien, til arbeidstrening ol., til å studere "vanlig" og jobbe "vanlig. Jeg merker stor forskjell på meg selv, og på hvordan jeg blir møtt. Dette påvirker igjen selvbildet mitt.

Jeg håper du har en psykolog/psykiater som er dyktig og som du har tiltro til?

Håper du får det bedre med deg selv snart, jeg vet ikke helt hvilke råd du trenger, eller hva som passer for deg.

Håper du får det letter snart i forhold til selvtilliten ihvertfall.

Kjære Grågrønn.

Jeg blir virkelig glad for å få svar fra deg. Varmen du har med det når du skriver gjør godt.

Sammenhengen mellom hva man gjør, hvor man er, hvem man omgåes og hvilke impulser man får, har som du skriver, en merkbar inflytelse på selvfølelsen. Den har det for meg i alle fall. Andre igjen er kanskje ikke fullt så “kamelonske” som jeg er. Det er sikkert mange som er så nok i seg selv, og så “hele” at de ikke i like sterk grad er avhengig av den ytre verden for å opprettholde en stabil selvfølelse. Der er vi mennesker nok svært forskjellige.

Jeg er nok veldig avhengig av mine omgivelser; min sosiale og profesjonelle tilknytning for å føle meg verdifull og at livet mitt har en mening.

Enkelte ville kanskje kaste ballen tilbake til meg og spørre om jeg bare måler folk etter deres sosiale rolle eller profesjonelle status. Svaret på dette er så definitivt “nei”. Jeg måler ikke folk på den måten. Det er således ikke noe prinsipp i tenkningen min, det er en skjevhet i måten jeg måler meg selv og andre på. Fordi min selvtillit, eller selvbilde, er såpass frynsete i kantene, slik som nå, så trenger jeg flere støttepilarer, det være seg andre mennesker eller funksjoner. Jeg merker at jeg har et stort behov for kontakt med venner og familie, og de oppgavene jeg får som venn eller familiemedlem betyr mye for å føle at jeg har livets rett. Det høres kanskje dramatisk når jeg uttrykker meg som nå, men det er slik jeg tenker.

Du peker på noe svært viktig i ditt svar til meg. Det du kaller “bivirkningene” av å ha vært i psykiatrien over lengre tid har så avgjort påvirket mitt syn på meg selv. Det å være i sin elendighet, sin uformåenhet, sin sorg over tap av muligheter eller rett og slett bare det å kjenne på gamle sår, kan få en til å føle seg så hjelpeløs, trist og liten. Når en på toppen av dette får diagnoser som virkelig skremmer fanden på flatmark, ja da er det ikke lett å tro at en bare kan gå ut og erobre verden. Jeg føler meg udyktig, og det har bare blitt verre. Jeg har rast ned i divisjoner. Jeg har mistet troen på alt jeg før har kunnet. Enten så har jeg blitt betraktelig verre med årene, at psykdommen har tiltatt i styrke og generert mer omfattende konsekvenser eller så har det manglende fokuset på mine positive sider og mine mestringsressurser tatt kvelertaket på selvtilliten. Jeg er tilbøyelig til å tro på det siste.

Du beskriver selv din vei fra psykiatrien og over i “vanlig” jobb, og at du også kjenner igjen dette med å påvirkes av “hvor du er”; at dette helt klart påvirker hvordan en ser på seg selv og hvordan andre ser på en. Det er nemlig ikke bare innbildning dette med at andre også forholder seg til den status en har. Ikke nødvendigvis på noen nedrakkende, ubehagelig måte, men det har så avgjort noe å si for de sosiale møter vi har.

Jeg vet med sikkerhet at det vil vekke ulike reaksjoner i mine omgivelser hvis jeg presenterer meg som henholdvis en mediaarbeider eller som en uføretrygdet. Det er en illusjon å tro noe annet. Jeg har i alle fall kjent på forskjellen, så jeg mener å ha et regulært erfaringsgrunnlag.

Du spør om det påvirker meg å være uføretrygdet og være i kontakt med psykiatrien. Svaret er at jeg tenker på det mange, mange ganger om dagen; når jeg venter på banen, når jeg er i butikken, når jeg treffer andre mennesker og når jeg er for meg selv. Det har snart tåkelagt hele min bevissthet.

Avslutningsvis vil jeg igjen takke for svaret ditt. Jeg leser med interesse det du skriver på dol. Jeg vet at du har vært ute noen vinterdager før, ja, det er det mange her på dol som har, så derfor gjør det ekstra godt når dere deler på synspunkter og egne erfaringer.

God kveld fra,

[bibben]

"Problemet er bare at jeg nå har begynt å tvile så voldsomt på om jeg klarer å anvende noe av det jeg har lært. " Det er så rart å lese det du skriver, for det er som om du ikke i det hele tatt tar med i betrakting alt du har opplevd til nå. Hvert enda hinder i løypa, og det har ikke vært få, har du taklet/mestret/behersket/overvunnet, og så er det som om du glemmer det. Du sitter inne med så mye kunnskap og klokhet, på tide du ser det selv bibben..

Takk for oppmuntrende feedback. Det varmer.

Jeg kjenner at det gjør skikkelig vondt å gå og sloss så veldig med alle disse nedrakkende tankene.

Når jeg leser det du skriver så tenker jeg at det handler om et annet menneske. En som er utenfor meg selv. At det er et annet menneske enn meg som har klart så mye, som har tenkt kloke tanker og som har mestret hindere langs veien.

Men jeg vil veldig gjerne ut av dette modus som jeg nå sitter fast i. Jeg vet at det er mitt ansvar og at jeg er primus motor i mitt eget liv. Det er jeg som må gjøre noe for å redusere den fortvilelsen som jeg nå sitter med.

Jeg skal virkelig forsøke å gjøre en kraftanstrengelse for å klare å holde alle de kvelende tankene borte fra bevisstheten og prøve å innta et mer eksternt perspektiv.

Takk for at du kommer med påminnelser av positiv karakter. Når jeg har det slik som nå så har jeg liksom glemt all fortid...i alle fall alt som heter meritter og glansdager...

[FGT]

Ja, akkurat!

Dette kan ha mye med din personlighet å gjøre. Muligens du er i en slags identitetskrise ? Føler du at du lever mye gjennom andre ? Føler du deg er sårbar i forsamlinger, at du lett kan føle deg fremmedgjort ?

[tjohei]

Tusen takk for mange innspill. Jeg er i gang med å lete etter en arbeidspraksisplass. Jeg håper det vil kunne gi meg noen oppbyggelige erfaringer. Jeg må passe meg for ikke å gape over for mye, og ikke komme inn i en arbeidssituasjon som jeg ikke vil kunne mestre. Det vil så definitivt ta knekken på all selvtillit. Samtidig er jeg redd for å komme i en situasjon der jeg blir satt til å gjøre, misforstå meg rett, "idiotarbeid". Jeg har en lang akademisk utdannelse og jeg blir lei meg, og føler meg misforstått, når jeg blir satt til oppgaver som en ikke trenger grunnskole for å klare.

Takk også for råd om trening og muligheter på den fronten.

Det er godt å høre at noen kjenner seg igjen. Det hjelper merkelig nok litt )

Jeg har også høyere utdanning, men ble satt til idiotarbeid som bare trakk meg ned. Det verste ved å være i praksisplass er at man ikke er en likestilt arbeidskollega, men en som bare er der. Hvis du kan holde ut med dette og bygge deg opp ut i fra dette, kan dette være noe for deg. Forhør deg med nav om hva du kan kreve av en praksisplass. Jeg har inntrykk av at vi har ikke så mye vi skal ha sagt når man er i praksisplass. For meg gikk det ut over selvtillit og selvbilde. Men det kommer vel an på hvordan man ser på det. Jeg holdt ikke ut lenge og nå er jeg plassert på attføringsbedrift fordi de anså meg for dårlig til å være i ordinær praksisplass:-( Det er mye man skal svelge av kameler, men når man ikke vet hva man kan kreve og ikke krever det, er det vel ikke mye man kan gjøre.

[Gjest Grågrønn]

Kjære Grågrønn.

Jeg blir virkelig glad for å få svar fra deg. Varmen du har med det når du skriver gjør godt.

Sammenhengen mellom hva man gjør, hvor man er, hvem man omgåes og hvilke impulser man får, har som du skriver, en merkbar inflytelse på selvfølelsen. Den har det for meg i alle fall. Andre igjen er kanskje ikke fullt så “kamelonske” som jeg er. Det er sikkert mange som er så nok i seg selv, og så “hele” at de ikke i like sterk grad er avhengig av den ytre verden for å opprettholde en stabil selvfølelse. Der er vi mennesker nok svært forskjellige.

Jeg er nok veldig avhengig av mine omgivelser; min sosiale og profesjonelle tilknytning for å føle meg verdifull og at livet mitt har en mening.

Enkelte ville kanskje kaste ballen tilbake til meg og spørre om jeg bare måler folk etter deres sosiale rolle eller profesjonelle status. Svaret på dette er så definitivt “nei”. Jeg måler ikke folk på den måten. Det er således ikke noe prinsipp i tenkningen min, det er en skjevhet i måten jeg måler meg selv og andre på. Fordi min selvtillit, eller selvbilde, er såpass frynsete i kantene, slik som nå, så trenger jeg flere støttepilarer, det være seg andre mennesker eller funksjoner. Jeg merker at jeg har et stort behov for kontakt med venner og familie, og de oppgavene jeg får som venn eller familiemedlem betyr mye for å føle at jeg har livets rett. Det høres kanskje dramatisk når jeg uttrykker meg som nå, men det er slik jeg tenker.

Du peker på noe svært viktig i ditt svar til meg. Det du kaller “bivirkningene” av å ha vært i psykiatrien over lengre tid har så avgjort påvirket mitt syn på meg selv. Det å være i sin elendighet, sin uformåenhet, sin sorg over tap av muligheter eller rett og slett bare det å kjenne på gamle sår, kan få en til å føle seg så hjelpeløs, trist og liten. Når en på toppen av dette får diagnoser som virkelig skremmer fanden på flatmark, ja da er det ikke lett å tro at en bare kan gå ut og erobre verden. Jeg føler meg udyktig, og det har bare blitt verre. Jeg har rast ned i divisjoner. Jeg har mistet troen på alt jeg før har kunnet. Enten så har jeg blitt betraktelig verre med årene, at psykdommen har tiltatt i styrke og generert mer omfattende konsekvenser eller så har det manglende fokuset på mine positive sider og mine mestringsressurser tatt kvelertaket på selvtilliten. Jeg er tilbøyelig til å tro på det siste.

Du beskriver selv din vei fra psykiatrien og over i “vanlig” jobb, og at du også kjenner igjen dette med å påvirkes av “hvor du er”; at dette helt klart påvirker hvordan en ser på seg selv og hvordan andre ser på en. Det er nemlig ikke bare innbildning dette med at andre også forholder seg til den status en har. Ikke nødvendigvis på noen nedrakkende, ubehagelig måte, men det har så avgjort noe å si for de sosiale møter vi har.

Jeg vet med sikkerhet at det vil vekke ulike reaksjoner i mine omgivelser hvis jeg presenterer meg som henholdvis en mediaarbeider eller som en uføretrygdet. Det er en illusjon å tro noe annet. Jeg har i alle fall kjent på forskjellen, så jeg mener å ha et regulært erfaringsgrunnlag.

Du spør om det påvirker meg å være uføretrygdet og være i kontakt med psykiatrien. Svaret er at jeg tenker på det mange, mange ganger om dagen; når jeg venter på banen, når jeg er i butikken, når jeg treffer andre mennesker og når jeg er for meg selv. Det har snart tåkelagt hele min bevissthet.

Avslutningsvis vil jeg igjen takke for svaret ditt. Jeg leser med interesse det du skriver på dol. Jeg vet at du har vært ute noen vinterdager før, ja, det er det mange her på dol som har, så derfor gjør det ekstra godt når dere deler på synspunkter og egne erfaringer.

God kveld fra,

Hei bibben.

Beklager så sent svar.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive, så ta tok det litt tid :-)

Jeg håper at du etterhvert kan få den derre selvfølelsen litt opp igjen, selv om slikt tar tid. Jeg tror at vi er så sosiale vesener, at det ikke er til å unngå å bli påvirket av andres reaksjoner på en, uansett om en har filter eller ei. Men jeg synes det er trist at det er slik, for alle er vi jo like mye verdt og alle bidrar vi til verden uavhengig av hva vi gjør, gjennom de møtene vi har, hver dag.

Du virker som en omsorgsfull person, noe som kan være slitsomt i blant, men som også gjør at du bidrar så mye til de rundt deg bare gjennom at du er den du er.

Ønsker deg en fin søndag med solskinn!

:-)

[bibben]

Hei bibben.

Beklager så sent svar.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle skrive, så ta tok det litt tid :-)

Jeg håper at du etterhvert kan få den derre selvfølelsen litt opp igjen, selv om slikt tar tid. Jeg tror at vi er så sosiale vesener, at det ikke er til å unngå å bli påvirket av andres reaksjoner på en, uansett om en har filter eller ei. Men jeg synes det er trist at det er slik, for alle er vi jo like mye verdt og alle bidrar vi til verden uavhengig av hva vi gjør, gjennom de møtene vi har, hver dag.

Du virker som en omsorgsfull person, noe som kan være slitsomt i blant, men som også gjør at du bidrar så mye til de rundt deg bare gjennom at du er den du er.

Ønsker deg en fin søndag med solskinn!

:-)

Takk for hyggelig svar fra deg!

Ønsker også deg en super-god søndag )