Jeg "kveles" av uro. Hjelp.

[Gjest J31!]

Hvordan takle en forferdelig ødeleggende uro som jeg ikke greier å styre selv?

Jeg føler at jeg kveles. Man kan si det sånn, at begeret renner over. Har aldri opplevd makan før, det blir for mye på en gang føles det ut som.

Jeg er så rastløs at det går utover både det ene og det andre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å roe meg ned.

Når man først har levd med en borderliner (med ekstremt høyt stressnivå på både godt og vondt) over langt tid - noe som sannsynligvis har gjort meg sånn siden jeg ikke var sånn før den tid - er man da "ødelagt" for all tid? Eller er dette noe annet? Begynner nesten å lure på om jeg har adhd. Men da skulle jeg jo vært sånn som liten og.

Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal hanskes med denne uroen. Samme hvor aktiv og sliten jeg er, så er jeg urolig, forferdelig stresset innvendig. Selv når jeg sitter i sofan og ser en god film, fikler jeg med ett eller annet. Jeg greier ALDRI å være i ro, _kun_ når jeg sover! Ja, tro det eller ei.

Det er slitsomt. Jeg "kveles" så mye at jeg blir sur og irritabel. Det blir for mye for meg, alt dette samtidig.

Det samme gjelder terapien. Jeg vil lære, og jeg vil mestre. Jeg opplever at jeg får det til og at jeg har god nytte av både råd her inne, og det jeg lærte i terapien i RL. Men jeg henger langt etter meg selv. Jeg har nytte av det lengre frem i tid, om du forstår.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å "stagge" dette. Roe meg ned. Jeg sier til meg selv at jeg må slappe av. Prøver, men mislykkes. Jeg er stresset.

Har du noe råd til meg for hvordan jeg skal takle dette? Dette er slitsomt. Mamma sier at jeg ikke var slik før. Og det mener jeg stemmer.

Og hva skal jeg gjøre med terapien? Skal jeg bare vente? Jeg begynner å tro det er lurt, siden jeg henger så langt etter meg selv. Jeg tror at jeg sparer meg selv for flere nedturer på den måten. For jeg føler jeg ofte mislykkes (noe jeg egentlig ikke gjør, så det er ikke bortkastet, men ting tar nok tid...).

Men samtidig er det vanskelig å akseptere dette. For jeg VIL. Det er akkurat som jeg ikke kan styre dette selv. Det hele er så merkelig, for jeg har aldri opplevd å være i en sånn "fase" før, som jeg har vært siden jeg møtte veggen for to år siden. Samtidig føler jeg meg ensom og ulykkelig med alenetilværelsen. Jeg var nok avhengig av eksmannen min.

Det er også fortsatt mye som skjer rundt meg, og som jeg strever med. Da tenker jeg på hverdagen, og det å få til den for barna og meg. Men heldigvis har jeg fått gode råd og tilbakemeldinger her inne, hva dette med krav og forventninger gjelder. Det synes jeg er gull verdt. Men uroen er der generelt.

Dette er et kjempestort problem for meg, og jeg håper at du vil ta deg tid til å hjelpe meg med dette.

[Gjest Vinita]

Det finnes jo medisiner som tar bort uroen,men vet ikke om det er det du er ute etter.

Ellers kan det hjelpe å meditere over tid,da blir man roligere inni seg. Musikk kan også hjelpe,men er man urolig konstant er vel det beste å få medisiner som minsker uroen. Det ble min løsning for en periode,nå er jeg ikke urolig lenger og uten medisiner.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Selvsagt er ikke dette en god tilstand å være i for deg! Har du forsøkt å meditere noen gang?

"Jeg er så rastløs at det går utover både det ene og det andre."

Kanskje det hjelper å sette ord på her til oss hva dette går utover og hvordan? Deg selv, hushold, familien, venner, jobb, treningsplanene dine?

"Når man først har levd med en borderliner (med ekstremt høyt stressnivå på både godt og vondt) over langt tid - noe som sannsynligvis har gjort meg sånn siden jeg ikke var sånn før den tid - er man da "ødelagt" for all tid?"

Hva tror du selv?

"Jeg "kveles" så mye at jeg blir sur og irritabel. Det blir for mye for meg, alt dette samtidig."

Hvem går dette utover? Deg selv, andre, begge?

"Har du noe råd til meg for hvordan jeg skal takle dette?"

Du sier du liker å brodere. Hva med å starte på et broderi? Da må du telle deg frem til mønster og konsentrere deg om noe annet enn deg selv, noe ytre. Så kan fikletrangen din få utløp i noe annet, noe sunnere.

"Og hva skal jeg gjøre med terapien? Skal jeg bare vente?"

Siden du føler du trenger litt mer tid nå, så vent heller litt. Hell i uhell, DPS bruker sikkert litt tid til før de får kalt deg inn. Bruk heller tiden imens slik du tenker er rett.

"Samtidig føler jeg meg ensom og ulykkelig med alenetilværelsen. Jeg var nok avhengig av eksmannen min."

Det var du nok. Tenk likevel på at du ikke er alene. Du har to unger, de er sammen med deg. Du savner kanskje en mann du kan lene deg på? Som kan ta mer styringa og velge hva slags løp dere kjører? Etter hvert kan det hende det dukker opp en mann igjen. Bare pass på ikke å rote deg borti en sånn "tulling" som eksmannen din igjen.

"Da tenker jeg på hverdagen, og det å få til den for barna og meg."

Hva sikter du til her? Å klare å være tilstede i stor nok grad? Involvere deg i livet utenfor hjemmet? Å få til struktur, rutiner m.m i hjemmet?

Mvh.

[mariaflyfly]

Sett på Mozart på full guffe. Legg deg ned på senga med hendene oppå magen, slik at du liksom "kjenner på" pusten din. Konsentrer deg ikke om noe annet enn at du skal puste rolig. Fokuser så på at du skal slappe av i alle muskler. Start øverst på kroppen, ta for deg alle kroppsdeler til du kommer helt ned til tæra.

Husk at uroen ikke er farlig, og at du skal konsentrere deg om å holde den ut.

[Gjest xbellax]

Knallhard fysisk aktivitet jevnlig (ikke spaserturer, men en utmattende aktivitet). Få sving på endorfinene.

"Og hva skal jeg gjøre med terapien? Skal jeg bare vente? Jeg begynner å tro det er lurt, siden jeg henger så langt etter meg selv" Denne teorien henger ikke på greip.

[Gjest J31!]

Sett på Mozart på full guffe. Legg deg ned på senga med hendene oppå magen, slik at du liksom "kjenner på" pusten din. Konsentrer deg ikke om noe annet enn at du skal puste rolig. Fokuser så på at du skal slappe av i alle muskler. Start øverst på kroppen, ta for deg alle kroppsdeler til du kommer helt ned til tæra.

Husk at uroen ikke er farlig, og at du skal konsentrere deg om å holde den ut.

Men det er ikke sånn uro.. jeg er ikke redd for denne.. det er stress.. mer i retning av at jeg _må_ ha noe å gjøre hele tida.. jeg greier ikke sitte i ro/slappe av. Vet jeg har hatt det sånn i mange år..

Hva er dette egentlig? Jeg sliter meg dønn ut om dette skal fortsette, det gikk an før, for da var jeg ikke alene om alt ansvar osv. Men dette kan ikke fortsette sånnn :-(

[Gjest J31!]

Det finnes jo medisiner som tar bort uroen,men vet ikke om det er det du er ute etter.

Ellers kan det hjelpe å meditere over tid,da blir man roligere inni seg. Musikk kan også hjelpe,men er man urolig konstant er vel det beste å få medisiner som minsker uroen. Det ble min løsning for en periode,nå er jeg ikke urolig lenger og uten medisiner.

Hva slags medisiner da?

Jeg er villig til hva som helst, for dette går ikke stort lenger.

[Gjest J31!]

Knallhard fysisk aktivitet jevnlig (ikke spaserturer, men en utmattende aktivitet). Få sving på endorfinene.

"Og hva skal jeg gjøre med terapien? Skal jeg bare vente? Jeg begynner å tro det er lurt, siden jeg henger så langt etter meg selv" Denne teorien henger ikke på greip.

Skal jeg trene hele dagen da? Er jo sånn hele dagen.. det er ikke angst jeg snakker om.. det er stress, det at jeg ikke kan være i ro, jeg _må_ ha noe å gjøre, henge fingrene i.. har vært sånn i mange år. Det kan ikke fortsette sånn, da går det bare en vei.

Hvorfor synes du ikke det henger på greip det om terapi?

Takk for svar til dere, det setter jeg pris på, for dette er svært ødeleggende for meg )

[Gjest Vinita]

Hva slags medisiner da?

Jeg er villig til hva som helst, for dette går ikke stort lenger.

For min del var det antipsykotika.

Vet jo at du ikke er psykotisk,men det tar bort uroen og demper tankekjør. Du kan jo prøve for en periode,sånn at du får litt fred.

[Gjest J31!]

Selvsagt er ikke dette en god tilstand å være i for deg! Har du forsøkt å meditere noen gang?

"Jeg er så rastløs at det går utover både det ene og det andre."

Kanskje det hjelper å sette ord på her til oss hva dette går utover og hvordan? Deg selv, hushold, familien, venner, jobb, treningsplanene dine?

"Når man først har levd med en borderliner (med ekstremt høyt stressnivå på både godt og vondt) over langt tid - noe som sannsynligvis har gjort meg sånn siden jeg ikke var sånn før den tid - er man da "ødelagt" for all tid?"

Hva tror du selv?

"Jeg "kveles" så mye at jeg blir sur og irritabel. Det blir for mye for meg, alt dette samtidig."

Hvem går dette utover? Deg selv, andre, begge?

"Har du noe råd til meg for hvordan jeg skal takle dette?"

Du sier du liker å brodere. Hva med å starte på et broderi? Da må du telle deg frem til mønster og konsentrere deg om noe annet enn deg selv, noe ytre. Så kan fikletrangen din få utløp i noe annet, noe sunnere.

"Og hva skal jeg gjøre med terapien? Skal jeg bare vente?"

Siden du føler du trenger litt mer tid nå, så vent heller litt. Hell i uhell, DPS bruker sikkert litt tid til før de får kalt deg inn. Bruk heller tiden imens slik du tenker er rett.

"Samtidig føler jeg meg ensom og ulykkelig med alenetilværelsen. Jeg var nok avhengig av eksmannen min."

Det var du nok. Tenk likevel på at du ikke er alene. Du har to unger, de er sammen med deg. Du savner kanskje en mann du kan lene deg på? Som kan ta mer styringa og velge hva slags løp dere kjører? Etter hvert kan det hende det dukker opp en mann igjen. Bare pass på ikke å rote deg borti en sånn "tulling" som eksmannen din igjen.

"Da tenker jeg på hverdagen, og det å få til den for barna og meg."

Hva sikter du til her? Å klare å være tilstede i stor nok grad? Involvere deg i livet utenfor hjemmet? Å få til struktur, rutiner m.m i hjemmet?

Mvh.

''Selvsagt er ikke dette en god tilstand å være i for deg! Har du forsøkt å meditere noen gang? ''

Nei, men avspenning (er det det samme?)

''Kanskje det hjelper å sette ord på her til oss hva dette går utover og hvordan? Deg selv, hushold, familien, venner, jobb, treningsplanene dine?''

Vet ikke..

''Hva tror du selv? ''

Er ikke sikker.. men det er noe som ikke skal være som det skal, iallefall.. Tok et kraftoppgjør med meg selv i går, og det er dette som tar mye krefter fra meg..."

''Hvem går dette utover? Deg selv, andre, begge?''

Hjemme.. (

''Du sier du liker å brodere. Hva med å starte på et broderi? Da må du telle deg frem til mønster og konsentrere deg om noe annet enn deg selv, noe ytre. Så kan fikletrangen din få utløp i noe annet, noe sunnere.''

Jeg har prøvd.. men jeg har gitt opp, for jeg har ikke noe glede av det..

''Siden du føler du trenger litt mer tid nå, så vent heller litt. Hell i uhell, DPS bruker sikkert litt tid til før de får kalt deg inn. Bruk heller tiden imens slik du tenker er rett.''

Ja, jeg tror det er lurt.. det blir for mye å hanskes med på en gang. Hadde jeg bare fått hjelp til/med dette stresset.. da hadde hverdagen vært lettere for meg og ungene.. men jeg har jo ingen behandler å spørre heller så.. jeg vet ikke.

''Det var du nok. Tenk likevel på at du ikke er alene. Du har to unger, de er sammen med deg. Du savner kanskje en mann du kan lene deg på? Som kan ta mer styringa og velge hva slags løp dere kjører? Etter hvert kan det hende det dukker opp en mann igjen. Bare pass på ikke å rote deg borti en sånn "tulling" som eksmannen din igjen.''

Ja, jeg savner noen som kan dele alt ansvaret med meg... føler jeg rett og slett "kveles" av alt noen ganger.

Noen ny mann er jeg langtifra klar til iallefall. Det kommer ikke til å skje på iallefall mange år enda.

''Hva sikter du til her? Å klare å være tilstede i stor nok grad? Involvere deg i livet utenfor hjemmet? Å få til struktur, rutiner m.m i hjemmet? ''

Få orden på hverdagen slik at det blir levelig og ikke bare negativt for oss alle tre..

Takk for svar, og at dere prøver å hjelpe. det setter jeg stor pris på.

[mariaflyfly]

''Jeg var nok avhengig av eksmannen min. ''

Det kan godt hende. Men du var neppe lykkelig eller tilfreds.

[Gjest J31!]

går det ikke an å gjøre noe med det? Må jeg bare innfinne meg med at det er sånn?

Hva kan jeg gjøre annerledes? Hva gjør jeg "feil"?

Dette går galt, om det fortsetter sånn.

[Gjest J31!]

For min del var det antipsykotika.

Vet jo at du ikke er psykotisk,men det tar bort uroen og demper tankekjør. Du kan jo prøve for en periode,sånn at du får litt fred.

Nhd har tidligere skrevet at han ikke tror på AP når det gjelder meg.. men jeg vet ikke om dette er det samme. Jeg forbinder ikke denne uroen med angst..

[Gjest J31!]

''Jeg var nok avhengig av eksmannen min. ''

Det kan godt hende. Men du var neppe lykkelig eller tilfreds.

Nei, det har du iallefall rett i ;o)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

''Selvsagt er ikke dette en god tilstand å være i for deg! Har du forsøkt å meditere noen gang? ''

Nei, men avspenning (er det det samme?)

''Kanskje det hjelper å sette ord på her til oss hva dette går utover og hvordan? Deg selv, hushold, familien, venner, jobb, treningsplanene dine?''

Vet ikke..

''Hva tror du selv? ''

Er ikke sikker.. men det er noe som ikke skal være som det skal, iallefall.. Tok et kraftoppgjør med meg selv i går, og det er dette som tar mye krefter fra meg..."

''Hvem går dette utover? Deg selv, andre, begge?''

Hjemme.. (

''Du sier du liker å brodere. Hva med å starte på et broderi? Da må du telle deg frem til mønster og konsentrere deg om noe annet enn deg selv, noe ytre. Så kan fikletrangen din få utløp i noe annet, noe sunnere.''

Jeg har prøvd.. men jeg har gitt opp, for jeg har ikke noe glede av det..

''Siden du føler du trenger litt mer tid nå, så vent heller litt. Hell i uhell, DPS bruker sikkert litt tid til før de får kalt deg inn. Bruk heller tiden imens slik du tenker er rett.''

Ja, jeg tror det er lurt.. det blir for mye å hanskes med på en gang. Hadde jeg bare fått hjelp til/med dette stresset.. da hadde hverdagen vært lettere for meg og ungene.. men jeg har jo ingen behandler å spørre heller så.. jeg vet ikke.

''Det var du nok. Tenk likevel på at du ikke er alene. Du har to unger, de er sammen med deg. Du savner kanskje en mann du kan lene deg på? Som kan ta mer styringa og velge hva slags løp dere kjører? Etter hvert kan det hende det dukker opp en mann igjen. Bare pass på ikke å rote deg borti en sånn "tulling" som eksmannen din igjen.''

Ja, jeg savner noen som kan dele alt ansvaret med meg... føler jeg rett og slett "kveles" av alt noen ganger.

Noen ny mann er jeg langtifra klar til iallefall. Det kommer ikke til å skje på iallefall mange år enda.

''Hva sikter du til her? Å klare å være tilstede i stor nok grad? Involvere deg i livet utenfor hjemmet? Å få til struktur, rutiner m.m i hjemmet? ''

Få orden på hverdagen slik at det blir levelig og ikke bare negativt for oss alle tre..

Takk for svar, og at dere prøver å hjelpe. det setter jeg stor pris på.

Meditasjon er ikke det samme som fysiske avspenningsøvelser, hvis det er det du tenker på. Meditasjon er på en måte å få fram en dyp indre ro, der tankene forsvinner, kroppen blir avslappet og en arbeider konsentrert ved å bruke mentale teknikker for å komme til denne tilstanden. Det er veldig behagelig, og gir faktisk mer overskudd og energi + at en er bedre fokusert og konsentrert i etterkant.

Dette som før ble stempla som nokså alternativt, er nå begynt å bli brukt av mange kognitive behandlere. Likeså som de bruker visuelle reiser m.m.

Du kan sikkert ta et googlesøk på nettet på meditasjon. Det fins mange ulike former. Mest kjent er vel acem-meditasjon og TM (trancendental meditasjon). Jeg lærte meg sistnevnte for flere år siden. For meg er den et nyttig redskap. Skulle gjort det oftere enn hva jeg gjør, *litt sløv*.

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Men det er ikke sånn uro.. jeg er ikke redd for denne.. det er stress.. mer i retning av at jeg _må_ ha noe å gjøre hele tida.. jeg greier ikke sitte i ro/slappe av. Vet jeg har hatt det sånn i mange år..

Hva er dette egentlig? Jeg sliter meg dønn ut om dette skal fortsette, det gikk an før, for da var jeg ikke alene om alt ansvar osv. Men dette kan ikke fortsette sånnn :-(

Syns dette høres ut som posttraumatisk stress. Da kan man bli veldig sånn urolig både i kroppen (følelse av å fly på veggen om en ikke gjør noe) og tanker "på replay".

[Gjest J31!]

Syns dette høres ut som posttraumatisk stress. Da kan man bli veldig sånn urolig både i kroppen (følelse av å fly på veggen om en ikke gjør noe) og tanker "på replay".

Sier du det...? Er det derfor jeg er sånn? for det er nettopp slik jeg opplever det..

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Sier du det...? Er det derfor jeg er sånn? for det er nettopp slik jeg opplever det..

Det er blitt meg fortalt at det er stresshormonene i kroppen som påvirker kroppen slik at en får denne fysiske uroen. Det kommer av følelsesmessige reaksjoner av traumatiske hendelse®. Uroen kan også gi seg utslag i mye tankevirksomhet (følelse av at det "aldri" er stille i hodet). Jeg har det sånn innimellom og etter en tid oppdaget de at det er posttraumatisk stress (som kommer i tillegg til BP).

[Gjest J31!]

Det er blitt meg fortalt at det er stresshormonene i kroppen som påvirker kroppen slik at en får denne fysiske uroen. Det kommer av følelsesmessige reaksjoner av traumatiske hendelse®. Uroen kan også gi seg utslag i mye tankevirksomhet (følelse av at det "aldri" er stille i hodet). Jeg har det sånn innimellom og etter en tid oppdaget de at det er posttraumatisk stress (som kommer i tillegg til BP).

Ok... det høres for meg veldig logisk ut.. dessuten scoret jeg høyt på noe når det gjelder ptsd, da jeg ble utredet..

Vanskelig dette, for jeg har ikke vært klar over ting. Har alltid trodd det er normalt å ha det sånn.. helt til jeg forstår at det ikke skal være sånn.. og

Huff, jeg skulle ønske nhd hadde en kommentar her.. for dette er et av de mest konstruktive innleggene jeg har skrevet. Det er ikke noe jeg gjør for å få oppmerksomhet, liksom..

Men når det gjelder ptsd da.. man kan vel ha symptomer på det uten at man oppfyller alle kriteriene? Man kan like fullt få behandling for det - eller?

Jeg så en annen bruker skrive dette en gang, og det var som det skulle vært meg bortsett fra dette med munndiare.(det er så vanskelig å forklare utifra egne ord.. finner dem ikke, liksom..):

''Det indre kaoset er der uansett, selv om det ikke synes på overflaten. Noen kompenserer for sitt indre kaos ved være overstrukturerte og ha det sykelig ryddig rundt seg. Ekstrem vasking og kontroll er vanlige symptomer hos voksne kvinner.

Kvinners samvittighet kan imidlertid føre til større skamfølelse hos kvinner, fordi de ofte strever med å få organisert husarbeid og rollen som en god mor.

Andre ting som var nevnt: Krever mye oppmerksomhet Reagerer ofte med sterke følelser Munndiare til tider og avbryter ofte andre i samtaler Unormalt stor tankevirksomhet''

Men jeg vet at adhd skal være der fra barnsben av..og jeg tror ikke jeg var sånn før jeg ble sammen med han..

[Gjest J31!]

Det er blitt meg fortalt at det er stresshormonene i kroppen som påvirker kroppen slik at en får denne fysiske uroen. Det kommer av følelsesmessige reaksjoner av traumatiske hendelse®. Uroen kan også gi seg utslag i mye tankevirksomhet (følelse av at det "aldri" er stille i hodet). Jeg har det sånn innimellom og etter en tid oppdaget de at det er posttraumatisk stress (som kommer i tillegg til BP).

Får du behandling for dette, forresten? Og, har du andre symptomer?

Er superglad for at du deler dette med meg.