Utbrendt?

[Gjest pakeha]

Jeg jobber som sykepleier på en kirurgisk avdeling i sykehus. Jeg har jobbet på samme avdeling de siste 2,5 år og tror jeg begynner å bli litt utbrendt? Jeg var nyutdannet da jeg begynte. Har 100% stilling og må ha det av økonomiske årsaker. I det siste året har det vært alt for mange pasienter og for lite personale, men i enkelte perioder har det vært rolig. I det siste har jeg opplevd en følelse av panikk når jeg kom på jobb, selv om det har vært rolig og lite pasienter. Som sykepleier vet jeg at denne katastrofefølelse er et av symptomene på utbrendthet - i tillegg har jeg vansker med å sove. Synes ikke jeg spekulerer på jobben min dag og natt, har jo barn og andre bekymringer. Enkelte ganger har jeg vært fysisk kvalm når jeg ser bygningen jeg jobber i. Jeg har dårlig nattesøvn og er konstant sliten og trett, får kramper i beina og føler meg fysisk utmattet ved tanken om jobben. Inn imellom bruker jeg litt alkohol for å få sove - holder det på en minium - nekter å bruke benzodiazepiner og slike ting, man kan bli avhengig. Samtidig elsker jeg jobben min og har fantastiske kollegaer. Jeg har før vært tett på å "gå på en smell", da var jeg nyutdannet og jobbet 150% på to forskjellige arbeidsplasser. Ingen av mine arbeidsgivere brød seg så lenge jeg mødte opp på jobb når jeg skulle, selv om arbidskontraktene sa noe annet. Skjønner i dag at slik jobbing er noe man kan gjøre i perioder, men i lengden går det jo ikke. Ser det ofte på svenske vikarer, som jobber mye i korte perioder og deretter reiser hjem. Det kan jeg jo ikke....må på jobb neste hver eneste dag. Jeg synes vel kanskje ikke jeg er tett på smellen som jeg var i 2006, men etter å ha snakket med en kollega som faktisk har vært der og er skadet for resten av livet begynner jeg å lure på hvor langt man kan gå før man når til grensen? Jeg tror ikke jeg er den rette til å bedømme det selv, til tross for jeg er sterk psykisk (det tror jeg selv, har vært igjennom en del i livet mitt). Samtidig har jeg lite tro på at man kjenner sin egen begrensning....synes jo det er litt alarmerende at jeg mer og mer ofte får denne katastrofefølese når jeg er på jobb. Jeg sover dårlig og synes min hukommelse ikke er det samme som den var. Har som sykepleier en del ansvar og småting jeg før klarte å huske fint glemmer jeg. Jeg har kanskje for mye ansvar og forsøker å gjøre så godt jeg kan for mine pasienter, men i det siste har enkelte av disse irritert meg og det ser jeg som et alvorlig problem. De har ofte mange diagnoser som må tas hensyn til, og da legene på min avdeling er helt spesilasiert på sitt felt, hender det alt for ofte at viktige ting blir oversett. Man får dårlig samvittighet både på kollegaers og egne veier. Et par ganger har jeg tenkt på å melde ifra om uforsvarlig praksis, men det ligger veldig langt inne, fordi man er redd for at ollegaer skal lide for det. Og de har det jo ikke enklere enn jeg! Hva skal jeg gjøre? Kan jo ikke slutte å jobbe, liker jo jobben min, men jeg innser at jeg kanskje heller må ta en pause mens leken er god? Jeg har flere kollegaer som har de samme symptomer, enkelte blir sykemeldt i korte perioder men kommer så tilbake for å kjøre samme løpet. Jeg er kommet så langt nå at jeg etter 2,5 år som sykepleier tenker på omskolering! Ille for meg som er så utrolig glad i jobben min. Vi skal ha et personalmøte om et par dager og tror ikke jeg klarer å holde noe lenger. Har forresten ikke vært på en eneste medarbeidersamtale i den tid jeg har vært ansatt, og følrer nå at hvis jeg sier ifra får jeg skyld for ikke å være "flink nok" eller "tøff nok" - og at man gjerne blir skjemmet ut foran kollegaer...men jeg er jo ikke noen robott! Ledelsen på avdelingen er kanskje ikke den allerbeste, men liker ikke å gi dem skylden heller...Har ikke lyst til å sykmelde meg nå, da kommer jeg kun til å snurre rundt hjemme, man så lenge jeg ennå har litt energi tilbake, man det da være noe jeg kan gjøre??

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

For en sjelden gangs skyld tror jeg faktisk at jeg ser en utbrent. Du oppfyller mange av kravene til ekte utbrenthet, og det vireker ikke som om du er deprimert.

Jeg tror det beste er når en ser dette tidlig og kan justere arbeidsmengden ved delvis sykemelding. Eksempelvis kan 40% sykemelding i 2-3 mnd være det som skal til for at batteriene lades minst like mye som de tappes. Det er kjempestor forskjell på 3 og 5 arbeidsdager i uka.

Kanskje må du gjenta dette flere ganger i fremtiden.

Når du blir mer erfaren, går arbidet lettere, samtidig som privatlivet blir lettere etter hvert som barna blir større. Da vil alt sannsynligvis gå lettere.

Snakk med fastlegen din allerede denne ukea om en slik ordning. Er du helt utslitt, kan du begynne med to uker helt sykemeldt for du går over på 40% sykemelding.