Droppe terapi pga manglende motivasjon?

[frosken]

Det handler ikke om feighet og det å ikke ville gjøre noe med problemene. Men om å stadig mislykkes som følge av dumhet (IQ), vranghet, at en stadig feiler/går i feller, syting og klaging. Hvem gidder vel å hjelpe en sånn en forresten? Når det tærer på meg slik det gjør fordi jeg mislykkes, og jeg i tillegg støter hjelpere bort fra meg, så er det ikke lenger hensiktismessig å kaste bort ressurser på meg. Da kan jeg like gjerne gi opp og innse at slaget er tapt.

Javel.

[Miamarian]

Det handler ikke om feighet og det å ikke ville gjøre noe med problemene. Men om å stadig mislykkes som følge av dumhet (IQ), vranghet, at en stadig feiler/går i feller, syting og klaging. Hvem gidder vel å hjelpe en sånn en forresten? Når det tærer på meg slik det gjør fordi jeg mislykkes, og jeg i tillegg støter hjelpere bort fra meg, så er det ikke lenger hensiktismessig å kaste bort ressurser på meg. Da kan jeg like gjerne gi opp og innse at slaget er tapt.

Kan det ikke hende at det du beskriver her er noe av problemet ditt og at du nedvurderer deg. Og om behandlerne mener du er "et håpløst tilfelle" vil de nok henvise deg til støtteterapi eller at de ikke har noe mer å tilby deg.

Kan ikke det hende at endel av det du skriver om og din vurdering av situasjonen rett og slett ikke ikke er riktig. Når jeg stanger hodet i perioder blir jeg og redd at behandlerne er lei av meg. Jeg kan oppleve det står stille i perioder og at jeg ikke er motivert for terapi fordi alt bare er "dritt". Men jeg får høre at da er det ekstra viktig at jeg kommer og at av temaene kan være nettopp det du skriver om der.

Det tar lang tid og endre ganske så inngrodde tankemønster, og da hjelper det å oppleve at terapeutene ser endring selv om jeg føler jeg står stille feks. Og at de ikke er lei av meg. Og det hjelper å få bekreftelser på nettopp det.

Nå svarte jeg vel egentlig ikke på spørsmålet ditt da. Bare litt synsing fra min side som er i dårlig periode nå hvor jeg har lyst å bare gi F i alt fordi jeg føler jeg står stille. Men tankene og følelsene mine er ikke nødvendigvis riktige eller til å stole på dessverre alltid.

[Gjest profile]

Det handler ikke om feighet og det å ikke ville gjøre noe med problemene. Men om å stadig mislykkes som følge av dumhet (IQ), vranghet, at en stadig feiler/går i feller, syting og klaging. Hvem gidder vel å hjelpe en sånn en forresten? Når det tærer på meg slik det gjør fordi jeg mislykkes, og jeg i tillegg støter hjelpere bort fra meg, så er det ikke lenger hensiktismessig å kaste bort ressurser på meg. Da kan jeg like gjerne gi opp og innse at slaget er tapt.

Jeg tror at om en bør slutte i terapi kommer ann på hvilken situasjon en er i selv. Dersom en føler at det ikke gir noe mer, at en ikke kommer noen vei kan det vel kansje være lurt å slutte, eller ta en pause. Dersom en selv er komfortabel med det.

Dersom det er fordi du føler at du ikke er "verdig" eller er et tilfelle som er håpløst synes jeg ikke det virker lurt å slutte. Da bør du ihvertfall ta det opp med behandler. Noen ganger når en er deprimert (nå vet jeg ikke om det er det du lider av) så kan en lett tenke veldig negative ting om seg selv, og det blir noe selvdestruktivt i det at en slutter. Da kan det hende en tar det som en bekreftelse på at en ikke duger. Depresjonen søker på en måte negativitet.

Det finnes jo kansje alternativer også; kansje en kan trappe ned, ha timer skjeldnere.

Ble kansje litt rotete, jeg vet ikke om jeg helt fikk fram poenget.

[Gjest xbellax]

Det handler ikke om feighet og det å ikke ville gjøre noe med problemene. Men om å stadig mislykkes som følge av dumhet (IQ), vranghet, at en stadig feiler/går i feller, syting og klaging. Hvem gidder vel å hjelpe en sånn en forresten? Når det tærer på meg slik det gjør fordi jeg mislykkes, og jeg i tillegg støter hjelpere bort fra meg, så er det ikke lenger hensiktismessig å kaste bort ressurser på meg. Da kan jeg like gjerne gi opp og innse at slaget er tapt.

Du kan gjerne fortelle deg det om det hjelper deg, men det handler om ren skjær feighet. Å gå i terapi _er_ hardt, du vil komme til å feile, og du vil komme til å gå flere runder før du "forstår", det er bare slik det er noen ganger og det vet alle behandlere. Det som kan hjelpe deg er å være åpen om dette, si at du mister motivasjonen fordi at osv., kanskje behandleren din kan finne andre tilnærmingsmåter, verre er det ikke.