Når terapeuten blir for viktig

[Gjest forvirretogtrist]

Jeg snakker ikke om romantiske følelser eller noe sånt. Men det er vanskelig å være likegyldig til en person en opplever for første gang forstår en og aksepterer en`og ser en. Også ens mindre gode sider. Men det er jo en relasjon som er dømt til å mislykkes.

Det er bare et profesjonelt forhold og slik sett så burde en kunne klare å ha den distansen. Jeg har alltid følt og trodd at terapeuten bare skal være en veileder og en proff som kommer med gode råd til hvordan takle sine psykiske plager og finne ut av ting med .

Men så opplever jeg at terapeuten min er blitt så mye mer enn det. Og det er jo helt sykt. Jeg merker at det blir for vanskelig følelsmessig ved at terapeuten er blitt en slik viktig person. Hvordan kan jeg takle dette. Jeg må rett og slett få et mer likegyldig forhold til terapeuten min igjen slik jeg hadde i begynnelsen.

For ellers vil vel denne bindingen bli enda større og vanskeligere å jobbe med seg selv og terapien når bare det med terapeuten setter igang så mye følelser i meg. Tror ikke jeg tør å prate om det fordi jeg skammer meg endel for det.

Noen råd?

[Gjest noisy]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Gruer meg virkelig til den dagen behandlingen er ferdig, og ingen lenger "ser" meg og forstår meg.

[bibben]

Jeg kjenner meg særdeles godt igjen i det du skriver, og det er skremmende hvordan en terapeut kan bli den aller viktigste personen i ens liv. Dette kan styre hele livet og hele ens tenkning.

Jeg tenker at det er positivt og svært nyttig at du tenker bevisst på det som nå skjer med deg nå. På den måten kan du i større grad forebygge vonde konsekvenser som slike følelser kan gi, så som skuffelser og opplevelse av avvisning.

Jeg ble også helt oppslukt i den kontakten jeg hadde med psykologen min, og hele min tidsregning var knyttet til når jeg skulle ha time. Alt dreide seg bare om dette.

Det å bli møtt med aksept og forståelse er som du skriver så liderlig viktig, og for meg virket dette som det reneste "super-glue". Jeg ble bare SÅ knyttet til terapeuten min, og det hele ble en underlig lidelseshistorie som varte i over ti år.

Problemet for min del var at denne avhengiheten ikke ble tematisert. Først etter flere år tok jeg innover meg at tilknytningen hadde begynt å skape store problemer for meg. Jeg var følelsesmessig fanget i relasjonen og jeg var ufri i den forstand at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å "please" behandleren min. Av den grunn holdt jeg mye tilbake, og jeg ga etter for hennes ressonementer selvom disse gikk på tvers av mine oppfatninger. Jeg var regelrett redd for å snakke om denne sterke tilknytningen i frykt for å bli avvist. Og jeg passet på som en smed for ikke å provosere eller bringe uønskede tema på banen.

Det kritikkverdige var at ikke psykologen min tok tak i dette på et tidligere tidspunkt. Jeg mener at det bør tematiseres tidlig i en hver behandlingsrelasjon, ja i det minste som en potensiell problemstilling.

Vel, nå ser jeg at det ble mye om mine erfaringer...og det er lett å ta litt av når en føler mye om en bestemt problemstilling. Oppsummert er mitt råd at du bør ta dette opp med behandleren din. Vedkommende er kjent med at dette ofte oppstår, og vil forhåpentligvis møte deg med respekt og forståelse. Det er ytterst sårbart å komme i en slik relasjon der man får slike følelser for et annet menneske noe en psykolog bør forholde seg ydmykt til.

Jeg ønsker deg all lykke til!

[Gjest forvirretogtrist]

Jeg kjenner meg særdeles godt igjen i det du skriver, og det er skremmende hvordan en terapeut kan bli den aller viktigste personen i ens liv. Dette kan styre hele livet og hele ens tenkning.

Jeg tenker at det er positivt og svært nyttig at du tenker bevisst på det som nå skjer med deg nå. På den måten kan du i større grad forebygge vonde konsekvenser som slike følelser kan gi, så som skuffelser og opplevelse av avvisning.

Jeg ble også helt oppslukt i den kontakten jeg hadde med psykologen min, og hele min tidsregning var knyttet til når jeg skulle ha time. Alt dreide seg bare om dette.

Det å bli møtt med aksept og forståelse er som du skriver så liderlig viktig, og for meg virket dette som det reneste "super-glue". Jeg ble bare SÅ knyttet til terapeuten min, og det hele ble en underlig lidelseshistorie som varte i over ti år.

Problemet for min del var at denne avhengiheten ikke ble tematisert. Først etter flere år tok jeg innover meg at tilknytningen hadde begynt å skape store problemer for meg. Jeg var følelsesmessig fanget i relasjonen og jeg var ufri i den forstand at jeg var villig til å gjøre hva som helst for å "please" behandleren min. Av den grunn holdt jeg mye tilbake, og jeg ga etter for hennes ressonementer selvom disse gikk på tvers av mine oppfatninger. Jeg var regelrett redd for å snakke om denne sterke tilknytningen i frykt for å bli avvist. Og jeg passet på som en smed for ikke å provosere eller bringe uønskede tema på banen.

Det kritikkverdige var at ikke psykologen min tok tak i dette på et tidligere tidspunkt. Jeg mener at det bør tematiseres tidlig i en hver behandlingsrelasjon, ja i det minste som en potensiell problemstilling.

Vel, nå ser jeg at det ble mye om mine erfaringer...og det er lett å ta litt av når en føler mye om en bestemt problemstilling. Oppsummert er mitt råd at du bør ta dette opp med behandleren din. Vedkommende er kjent med at dette ofte oppstår, og vil forhåpentligvis møte deg med respekt og forståelse. Det er ytterst sårbart å komme i en slik relasjon der man får slike følelser for et annet menneske noe en psykolog bør forholde seg ydmykt til.

Jeg ønsker deg all lykke til!

Takk for svar. Det er godt å høre at en ikke er alene. Jeg er så altfor klar over dette og at en terapeut kan bare være en terapeuten for meg. Rollene er veldig klare. Og jeg går igjennom denne sorgfølelsen og tristheten nå. For at jeg har knyttet meg så til noen som "bare" er min terapeut. Og det føles ikke riktig og det er vanskelig å håndtere det. Jeg har sagt jeg blir sårbar av og ha sluppet noen så tett på meg og at det vistnok skal være bra. Men det er så lenge jeg har knyttet meg til noen og turt å stole på noen at det er et enormt stort risikoprosjekt for meg som setter igang masse følelser.

Jeg forsøker nå og utforske og utvide nettverket mitt å øve meg på tilknytning til andre mennesker også. Men den jeg føler kjenner meg best og forstår meg best er terapeuten min. Og det er så vondt. For vil jeg kunne få et slikt forhold til noen. Knytte bånd og ha den emosjonelle nærheten jeg opplever jeg har fått til min terapeut.

Jeg kjenner at jeg vil ha det , men så vet jeg ikke om jeg kan få det. Kanskje det er noe der det ligger. At jeg ser hvor godt det kan være å knytte seg til noen ,men også vondt og skummelt. Også er den første personen jeg tør å slippe innpå meg på en hel evighet terapeuten min. Noe er blitt vekket i meg.

[bibben]

Takk for svar. Det er godt å høre at en ikke er alene. Jeg er så altfor klar over dette og at en terapeut kan bare være en terapeuten for meg. Rollene er veldig klare. Og jeg går igjennom denne sorgfølelsen og tristheten nå. For at jeg har knyttet meg så til noen som "bare" er min terapeut. Og det føles ikke riktig og det er vanskelig å håndtere det. Jeg har sagt jeg blir sårbar av og ha sluppet noen så tett på meg og at det vistnok skal være bra. Men det er så lenge jeg har knyttet meg til noen og turt å stole på noen at det er et enormt stort risikoprosjekt for meg som setter igang masse følelser.

Jeg forsøker nå og utforske og utvide nettverket mitt å øve meg på tilknytning til andre mennesker også. Men den jeg føler kjenner meg best og forstår meg best er terapeuten min. Og det er så vondt. For vil jeg kunne få et slikt forhold til noen. Knytte bånd og ha den emosjonelle nærheten jeg opplever jeg har fått til min terapeut.

Jeg kjenner at jeg vil ha det , men så vet jeg ikke om jeg kan få det. Kanskje det er noe der det ligger. At jeg ser hvor godt det kan være å knytte seg til noen ,men også vondt og skummelt. Også er den første personen jeg tør å slippe innpå meg på en hel evighet terapeuten min. Noe er blitt vekket i meg.

Jeg kjenner tristheten du beskriver helt hit.

Du formidler godt hvor fortvilende det er å kjenne på denne avhengigheten og tilknytningen.

Hvis jeg har forstått deg rett, så står du ikke i en avslutningsprosess nå. Hvis så er tilfellet, så bør du bruke tiden godt for å klare å jobbe med nettopp denne problemstillingen. Du har muligheten nå, og det er ikke sikkert du vil få anledning til å bli kvitt dette følelsesmessige "handicapet" i relasjoner utenfor terapirommet. Hvis du slutter i behandlingen nå, med alle disse vanskelige og "skammelige" følelsene innabords, så vil de mest sannsynlig flytte med på lasset. Det vil bli et problem du tar med deg videre inn i andre relasjoner. Det ville være trist hvis dette kommer til å prege dine sosiale relasjoner i fremtiden.

Selv har jeg hatt store problemer med å knytte meg til andre, og jeg synes det har vært vanskelig å stole på mine medmennesker. Jeg er fortsatt ofte redd for at de vil såre meg, bli sinte eller forsvinne.

Etterdønningene etter "tapet" av denne personen, som var altavgjørende for meg i alle disse årene, har ennå ikke lagt seg. De er riktignok blitt mindre, og jeg tror at det går den riktige veien.

Heldigvis har jeg gjennom hele denne løsrivningsprosessen hatt fantastisk støtte fra en venn som virkelig har forstått hvor ydmykende og vondt det er når en blir så knyttet til en "uoppnåelig" person. Gjennom denne støtten har jeg bl.a. fått et bevisst forhold til disse tidligere så uhåndterlige følelsene.

Ta sjansen på at dere klarer å jobbe med dette sammen, bruk tiden fornuftig og se på det hele som en viktig investering for fremtiden )

[Gjest profile]

Takk for svar. Det er godt å høre at en ikke er alene. Jeg er så altfor klar over dette og at en terapeut kan bare være en terapeuten for meg. Rollene er veldig klare. Og jeg går igjennom denne sorgfølelsen og tristheten nå. For at jeg har knyttet meg så til noen som "bare" er min terapeut. Og det føles ikke riktig og det er vanskelig å håndtere det. Jeg har sagt jeg blir sårbar av og ha sluppet noen så tett på meg og at det vistnok skal være bra. Men det er så lenge jeg har knyttet meg til noen og turt å stole på noen at det er et enormt stort risikoprosjekt for meg som setter igang masse følelser.

Jeg forsøker nå og utforske og utvide nettverket mitt å øve meg på tilknytning til andre mennesker også. Men den jeg føler kjenner meg best og forstår meg best er terapeuten min. Og det er så vondt. For vil jeg kunne få et slikt forhold til noen. Knytte bånd og ha den emosjonelle nærheten jeg opplever jeg har fått til min terapeut.

Jeg kjenner at jeg vil ha det , men så vet jeg ikke om jeg kan få det. Kanskje det er noe der det ligger. At jeg ser hvor godt det kan være å knytte seg til noen ,men også vondt og skummelt. Også er den første personen jeg tør å slippe innpå meg på en hel evighet terapeuten min. Noe er blitt vekket i meg.

Det er positivt at du forsøker å utvide nettverket ditt. Jeg tror at om du etterhvert får sterkere relasjoner til andre mennesker du blir kjennt med så blir teraputen mindre viktig.

Kansje du kan bruke disse følelsene som noe positivt i det å åpne deg for relasjoner med andre.

Bare ikke forvent at det skal skje med en gang. Slike ting tar tid.

[FGT]

Det er tydelig at du har et behov for noen som står deg nær, å forstår deg, og bryr seg om deg