Skyld og skam )dagbokinnlegg)

[Gjest veldigtristidag.]

Dette er to følelser som er så intense og sterke i meg. En sterk følelse av skyld og skam som definerer meg nesten.

Når jeg gjør konstruktive og bra ting er denne mindre intens enn den er når jeg kan være selvdestruktiv feks.

Men den ligger alltid i meg,dypt innerst. Det gjør blant annet at jeg nesten bare venter til når de skal se hvor forferdelig jeg virkelig er. For et verdiløst og ekkelt menneske. Det gjør det jo omtrent umulig å knytte bånd til andre. For jeg vet at det vil ende med at jeg blir avvist. Tror jeg har et elendig selvbilde egentlig. Når jeg får positive tilbakemeldinger er det bare fordi de enda ikke har sett dette.

Så når jeg så opplever at jeg gjør ting som trigger disse følelsene i meg klarer jeg ikke å helt takle det uten å få følelsen at nå blir jeg avist. Nå er det nok.Og alle mennesker gjør jo feil iblant. Jeg tror jeg gjør det noe oftere enn de fleste. Nå har jeg vist noe av meg selv i terapien som er så ekstremt skamfullt og jeg opplever at nå vil jeg bli avvist fra de første personene jeg har turt og stole på og knytte meg til. Og de følelsene er så uutholdelige og vanskelige.

Dette var ikke noe spørsmål egentlig. Bare jeg som hadde behov for å få ut litt tanker og følelser.

[Gjest J31!]

Jeg er ikke sikker på hva du mener. Men er det noe sånt som at du føler at behandleren din har avvist deg?

[Gjest veldigtristidag]

Jeg er ikke sikker på hva du mener. Men er det noe sånt som at du føler at behandleren din har avvist deg?

Noe lignende. Jeg føler det som at nå vil jeg bli avvist av behandleren min fordi jeg har vært så "dum og håpløs". Og det er en veldig vond følelse. For jeg ønsker jo egentlig ikke å bli avvist, og spessielt ikke av behandleren min.

Men så vet jeg jo at mine følelser og tanker ikke alltid er fasiten og til å til å stole på. Selv om det føles 100% reelt for meg at nå er behandleren lei meg og nå vil jeg bli avist. Jeg er faktisk kjempedeppa og fortvilet alleredet fordi jeg "vet" at jeg vil bli avvist. Jeg har time igjen til uka så tror jeg skal bite i meg den intense skamfølelsen og bare møte opp selv om det sikkert blir beintøfft.

[Gjest J31!]

Noe lignende. Jeg føler det som at nå vil jeg bli avvist av behandleren min fordi jeg har vært så "dum og håpløs". Og det er en veldig vond følelse. For jeg ønsker jo egentlig ikke å bli avvist, og spessielt ikke av behandleren min.

Men så vet jeg jo at mine følelser og tanker ikke alltid er fasiten og til å til å stole på. Selv om det føles 100% reelt for meg at nå er behandleren lei meg og nå vil jeg bli avist. Jeg er faktisk kjempedeppa og fortvilet alleredet fordi jeg "vet" at jeg vil bli avvist. Jeg har time igjen til uka så tror jeg skal bite i meg den intense skamfølelsen og bare møte opp selv om det sikkert blir beintøfft.

Jeg skjønner. Det er jo nettopp denne erfaringen du har. Jeg vet det er kjempevondt. Men jeg er sikker på at det gradvis vil bli bedre etterhvert. Behandleren din er der nettopp for å hjelpe deg med bla dette.

Jeg grudde meg forferdelig tl å møte min behandler gangen etter at jeg viste han en ssvært primitiv side. Jeg følte meg teit og beina var som gele like etter at jeg hadde gjort det. Jeg hadde lyst til å krype nedi et hull, om det var der.

Men det var kun _mine_ følelser. Det var nemlig ikke skummelt å møte han igjen.

Det er der du skal vite og være klar over at h*n er profesjonell, og at dette er jobben hans/hennes. Dette er en stor forskjell som kan være greit å huske på (iallefall hjelper det meg å være klar over det). H*n er der for å hjelpe deg, og er vant til det. Om vi ikke viser dem det, kan de heller ikke hjelpe oss.

Det er kun vi som synes dette er vanskelig. Men ja, jeg vet det ikke er lett. Men jeg har stor tro på at det er mulig. Det er iallefall min erfaring, både her inne og i RL.

[Gjest J31!]

Noe lignende. Jeg føler det som at nå vil jeg bli avvist av behandleren min fordi jeg har vært så "dum og håpløs". Og det er en veldig vond følelse. For jeg ønsker jo egentlig ikke å bli avvist, og spessielt ikke av behandleren min.

Men så vet jeg jo at mine følelser og tanker ikke alltid er fasiten og til å til å stole på. Selv om det føles 100% reelt for meg at nå er behandleren lei meg og nå vil jeg bli avist. Jeg er faktisk kjempedeppa og fortvilet alleredet fordi jeg "vet" at jeg vil bli avvist. Jeg har time igjen til uka så tror jeg skal bite i meg den intense skamfølelsen og bare møte opp selv om det sikkert blir beintøfft.

Forøvrig fint at du biter tennen sammen og bestemmer deg for å møte opp neste gang, til tross for at dete er kjempevanskelig og vondt for deg. Da har du nemlig kommet ett skritt videre ;-)

Du skal være kjempestolt av deg selv nå :-) Tøft gjort :-)

[Gjest veldigtristidag]

Jeg skjønner. Det er jo nettopp denne erfaringen du har. Jeg vet det er kjempevondt. Men jeg er sikker på at det gradvis vil bli bedre etterhvert. Behandleren din er der nettopp for å hjelpe deg med bla dette.

Jeg grudde meg forferdelig tl å møte min behandler gangen etter at jeg viste han en ssvært primitiv side. Jeg følte meg teit og beina var som gele like etter at jeg hadde gjort det. Jeg hadde lyst til å krype nedi et hull, om det var der.

Men det var kun _mine_ følelser. Det var nemlig ikke skummelt å møte han igjen.

Det er der du skal vite og være klar over at h*n er profesjonell, og at dette er jobben hans/hennes. Dette er en stor forskjell som kan være greit å huske på (iallefall hjelper det meg å være klar over det). H*n er der for å hjelpe deg, og er vant til det. Om vi ikke viser dem det, kan de heller ikke hjelpe oss.

Det er kun vi som synes dette er vanskelig. Men ja, jeg vet det ikke er lett. Men jeg har stor tro på at det er mulig. Det er iallefall min erfaring, både her inne og i RL.

Takk det var et beroligende svar som jeg setter pris på. At det nok er for meg dette er mest vanskelig og at terapeuten er profesjonell og vil takle dette.

Selv om jeg har mest lyst å krype under en stein selv egentlig.

[o-la-la-la]

Takk det var et beroligende svar som jeg setter pris på. At det nok er for meg dette er mest vanskelig og at terapeuten er profesjonell og vil takle dette.

Selv om jeg har mest lyst å krype under en stein selv egentlig.

Vet ikke hva det er du har blitt utsatt for, men dette er jo vanlige reaksjoner etter overgrep f.eks. Terapeuter ser og hører mye om dette i sin hverdag og mener nok ikke at dette er din skyld nei.

Kjenner til den, at det sitter så dypt at uansett så tror du det er du som har skylden og har gjort noe galt. Jobb videre og ting vil forhåpentligvis bli bedre etterhvert, men dette er ikke gjort over natta.

[Gjest J31!]

Takk det var et beroligende svar som jeg setter pris på. At det nok er for meg dette er mest vanskelig og at terapeuten er profesjonell og vil takle dette.

Selv om jeg har mest lyst å krype under en stein selv egentlig.

Godt at det var til litt hjelp for deg, det setter jeg pris på.

En ting jeg har lært og erfart, er at terapi skal kjennes på kroppen. Det skal ikke være behagelig, i motsatt fall kommer en ikke særlig langt. Derfor mener jeg at det du nå kjenner på er positivt - i den forstand at du vil vokse på det.

Selv om det ikke kjennes slik ut akkurat nå, så er jeg nemlig sikker på at du en dag vil se deg tilbake og si til deg selv at "nå takler jeg det jeg ikke taklet den gangen (altså det som du skriver her), og er klar for å gå videre i terapien".

Kansje h*n også synes det er bra og setter pris på at du faktisk turte å ta dette skrittet? Da har jo tross alt h*n gjort en god jobb også, og kan være fornøyd med seg selv? Kansje synes h*n det er spennende å jobbe med en/deg som står på og tør å ta på seg slike ubehageligheter for å komme seg videre? Jeg er sikker på at h*n er klar over hvor vanskelig dette er for deg. Dem er tross alt eksperter på dette.

[Gjest J31!]

Vet ikke hva det er du har blitt utsatt for, men dette er jo vanlige reaksjoner etter overgrep f.eks. Terapeuter ser og hører mye om dette i sin hverdag og mener nok ikke at dette er din skyld nei.

Kjenner til den, at det sitter så dypt at uansett så tror du det er du som har skylden og har gjort noe galt. Jobb videre og ting vil forhåpentligvis bli bedre etterhvert, men dette er ikke gjort over natta.

Synes du fikk frem noen gode poeng her...