NHD

[Gjest noe jeg ikke fikser]

Jeg er kvinne, 43 år, sterkt overvektig og har når fått diagnose diabetes 2.

Jeg har hele mitt live jobbet "mot" min skjebne, og taklet å leve med et veldig høyt stressnivå. Jeg vokste opp i en katastrofefamilie med foreldre med psykisk sykdom og rusmisbruk, jeg utviklet sterk angst i tenårene, og fikk diagnose GAD i 20 årene. Jeg klarer å mestre angsten ved å kreve mye av meg selv, i kombinasjon med 75 mg Efexor depot nå, har vært oppe i 150 mg tidligere, men er nå"stabilisert" og skjønner hva som skjer så godt at jeg klarer å "ta meg inn" når jeg er på vei utfor.

Jeg har en av norges mest krevende utdanninger, og har jobbet fullt i hele mitt voksne liv. Imidlertid sliter jeg en del med mageproblemer (alvorlig katarr), migrene og muskelsmerter. Jeg klarer å håndtere det på ett visst nivå, men måtte ta noen valg og bestemme meg for at det viktigste for meg var å klare å holde meg i jobb, i stedet for å satse på en stor karriere innenfor arbeidsfeltet mitt, fordi jeg innså at det ikke, helsemessig, ville være forenlig med det stressnivået jeg lever med pga GAD, tidligere historie, og mer "somatiske" symptomer.

Jeg er gift og har barn som klarer seg veldig fint. Jeg er veldig opptatt av at de ikke skal lide pga mine "greier", og har vært åpen med skole, barnehage osv i forhold til at de må gi klar beskjed dersom de overhodet skulle merke NOE som tyder på at barna ikke hadde det bra. Jeg kan jo risikere at jeg ikke er så bra mamma som jeg tror, har litt vanskelig for å bedømme meg selv, så det er viktig for meg å spille på folk rundt også.

Er ganske lykkelig i ekteskapet, men er pragmatisk, og forventer ikke at partneren min skal dekke alle behov. Vi kjeder oss litt sammen, men samtidig er det ingen andre menn i verden som ville fikset å leve med "traumene" og historien min, og for ikke å snakke om å akseptere en kvinne med 40 kg overvekt. Han er på mange måter et unikum.

Jeg tror jeg utviklet spiseforstyrrelser i tenårene - ikke anorexi eller bulimi, men kanskje tvangsspising. Og dette er det ene området i livet jeg IKKE klarer å gjøre noe med. Selv nå med en diagnose og risiko for alvorlige følgesykdommer.

Hva ER det som gjør at dette er så vanskelig? Jeg har gått årevis i terapi hos 2 psykologer og en psykiater (ikke samtidig), og har fått mye veldig god hjelp og gjennomført mange endringer. Men det med mat har jeg ikke klart å få hull på.

Å ikke spise, innebærer en enorm tapsfølelse for meg. Jeg bruker timesvis på å argumentere med meg selv for å komme meg ut av sofaen for å gå en tur, med det resultat at jeg til slutt ender på "i morgen". Jeg har en intens motvilje mot å bli sliten - jeg blir til og med litt redd av det, tror jeg.Utrolig mye bortkastet tid, krefter på å prøve å gjennomføre endringer innenfor mat og bevegelse, uten å lykkes.

Er det ok å si til seg selv at dette fikser jeg ikke - dette klarer jeg ikke forholde meg rasjonelt til eller endre, til tross for at det kan innebære alvorlig sykdom og tidligere død? Kampen jeg fører, uten å være i nærheten av å lykkes, tar for mye tid i livet mitt, henger over som mørk sky.

Og hva i all verden er det med meg, når selv risiko for alvorlig sykdom ikke er nok til å komme meg ut av dette siste, store problemområdet?

De andre områdene er heller ikke løst fullstendig, men jeg klarer å leve med dem, kjenner dem godt nok til at de ikke får kontrollen. Jeg har tatt grep for å få til en tilværelse jeg fikser, i stedet for å strebe etter andre ting jeg teoretisk kunne fikset, ut i fra intelligens og utdanningsnivå, men som jeg vet ikke ville funket på sikt. Det viktigste er å klare å være I jobb, ikke å ha verdens mest interessante jobb, osv.

Men maten - og det å trene/bevege seg, det får jeg ikke til. Enda jeg har oppsøkt alt av hjelp - både innefor psykiatri, men også ren "kosholdshjelp" - fastlege, grete roede, fedon lindberg osv. Jeg klarer bare ikke å VILLE det - enda jeg ØNSKER det.

Jeg vet ike hva jeg vil. Lurer på om noen skjønner meg, hva dette er? For jeg skjønner virkelig ikke meg selv på dette området.

[frosken]

Har du vurdert å søke deg f.eks. til Nimi Ringerike? De har et opplegg som går over flere måneder med mye trening og diett (jeg har kun lest om det, har ikke direkte kjennskap til opplegget deres). Kanskje ville et slikt opplegg gi deg en såpass positiv opplevelse av aktivitet og gradvis også av kropp, at du får lyst til å holde fast ved en lavere vekt og et mer aktivt liv.

Du har fått til mye i livet ditt. Slik jeg ser det, så trenger du selvfølgelig ikke kreve av deg selv å klare alt. Men det er noe med hvor alvorlig diabetes kan utvikle seg, og av den grunn ville jeg kanskje ha tvunget meg selv gjennom et slikt behandlingsopplegg, hvis jeg var deg.

[Gjest noe jeg ikke fikser]

Har du vurdert å søke deg f.eks. til Nimi Ringerike? De har et opplegg som går over flere måneder med mye trening og diett (jeg har kun lest om det, har ikke direkte kjennskap til opplegget deres). Kanskje ville et slikt opplegg gi deg en såpass positiv opplevelse av aktivitet og gradvis også av kropp, at du får lyst til å holde fast ved en lavere vekt og et mer aktivt liv.

Du har fått til mye i livet ditt. Slik jeg ser det, så trenger du selvfølgelig ikke kreve av deg selv å klare alt. Men det er noe med hvor alvorlig diabetes kan utvikle seg, og av den grunn ville jeg kanskje ha tvunget meg selv gjennom et slikt behandlingsopplegg, hvis jeg var deg.

Takk for svar. Jeg har tenkt på noe sånt, men siden jeg har små barn, skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal kunne være borte i månedsvis. Men jeg tror - kanskje - at en slik variant hadde kunnet hjelpe meg og "få meg i gang". Men som sagt, er jeg usikker på om det lar seg gjennomføre pga små barn.

[frosken]

Takk for svar. Jeg har tenkt på noe sånt, men siden jeg har små barn, skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal kunne være borte i månedsvis. Men jeg tror - kanskje - at en slik variant hadde kunnet hjelpe meg og "få meg i gang". Men som sagt, er jeg usikker på om det lar seg gjennomføre pga små barn.

Det finnes opplegg som er lagt opp litt annerledes. Pasientene er på et opptreningssenter f.eks. en til to uker av gangen, er så hjemme en periode, for så å komme tilbake igjen. Dette kunne kanskje vært mer overkommelig for deg?

Jeg skjønner at det må være svært vanskelig å få til et opplegg som Nimi sitt med små barn, Samtidig så trenger jo nettopp barna dine en mor som skal vare lenge, så kanskje kunne dere som familie velge å prioritere din helse gjennom en tre måneders periode. Hvis du ikke bor altfor langt unna, så vil du kunne reise hjem hver helg og slik holde kontakten med barna.

Jeg tror at det går an å gradvis få en annen opplevelse av både trening og kropp, men at det kan være nødvendig med massiv drahjelp den første tiden.

Kanskje er det også slik at nettopp det å ta seg av små barn gjør det ekstra vanskelig å stoppe trøstespising. Det er noe med hvordan småbarnsmødre ikke har noen særlig mulighet til å fokusere på seg selv og egne behov, og dermed dekkes kanskje ulike former for behov nettopp gjennom mat.

[Gjest noe jeg ikke fikser]

Det finnes opplegg som er lagt opp litt annerledes. Pasientene er på et opptreningssenter f.eks. en til to uker av gangen, er så hjemme en periode, for så å komme tilbake igjen. Dette kunne kanskje vært mer overkommelig for deg?

Jeg skjønner at det må være svært vanskelig å få til et opplegg som Nimi sitt med små barn, Samtidig så trenger jo nettopp barna dine en mor som skal vare lenge, så kanskje kunne dere som familie velge å prioritere din helse gjennom en tre måneders periode. Hvis du ikke bor altfor langt unna, så vil du kunne reise hjem hver helg og slik holde kontakten med barna.

Jeg tror at det går an å gradvis få en annen opplevelse av både trening og kropp, men at det kan være nødvendig med massiv drahjelp den første tiden.

Kanskje er det også slik at nettopp det å ta seg av små barn gjør det ekstra vanskelig å stoppe trøstespising. Det er noe med hvordan småbarnsmødre ikke har noen særlig mulighet til å fokusere på seg selv og egne behov, og dermed dekkes kanskje ulike former for behov nettopp gjennom mat.

Du sier mye fornuftig. Jeg skal snakke med fastlegen min om dette igjen.

Jeg vurderer fedmeoperasjon også, men jeg ser ikke at det er noe alternativ før jeg får orden på spiseproblematikken. Det løser bare symptomene ei stund - men jeg vet kanskje ikke nok om temaet.

[hidi, the scorpion]

Du sier mye fornuftig. Jeg skal snakke med fastlegen min om dette igjen.

Jeg vurderer fedmeoperasjon også, men jeg ser ikke at det er noe alternativ før jeg får orden på spiseproblematikken. Det løser bare symptomene ei stund - men jeg vet kanskje ikke nok om temaet.

Frosken er en av de dyktigste DOLmedlem vi har her;) Du gjør svært klokt i å lytte til hennes råd!

[Gjest noe jeg ikke fikser]

Mens Efexor er helt fantastisk for angsten min, har jeg en del seksuelle birkninger. Mindre lyst er en ting, "orgasmevegring" en annen. Det er mulig jeg burde forsøkt en annen medisin, og kanskje burde jeg økt dosen noe permanent.

Jeg er bare så redd for å "trikse" med medisinen - angst "på topp" er et helvete, og så lenge Efexor fungerer som skreddersydd på angsten, er jeg redd for å bytte.

(En helt annen ting, Efexor er jo erstattet av "venaflaxin" fordi det er billigere. Jeg synes bivirkningene når det gjelder seksualitet er sterkere med erstatningen enn originalen. Trodde det var jeg som forandret meg helt til jeg leste om at erstatningsmedisinen ikke nødvendigvis fungerer helt likt som den originale, og fant ut at endringer i opplevde bivirkninger sammenfalt i tid med bytte av medisiner. Vet du, NHD, noe om dette, eller er det likevel bare tilfeldig?)

[frosken]

Du sier mye fornuftig. Jeg skal snakke med fastlegen min om dette igjen.

Jeg vurderer fedmeoperasjon også, men jeg ser ikke at det er noe alternativ før jeg får orden på spiseproblematikken. Det løser bare symptomene ei stund - men jeg vet kanskje ikke nok om temaet.

Jeg har tro på at du kan løse dette uten fedmeoperasjon. Dersom du får nok rom rundt deg selv til å få snuidd en spiral, så vil det ikke lenger i like stor grad oppleves som et tap å ikke kunne trøstespise. Kanskje må du få være litt for deg selv for å kunne kjenne på egne grenser og egne behov, og deretter lære deg å holde fast ved nye vaner selv om stresset øker når du kommer hjem igjen.

Det at du er så tydelig på at du foreløpig ikke vil gi opp spisingen tror jeg er en fordel i forhold til det å kunne snu dette. Du ser ikke på deg selv som et "offer" for mat, men anerkjenner din egen motvilje mot å gi opp noe som gir deg en form for trøst. Dette tror jeg er en kjemperessurs, og dersom dere som familie finner en måte hvor du kan prioritere dine behov og få fokusert på det en periode, så har jeg stor tro på at du finner gode løsninger.

[skal]

Jeg kan bare komme med noen av mine erfaringer når det gjelder overspisingsproblematikk. For min del var det også diabetes som ble "spikeren i kisten" i forhold til å måtte gjøre noe med det.

Jeg tror kanskje, merkelig nok, at noe av det viktigste oppi det hele var å anerkjenne for meg selv hvor vanskelig dette var for meg. Hvor sårt det var å gi slipp på dette "godet" på en måte. Hvor sterke krefter, både fysiologiske, tankemessige og følelsesmessige som var i sving.

Først da kunne jeg klare et opplegg som var tilrettelagt for at jeg skulle klare det. Jeg måtte gjøre det for meg selv 120%, ikke et snev av "for å være flink" eller noe sånt.

Jeg måtte jobbe med hodet og følelsene i forhold til at dette var viktig, vanskelig men noe jeg ville gjøre av omsorg for meg selv. I tillegg så leste jeg det jeg kom over om mat og forbrenning, sult, trening. Sånn at jeg hadde verktøy og forståelse for den fysiologiske biten oppi det hele. For den skal man ikke underdrive.

For min del ble en periode med ekstrem lavkarbo en inngangsport, der jeg fikk spise relativt fritt av proteiner. Det gjorde noe med både forbrenning og sult og metthetsfølelse. Ikke alle det funker sånn på.

Men kunnskap om hvordan ulike typer mat påvirker har vært viktig. Sammen med anerkjennelsen av at detter er fryktelig vanskelig. Men alikevel viktig.

Og en ting til tror jeg, god hjelp av både psykolog og psykomotorisk fysioterapaut til å få et bedre forhold til kroppen generellt og dermed gjøre det lettere å være i aktivitet.

Det er mine erfaringer. Kanskje er det helt andre veier som gjelder for deg.

[Gjest noe jeg ikke fikser]

Jeg kan bare komme med noen av mine erfaringer når det gjelder overspisingsproblematikk. For min del var det også diabetes som ble "spikeren i kisten" i forhold til å måtte gjøre noe med det.

Jeg tror kanskje, merkelig nok, at noe av det viktigste oppi det hele var å anerkjenne for meg selv hvor vanskelig dette var for meg. Hvor sårt det var å gi slipp på dette "godet" på en måte. Hvor sterke krefter, både fysiologiske, tankemessige og følelsesmessige som var i sving.

Først da kunne jeg klare et opplegg som var tilrettelagt for at jeg skulle klare det. Jeg måtte gjøre det for meg selv 120%, ikke et snev av "for å være flink" eller noe sånt.

Jeg måtte jobbe med hodet og følelsene i forhold til at dette var viktig, vanskelig men noe jeg ville gjøre av omsorg for meg selv. I tillegg så leste jeg det jeg kom over om mat og forbrenning, sult, trening. Sånn at jeg hadde verktøy og forståelse for den fysiologiske biten oppi det hele. For den skal man ikke underdrive.

For min del ble en periode med ekstrem lavkarbo en inngangsport, der jeg fikk spise relativt fritt av proteiner. Det gjorde noe med både forbrenning og sult og metthetsfølelse. Ikke alle det funker sånn på.

Men kunnskap om hvordan ulike typer mat påvirker har vært viktig. Sammen med anerkjennelsen av at detter er fryktelig vanskelig. Men alikevel viktig.

Og en ting til tror jeg, god hjelp av både psykolog og psykomotorisk fysioterapaut til å få et bedre forhold til kroppen generellt og dermed gjøre det lettere å være i aktivitet.

Det er mine erfaringer. Kanskje er det helt andre veier som gjelder for deg.

Takk for svar. Jeg har faktisk prøvd sånn ekstrem lavkarbo-kur, ketogen kost, heter det vel? Det fungerte veldig dårlig for meg - jeg ble veldig kvalm og uvel, og angsten økte dramatisk. Det var under overvåkning av lege, så jeg vet at det var "riktig gjort". Jeg vet ikke om det var min psykiske tilstand som førte til kvalme og uvelhet, eller om jeg faktisk ikke tålte det så godt.

Ser ikke bort i fra at jeg skal prøve det igjen, men da må det nok forberedes grundigere enn forrige gang.