I grenselandet mellom syk og frisk

[skal]

Om å finne fortfeste i en til tider brutal verden. Det er rart å skulle se på seg selv som frisk. Å skulle takle utfordringer som frisk. I ikke sykeliggjøre reaksjones samtidig som man skal være obs på faresignaler.

Jeg synes livet er brutalt til tider. Har perioder med yr glede over å puste frisk luft, takle fler og fler av hverdagens utfordringer. Være i livet med hele meg. Men så så slår det en.

Mennesker rundt en blir syke. Skal dø. Barn blir syke. Og så skal jeg takle det. Som et friskt menneske. Og lurer på om alle år er sånn? Hvor mange mennesker skal man miste? Hører det til voksenlivet å miste noen hvert år? Bir unge mennesker dødssyke hele tiden? Eller kommer sånt bare i klumper?

Å skulle ta være på seg selv, men samtidig kan ikke unngå å berøres. Og ikke vite hvor grensene går. Man har vært grenseløs. Tatt inn hvert gram av andres smerte. Uten filter. Som sin egen. Man har vært avstengt. Uten følelser overhodet. Men det der i midten. La seg berøres uten å bli med under. Det er ukjent territorium.

Men det er vel Livet? Både å blø og dø. Smerte og glede. Stunder av meningsløshet. Av følelsen at det ikke går å hold ut. Men så finner man fortfestet igjen. Og man spiser, støvsuger, jobber, likevel. Da er det friskt tror jeg?

Det skulle være så godt å bli frisk! Men det er ikke alltid det. Jeg tror jeg er ganske frisk. Men jeg vet ikke alltid.

[Gjest Grågrønn]

Du sier det så godt skal.

[skal]

Du sier det så godt skal.

Takk!

[avidi]

Godt sagt , kjenner meg igjen.

[frosken]

Husker du tittelen på Hannah Greens bok; "Jeg lovet deg aldri en rosenhage"? Ganske treffende, synes jeg.

Ikke alle år har like store elementer av smerte, men vi skal alle miste noen og sannsynligvis skal vi også bli gamle og svekket på ulikt vis.

Jeg synes du skriver veldig godt om det å finne en mellomting mellom å bli oppslukt av andres smerte men samtidig ikke miste evnen til å bli berørt. Det er viktig også å kunne la seg berøre, selv om det gjør vondt.

[vanilje]

Jeg har ofte tenkt at det skulle ha vært en oppskrift. På hvor mye man skal bry seg om andre, om seg selv, hvordan er et godt liv, er det godt hele tiden? Hvor mye smerte kjenner de såkalt friske på? Hvor mange nedturer er det normalt å ha?

Det er kjempeforvirrende å være i midten. Vi vet ikke hvordan vi skal reagere, for vi har aldri lært oss det. Og jeg tror at det i en lang periode vil være prøving og feiling.

[skal]

Jeg har ofte tenkt at det skulle ha vært en oppskrift. På hvor mye man skal bry seg om andre, om seg selv, hvordan er et godt liv, er det godt hele tiden? Hvor mye smerte kjenner de såkalt friske på? Hvor mange nedturer er det normalt å ha?

Det er kjempeforvirrende å være i midten. Vi vet ikke hvordan vi skal reagere, for vi har aldri lært oss det. Og jeg tror at det i en lang periode vil være prøving og feiling.

Takk Vanilje. Ja, det er forvirrende. Og ligner sånn på depresjon, det å være lei seg. Iallfall når det blir veldig vondt.

[skal]

Husker du tittelen på Hannah Greens bok; "Jeg lovet deg aldri en rosenhage"? Ganske treffende, synes jeg.

Ikke alle år har like store elementer av smerte, men vi skal alle miste noen og sannsynligvis skal vi også bli gamle og svekket på ulikt vis.

Jeg synes du skriver veldig godt om det å finne en mellomting mellom å bli oppslukt av andres smerte men samtidig ikke miste evnen til å bli berørt. Det er viktig også å kunne la seg berøre, selv om det gjør vondt.

Av og til lurer jeg på om du (og bella) er psykoens alter ego her inne... Neida, ikke på alvor, men. Er sånn ca noe sånt hun ville sagt. Takk.

Den tittelen sier en del ja. Skulle gjerne hatt den rosehagen.

[skal]

Godt sagt , kjenner meg igjen.

Takk! Er godt å ikke være alene om det!

[frosken]

Av og til lurer jeg på om du (og bella) er psykoens alter ego her inne... Neida, ikke på alvor, men. Er sånn ca noe sånt hun ville sagt. Takk.

Den tittelen sier en del ja. Skulle gjerne hatt den rosehagen.

Så litt sent spørsmålet ditt vedr. hjelp til familie i krise, men skjønner ut i fra det at livet viser seg fra en av sine dårlige sider for noen du er glad i akkurat nå. Bra at det praktiske løste seg, men den emosjonelle smerten relatert til at noen man er glad i lider, blir jo ikke borte av den grunn.

Du har fått til mye de siste årene, skal, så du er godt rustet til å møte livets alvor. Usedvanlig fattig trøst, men allikevel sant, tror jeg.