Min søster!

[Gjest Hilsen Søster]

Hei, min søster er innlagt pga alvorlig depresjon. Til sammenlikning av tidligere innleggelser, har det gått fort opp til et akseptablet og stabilt nivå for henne hvor hun kan le litt, og føre en samtale uten bare å rakke ned på seg. En av årsaken er vel at hun ikke har sluttet med antidepresive, men har gått ned på dosen uten å si noe om dette til noen. Jeg og min familie forsøker å snakke om hvor fantastisk vi faktisk mener hun er, for å bygge opp selvtillitten hennes, og fordi vi faktisk mener dette. Første gang hun ble syk var i 35års alderen, nå er hun 53. Siden den gang har hun vært innlagt med ulike mellomrom. Nå har det kun tatt to år, men før det gikk det hele 8 år. Hun har "topper" hvor jeg kan kjenne igjen symptomer jeg leser om ved bipolare lidelser, selv om hun ikke er så ekstrem som det beskrives, sliter hun med valgene hun tar i sine "høye" perioder når hun blir depressiv. Hun er midt i en skillsmisse, som vel kan være den utløsende årsak denne gang. Tidligere har hun jo hatt en samboer som har stilt mye opp, nå er det mer belastende for hennes voksne barn. Det vi rundt henne synes er vanskelig er å vite hvordan vi skal kunne hjelpe henne best mulig. Man føler seg så maktesløs! Min andre søster og jeg har snakket sammen om at vi må snakke med henne når hun er kommet seg litt, men før hun blir "verdensmester". Hun må akseptere at dette er en lidelse hun må lære seg å leve med. Akesptere det. Kan vi være så direkte? Hvordan skal hun kunne stoppe prosessen når hun føler at det går feil vei? Er det greit å være ærlig om følelsene vi har? vi har alle et nært og godt forhold, med lite konflikter. Finnes det støttegrupper for pårørende til mennesker med depresjoner? Vet faktisk ikke om min søster har fått noen diagnose. Synes Psykiatrien er så lukket! vanskelig å bli tatt med i behandlingen og fremdriften hennes, da jeg kun får besøkt henne en gang i uka. Hennes eldste datter føler det samme, selv om hun er der så og si hver dag. Kunne du hjelpe med hvordan jeg skal kunne sette meg inn i denne type spørsmål? Har forstått såpass at ingen er like i denne type lidelser, så forstår hvis det blir vanskelig å svare. Må likevel prøve, da jeg er veldig glad i min søster, og må forsøke å hjelpe på min måte.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Jeg forutsetter nå at diagnosen er korrekt (ikke-bipolar depresjon). Når en har hatt 3-4 episoder tidligere, er det kun medisiner som kan forebygge nye depresjoner. Den forebyggende dosen er akkurat lik den dosen som var nødvendig for å heve forrige depresjon. En må altså ikke trappe ned på dosen. I slike tilfeller som hos din søster, er det nødvendig med livslang behandling med medisiner.

Ja, jeg synes absolutt at dere skal være helt ærlige med henne i hvordan dere føler dere.

2. Noe i det du skriver kan tale for at hun bør utredes for bipolar lidelse (bipolar II ). Om hun er bipolar II, vil det være medisiner som Lamictal eller litium som skal brukes livslangt.