Ptsd-metakognitivt perpektiv?

[Gjest nr 91]

Jeg prøver hardt å jobbe med hodet mitt og hvordan jeg skal takle forskjellig traumer og hendelser i livet mitt. Prøver å se ting i et "verdens-perspektiv." Tenker at ting kunne vært mye verre.

Jeg kunne f.eks. vært jøde under krigen, opplevd krig og mishandling i Afrika osv, osv.

Jeg er konstant i "alarmberedsskap" og kan gå sånn i måneder hvis det skjer den minste lille ting. Så detter jeg sammen og blir nesten sengeliggende i uker.

Hvordan kan jeg takle dette? Skjønner egentlig ikke hvordan jeg skal få denne kroppen til å skjønne at jeg nå er trygg og at det som skjer nå er bare "bagateller" imot det som var.

Men kroppen min, samme hva jeg prøver å fortelle den, vil ikke forstå.

Noen som har en oppskrift på hvordan jeg skal tenke, greie å "slå av" vaktholdet og bli bedre av dette? Sikkert mange med erfaringer om dette som vandre litt innom her?

[Melba1365380968]

Hei,

det du skrev var veldig likt mine opplevelser. Jeg har også ptsd, og kjenner igjen tankemåten din. Jeg er inne i en god periode nå, og det tror jeg utelukkende er fordi jeg har jobbet hardt med hodet mitt på den måten du beskrev - med å prøve å se ting utenifra. Jeg har også tenkt at det alltids kunne vært verre, jeg kunne levd i et krigsland eller vært lutfattig, eller begge deler. Selv om man helt tydelig ligger i sin egen seng i Norge og er mett, så skjønner jo ikke ptsd-hodet at det er trygt... Det er jo umulig å overbevise et ptsd-skadet hode om slike åpenbart logiske ting.

Har du, som jeg, enkelte dager/timer/øyeblikk hvor du har hodet litt over vannet? Jeg bruker disse (få) dagene/timene/øyeblikkene til å aktivt ta inn over meg hvor jeg er, og at jeg er trygg. Dette kan se ut til å ha virket, fordi jeg merker jeg får flere og flere slike dager/timer/øyeblikk.

Jeg tror "vakthodet" og "vaktkroppen" må overbevises om og om igjen mange, mange ganger før det sklir inn at du nå ikke lenger er i traumesituasjonen(e).

Har du et sted (i hodet eller fysisk) hvor du kjenner deg trygg, som du kan dra til når det er ille? Jeg prøver f.eks. å tenke meg til en hytte på fjellet med en sprakende peis og gnistrende nordlys utenfor. Det er lettere å være der enn å være i traumeminnene, men det er ikke dermed sagt alltid like lett å bestemme hva man vil tenke på...

[Gjest nr 91]

Hei,

det du skrev var veldig likt mine opplevelser. Jeg har også ptsd, og kjenner igjen tankemåten din. Jeg er inne i en god periode nå, og det tror jeg utelukkende er fordi jeg har jobbet hardt med hodet mitt på den måten du beskrev - med å prøve å se ting utenifra. Jeg har også tenkt at det alltids kunne vært verre, jeg kunne levd i et krigsland eller vært lutfattig, eller begge deler. Selv om man helt tydelig ligger i sin egen seng i Norge og er mett, så skjønner jo ikke ptsd-hodet at det er trygt... Det er jo umulig å overbevise et ptsd-skadet hode om slike åpenbart logiske ting.

Har du, som jeg, enkelte dager/timer/øyeblikk hvor du har hodet litt over vannet? Jeg bruker disse (få) dagene/timene/øyeblikkene til å aktivt ta inn over meg hvor jeg er, og at jeg er trygg. Dette kan se ut til å ha virket, fordi jeg merker jeg får flere og flere slike dager/timer/øyeblikk.

Jeg tror "vakthodet" og "vaktkroppen" må overbevises om og om igjen mange, mange ganger før det sklir inn at du nå ikke lenger er i traumesituasjonen(e).

Har du et sted (i hodet eller fysisk) hvor du kjenner deg trygg, som du kan dra til når det er ille? Jeg prøver f.eks. å tenke meg til en hytte på fjellet med en sprakende peis og gnistrende nordlys utenfor. Det er lettere å være der enn å være i traumeminnene, men det er ikke dermed sagt alltid like lett å bestemme hva man vil tenke på...

Hei du :-). Takk for at du svarte. Ser ut som vi to sliter med mye av det samme ja. Kom til å tenke på at gruppebehandling med sånn meta-kognitiv synsvinkel imot ptsd, kanskje kunne være noe.

Vel, jeg har et sted hvor jeg føler meg helt trygg og det er helt alene i naturen, eller oppe i et fly (pussig nok).

Naturen fordi jeg da slipper unna alt som heter mennesker, alt av dyr er jeg trygg på. Oppe i fly får jeg ikke flash-backs og slipper og være på jorden hvor disse traumene har skjedd. Ingen kan "nå" meg der liksom.

Føler meg også ganske trygg når jeg kjører bil, en måte å rømme på, kanskje..

Men jeg må få kroppen til å slappe av. Akkurat nå har jeg nok energi, men jeg greier jo aldri å slappe av. Hvis jeg ikke tar medisiner da, det må jeg dessverre gjøre.

Håper du blir bedre med tiden, tiden leger visst alle sår, har jeg hørt..:-)

[Melba1365380968]

Hei du :-). Takk for at du svarte. Ser ut som vi to sliter med mye av det samme ja. Kom til å tenke på at gruppebehandling med sånn meta-kognitiv synsvinkel imot ptsd, kanskje kunne være noe.

Vel, jeg har et sted hvor jeg føler meg helt trygg og det er helt alene i naturen, eller oppe i et fly (pussig nok).

Naturen fordi jeg da slipper unna alt som heter mennesker, alt av dyr er jeg trygg på. Oppe i fly får jeg ikke flash-backs og slipper og være på jorden hvor disse traumene har skjedd. Ingen kan "nå" meg der liksom.

Føler meg også ganske trygg når jeg kjører bil, en måte å rømme på, kanskje..

Men jeg må få kroppen til å slappe av. Akkurat nå har jeg nok energi, men jeg greier jo aldri å slappe av. Hvis jeg ikke tar medisiner da, det må jeg dessverre gjøre.

Håper du blir bedre med tiden, tiden leger visst alle sår, har jeg hørt..:-)

Ja, hvordan skal man få kroppen til å slappe av... Jeg er også helt stressa og sliter med stramme og vonde muskler som fører til feilbelastninger og uheldige kompensasjoner. En til to gang i uka går jeg til psykomotorisk fysioterapi, og i tillegg så går jeg lange turer og trener yoga. Enkelte dager klarer jeg ikke å trene noe fordi jeg har så vondt, mens andre dager går det greit. Alt til sin tid.

Stikkordet for min ptsd er vel berg-og-dalbane...

Lykke til videre du også! :-)

[skal]

Min erfaring er at det tar laaaaang tid for kroppen å følge etter tankene.

For min del har det hjulpet å forstå en del om hva som skjer i kroppen. Om stresshormonene som produseres, endorfinene som kommer etterpå osv.

Pleier å kalle det for at kroppen har "kjemisk fest". Da kan jeg forholde meg til at _jeg_ ikke er redd, heller ikke i fare. Men kroppen reagerer på gammel vane og produserer alle disse stoffene og det er dessverre ubehagelig.

I tillegg har jeg jobbet en del konkret med det som har skremt meg ekstra. De mest skremmende minnene. Krympet han som sto for de fleste av de.

Og så har jeg gjort nettene så trygge som mulig. Laget rutiner. Har en CD med en slags sove-meditasjon for ptsd, der det i tillegg til avspenning handler mye om å skape en trygg atmosfære, plassere beskyttelse rundt meg, samle alle gode tanker som er tenkt om meg noensinne osv.

I tillegg tror jeg det har hjulpet å bli tryggere og mer kjent med kroppen sammen med psykomotorisk fysioterapaut og en feldenkraislærer.

Tror det har vært de viktigste tingene. Er mye bedre nå, men fortsetter å jobbe med det, har fortsatt dårlige perioder, og vil dessuten IKKE tilbake der jeg var.

[Melba1365380968]

Min erfaring er at det tar laaaaang tid for kroppen å følge etter tankene.

For min del har det hjulpet å forstå en del om hva som skjer i kroppen. Om stresshormonene som produseres, endorfinene som kommer etterpå osv.

Pleier å kalle det for at kroppen har "kjemisk fest". Da kan jeg forholde meg til at _jeg_ ikke er redd, heller ikke i fare. Men kroppen reagerer på gammel vane og produserer alle disse stoffene og det er dessverre ubehagelig.

I tillegg har jeg jobbet en del konkret med det som har skremt meg ekstra. De mest skremmende minnene. Krympet han som sto for de fleste av de.

Og så har jeg gjort nettene så trygge som mulig. Laget rutiner. Har en CD med en slags sove-meditasjon for ptsd, der det i tillegg til avspenning handler mye om å skape en trygg atmosfære, plassere beskyttelse rundt meg, samle alle gode tanker som er tenkt om meg noensinne osv.

I tillegg tror jeg det har hjulpet å bli tryggere og mer kjent med kroppen sammen med psykomotorisk fysioterapaut og en feldenkraislærer.

Tror det har vært de viktigste tingene. Er mye bedre nå, men fortsetter å jobbe med det, har fortsatt dårlige perioder, og vil dessuten IKKE tilbake der jeg var.

Hvilken cd er det du har? Hørtes ut som noe jeg kunne bruke også.

[skal]

Hvilken cd er det du har? Hørtes ut som noe jeg kunne bruke også.

Belleruth Naparstek heter hun som her den. Den er på denne, men der er mye annet og. Noe som har vært nyttig, bl.a walking meditation men og en del jeg ikke har brukt:

http://www.healthjourneys.com/Product_Detail.aspx?catid=-1&id=250

Bare den søvn-meditasjonen, med lenger musikk er på denne:

http://www.healthjourneys.com/Product_Detail.aspx?catid=-1&id=13

De er på engelsk dessverre. Du kan høre på et utdrag, er jo litt vesentlig at ikke stemmen eller musikken gir deg fnatt, som en del av de norske cdene jeg har testet fra diverse behandlere har gjort for meg..