EUPF og regulering av følelser

18. februar 2009

Ok jeg kan se at min reaksjon ikke står i forhold til situasjonen mange ganger. Og det er bare de som kommer tett på meg som får se den siden av meg. Ellers holder jeg det innni meg men kan være selvdestruktiv.

Etterpå når følelsene har roet seg så ser jeg det så klart selv at det var en overreaksjon og blir skamfullt og redd for å bli forlatt pga det igjen. Og det kan jo bli vonde spiraler fordi hvem orker noe sånt gjentatte ganger. Å ikke bli stolt på og å måtte gi bekreftelser hele tida.

Det jeg sliter med er altså å ikke reagere så sterkt når det skjer. Når jeg gråter og hikster og føler meg dypt såret så mentaliserer jeg ikke i det hele tatt. Å regulere følelsene sine hadde vært noe. Jeg blir så fort følelsmessig aktivert. Det er nesten som jeg er et barn til tider. Nå går jeg på medisiner og synes de har hjulpet. Så er det også slik at det føles som om følelsene bare aktiveres ved et knips. Dette med å utholde vanskelig følelser uten å utagere eller bli selvdestruktiv jobber jeg mye med og ser at akkurat det lykkes jeg endel med. Men jeg klarer ikke å slutte å føle meg fortvilet eller trist. Jeg klarer ikke å regulere følelsene mine så bra tydeligvis. Men jeg tror det er slik at jeg blir så redd for å bli forlatt , og når jeg kommer tett på noen så blir dette aktivert hos meg.

Men kanskje jeg bare er i en vond periode nå. Jeg merker at jeg er veldig sårbar og det skal lite til før følelsene blir aktivert. Så kanskje er jeg typisk EUPF nå med at fordi denne opplevelsen er så tett i minne er det liksom bare den jeg husker. Jeg har perioder hvor jeg faktisk klarer å regulere følelsene mine mye bedre enn jeg gjør nå. Så sånn sett så går jeg fremover likefull selv om jeg roter fælt for tida.

Har dere smarte dolere noen tips om hvordan regulere følelsene mine bedre?

18. februar 2009

Hadde det vært mulig å samarbeide med de som står deg nærmest? Snakke med dem om hvordan det er - at du sliter med at du overreagerer. At du ikke ønsker å gjøre det, men har vansleig for å se det i situasjonen.

Kanskje det er noe de kan si eller gjøre for å hjelpe deg ut av situasjonen, når de vet at du overreagerer og ønsker hjelp til å slutte med det?

Ellers så tror jeg du er på rett vei når du forstår mer av hva som skjer, det er første skritt for å kunne gjøre noe med det.

19. februar 2009

Du skriver så innsiktsfullt. Jeg er en av dem som sitter på den andre siden, en av mine aller nærmeste strever med det eksakt samme som deg. For hver diskusjon/uenighet vi har (og de har vi mange av, for _jeg_ er ikke enkel:-) ! ) er vedkommende overbevist om at jeg drar min vei. Resultatet er at hun trekker seg tilbake/distanserer seg og forlater meg, hun gjør dette for å beskytte seg selv, sier hun. Vi har hatt mange uoverenstemmelser, jeg har stillt mange krav til henne, jeg har redusert kontakten med henne når hun vikler seg inn i destruktivitet, men jeg har aldri gått og jeg kommer aldri til å gjøre det. Hun, som deg, trenger bekreftelser ofte, spesiellt i dårlige perioder. Det gjør meg ingenting, -det handler ikke om meg som person men mer at hun er livredd. Vi trenger alle bekreftelser i blant og jeg forsøker å vise henne at hun er viktig for meg ikke bare gjennom ord men og handlinger.

Hun, som deg, overreagerer og er i perioder uhyre destruktiv. Har du en god behandler du kan snakke åpent om med dette så er det flott, om ikke så skaff deg en. Det spiller liten rolle å si at man overreagerer, selv om det er det man gjør, uten hud er smerten fortsatt den samme. Det vil gå over, det vil bli bedre, men akkurat nå gjør det vondt.. og den opplevelsen må respekteres.

Jeg vet ikke om noe av dette henger på greip for deg, det jeg forsøker å si er at finn noen rundt deg du kan gripe fatt i.. noen som du våger å være ærlig med. Du er ikke en borderliner, du har borderline, og du består av så mye mer enn det. Du har en særdeles stor porsjon fornuft og innsikt, tvihold på dette når det stormer.