EUPF

[Gjest]

Kan man ha emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse uten å slite med selvskading og/eller selvmordstrusler/forsøk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja. Selvskading er kun et av ni kriterier hvorav en må ha minst fem.

Men dette visste du vel fra før?

[Gjest Grågrønn]

Leste nettopp det den boka om personlighet du anbefalte skrev om lidelsen. Jeg tror ikke det passer på meg. Ikke i det hele tatt, faktisk. Tror den diagnosen jeg allerede har fått er riktig, jeg.

Hehe. Ja, det tror jeg også...! Hvis du holder deg til dette, fremover, når du begynner å tvile, er du jo langt på vei. Så slipper du å lure på om du er narcissist, antisosial osv....:-)

Fint du finner det ut selv da smir ;-)

[Gjest Grågrønn]

=)

Det er vel tvangspreget grubling omkring egen identitet, og det tror jeg passer bra inn i diagnosen.

Nettopp :-)

Ha en fin dag.

[Gjest Grågrønn]

Tror du bare jatter med meg nå jeg. =)

Ok :-) Det må du gjerne tro.

Jeg synes du sa noe som var veldig "to the point".

Jeg jatter sjelden bare med mennesker, tvert i mot ;-)

[frosken]

Tror du bare jatter med meg nå jeg. =)

Den typen tilbakemeldinger er med på å støte mennesker fra deg, SMIR. Kan du ikke trene på å ikke tillate deg å komme med dem her på dol?

Ser at du har svart andre her inne på en svært ok måte de siste dagene, Du er saklig, ryddig og vennlig når du svarer. Jeg synes du skal bruke dol til å oppføre deg på den måten du har tro på også kan fungere i RL. Dumt å tillate seg selv å ta ut alle de dårlige sidene.

I tillegg så synes jeg du burde bestemme deg for en helt konkret grense for hvor ofte du skal tillate deg å poste den type spørsmål som har sammenheng med det du selv betegner som "tvangsmessig grubling".

God helg:-)

[frosken]

God helg ja! =)

Jeg lurer jo sånn på hva som feiler meg, og hvordan jeg er som person... det er ikke for å få oppmerksomhet at jeg skriver mye om dette, det er jo fordi det opptar meg veldig mye.

Mener jeg! Og det er min ærlige mening, det er ikke noe jeg bare sier fordi ajeg tror andre mener det.

Poenget mitt er at når det gjelder kverningen din rundt diagnoser og hva som er sykdom og hva som ikke skyldes sykdom, så tror jeg ikke disse spørsmålene på dol hjelper deg noe særlig. Tvert om.

[frosken]

Jeg er med på den... men da må jeg nesten ta min psykiaters uttaleser på alvor da... samt hva de andre jeg har kontakt med i psykiatrien sier... (hva de sier er jo basert på hva psykiateren sier)... og det syns jeg er litt problematisk, igrunn!

For vet du hva han (og de) sier? De sier at jeg ikke kan noe som helst for det at jeg har blitt litt mislykket i forhold til utdannelse og det sosiale. Hvorfor jeg har havnet på trygd. De sier det kommer av sykdommen utelukkende.

Er jo enig i at sykdommen har endel med det å gjøre! Men for å være ærlig så føler jeg betydelig mer skyld enn som så!

Dette tror jeg er grunnen til at jeg snakker så mye om dette på DOL. At det har blitt et slags misforhold mellom det psykiatrien sier, det "mannen i gata" (representert ved disse som poster kritikk av meg anonymt) sier, og det jeg selv føler!

Det er synd, men jeg klarer ikke bare skyve det vekk. Dette er et spørsmål om skyld. Jeg har veldig anlegg for å drøfte skyldsspørsmål med meg selv. Hvis jeg f.eks. kikker på en fin dame i butikken, eller smiler til noen jeg liker, så føler jeg skyld for dette, fordi jeg føler at jeg plager dem. Dette betyr ikke at jeg er noe mer moralsk enn andre, for liv og lære er alltid forskjellig. Sier bare at dette er årsaken.

Jeg er faktisk skråsikker på at dette er et spørsmål om skyldfølelser. Jeg forsøker jo i en viss grad å legetimere min manglende suksess ved å prøve å få andre til å tro at jeg er så syk som mulig. Men om det faktisk hjelper er en helt annen sak. Det hjelper ikke det spor. Det hjelper i et kort øyeblikk, men så avskriver jeg "resultatet" som tullball, og begynner på nytt.

Var fint å kunne skrive dette, for det er sjeldent jeg har sånn selvinnsikt som akkurat her og nå.

Du kan motbevise negative prognoser gitt av psykiatrien, ved å gjennomføre din utdannelse og gradvis komme ut i jobb.

Jeg skjønner at du har behov for å snakke om dette. Kjenner også til andre som opplever seg grovt nedvurdert av psykiatrien, og som sliter med tanker om at det er deres egen latskap eller skyld som forårsaker problemene. Jeg tror at din sykdom er hovedårsaken til at du sliter, men at du som andre må ta den urtfordringen som ligger i å bruke de mulighetene du har i livet. Du kan f.eks. velge å surre bort hele døgnet på dol, eller du kan sørge for å få gjort det du skal på studiet og tilbringe litt mindre tid på dol . Sånn er det for deg, og sånn er det også for oss som ikke har psykiatriske diagnoser .

Tror jeg foreslår at du kun diskuterer akkurat det med diagnosen din her på dol f.eks. på lørdager. Hvis du sørger for kun å gjøre det en dag i uka, så tror jeg også dol-befolkningen vil prøve å være konstruktiv i sine svar til deg.

Nå skal jeg logge meg av og lese en fagbok som er så tørr at jeg trenger å drikke minst en kopp te for hver enkelt side!

[Gjest Grågrønn]

Jeg er med på den... men da må jeg nesten ta min psykiaters uttaleser på alvor da... samt hva de andre jeg har kontakt med i psykiatrien sier... (hva de sier er jo basert på hva psykiateren sier)... og det syns jeg er litt problematisk, igrunn!

For vet du hva han (og de) sier? De sier at jeg ikke kan noe som helst for det at jeg har blitt litt mislykket i forhold til utdannelse og det sosiale. Hvorfor jeg har havnet på trygd. De sier det kommer av sykdommen utelukkende.

Er jo enig i at sykdommen har endel med det å gjøre! Men for å være ærlig så føler jeg betydelig mer skyld enn som så!

Dette tror jeg er grunnen til at jeg snakker så mye om dette på DOL. At det har blitt et slags misforhold mellom det psykiatrien sier, det "mannen i gata" (representert ved disse som poster kritikk av meg anonymt) sier, og det jeg selv føler!

Det er synd, men jeg klarer ikke bare skyve det vekk. Dette er et spørsmål om skyld. Jeg har veldig anlegg for å drøfte skyldsspørsmål med meg selv. Hvis jeg f.eks. kikker på en fin dame i butikken, eller smiler til noen jeg liker, så føler jeg skyld for dette, fordi jeg føler at jeg plager dem. Dette betyr ikke at jeg er noe mer moralsk enn andre, for liv og lære er alltid forskjellig. Sier bare at dette er årsaken.

Jeg er faktisk skråsikker på at dette er et spørsmål om skyldfølelser. Jeg forsøker jo i en viss grad å legetimere min manglende suksess ved å prøve å få andre til å tro at jeg er så syk som mulig. Men om det faktisk hjelper er en helt annen sak. Det hjelper ikke det spor. Det hjelper i et kort øyeblikk, men så avskriver jeg "resultatet" som tullball, og begynner på nytt.

Var fint å kunne skrive dette, for det er sjeldent jeg har sånn selvinnsikt som akkurat her og nå.

Det trenger ikke være et motsetningsforhold ved å ha fått en diagnose, og det å ha mulighet til å klare å jobbe, få familie osv.

Det at du har fått denne lidelsen, skyldes jo mange faktorer, ikke en enkelt.

Det at de sier at det ikke er din skyld, er vel for å lette deg for den byrden. Som mennesker kan vi jo noe for den livsstilen vi har, de valg vi har tatt osv. som igjen kan føre til sykdommer, det vi ikke kan så mye for er våre gener; men disse er jo modifiserbare ut i fra miljøet og mange andre faktorer. På samme måte som genene til en viss grad predikerer hvordan vi reagerer i miljøet.

Dette er kun til en viss grad, fordi ulike miljø skaper ulike reaksjoner, og ulike miljø reagerer ulikt på de forskjellige atferdene hos et individ. Poenget er å få til et godt samspill.

Å si at det er ens feil, det blir jo også galt. Det er så mange ulike faktorer som spiller inn. Alle blir jo syke fra tid til annen. Det blir som å si: "Det er din feil at du fikk kreft, du røykte jo en gang, og så bor du jo i en by." Ganske meningsløst egentlig.

Men hvordan man velger å takle det, det kan man delvis styre selv.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er et motsetningsforhold mellom det å ha fått den diagnosen, og det å skulle bli i stand til å jobbe osv.

Jeg kjenner noen vellykkede høyt utdannede mennesker som fikk schizoid eller -typ pf i sin tid (husker ikke hvem av dem). Diagnosen får du kun basert på observert atferd, og den kan jo som sagt endres. Den dagen du er ferdigutdannet og evt får deg en jobb, må de jo endre sitt syn.

Så det er fullt mulig. Selv om det er hardt å svelge en diagnose, så betyr ikke det at man ikke har egenskaper som er gode.

Men nå gjør jeg som frosken, stuper ned i en tørr og usannsynlig tykk bok ;-)

Ha en fin dag.

[Gjest Grågrønn]

De har vel aldri sagt at det har vært akkurat den diagnosen som hadde skylden... det var vel mer hvordan de kjente meg, hvordan de mener å kjenne meg...

Men jeg tror problemet kanskje er at jeg ikke klarer å se nyanser i denne saken. Det er liksom enten utenfor meg selv, ellers så er det bare jeg, som har skylden.

Dette er jo et typisk EUPF-trekk. Men jeg kan jo ha slike trekk selv om jeg har en annen lidelse. Det er bare akkurat dette som hindrer meg i å se det.

Og selvbildet svinger. Jeg føler meg vel aldri som noen suksess, for jeg vet jo at jeg ikke er det. Men jeg kan av og til føle meg som et supert menneske. Det er disse gangene jeg er i best stand til å provosere andre. Det kan være ufordragelig oppførsel, fordi jeg mener jeg vet bedre enn andre, hva som er riktig. Det er da jeg føler at alle andre er idioter.

Jeg har nok trekk fra EUPF tror jeg ja.

Men i dag føler jeg meg rolig og avslappet da.

Bra du føler deg rolig og avslappet da.

Ha en fin dag videre.

Mvh

[Gjest høstløv]

Mwhaha... egentlig er jeg syk i hodet mitt. Føler meg som en sånn seriemorder som sitter å flirer for seg selv mens han planlegger.

Mye rart du kan finne på å skrive!

[Gjest BorderlineInrecovery]

Tror jeg har ombestemt meg med tanke på hvilken posisjon jeg vil ta...

Tror faktisk jeg er ganske så syk i hodet mitt! De 80 mg med Zeldoz gjør nok sitt for å dempe det verste, heldigvis.

Men posisjonen er altså at jeg ikke ANER hvilken sykdom/diagnose jeg skal ha... jeg får heller bare overlate dette til psykiateren min...

Er ikke poenget å jobbe med symptomene og det du sliter med uavhengig av diagnose.?

[Cilien]

Joda, men hvordan gjør jeg det? Og må man ikke vite hva problemet er, først? Jeg aner jo ikke hvem jeg er. Først er jeg en gal seriemorder, og så er jeg en evneveik sutreunge, og så er jeg en kriminell trygdesvindler, og så videre, og så videre...

Men du har jo en diagnose? Hvorfor stoler du ikke på den?

[Gjest BorderlineInrecovery]

Joda, men hvordan gjør jeg det? Og må man ikke vite hva problemet er, først? Jeg aner jo ikke hvem jeg er. Først er jeg en gal seriemorder, og så er jeg en evneveik sutreunge, og så er jeg en kriminell trygdesvindler, og så videre, og så videre...

Da har du jo en svar alleredet der. Jeg arbeider med å finne ut hvem jeg er i terapi blant annet og utforsker meg selv. Ved å se seg selv sammen med andre kan en også få et klarere bilde av hvilken identitet og verdier en har og hvem er er.

Det å fokusere på å finne sin plass i verden i arbeidslivet kan også være en måte å finne seg selv i den store sammenhengen. Uansett er det en lang prossess og kan til og med ha det fint på veien ved å utforske og prøve ut ting. Er ikke det noe av det livet handler om for alle da. Prøve og feile og finne ut hvordan en skal få et best mulig liv. Hva en liker og hva en ikke liker etc.

[Gjest høstløv]

Det vet jeg ikke. Men det dreier seg ikke utelukkende om diagnosen, heller. Det er mer generelt enn som så. Diagnosen er bare én del. Ofte føler jeg også diagnosen stemmer, og så kjenner jeg meg igjen i beskrivelser av personer med samme diagnose. Men så forsvinner dette ut av arbeidsminnet da, og jeg er på nok en gang på leting.

Ta et ark og skriv opp diagnosen og sett den fast på toppen av PC skjermen din, så glemmer du det ikke.

[Cilien]

Tror ikke helt du skjønner hvordan det er... jeg husker jo selvsagt hvilken diagnose jeg har. =) Problemet er at jeg ikke hele tiden tror det er riktig.

Må du tro hele tiden den er riktig da? Så lenge du tar medisiner du har fått foreskrevet, så er det vel ok? Diagnose er ikke så viktig.Innerst inne forstår du sikkert at psykriateren eller legen som har gitt deg diagnosen er kompetent og kan jobben sin,

[Gjest høstløv]

Tror ikke helt du skjønner hvordan det er... jeg husker jo selvsagt hvilken diagnose jeg har. =) Problemet er at jeg ikke hele tiden tror det er riktig.

Kanskje fordi medisinene, du tar er virksomme og demper symptomene på sykdommen?

[Gjest Vinita]

Er ikke sikker på om jeg trenger dem jeg... kanskje de bare gjør meg sløv og at jeg på den måten føler mindre...

(Merk at jeg klarer å bruke de/dem korrekt her.)

Tror du egentlig jeg er syk og trenger medisiner? Tror egnetlig ikke noen som helst på DOL tror det jeg, ikke engang NHD.

Mange her har gitt deg tilbakemelding tidligere om at de tror du er syk,og du hadde jo ikke fått utdelt medisiner hvis du ikke trengte dem.

[Gjest høstløv]

Er ikke sikker på om jeg trenger dem jeg... kanskje de bare gjør meg sløv og at jeg på den måten føler mindre...

(Merk at jeg klarer å bruke de/dem korrekt her.)

Tror du egentlig jeg er syk og trenger medisiner? Tror egnetlig ikke noen som helst på DOL tror det jeg, ikke engang NHD.

Jeg er ikke hverken lege eller psykolog, og kan ikke stille diagnoser.

Tro på det du legen, psykologen eller psykiateren din sier.

[Gjest Vinita]

Så det er psykose som er mitt problem da? Kan det forklare alt?

Schizotyp lidelse forklarer mye av det du slitet med,men du har selvsagt en personlighet i tilegg.

Alt trenger ikke å diagnostiseres og bli sykeliggjort,noen trekk er en del av personligheten.