Vanskelig å sette tittel...

[Gjest]

Jeg har lenge følt at jeg MÅ være frisk. For eksempel har jeg vært gjennom noen innleggelser. Jeg føler at pga disse så må jeg være frisk. Videre, siden jeg har fått så mye hjelp, føler jeg at jeg må være frisk. Siden jeg har funnet de riktige medisinene føler jeg at jeg må være frisk. Siden jeg klarer å avlegge eksamen i i alle fall noen emner, føler jeg at jeg må være frisk.

For sånn veldig syk er jeg jo ikke. Det er klart.

Tror det er endel av denne sorthvitt-tenkningen. Siden jeg ikke er syk, er jeg frisk.

Men det har egnetlig slått meg nå, at jeg må akseptere at jeg har problemer på tross av alt dette. Det kan sikkert høres merkelig ut at nettopp jeg sier denne setningen, for jeg maser jo mye om diagnoser og sykdom, og man skulle nok tro jeg aksepterte at jeg var syk, men slik er det altså ikke.

Det er ikke så mye slik at jeg presser meg til å oppføre meg som om jeg skulle være helt frisk. Det gjør jeg ikke. Det går på det at jeg klandrer meg selv for alt sammen, altså for det som egentlig er funksjonssvikt.

Det er helt sikkert mye jeg kunne gjøre for å jobbe med meg selv, men det er heller ikke slik at jeg er et dårlig menneske fordi jeg fungerer som jeg gjør.

Det at jeg ikke klarer å fortelle til andre at jeg sliter og slikt tror jeg er et tegn på at jeg ikke aksepterer det. På min måte å ikke akseptere det. Altså ikke slik at jeg trosser tyngdekraften, men slik at jeg klandrer meg selv.

Dette er egentlig ikke noe spørsmål i det hele tatt, men hadde jo vært fint med tilbakemeldinger da. Jeg tror jeg må prøve å jobbe mer med å akseptere det at jeg har en psykisk lidelse. Jeg kan kanskje gjøre det ved å snakke mer om det IRL. Dette føler jeg imidlertid vil bli en veldig stor utfordring for meg. Tidligere har jeg jo bare gjemt meg.

Jeg er ikke psykotisk, men jeg er jo sårbar for det, og hadde jeg sluttet å ta medisinene hadde jeg kanskje blitt det. Tror nok jeg beveger meg litt i retningen "psykotisk" av og til, ofte trigget av min aktivitet på DOL.

Det var det jeg hadde på hjertet. Så får de som ønsker å lese innleggene mine lese de, og de som irriterer seg over meg la være å lese de.

[Gjest Villniss]

Synes nå du er ganske god på å formidle dine følelser og personlige tanker jeg, da...

(Du svarte jo i en tråd lenger ned her at du ikke var det... ;-))

[Gjest Villniss]

Hm... du sier noe... =)

Det er bare det at jeg ikke klarer det IRL. Da unngår jeg alle personlige spørsmål. Føler meg uendelig mye friere her jeg sitter foran skjermen...

Ja, skjønner godt det. Du slipper liksom å se noen i øynene og å bli iaktatt, analysert, osv... her på nettet. :-)

[Gjest Vinita]

Syns det var fint skrevet jeg : )

Jeg ville være frisk og latet som om jeg var frisk,og det hjalp å visualisere. Vet ikke om jeg er frisk,men føler meg ikke syk.

Merker det tar på når stresset og kravene blir for store,fungerer ikke så godt da. Men til vanlig ser jeg på meg selv som frisk,problemet er jo å overbevise andre om at jeg er frisk. Blir irritert da,man trenger ikke være psykisk syk for alltid,selv om man har vært det.

Trenger ikke medlidenhet og klapp på skulderen,jeg har det mye bedre og det er ikke synd på meg. Vil at de skal se på meg som sterk,for det er jeg virkelig!

[marlenexxx27]

Ja, dette var jo helt klart kloke ord. Det å fungere vs ikke fungere og være syk vs ikke syk, vurderes jo bedre ved å bruke en skala enn enten/eller. I tillegg er det jo sånn at man kan være ganske frisk når det kommer til noen områder i livet (f.eks. kunne ta en utdanning), men ganske syk når det kommer til noe andre (f.eks. ha kjæreste).

Samme logikk (dvs. nyanser i stedet for bare svart og hvitt) gjelder hvor mye skyld/ansvar man har for seg selv. På den ene siden har man fri vilje og velger selv sine handlinger. På den andre sida kan sterke krefter (følelser, gener, erfaringer) påvirke en så mye at den frie vilje kan virke som en illusjon. Dette er jo kompliserte greier. Det er vondt å føle skyld (eller lure på om man er skyldig) for all slags fæle ting, og det virker som at mye av det du sliter med hanlder om akkurat det.

Det er jo åpenbart at du er i stand til selvinnsikt. Så utfordringa må vel være å HOLDE PÅ de tingene du kommer frem til som er både viktige og meningsfulle. Passe på at du ikke glemmer det. Hvordan gjør du det?

[Gjest Vinita]

Jeg vil også veldig gjerne bli sett på som sterk og "dugendes". Men jeg vil samtidig også gjerne at folk skjønner at det er sykdom som har forårsaket min "fiasko". Altså jeg snakker aldri om sykdom med andre IRL, men jeg hadde i alle fall satt pris på at de som vet om alt dette, min nære familie, skjønner hvorfor. At jeg ikke er evneveik eller bare lat. At det er en grunn til alt sammen.

Er jo ikke noe særlig hvis folk tror man er lat,men det er jo en grunn til at folk får uføretrygd og er på attføring. Man får ikke det om man er frisk,men at man er uføretrygdet er jo ikke noe man forteller folk. Da er det ikke håp liksom,men mulig det er bare jeg som føler det sånn. Når jeg gikk på attføring sa jeg det til folk,da holdt jeg på med noe,nå gjør jeg jo ingenting.

[marlenexxx27]

Sant. =)

Nei, å holde på dette, det vet jeg egentlig ikke hvordan jeg skal gjøre. Et forsøk var kanskje nettopp å formulere og skrive dette. Da vil jeg jo huske det bedre. Men om det er nok, det tror jeg ikke i første omgang. Har du noen forslag?

Ja det er lurt å skrive det ned. Men da bør du kanskje printe det ut også? Eller lage deg ei bok/mappe der du samler på egne/andres skriverier eller bilder som kan minne deg på viktige innsikter. Eller ha et kort med et betydningfullt bilde eller setning som du kan ha på kjøleskapsdøra - som du kan bytte ut i blant. Du kunne f.eks. tegna en linjal å ha på kjøleskapet, for å minne deg selv om at ting måles mest realistisk ved bruk av skala enn av kun JA eller NEI.

Det må jo selvsagt være noe annet enn ei dagbok, der man stort sett bare sutrer og gnåler om ting det ikke er særlig relevant å lese etterpå (Her snakker jeg av egen erfaring!)

For det er jo så kjipt å være intelligent og innsiktsfull til den store gullmedalje, for så å glemme det hele! Særlig når man begynner å "innse" ting for andre, tredje, fjerde, tyvende gangen! "Hæ? Har ikke jeg vært borti denne tanken før?" Nei, man må behandle sine verdifulle innsikter som små juveler, som små barn. Man må dulle med de og vise de oppmerksomhet, og sånn blir de store og betydningfulle i livet. Det er helt meninsløst med viktige innsikter hvis de bare blir et blaff man lar synke tilbake til havbunnen igjen, som om de var dritt.

[Gjest hmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm]

Ja det er lurt å skrive det ned. Men da bør du kanskje printe det ut også? Eller lage deg ei bok/mappe der du samler på egne/andres skriverier eller bilder som kan minne deg på viktige innsikter. Eller ha et kort med et betydningfullt bilde eller setning som du kan ha på kjøleskapsdøra - som du kan bytte ut i blant. Du kunne f.eks. tegna en linjal å ha på kjøleskapet, for å minne deg selv om at ting måles mest realistisk ved bruk av skala enn av kun JA eller NEI.

Det må jo selvsagt være noe annet enn ei dagbok, der man stort sett bare sutrer og gnåler om ting det ikke er særlig relevant å lese etterpå (Her snakker jeg av egen erfaring!)

For det er jo så kjipt å være intelligent og innsiktsfull til den store gullmedalje, for så å glemme det hele! Særlig når man begynner å "innse" ting for andre, tredje, fjerde, tyvende gangen! "Hæ? Har ikke jeg vært borti denne tanken før?" Nei, man må behandle sine verdifulle innsikter som små juveler, som små barn. Man må dulle med de og vise de oppmerksomhet, og sånn blir de store og betydningfulle i livet. Det er helt meninsløst med viktige innsikter hvis de bare blir et blaff man lar synke tilbake til havbunnen igjen, som om de var dritt.

Nå ja jeg er veldig glad i denne dagboka selv om det er sutring og fortvilelse der til tider. Det hjelper en å se fremgangen også egentlig. Så står det også viktige "innsikter" der og. Men noen av de er jo at en har lært av smerten og problemene sine etterhvert. Min dagbok fungerer og som en dagsplanlegger så den brukes i med og motgang. Men det er jo selvsagt ulike meninger rundt dette. Så skriver jeg også ned mål for uka og drar således endel av innsikten jeg opplever jeg får med ut i det daglige.

[Gjest]

Ja det er lurt å skrive det ned. Men da bør du kanskje printe det ut også? Eller lage deg ei bok/mappe der du samler på egne/andres skriverier eller bilder som kan minne deg på viktige innsikter. Eller ha et kort med et betydningfullt bilde eller setning som du kan ha på kjøleskapsdøra - som du kan bytte ut i blant. Du kunne f.eks. tegna en linjal å ha på kjøleskapet, for å minne deg selv om at ting måles mest realistisk ved bruk av skala enn av kun JA eller NEI.

Det må jo selvsagt være noe annet enn ei dagbok, der man stort sett bare sutrer og gnåler om ting det ikke er særlig relevant å lese etterpå (Her snakker jeg av egen erfaring!)

For det er jo så kjipt å være intelligent og innsiktsfull til den store gullmedalje, for så å glemme det hele! Særlig når man begynner å "innse" ting for andre, tredje, fjerde, tyvende gangen! "Hæ? Har ikke jeg vært borti denne tanken før?" Nei, man må behandle sine verdifulle innsikter som små juveler, som små barn. Man må dulle med de og vise de oppmerksomhet, og sånn blir de store og betydningfulle i livet. Det er helt meninsløst med viktige innsikter hvis de bare blir et blaff man lar synke tilbake til havbunnen igjen, som om de var dritt.

Kunne kanskje laget en slags "regelbok"... kunne trengt noen holdepunkter...