Involvere familien? Pårørende?

[Orio]

Vi er en familie som er nært knyttet til hverandre og deler mange sorger og gleder. Allikevel har jeg valgt å holde dem på avstand i forhold til mine psykiske problemer. De vet jo om dem, og merker det hvis jeg sliter veldig over tid, men det er også mye jeg holder skjult. Mye jeg vil beskytte dem mot. Det synes jeg egentlig er riktig, i alle fall til en viss grad. Det er ikke noe poeng at de skal være informert om hver minste svingning i stemningsleiet. Men kanskje jeg burde involvere/informere dem mer? Som det er nå går jeg med "alt er bra" masken helt til jeg plutselig ramler sammen. Det kan heller ikke være enkelt for dem. Samtidig er jeg redd for at hvis jeg lar dem få for mye innblikk i hvordan jeg har det vil de bli bekymret og prøve å passe på meg. Og jeg har ikke noe ønske om å bli passet på av familien.

I perioder sliter jeg veldig med selvmordstanker, og har også hatt noen forsøk som de ikke vet om. Dette er ikke noe vi snakker åpent om, men jeg har sagt ting som at "nå orker jeg ikke mer", "nå klarer jeg ikke mer", "jeg vet ikke hva jeg skal gjøre". Er det nok til at de mistenker at jeg har selvmordstanker?

Og så helt konkret, bør jeg fortelle familien om selvmordstankene, at det er noe jeg sliter med i perioder? Jeg har villet skåne dem for det, men hvis de allikevel mistenker det er det kanskje best å være åpen om det? Da får jeg sagt at selv om jeg til tider tenker mye på det, så skal det mer til før jeg gjør et forsøk. Men da må jeg vel nesten være åpen om forsøkene også?

[Gjest]

Jeg tror ikke de mistenker at du sliter med selvmordstanker med mindre du tydelig har sagt det. Det er ikke noe man går rundt å tror om andre. Man tror andre har det bedre enn de har, inntil man opplyser om hvordan forholdene faktisk er.

[Orio]

Jeg tror ikke de mistenker at du sliter med selvmordstanker med mindre du tydelig har sagt det. Det er ikke noe man går rundt å tror om andre. Man tror andre har det bedre enn de har, inntil man opplyser om hvordan forholdene faktisk er.

Selvmord er ikke en så fjern mulighet i min familie som det sikkert er for mange andre. Jeg tror i alle fall faren min skjønte at jeg slet med selvmordstanker. Og de vet at jeg til tider har hatt veldig tett oppfølging når jeg har vært innlagt, noen har vært sammen med meg hele tiden.

Hvis en du sto nær slet med selvmordstanker ville du ønsket å vite det? Eller tror du det er bedre å ikke vite?

[Gjest]

Selvmord er ikke en så fjern mulighet i min familie som det sikkert er for mange andre. Jeg tror i alle fall faren min skjønte at jeg slet med selvmordstanker. Og de vet at jeg til tider har hatt veldig tett oppfølging når jeg har vært innlagt, noen har vært sammen med meg hele tiden.

Hvis en du sto nær slet med selvmordstanker ville du ønsket å vite det? Eller tror du det er bedre å ikke vite?

Jeg ville helt klart vite det. Sett at vedkommende tar livet sitt er det mye bedre at de pårørende visste om problemet, i stedet for at det kommer som et 100% sjokk... sett at vedkommende ikke tar livet sitt ville jeg fortsatt vite hvordan vedkommende hadde det...

Man kan kanskje få inntrykk av at folk ikke vil vite noe om dette, men det tror jeg kommer av at folk blir veldig usikre om det blir snakk om slikt... noe den som snakker ut om det oppfatter som at man har gjort noe galt, muligens...

[Orio]

Jeg ville helt klart vite det. Sett at vedkommende tar livet sitt er det mye bedre at de pårørende visste om problemet, i stedet for at det kommer som et 100% sjokk... sett at vedkommende ikke tar livet sitt ville jeg fortsatt vite hvordan vedkommende hadde det...

Man kan kanskje få inntrykk av at folk ikke vil vite noe om dette, men det tror jeg kommer av at folk blir veldig usikre om det blir snakk om slikt... noe den som snakker ut om det oppfatter som at man har gjort noe galt, muligens...

Det er et vanskelig tema å ta opp med familien. Og jeg vil jo ikke skremme dem heller, men synes kanskje det ville være riktig å være ærlig. På den annen side er det jo ikke nødvendig å fortelle alt, heller. Men siden dette er et gjentagende problem for meg, og det faktisk kan være en mulighet for at jeg gjør et nytt forsøk bør de kanskje få vite det? På den måten vet de litt mer hva de har å forholde seg til.

Jeg har selv levd veldig nært på en person som har truet med selvmord i "tide og utide", men ikke det jeg har oppfattet som alvorlige trusler. Det har vært annonsert høyt og tydelig, ikke gjort i hemmelighet som hn måtte gjørt for å ha mulighet til å gjennomføre det. Det er veldig slitsomt. Og ikke noe jeg vil utsette familien min for.

En annen ting er at hvis jeg skulle trenge hjelp fra dem en gang kan det v

[Orio]

Jeg ville helt klart vite det. Sett at vedkommende tar livet sitt er det mye bedre at de pårørende visste om problemet, i stedet for at det kommer som et 100% sjokk... sett at vedkommende ikke tar livet sitt ville jeg fortsatt vite hvordan vedkommende hadde det...

Man kan kanskje få inntrykk av at folk ikke vil vite noe om dette, men det tror jeg kommer av at folk blir veldig usikre om det blir snakk om slikt... noe den som snakker ut om det oppfatter som at man har gjort noe galt, muligens...

Det er et vanskelig tema å ta opp med familien. Og jeg vil jo ikke skremme dem heller, men synes kanskje det ville være riktig å være ærlig. På den annen side er det jo ikke nødvendig å fortelle alt, heller. Men siden dette er et gjentagende problem for meg, og det faktisk kan være en mulighet for at jeg gjør et nytt forsøk bør de kanskje få vite det? På den måten vet de litt mer hva de har å forholde seg til.

Jeg har selv levd veldig nært på en person som har truet med selvmord i "tide og utide", men ikke det jeg har oppfattet som alvorlige trusler. Det har vært annonsert høyt og tydelig, ikke gjort i hemmelighet som hn måtte gjørt for å ha mulighet til å gjennomføre det. Det er veldig slitsomt. Og ikke noe jeg vil utsette familien min for.

En annen ting er at hvis jeg skulle trenge hjelp fra dem en gang kan det være en fordel at de vet at det faktisk kan være ganske alvorlig.

[Gjest]

Det er et vanskelig tema å ta opp med familien. Og jeg vil jo ikke skremme dem heller, men synes kanskje det ville være riktig å være ærlig. På den annen side er det jo ikke nødvendig å fortelle alt, heller. Men siden dette er et gjentagende problem for meg, og det faktisk kan være en mulighet for at jeg gjør et nytt forsøk bør de kanskje få vite det? På den måten vet de litt mer hva de har å forholde seg til.

Jeg har selv levd veldig nært på en person som har truet med selvmord i "tide og utide", men ikke det jeg har oppfattet som alvorlige trusler. Det har vært annonsert høyt og tydelig, ikke gjort i hemmelighet som hn måtte gjørt for å ha mulighet til å gjennomføre det. Det er veldig slitsomt. Og ikke noe jeg vil utsette familien min for.

En annen ting er at hvis jeg skulle trenge hjelp fra dem en gang kan det v

Men det er da noe helt annet å komme med trusler om dette, enn å informere om at du har et problem med det. Førstenevnte er jo ikke særlig fint gjort ovenfor de andre, mens andrenevnte er en ærlig sak og jeg er sikker på at de virkelig ønsker å vite om det. De setter nok pris på at du forteller om det, fordi de ønsker jo å kunne hjelpe deg åp best mulig måte.

[Orio]

Men det er da noe helt annet å komme med trusler om dette, enn å informere om at du har et problem med det. Førstenevnte er jo ikke særlig fint gjort ovenfor de andre, mens andrenevnte er en ærlig sak og jeg er sikker på at de virkelig ønsker å vite om det. De setter nok pris på at du forteller om det, fordi de ønsker jo å kunne hjelpe deg åp best mulig måte.

Det er stor forskjell på å true og å informere, det er jeg enig i. Men redselen for den andre blir kanskje den samme? Eller kanskje enda verre, hvis jeg forteller at jeg har selvmordstanker og har prøvd å ta selvmord uten at de rundt har merket noe spesielt.

Dette er vanskelig.

[Gjest]

Det er stor forskjell på å true og å informere, det er jeg enig i. Men redselen for den andre blir kanskje den samme? Eller kanskje enda verre, hvis jeg forteller at jeg har selvmordstanker og har prøvd å ta selvmord uten at de rundt har merket noe spesielt.

Dette er vanskelig.

Tror ikke redselen blir den samme, nei. Man blir jo sikkert redd for at vedkommende faktisk skal ta livet sitt, men sånn jeg ser det er dette noe man bare må takle her i livet... Jeg tror ikke noe på å holde psykiske lidelser skjult. Akkurat som det kan være belastende for en småbarnsfamilie å få et psykiatrisk sykehus eller en avlastningsenhet rett i nærheten. Man gjør det jo åkke som, og det er fordi pasientene har godt av det. Samfunnet har også godt av å vite mer om de som sliter psykisk, selv om det kan være smertefullt. På linje med dette syns jeg man bør være åpen ovenfor familien. De er jo faktisk pårørende.

[Helmi]

Selvom jeg er nokså åpen om mine psykiske problemer, så er det enkelte ting jeg ikke forteller - f.eks. selvmordstanker.

Rett og slett pga. at det i nærfamilien finnes et annet menneske som vi alle er veldig bekymret for periodevis nettopp pga. selvmordsfaren. Dette er en stor belastning for oss som er rundt ham.

Så jeg tenker at så lenge det bare dreier seg om tanker hos meg, har jeg ingen ønske om å gjøre familiemedlemmer bekymret også for meg.