Å snakke sammen...

[frk.s]

Hei alle fornuftige kvinner og menn.

Etter krise på hjemmebane prøver vi å bedre kommunikasjon og snakke mer sammen.. Vi vil begge dette, men jeg synes det er vanskelig!

Opplever at det svært ofte er jeg som må "dra igang" praten og trekke litt alene.. Han sier han gjerne vil.

Bunner dette i generelle forskjeller på kvinner og menn?

Jeg har knukket "god middag og god tid" koden, men har du andre triks?

Alle innspill mottas med takk!

[Glimtipper]

Jeg har ikke så mange gode forslag, men jeg ville gjerne kommentere at hos oss er det litt motsatt. Så det går nok mer på personlighet og preferanser enn kjønn.

Samboeren min er ikke for føleri, akkurat, men han kommuniserer om mer og bedre enn meg. Jeg finner det ekstremt vanskelig å være åpen angående følelser og snakke om tanker, ting som foregår og så videre. Stort sett sier jeg bare ting om det tilfeldigvis passer slik, jeg kommer på det i rett øyeblikk og jeg er i humør for å snakke.

Det viktigste for meg er at samboeren min IKKE presser meg. Han graver aldri i mine tanker og følelser, men respekterer at jeg har et indre liv han aldri vil være en del av. Hvis jeg ikke får ha tankene mine for meg selv, til og med viktige tanker om forholdet, så blir jeg enda mer lukket. Jeg snakker når jeg er klar. Det kan ta lengre tid for meg enn det ville gjort for andre, ofte så lang tid at når jeg endelig sier noe, så svarer samboeren min bare: "Jeg vet." Da blir jeg ekstra takknemlig for at han ikke har dyttet på meg i mellomtiden, selv om han visste jeg gikk og tenkte på noe og kanskje til og med hva det var.

Jeg vet ikke om dette stemmer for din mann, men jeg tenkte jeg skulle nevne det.

[Speak]

Litt pussig forum du brukte her:-)

Jeg kan anbefale boken Menn er fra Mars, kvinner fra Venus. Den er både artig og beslyser forskjellene på kjønnene på en meget lettfattelig måte:-)