Snart ufør - skilsmisse og rettigheter

[Gjest Snart pleietrengende...]

Det synes å gå den veien høna sparker med kroppen min, og selv om jeg ikke er 100 % ferdig utredet ser ikke framtiden spesielt lys ut. I løpet av få år vil jeg sannsynligvis bli fullstendig pleietrengende.

Jeg er gift med en kjempesnill mann, og vi har to barn som går i 1. og 3. klasse. Av hensyn til dem ønsker jeg ikke å bo hjemme om en stund, når mitt fysiske forfall har nådd et visst punkt.

Det jeg lurer på, er hvordan jeg gjør dette rent praktisk. Det er jo ikke slik at kommunen vi bor i er så rik at de har boliger stående ubrukt, så jeg antar at det er en søkeprosess. Og jeg lurer på om det er best å ta ut skilsmissse? Eller rettere sagt, vil jeg ha noen mulighet på tilpasset bolig om jeg er gift?

Hvis det er en fordel for meg å bli skilt, bør jeg da ta skrittet nå mens jeg enda er oppegående? Eller vente til behovene for hjelp melder seg?

[Bookworm]

Nå vet ikke jeg hva slags sykdom du har, men jeg hadde i hvert fall skulle vært veeeeeldig syk før jeg hadde vurdert å flytte fra mann og barn.

Når det gjelder tilpasset bolig, så har det ikke noe å si om du er gift eller ikke, du vil kunne få støtte til dette uansett. Har du snakket med mannen din om dette, vil han at du skal flytte fordi du blir pleietrengende?

[Lillemus]

Snakk for guds skyld med mannen din før du bestemmer deg for noe som helst! Dette er ikke noe du skal bestemme selv synes jeg, han har da også noe han skulle ha sagt.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Nå vet ikke jeg hva slags sykdom du har, men jeg hadde i hvert fall skulle vært veeeeeldig syk før jeg hadde vurdert å flytte fra mann og barn.

Når det gjelder tilpasset bolig, så har det ikke noe å si om du er gift eller ikke, du vil kunne få støtte til dette uansett. Har du snakket med mannen din om dette, vil han at du skal flytte fordi du blir pleietrengende?

Jeg har snakket litt med ham, men han greier ikke å se helt "klart", han bare begynner å gråte og blir trist.

Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet. Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Snakk for guds skyld med mannen din før du bestemmer deg for noe som helst! Dette er ikke noe du skal bestemme selv synes jeg, han har da også noe han skulle ha sagt.

Nei, dette er helt og holdent mitt valg. Han vil velge å pleie meg, men det vil ikke være noen god situasjon verken for han eller meg eller ikke minst ungene.

Jeg har snakket litt med han om dette, men han blir bare lei seg og trist. Han trenger tid til å fordøye hele situasjonen.

[frosken]

Jeg har snakket litt med ham, men han greier ikke å se helt "klart", han bare begynner å gråte og blir trist.

Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet. Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.

Det offentlige skaffer vanligvis ikke boliger, verken til funksjonshemmede eller andre. Det må du finansiere selv. Dersom du ser for deg at familien skal ha to boliger - en for din mann og barna og en for deg, så er dette noe dere vil måtte ordne selv.

Hvis du tenker at du trenger å bo i omsorgsbolig, så er det i de fleste kommuner stort press på å få disse boligene.

Skulle du bli så syk at du ikke kan bli boende der du bor nå, så vil situasjonen nok være forskjellig om du er skilt eller gift. Hvis du står uten bolig og ikke kan klare deg i ordinær bolig, så vil du sannsynligvis bli prioritert i forhold til omsorgsbolig etc. Alternativt sykehjem.

Jeg tror du feilvurderer i forhold til hva som er bra for dine barn. Det er synd at du har blitt syk, men du får ikke fjernet de negative virkningene av det ved å flytte fra barna dine.

[frosken]

Nei, dette er helt og holdent mitt valg. Han vil velge å pleie meg, men det vil ikke være noen god situasjon verken for han eller meg eller ikke minst ungene.

Jeg har snakket litt med han om dette, men han blir bare lei seg og trist. Han trenger tid til å fordøye hele situasjonen.

Hvis du kommer til å trenge pleie, så vil du kunne få hjelp av hjemmesykepleie eller evt. personlig assistent. Det vil ikke bli krevd at din mann er den som står for direkte pleieoppgaver selv om du blir boende hjemme.

Er du sikker på at du har en sykdom som vil utvikle seg så raskt og destruktivt som du beskriver? I såfall skjønner jeg godt at dere opplever dette som en krise. (Av og til utvikler imidlertid sykdommer seg ikke fullt så dramatisk som man frykter.)

[KaVa]

Jeg har snakket litt med ham, men han greier ikke å se helt "klart", han bare begynner å gråte og blir trist.

Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet. Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.

''Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet.''

Jeg tror du ikke ser dette klart. Tror du virkelig at familien din ikke vil bli rammet, uansett? Barn har en fantastisk måte å ta på seg skylda - dersom du velger å flytte fra dem, kan jeg nesten garantere at de vil tenke at "mamma reiste fra oss, fordi hun ikke ville bo sammen med oss" - IKKE "mamma reiste fra oss for å skjerme oss".

Men barn har en annen fantastisk evne: De tilpasser seg vanskelige situasjoner. Dersom/når du blir pleietrengene vil du uansett være mamman deres. De vil uansett elske deg, og de vil se DEG, ikke din sykdom.

Ikke ta på deg martyrrollen "jeg ofrer meg for at familien min skal ha det bra" - det er ikke sunt, verken for deg, eller for din familie.

Jeg håper du snakker med mannen din, og forsøker å se det fra hans og deres barns side også.

[Bookworm]

Jeg har snakket litt med ham, men han greier ikke å se helt "klart", han bare begynner å gråte og blir trist.

Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet. Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.

''Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.''

Det mener jeg bestemt at du har, men jeg ville ha sjekket med de rette instanser på forhånd uansett.

[Bookworm]

''Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet.''

Jeg tror du ikke ser dette klart. Tror du virkelig at familien din ikke vil bli rammet, uansett? Barn har en fantastisk måte å ta på seg skylda - dersom du velger å flytte fra dem, kan jeg nesten garantere at de vil tenke at "mamma reiste fra oss, fordi hun ikke ville bo sammen med oss" - IKKE "mamma reiste fra oss for å skjerme oss".

Men barn har en annen fantastisk evne: De tilpasser seg vanskelige situasjoner. Dersom/når du blir pleietrengene vil du uansett være mamman deres. De vil uansett elske deg, og de vil se DEG, ikke din sykdom.

Ikke ta på deg martyrrollen "jeg ofrer meg for at familien min skal ha det bra" - det er ikke sunt, verken for deg, eller for din familie.

Jeg håper du snakker med mannen din, og forsøker å se det fra hans og deres barns side også.

Flott skrevet, KaVa:-)

[frosken]

''Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.''

Det mener jeg bestemt at du har, men jeg ville ha sjekket med de rette instanser på forhånd uansett.

Det offentlige vil normalt ikke hjelpe til med at en familie disponerer to boliger, og det er vel det hun ønsker her.

Videre vil familiens økonomi ha betydning i forhold til større tilrettelegginger av bolig. Ofte må man også dekke mesteparten av dette selv, som f.eks. ombygging av bad. Dermed kan det være lettere å få støtte som enslig fordi man da kun har tilgang til en inntekt, evt. trygd.

Generelt sett er dette med ombygging/tilrettelegging av bolig noe som dekkes dårligere enn andre behov funksjonshemmede har.

[Lillemus]

Nei, dette er helt og holdent mitt valg. Han vil velge å pleie meg, men det vil ikke være noen god situasjon verken for han eller meg eller ikke minst ungene.

Jeg har snakket litt med han om dette, men han blir bare lei seg og trist. Han trenger tid til å fordøye hele situasjonen.

Hva ville du gjort om det var han som ble syk? Hadde du helst sett at han forsvant ut av huset så du og ungene kunne fortsette å leve som før? Eller hadde du gjerne pleid din elskede den tiden han hadde igjen?

Og tror du det er bedre for ungene at du forsvinner ut av livene deres og at de må besøk deg i korte øyeblikk nå og da - enn at du bor hjemme slik at de får være sammen med deg og dele alt de opplever på skolen og med venner med deg? Jeg er ikke så sikker på at det er best for ungene at du flytter ut...

Kan du ikke snakke med helsepersonell eller noen med erfaring fra slikt? Kanskje sykdommen din har en "interesseforening" som kan hjelpe?

[frosken]

''Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet.''

Jeg tror du ikke ser dette klart. Tror du virkelig at familien din ikke vil bli rammet, uansett? Barn har en fantastisk måte å ta på seg skylda - dersom du velger å flytte fra dem, kan jeg nesten garantere at de vil tenke at "mamma reiste fra oss, fordi hun ikke ville bo sammen med oss" - IKKE "mamma reiste fra oss for å skjerme oss".

Men barn har en annen fantastisk evne: De tilpasser seg vanskelige situasjoner. Dersom/når du blir pleietrengene vil du uansett være mamman deres. De vil uansett elske deg, og de vil se DEG, ikke din sykdom.

Ikke ta på deg martyrrollen "jeg ofrer meg for at familien min skal ha det bra" - det er ikke sunt, verken for deg, eller for din familie.

Jeg håper du snakker med mannen din, og forsøker å se det fra hans og deres barns side også.

Enig.

[Bookworm]

Det offentlige vil normalt ikke hjelpe til med at en familie disponerer to boliger, og det er vel det hun ønsker her.

Videre vil familiens økonomi ha betydning i forhold til større tilrettelegginger av bolig. Ofte må man også dekke mesteparten av dette selv, som f.eks. ombygging av bad. Dermed kan det være lettere å få støtte som enslig fordi man da kun har tilgang til en inntekt, evt. trygd.

Generelt sett er dette med ombygging/tilrettelegging av bolig noe som dekkes dårligere enn andre behov funksjonshemmede har.

Det kan hende du har rett i det, men jeg svarte ikke ut fra at familien skulle disponere TO boliger... men at hun ville kunne få hjelp til tilrettelegging i den boligen de bor i nå...

[Bookworm]

Nei, dette er helt og holdent mitt valg. Han vil velge å pleie meg, men det vil ikke være noen god situasjon verken for han eller meg eller ikke minst ungene.

Jeg har snakket litt med han om dette, men han blir bare lei seg og trist. Han trenger tid til å fordøye hele situasjonen.

''Nei, dette er helt og holdent mitt valg. ''

Jeg er ikke enig i at dette helt og holdent er DITT valg, dette er det familien som må bli enige om. Hvor skremmende vil det ikke bli for barna hvis du forsvinner ut av livene deres, i stedet for at de faktisk kan observere hvordan mor har det?

Jeg hører du sier at du ønsker å skåne familien din, men jeg tror ikke dette er måten å gjøre det på...

[Gjest Snart pleietrengende...]

Det offentlige skaffer vanligvis ikke boliger, verken til funksjonshemmede eller andre. Det må du finansiere selv. Dersom du ser for deg at familien skal ha to boliger - en for din mann og barna og en for deg, så er dette noe dere vil måtte ordne selv.

Hvis du tenker at du trenger å bo i omsorgsbolig, så er det i de fleste kommuner stort press på å få disse boligene.

Skulle du bli så syk at du ikke kan bli boende der du bor nå, så vil situasjonen nok være forskjellig om du er skilt eller gift. Hvis du står uten bolig og ikke kan klare deg i ordinær bolig, så vil du sannsynligvis bli prioritert i forhold til omsorgsbolig etc. Alternativt sykehjem.

Jeg tror du feilvurderer i forhold til hva som er bra for dine barn. Det er synd at du har blitt syk, men du får ikke fjernet de negative virkningene av det ved å flytte fra barna dine.

''Skulle du bli så syk at du ikke kan bli boende der du bor nå, så vil situasjonen nok være forskjellig om du er skilt eller gift. Hvis du står uten bolig og ikke kan klare deg i ordinær bolig, så vil du sannsynligvis bli prioritert i forhold til omsorgsbolig etc. Alternativt sykehjem.''

Det er det jeg tenker på.

''Jeg tror du feilvurderer i forhold til hva som er bra for dine barn. Det er synd at du har blitt syk, men du får ikke fjernet de negative virkningene av det ved å flytte fra barna dine.''

Jeg er klar over at barn har best av å leve sammen med begge foreldrene. Samtidig vet jeg at det ikke vil bli et godt liv for dem med meg som heltidspleietrengende. Jeg er ikke så flink til å bite i meg smerter, jeg klarer ikke å late som i særlig stor grad, og allerede nå blir de utsatt for mitt svært variable humør (som er preget av sykdommen, atlså).

De vil trenge pappan sin, og de skal ikke behøve å måtte skyve tilside sine behov for at han skal ordne ting for meg. Han vil få nok med hus og hjem og oppfølging på dem i forhold til skole, og det er nok for min kjære ikke-så-veldig-fikse-og-ordne-i-en-fei-mann. Jeg vil kreve for mye av han, med det resultat at han også vil bukke under. Og det siste ungene trenger er to foreldre som er syke...

[frosken]

Det kan hende du har rett i det, men jeg svarte ikke ut fra at familien skulle disponere TO boliger... men at hun ville kunne få hjelp til tilrettelegging i den boligen de bor i nå...

Jeg skjønte det, det var derfor jeg påpekte at hun jo hele tiden snakker om å bo i en annen bolig enn resten av familien, i slike tilfeller får det stor betydning om hun er gift eller skilt :-)

[Katt-ja]

Siden du utelukkende har fått svar om at det er feil måte å ta dette på, vil jeg i alle fall si at jeg forstår deg, og ville også ha ønsket dette, tror jeg,- om jeg hadde kommet i samme situasjon...

[Lillemus]

''Skulle du bli så syk at du ikke kan bli boende der du bor nå, så vil situasjonen nok være forskjellig om du er skilt eller gift. Hvis du står uten bolig og ikke kan klare deg i ordinær bolig, så vil du sannsynligvis bli prioritert i forhold til omsorgsbolig etc. Alternativt sykehjem.''

Det er det jeg tenker på.

''Jeg tror du feilvurderer i forhold til hva som er bra for dine barn. Det er synd at du har blitt syk, men du får ikke fjernet de negative virkningene av det ved å flytte fra barna dine.''

Jeg er klar over at barn har best av å leve sammen med begge foreldrene. Samtidig vet jeg at det ikke vil bli et godt liv for dem med meg som heltidspleietrengende. Jeg er ikke så flink til å bite i meg smerter, jeg klarer ikke å late som i særlig stor grad, og allerede nå blir de utsatt for mitt svært variable humør (som er preget av sykdommen, atlså).

De vil trenge pappan sin, og de skal ikke behøve å måtte skyve tilside sine behov for at han skal ordne ting for meg. Han vil få nok med hus og hjem og oppfølging på dem i forhold til skole, og det er nok for min kjære ikke-så-veldig-fikse-og-ordne-i-en-fei-mann. Jeg vil kreve for mye av han, med det resultat at han også vil bukke under. Og det siste ungene trenger er to foreldre som er syke...

''Han vil få nok med hus og hjem og oppfølging på dem i forhold til skole, og det er nok for min kjære ikke-så-veldig-fikse-og-ordne-i-en-fei-mann. Jeg vil kreve for mye av han, med det resultat at han også vil bukke under. Og det siste ungene trenger er to foreldre som er syke...''

Undervurderer du ikke mannen din ganske så kraftig her nå??? Så hjelpeløs i forhold til hus, hjem og unger kan han vel umulig være?

[Bookworm]

Jeg skjønte det, det var derfor jeg påpekte at hun jo hele tiden snakker om å bo i en annen bolig enn resten av familien, i slike tilfeller får det stor betydning om hun er gift eller skilt :-)

Ja, jeg ser den:-)

Jeg svarte egentlig ut fra min syn om at jeg mener det er feil å flytte fra familien...