Snart ufør - skilsmisse og rettigheter

[Bookworm]

Siden du utelukkende har fått svar om at det er feil måte å ta dette på, vil jeg i alle fall si at jeg forstår deg, og ville også ha ønsket dette, tror jeg,- om jeg hadde kommet i samme situasjon...

Ønske er én ting... Hva som er riktig er noe annet, og ikke minst er dette en beslutning familien må ta felles, ikke noe hun bare bestemmer seg for på egenhånd.

[frosken]

''Skulle du bli så syk at du ikke kan bli boende der du bor nå, så vil situasjonen nok være forskjellig om du er skilt eller gift. Hvis du står uten bolig og ikke kan klare deg i ordinær bolig, så vil du sannsynligvis bli prioritert i forhold til omsorgsbolig etc. Alternativt sykehjem.''

Det er det jeg tenker på.

''Jeg tror du feilvurderer i forhold til hva som er bra for dine barn. Det er synd at du har blitt syk, men du får ikke fjernet de negative virkningene av det ved å flytte fra barna dine.''

Jeg er klar over at barn har best av å leve sammen med begge foreldrene. Samtidig vet jeg at det ikke vil bli et godt liv for dem med meg som heltidspleietrengende. Jeg er ikke så flink til å bite i meg smerter, jeg klarer ikke å late som i særlig stor grad, og allerede nå blir de utsatt for mitt svært variable humør (som er preget av sykdommen, atlså).

De vil trenge pappan sin, og de skal ikke behøve å måtte skyve tilside sine behov for at han skal ordne ting for meg. Han vil få nok med hus og hjem og oppfølging på dem i forhold til skole, og det er nok for min kjære ikke-så-veldig-fikse-og-ordne-i-en-fei-mann. Jeg vil kreve for mye av han, med det resultat at han også vil bukke under. Og det siste ungene trenger er to foreldre som er syke...

Jeg tror det finnes andre og bedre ordninger enn at du flytter fra familien. Det finnes muligheter for at dere kan få god hjelp i hjemmet - og det finnes muligheter for at du av og til er på avlastningsopphold enten på opptreningsinstitusjoner eller ditt lokale sykehjem.

De hjemmebaserte omsorgstjenestene i kommunen vil høyst sannsynlig se det som sin oppgave å forsøke å finne ordninger som gjør at familien totalt sett ikke belastes mer enn nødvendig. Din mann vil bli forsøkt fritatt for evt. pleie.

Jeg tror du feilbedømmer virkningen det vil ha på barna å vite om at du finnes et sted i nærheten,ikke er frisk men samtidig ikke vil bo sammen med dem.

Hvis dere bor i en liten og dårlig egnet bolig i dag, så ville jeg startet en prosess for å finne et annet sted å bo. Det er viktig blant annet med et stort og godt bad, kanskje et ekstra soverom etc. Noen boliger er mer egnet for en famlie hvor noen er alvorlig syk enn andre.

[Katt-ja]

Ønske er én ting... Hva som er riktig er noe annet, og ikke minst er dette en beslutning familien må ta felles, ikke noe hun bare bestemmer seg for på egenhånd.

Jojo,- det kan hende dere har rett - syntes bare hun fortjente en liten støtte-kommentar ;-)

Men sånn generelt har man da frihet til å velge selv hva man vil. Er det ikke en like god grunn for skilsmisse som så mye annet som vi jo godtar?

[Bookworm]

Jojo,- det kan hende dere har rett - syntes bare hun fortjente en liten støtte-kommentar ;-)

Men sånn generelt har man da frihet til å velge selv hva man vil. Er det ikke en like god grunn for skilsmisse som så mye annet som vi jo godtar?

Ser ikke noe feil med å gi støttekommentarer, jeg har selv litt vanskelig for å svare det jeg egentlig mener, siden hun er i en så sårbar situasjon. Men da kan det hende at det er greit å få svar fra noen som står utenfor, og ikke er følelsesmessig engasjert i saken.

Å godta skilsmisse på bakgrunn av dette, er minst like god grunn som mange andre grunner, jeg er enig med deg i det - men jeg mener fortsatt at det er en beslutning for familien, ikke for den syke alene...

[Gjest Kayia]

Jeg har snakket litt med ham, men han greier ikke å se helt "klart", han bare begynner å gråte og blir trist.

Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet. Spørsmålet er om jeg har de samme mulighetene for hjelp fra det offentlige mht bolig om jeg er gift eller skilt.

KaVa har skrevet et veldig klokt innlegg som du må lese hver gang du tenker at du legger en byrde på dem rundt deg!

I tillegg har jeg lyst til å fortelle deg at jeg selv som voksen har erfart å møte særskilt kloke, varme og trygge voksne som ved nærmere bekjentskap har vist seg å ha vokst opp med en funksjonshemmet søster, en pleietrengende bestefar eller en syk mor som har krevd noe ekstra av dem som familie. Dette kan selvfølgelig til tider ha vært tungt og vanskelig, men jeg syns det virker som disse menneskene har vokst rent menneskelig på å erfare at livet ikke alltid går på skinner. Jeg tror både en selv og omgivelsene kan gjøre seg mange gode erfaringer om hva viktige ting som kjærlighet, omsorg og sårbarhet er i en slik situasjon, rett og slett.

*Varm klem til deg*

[Lillemus]

Jojo,- det kan hende dere har rett - syntes bare hun fortjente en liten støtte-kommentar ;-)

Men sånn generelt har man da frihet til å velge selv hva man vil. Er det ikke en like god grunn for skilsmisse som så mye annet som vi jo godtar?

''Er det ikke en like god grunn for skilsmisse som så mye annet som vi jo godtar?''

Nei. At min eks forlot meg til fordel for en annen kvinne kan jeg leve godt med. Om han hadde forlatt meg fordi han trodde jeg ikke kunne klare hverdagen med to barn i tillegg til å ha ham syk hjemme og få pleie ham og vise ham min kjærlighet på den måten hadde vært mye tyngre å svelge. For meg i alle fall.

[Gjest Snart pleietrengende...]

''Han vil få nok med hus og hjem og oppfølging på dem i forhold til skole, og det er nok for min kjære ikke-så-veldig-fikse-og-ordne-i-en-fei-mann. Jeg vil kreve for mye av han, med det resultat at han også vil bukke under. Og det siste ungene trenger er to foreldre som er syke...''

Undervurderer du ikke mannen din ganske så kraftig her nå??? Så hjelpeløs i forhold til hus, hjem og unger kan han vel umulig være?

Nei, jeg undervurderer ham ikke. Han er veldig flink med huslige ting, han klarer absolutt å styre en husholdning, men han er ikke en sånn type som er veldig, hva skal jeg si, "rasshin". Altså, om han skal være leksehjelper, så sitter han med ungene fullt og helt, han fikser ikke middag/rydder oppvaskmaskina/setter på en klesvask/bretter klær osv. samtidig.

Det er bare slik han er, han er ingen "hvit tornado", og selv om alle intensjoner er gode vil han ikke greie å sortere og prioritere og få ting unna. Det vil hope seg opp for han, og han vil bli utslitt.

Jeg kjenner min absolutte kjærlighet i livet veldig godt, og jeg elsker han for alt han er. Og jeg klager ikke på denne siden ved ham heller, jeg tar bare realitetene inn over meg.

[frosken]

Du og din familie må finne ut av hva som er best for dere. Dersom du og mannen din i utgangspunktet har et godt ekteskap, så ville jeg ha jobbet frem gode løsninger sammen med ham.

Det ligger litt i vår kultur å tenke at man ikke skal belaste andre med at de må hjelpe til med pleie eller omsorg. Jeg mener at det av og til kan være en gave å få lov til å hjelpe den man elsker, og at dette snakkes det lite om. Har selv hatt en ektefelle som døde av nevrologisk sykdom og opplevde det som en enorm generøsitet fra hans side at jeg fikk være nær ham og leve sammen med ham helt til han døde. Vi ønsket faktisk minst mulig hjelp utenifra, syntes det var bedre å gjøre ting selv. Vi hadde imidlertid ikke barn. Derimot hadde vi svært mye besøk av nevøer og nieser, og det er ikke sykdommen hans de husker i ettertid, men derimot den kjærligheten og oppmerksomheten han viste dem som onkel.

Alvorlig syke mennesker slutter ikke nødvendigvis å kunne ha mye å gi til sine omgivelser. Jeg tror det er mulig å få til løsninger som både innebærer mulighet for deg til å trekke deg tilbake og ikke være opptatt av noen rundt deg og samtidig være en del av familien.

[Gjest Snart pleietrengende...]

''Nei, dette er helt og holdent mitt valg. ''

Jeg er ikke enig i at dette helt og holdent er DITT valg, dette er det familien som må bli enige om. Hvor skremmende vil det ikke bli for barna hvis du forsvinner ut av livene deres, i stedet for at de faktisk kan observere hvordan mor har det?

Jeg hører du sier at du ønsker å skåne familien din, men jeg tror ikke dette er måten å gjøre det på...

Jeg vil ikke forsvinne ut av livene til ungene. Jeg mener at jeg ved å ikke være en daglig pasient vil ha mer å gi dem som mamma. De blir større, sykehjemmet her i byen ligger like ved skolen deres, de vil i løpet av få år være i stand til å stikke innom på egenhånd.

Mannen min er så snill, så snill, så snill, og han vil slite seg ut på meg.

Ungene mine, og særlig den eldste, har masse omsorg og medfølelse. De synes allerede nå det er vondt at mamma har det vondt. Jeg er slett ikke sikker på at de vil oppleve mamma forkrøplet og i store smerter som noe positivt...

[Gjest Snart pleietrengende...]

Siden du utelukkende har fått svar om at det er feil måte å ta dette på, vil jeg i alle fall si at jeg forstår deg, og ville også ha ønsket dette, tror jeg,- om jeg hadde kommet i samme situasjon...

Takk. Tusen takk.

[Katt-ja]

''Er det ikke en like god grunn for skilsmisse som så mye annet som vi jo godtar?''

Nei. At min eks forlot meg til fordel for en annen kvinne kan jeg leve godt med. Om han hadde forlatt meg fordi han trodde jeg ikke kunne klare hverdagen med to barn i tillegg til å ha ham syk hjemme og få pleie ham og vise ham min kjærlighet på den måten hadde vært mye tyngre å svelge. For meg i alle fall.

Jeg tenkte ikke på den andre ektefellen, ang hva som kunne godtas av skilsmisse-grunner,- kun på barna... Og at man skiller seg for å ville ta hensyn til familien burde da være en bedre grunn enn så mye annet.

[Bookworm]

Jeg vil ikke forsvinne ut av livene til ungene. Jeg mener at jeg ved å ikke være en daglig pasient vil ha mer å gi dem som mamma. De blir større, sykehjemmet her i byen ligger like ved skolen deres, de vil i løpet av få år være i stand til å stikke innom på egenhånd.

Mannen min er så snill, så snill, så snill, og han vil slite seg ut på meg.

Ungene mine, og særlig den eldste, har masse omsorg og medfølelse. De synes allerede nå det er vondt at mamma har det vondt. Jeg er slett ikke sikker på at de vil oppleve mamma forkrøplet og i store smerter som noe positivt...

Kan jeg få spørre hva slags sykdom det er snakk om?

Forventer ikke noe svar altså, bare hvis du vil...

[Gjest the secret]

Så trist å høre at kroppen din ikke har det bra. Jeg har to spørsmål til deg:

Hva om det var din mann som ble syk, ønsket du da at han skulle flytte/rømme ifra deg og barna?

Tenk deg at du var barn selv og mora di ble så syk: Hadde det vært bedre å ha henne hjemme uansett, eller så du helst at hun flyttet og ville "skåne" deg for å bo sammen med henne?

Vil bare du skal tenke igjennom dette, tenk deg om litt før du gjør noe :-)

[Gjest Snart pleietrengende...]

''Jeg ønsker ikke at han og ungene skal styres av min funksjonshemming, jeg vil at de skal ha et så normalt liv som mulig. Jeg vil ikke at ungene skal være mine hjelpere, jeg vil være mamman deres, ikke pasienten. Derfor vil jeg ut av huset før de blir rammet.''

Jeg tror du ikke ser dette klart. Tror du virkelig at familien din ikke vil bli rammet, uansett? Barn har en fantastisk måte å ta på seg skylda - dersom du velger å flytte fra dem, kan jeg nesten garantere at de vil tenke at "mamma reiste fra oss, fordi hun ikke ville bo sammen med oss" - IKKE "mamma reiste fra oss for å skjerme oss".

Men barn har en annen fantastisk evne: De tilpasser seg vanskelige situasjoner. Dersom/når du blir pleietrengene vil du uansett være mamman deres. De vil uansett elske deg, og de vil se DEG, ikke din sykdom.

Ikke ta på deg martyrrollen "jeg ofrer meg for at familien min skal ha det bra" - det er ikke sunt, verken for deg, eller for din familie.

Jeg håper du snakker med mannen din, og forsøker å se det fra hans og deres barns side også.

''Jeg tror du ikke ser dette klart. Tror du virkelig at familien din ikke vil bli rammet, uansett? Barn har en fantastisk måte å ta på seg skylda - dersom du velger å flytte fra dem, kan jeg nesten garantere at de vil tenke at "mamma reiste fra oss, fordi hun ikke ville bo sammen med oss" - IKKE "mamma reiste fra oss for å skjerme oss".''

Nei, jeg tror ikke at familien min ikke blir rammet. De _er_ allerede rammet, om enn ikke katastrofalt enda. Jeg er klar over dette med skyldfølelse, og det er av de ting jeg ser at vi skal jobbe hardt med.

''Men barn har en annen fantastisk evne: De tilpasser seg vanskelige situasjoner. Dersom/når du blir pleietrengene vil du uansett være mamman deres. De vil uansett elske deg, og de vil se DEG, ikke din sykdom.''

Ja, jeg vil alltid være mamman deres, og det er det jeg tenker på. Jeg vet at de tilpasser seg, men jeg _ønsker_ ikke at de skal være tilpassede, små pleiere. Jeg vil virkelig ikke det. De er veldig medfølende, de er veldig opptatt av om jeg har det vondt eller ikke, og de "lider" med meg allerede nå.

''Ikke ta på deg martyrrollen "jeg ofrer meg for at familien min skal ha det bra" - det er ikke sunt, verken for deg, eller for din familie.''

Jeg forstår at du kan oppfatte det slik, men tro meg: Jeg er ingen martyr. Jeg er slett ikke en slik type som lider stille og alene. Jeg krever mye av mine omgivelser, på godt og vondt. Jeg tar plass. Og jeg innser at jeg ikke greier å bli en annen person. Slik er jeg, slik har jeg alltid vært.

''Jeg håper du snakker med mannen din, og forsøker å se det fra hans og deres barns side også.''

Selvfølgelig. Og jeg vet jo at min kjære så veldig gjerne vil, men han er ikke så flink til å se sin begresning. Jeg vet det, jeg elsker denne mannen og har gjort det i årevis.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Hva ville du gjort om det var han som ble syk? Hadde du helst sett at han forsvant ut av huset så du og ungene kunne fortsette å leve som før? Eller hadde du gjerne pleid din elskede den tiden han hadde igjen?

Og tror du det er bedre for ungene at du forsvinner ut av livene deres og at de må besøk deg i korte øyeblikk nå og da - enn at du bor hjemme slik at de får være sammen med deg og dele alt de opplever på skolen og med venner med deg? Jeg er ikke så sikker på at det er best for ungene at du flytter ut...

Kan du ikke snakke med helsepersonell eller noen med erfaring fra slikt? Kanskje sykdommen din har en "interesseforening" som kan hjelpe?

''Hva ville du gjort om det var han som ble syk? Hadde du helst sett at han forsvant ut av huset så du og ungene kunne fortsette å leve som før? Eller hadde du gjerne pleid din elskede den tiden han hadde igjen?''

Bare for å klargjøre: Jeg vil ikke dø av sykdommen min, så vi snakker ikke om en tidsbegrenset periode (hvis ikke noe annet skulle ramme meg, selvfølgelig).

Hadde situasjonen vært omvendt, ville ikke dette vært et tema. Fordi min mann og jeg er svært ulike som personer. Han ville ikke ha vært en krevende pasient, og jeg er (eller har vært, i alle fall) en type som "fikser-og-ordner". Jeg hadde ikke blitt revet slik han vil bli.

''Og tror du det er bedre for ungene at du forsvinner ut av livene deres og at de må besøk deg i korte øyeblikk nå og da - enn at du bor hjemme slik at de får være sammen med deg og dele alt de opplever på skolen og med venner med deg? Jeg er ikke så sikker på at det er best for ungene at du flytter ut...''

Vi bor på et ikke altfor stort sted, så de vil i løpet av få år bli i stand til å stikke innom f.eks. sykehjemmet på egenhånd, det ligger like ved skolen. Og jeg tror faktisk at jeg vil være et bedre menneske for dem i kortere perioder, så de slipper å oppleve de mange negative tingene. Smertene og min klaging. Jeg er ikke en som lider stille og alene.

''Kan du ikke snakke med helsepersonell eller noen med erfaring fra slikt? Kanskje sykdommen din har en "interesseforening" som kan hjelpe?''

Jo, jeg skal det etter hvert også. Nå var det først og fremst et poeng for meg å få vite dette med rettighetene mine som gift kontra skilt.

[Gjest togli]

Desverre kan jeg ikke svare omkring det rent praktiske.

Jeg vil allikevel på det sterkeste oppfordre deg til å tenke at dette er noe som rammer dere som familie og ikke bare deg.

Barna dine vil måtte sørge over at mamma ikke er frisk. Vil du da gi dem enda en sorg: At mamma ikke ønsker å bo hjemme sammen med dem mer? Det samme gjelder for mannen din.

Nå må du forholde deg sterk og gjøre alt du kan for å beskytte familien din. Dere må stå sammen om dette!

[Gjest Snart pleietrengende...]

Så trist å høre at kroppen din ikke har det bra. Jeg har to spørsmål til deg:

Hva om det var din mann som ble syk, ønsket du da at han skulle flytte/rømme ifra deg og barna?

Tenk deg at du var barn selv og mora di ble så syk: Hadde det vært bedre å ha henne hjemme uansett, eller så du helst at hun flyttet og ville "skåne" deg for å bo sammen med henne?

Vil bare du skal tenke igjennom dette, tenk deg om litt før du gjør noe :-)

Som jeg har svart en annen, dette handler om at jeg og min kjære er veldig ulike som personer. Jeg ville i frisk tilstand ha taklet en slik tilværelse mye bedre, og i tillegg ville min mann ha vært en "flinkere" pasient enn jeg er.

Min mor, derimot, er svært lik meg. Jeg tror min barndom hadde blitt aldeles forferdelig om hun hadde blitt syk på denne måten, og fortsatt bodd hjemme.

Vi er ulike, vi mennesker, og det som er helt akseptabelt for noen vil knekke andre.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Du og din familie må finne ut av hva som er best for dere. Dersom du og mannen din i utgangspunktet har et godt ekteskap, så ville jeg ha jobbet frem gode løsninger sammen med ham.

Det ligger litt i vår kultur å tenke at man ikke skal belaste andre med at de må hjelpe til med pleie eller omsorg. Jeg mener at det av og til kan være en gave å få lov til å hjelpe den man elsker, og at dette snakkes det lite om. Har selv hatt en ektefelle som døde av nevrologisk sykdom og opplevde det som en enorm generøsitet fra hans side at jeg fikk være nær ham og leve sammen med ham helt til han døde. Vi ønsket faktisk minst mulig hjelp utenifra, syntes det var bedre å gjøre ting selv. Vi hadde imidlertid ikke barn. Derimot hadde vi svært mye besøk av nevøer og nieser, og det er ikke sykdommen hans de husker i ettertid, men derimot den kjærligheten og oppmerksomheten han viste dem som onkel.

Alvorlig syke mennesker slutter ikke nødvendigvis å kunne ha mye å gi til sine omgivelser. Jeg tror det er mulig å få til løsninger som både innebærer mulighet for deg til å trekke deg tilbake og ikke være opptatt av noen rundt deg og samtidig være en del av familien.

Hadde vi ikke hatt barn, tror jeg dette ville stilt seg litt annerledes. Og hadde det vært han som ble syk, vet jeg det hadde blitt annerledes.

Vi mennesker er ulike, og min mann og jeg er svært forskjellige. Vi snakker virkelig om motsetninger som tiltrekker hverandre. Jeg er en "hopp-og-sprett-og-tjo-og-hei"-type som fikser og ordner og har mange jern i ilden. Min kjære er ordentlig og tenksom og fullfører en oppgave før han går videre.

Som pasient ville min mann vært lite krevende. Jeg som pasient er svært krevende. Dette er ikke en martyruttalelse, dette er fakta. Jeg kjenner meg selv godt, og jeg krever mine omgivelser. På godt og vondt.

Jeg synes det høres ut som dere fikk en veldig fin avslutning, din mann og du. Og jeg vet jeg hadde gjort det samme som deg.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Kan jeg få spørre hva slags sykdom det er snakk om?

Forventer ikke noe svar altså, bare hvis du vil...

Nei, jeg ønsker ikke å fortelle det.

[Gjest the secret]

Som jeg har svart en annen, dette handler om at jeg og min kjære er veldig ulike som personer. Jeg ville i frisk tilstand ha taklet en slik tilværelse mye bedre, og i tillegg ville min mann ha vært en "flinkere" pasient enn jeg er.

Min mor, derimot, er svært lik meg. Jeg tror min barndom hadde blitt aldeles forferdelig om hun hadde blitt syk på denne måten, og fortsatt bodd hjemme.

Vi er ulike, vi mennesker, og det som er helt akseptabelt for noen vil knekke andre.

Okey, da vil jeg si at jeg skjønner tankegangen din. Men hvis du flytter må dere jobbe veldig mye med skyldfølelsen til barna.

Jeg har selv vokst opp med en handicappet mamma, hadde hun flyttet måttet noen ha tatt "ansvaret" fra mine skuldre, om du skjønner. Jeg måtte ha vært trygg på at mamma hadde det bra, selv om hun ikke bodde hjemme, om du skjønner.

Dette gjelder vel forøvring alle skilsmissebarn kanskje? Vil også si at du er veldig empatisk/snill som "ofrer" deg selv for at barna dine skal få det bedre.

Men, prøv ihvertfall alle løsninger, diskuter dette med din mann og fagfolk, før du bestemmer deg. Ønsker deg lykke til!!