Snart ufør - skilsmisse og rettigheter

[Gjest Snart pleietrengende...]

Jeg tror det finnes andre og bedre ordninger enn at du flytter fra familien. Det finnes muligheter for at dere kan få god hjelp i hjemmet - og det finnes muligheter for at du av og til er på avlastningsopphold enten på opptreningsinstitusjoner eller ditt lokale sykehjem.

De hjemmebaserte omsorgstjenestene i kommunen vil høyst sannsynlig se det som sin oppgave å forsøke å finne ordninger som gjør at familien totalt sett ikke belastes mer enn nødvendig. Din mann vil bli forsøkt fritatt for evt. pleie.

Jeg tror du feilbedømmer virkningen det vil ha på barna å vite om at du finnes et sted i nærheten,ikke er frisk men samtidig ikke vil bo sammen med dem.

Hvis dere bor i en liten og dårlig egnet bolig i dag, så ville jeg startet en prosess for å finne et annet sted å bo. Det er viktig blant annet med et stort og godt bad, kanskje et ekstra soverom etc. Noen boliger er mer egnet for en famlie hvor noen er alvorlig syk enn andre.

''Jeg tror det finnes andre og bedre ordninger enn at du flytter fra familien. Det finnes muligheter for at dere kan få god hjelp i hjemmet - og det finnes muligheter for at du av og til er på avlastningsopphold enten på opptreningsinstitusjoner eller ditt lokale sykehjem.''

Jeg kan ikke forstå at det skal være bedre å bli sendt på avlastning? Da er man jo virkelig en belastning i utgangspunktet, og da kjenner jeg at det presser på inni meg.

''De hjemmebaserte omsorgstjenestene i kommunen vil høyst sannsynlig se det som sin oppgave å forsøke å finne ordninger som gjør at familien totalt sett ikke belastes mer enn nødvendig. Din mann vil bli forsøkt fritatt for evt. pleie.''

Poenget mitt er vel at jeg som pasient ikke vil være noen snill og grei og stilltiende type. Om jeg får besøk av noen innimellom vil ikke det være nok for meg som person. Jeg krever, og jeg er ikke flink til å lide. Min mann og mine barn vil ikke slippe unna, de vil bli belastet.

''Jeg tror du feilbedømmer virkningen det vil ha på barna å vite om at du finnes et sted i nærheten,ikke er frisk men samtidig ikke vil bo sammen med dem.''

Det er klart jeg kan ta feil, men jeg kjenner meg selv godt og vet at jeg ikke vil være snill og grei og lide stille. Jeg tror at jeg vil være et bedre menneske om jeg får besøk, jeg vil sannsynligvis klare å ta meg sammen da, men ikke hele tiden.

''Hvis dere bor i en liten og dårlig egnet bolig i dag, så ville jeg startet en prosess for å finne et annet sted å bo. Det er viktig blant annet med et stort og godt bad, kanskje et ekstra soverom etc. Noen boliger er mer egnet for en famlie hvor noen er alvorlig syk enn andre.''

Boligen er helt grei, noe vanskelig adkomst inn i huset, men ikke noe som ikke er greit å fikse. Boligen er bygget med livsløpsstandard, så det er ikke der problemet ligger.

[Bookworm]

Nei, jeg ønsker ikke å fortelle det.

Det respekterer jeg:-)

[Gjest Snart pleietrengende...]

Okey, da vil jeg si at jeg skjønner tankegangen din. Men hvis du flytter må dere jobbe veldig mye med skyldfølelsen til barna.

Jeg har selv vokst opp med en handicappet mamma, hadde hun flyttet måttet noen ha tatt "ansvaret" fra mine skuldre, om du skjønner. Jeg måtte ha vært trygg på at mamma hadde det bra, selv om hun ikke bodde hjemme, om du skjønner.

Dette gjelder vel forøvring alle skilsmissebarn kanskje? Vil også si at du er veldig empatisk/snill som "ofrer" deg selv for at barna dine skal få det bedre.

Men, prøv ihvertfall alle løsninger, diskuter dette med din mann og fagfolk, før du bestemmer deg. Ønsker deg lykke til!!

Vær så snill, ikke tro at jeg ofrer meg. Jeg er absolutt ikke en ofrertype, jeg krever min plass og jeg er krevende for mine omgivelser. Jeg er _ingen_ martyr, men jeg vil veldig gjerne gjøre det som er riktig for de som jeg er aller, aller mest glad i her i verden.

Og det med ungenes skyldfølelse: Jeg er kjempebevisst på dette, og det er av de ting jeg også tenker vi må søke hjelp til å få på plass. De skal absolutt _ikke_ behøve å leve med skyldfølelse, absolutt ikke.

Takk for at du forstår.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Det respekterer jeg:-)

Takk.

[frosken]

''Hva ville du gjort om det var han som ble syk? Hadde du helst sett at han forsvant ut av huset så du og ungene kunne fortsette å leve som før? Eller hadde du gjerne pleid din elskede den tiden han hadde igjen?''

Bare for å klargjøre: Jeg vil ikke dø av sykdommen min, så vi snakker ikke om en tidsbegrenset periode (hvis ikke noe annet skulle ramme meg, selvfølgelig).

Hadde situasjonen vært omvendt, ville ikke dette vært et tema. Fordi min mann og jeg er svært ulike som personer. Han ville ikke ha vært en krevende pasient, og jeg er (eller har vært, i alle fall) en type som "fikser-og-ordner". Jeg hadde ikke blitt revet slik han vil bli.

''Og tror du det er bedre for ungene at du forsvinner ut av livene deres og at de må besøk deg i korte øyeblikk nå og da - enn at du bor hjemme slik at de får være sammen med deg og dele alt de opplever på skolen og med venner med deg? Jeg er ikke så sikker på at det er best for ungene at du flytter ut...''

Vi bor på et ikke altfor stort sted, så de vil i løpet av få år bli i stand til å stikke innom f.eks. sykehjemmet på egenhånd, det ligger like ved skolen. Og jeg tror faktisk at jeg vil være et bedre menneske for dem i kortere perioder, så de slipper å oppleve de mange negative tingene. Smertene og min klaging. Jeg er ikke en som lider stille og alene.

''Kan du ikke snakke med helsepersonell eller noen med erfaring fra slikt? Kanskje sykdommen din har en "interesseforening" som kan hjelpe?''

Jo, jeg skal det etter hvert også. Nå var det først og fremst et poeng for meg å få vite dette med rettighetene mine som gift kontra skilt.

Forslag:

1. Sørg for å få snakket med en psykolog slik at du kan få sortert tanker og følelser ordentlig. Det er litt uklart for meg om dine oppfatninger er preget av depressiv/krisepreget tenkning eller om du er realistisk.

2. Hvis dine oppfatninger om hva som vil være best for dere alle, så ville jeg tatt ut separasjon ganske raskt.

3. Du må være forberedt på at etablering i annen bolig er noe du i hovedsak må finansiere selv. Men du kan sikkert få leid en leilighet som oppfyller nåværende behov. Dersom sykdommen skulle progrediere raskt slik at du trenger større plass etc, så kan du jo flytte. Som enslig vil allikevel kunne få mer hjelp fra det offentlige enn om dere som familie bare ønsker å etablere to separate boliger, noe jeg tror dere på alle måter vil bli forventet å finansiere fullt ut selv. Sjekk ut ordninger som bostøtte, hjelpestønad etc.

4. Søk om et opphold på Catosenteret, Sunnaas eller tilsvarende. Der vil du både kunne få ryddet litt i hodet ditt, få rådgivning fra sosionom samt få fokusert på fysisk helse.

Lykke til :-)

[Gjest Snart pleietrengende...]

KaVa har skrevet et veldig klokt innlegg som du må lese hver gang du tenker at du legger en byrde på dem rundt deg!

I tillegg har jeg lyst til å fortelle deg at jeg selv som voksen har erfart å møte særskilt kloke, varme og trygge voksne som ved nærmere bekjentskap har vist seg å ha vokst opp med en funksjonshemmet søster, en pleietrengende bestefar eller en syk mor som har krevd noe ekstra av dem som familie. Dette kan selvfølgelig til tider ha vært tungt og vanskelig, men jeg syns det virker som disse menneskene har vokst rent menneskelig på å erfare at livet ikke alltid går på skinner. Jeg tror både en selv og omgivelsene kan gjøre seg mange gode erfaringer om hva viktige ting som kjærlighet, omsorg og sårbarhet er i en slik situasjon, rett og slett.

*Varm klem til deg*

Takk for klemmen, den varmet. Virkelig.

Jeg tror du har veldig rett i det du sier om mennesker du har møtt hvis deler av livet har vært å leve med funksjonshemmede omsorgspersoner. Og det tror jeg har å gjøre med hvordan disse syke har vært som personer.

Som jeg skrev til en annen lenger opp: Hadde min mann blitt syk, ville ikke dette vært et tema. Fordi vi er svært ulike som mennesketyper. Jeg er kjapp og rask og har flere jern i ilden, mens han er en sindig, rolig og gjøre-ferdig-en-oppgave-om-gangen-type. Dette vil gjenspeile seg i hvordan vi er som omsorgspersoner og som pasienter.

Min mann ville vært en eksempelpasient. Tålmodig og snill og like blid. Jeg er ikke slik. Jeg er krevende, jeg lider ikke stille. Jeg vet at jeg burde, men jeg grier ikke. Jeg styres mer av følelser enn fornuft.

Og det er hele bunnlinja for mitt ønske om å ikke bo sammen med de jeg elsker over alt på jord når jeg blir pleietrengende.

[frosken]

''Jeg tror det finnes andre og bedre ordninger enn at du flytter fra familien. Det finnes muligheter for at dere kan få god hjelp i hjemmet - og det finnes muligheter for at du av og til er på avlastningsopphold enten på opptreningsinstitusjoner eller ditt lokale sykehjem.''

Jeg kan ikke forstå at det skal være bedre å bli sendt på avlastning? Da er man jo virkelig en belastning i utgangspunktet, og da kjenner jeg at det presser på inni meg.

''De hjemmebaserte omsorgstjenestene i kommunen vil høyst sannsynlig se det som sin oppgave å forsøke å finne ordninger som gjør at familien totalt sett ikke belastes mer enn nødvendig. Din mann vil bli forsøkt fritatt for evt. pleie.''

Poenget mitt er vel at jeg som pasient ikke vil være noen snill og grei og stilltiende type. Om jeg får besøk av noen innimellom vil ikke det være nok for meg som person. Jeg krever, og jeg er ikke flink til å lide. Min mann og mine barn vil ikke slippe unna, de vil bli belastet.

''Jeg tror du feilbedømmer virkningen det vil ha på barna å vite om at du finnes et sted i nærheten,ikke er frisk men samtidig ikke vil bo sammen med dem.''

Det er klart jeg kan ta feil, men jeg kjenner meg selv godt og vet at jeg ikke vil være snill og grei og lide stille. Jeg tror at jeg vil være et bedre menneske om jeg får besøk, jeg vil sannsynligvis klare å ta meg sammen da, men ikke hele tiden.

''Hvis dere bor i en liten og dårlig egnet bolig i dag, så ville jeg startet en prosess for å finne et annet sted å bo. Det er viktig blant annet med et stort og godt bad, kanskje et ekstra soverom etc. Noen boliger er mer egnet for en famlie hvor noen er alvorlig syk enn andre.''

Boligen er helt grei, noe vanskelig adkomst inn i huset, men ikke noe som ikke er greit å fikse. Boligen er bygget med livsløpsstandard, så det er ikke der problemet ligger.

''Jeg kan ikke forstå at det skal være bedre å bli sendt på avlastning? Da er man jo virkelig en belastning i utgangspunktet, og da kjenner jeg at det presser på inni meg.

''

Avlastning innebærer i praksis like ofte at pasienten trenger en pause fra familien som omvendt :-) Jeg synes du formidler et behov for å kunne slippe å ta så mye hensyn til at omgivelsene sliter som følge av dine vansker, og da kan det være greit å innimellom være i et miljø som ikke er like sårbare for dine svingninger.

Det er uklart for meg om det er du som trenger en pause fra familielivet - eller om det er familien som trenger en pause fra deg. Jeg får inntrykk av at du er sliten av å ta deg sammen, bekymret for at du skal bli en vanskelig pasient i årene som kommer, og at du vil skjerme familien fra dette. Kan godt hende at den beste løsningen innebærer at du flytter ut, men jeg synes det er et stort poeng at du har full oversikt over hvilke andre alternativer som finnes og som du kanskje ikke har kjennskap til pr i dag.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Forslag:

1. Sørg for å få snakket med en psykolog slik at du kan få sortert tanker og følelser ordentlig. Det er litt uklart for meg om dine oppfatninger er preget av depressiv/krisepreget tenkning eller om du er realistisk.

2. Hvis dine oppfatninger om hva som vil være best for dere alle, så ville jeg tatt ut separasjon ganske raskt.

3. Du må være forberedt på at etablering i annen bolig er noe du i hovedsak må finansiere selv. Men du kan sikkert få leid en leilighet som oppfyller nåværende behov. Dersom sykdommen skulle progrediere raskt slik at du trenger større plass etc, så kan du jo flytte. Som enslig vil allikevel kunne få mer hjelp fra det offentlige enn om dere som familie bare ønsker å etablere to separate boliger, noe jeg tror dere på alle måter vil bli forventet å finansiere fullt ut selv. Sjekk ut ordninger som bostøtte, hjelpestønad etc.

4. Søk om et opphold på Catosenteret, Sunnaas eller tilsvarende. Der vil du både kunne få ryddet litt i hodet ditt, få rådgivning fra sosionom samt få fokusert på fysisk helse.

Lykke til :-)

Tusen takk for konkrete råd!

Ang. psykolog og min oppfatning av situasjonen: Jeg har en stund visst hvilken vei dette bar, selv om jeg ikke er ferdig utredet. Så dette er ikke en krise som har slått ned i meg i dag. Jeg har også vært i en dyp krise tidligere i livet hvor depresjon ble en del av det store bildet, og jeg opplever ikke at jeg er på det planet, i alle fall ikke enda. Samtidig ser jeg at det er en overhengende fare for at jeg skal ramle ned i det store, svarte hullet, for jeg er jo ikke fornøyd med det som skjer i livet mitt.

Jeg er både bitter og forbanna på at dette rammer meg, og jeg trenger helt sikkert hjelp for ikke å gro fast i en slik tilstand. Jeg vil ikke bli den "sinna gamle damen". Jeg synes på mange måter at jeg har fått min dose i livet allerede, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Så ja, jeg trenger helt sikkert hjelp til tankesortering.

Akkurat nå framstår dette med det praktiske som viktigst, og jeg løfter det fram fordi det er noe jeg _kan_ gjøre noe med selv. Håper jeg.

Igjen, tusen takk for konkret svar!

[frosken]

Tusen takk for konkrete råd!

Ang. psykolog og min oppfatning av situasjonen: Jeg har en stund visst hvilken vei dette bar, selv om jeg ikke er ferdig utredet. Så dette er ikke en krise som har slått ned i meg i dag. Jeg har også vært i en dyp krise tidligere i livet hvor depresjon ble en del av det store bildet, og jeg opplever ikke at jeg er på det planet, i alle fall ikke enda. Samtidig ser jeg at det er en overhengende fare for at jeg skal ramle ned i det store, svarte hullet, for jeg er jo ikke fornøyd med det som skjer i livet mitt.

Jeg er både bitter og forbanna på at dette rammer meg, og jeg trenger helt sikkert hjelp for ikke å gro fast i en slik tilstand. Jeg vil ikke bli den "sinna gamle damen". Jeg synes på mange måter at jeg har fått min dose i livet allerede, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Så ja, jeg trenger helt sikkert hjelp til tankesortering.

Akkurat nå framstår dette med det praktiske som viktigst, og jeg løfter det fram fordi det er noe jeg _kan_ gjøre noe med selv. Håper jeg.

Igjen, tusen takk for konkret svar!

Et siste innspill: Jeg synes du helt overser at vi som mennesker har noen merkelige evner av og til til å tilpasse oss helt nye situasjoner. Du sier at du på nåværende tidspunkt klarer deg selv men at du på sikt vil bli helt pleietrengende. Du sier ikke noe om hvilket tidsperspektiv det er snakk om, men de færreste sykdommer er så predikerbare at man kan si at om så og så mange år vil du være slik og slik. For meg fremstår det som at du ikke har tilpasset deg en situasjon som ikke-frisk ennå, og at du ikke ser for deg at du har noen særlige tilpasningsevner. Tilsvarende at du ikke ser for deg muligheten til å jobbe med det du måtte ha av mindre heldige personlighetstrekk. Selv om du har en tendens til å bli krevende, så er det jo ikke gitt at du må fortsette å være slik resten av livet.

Noen ganger kjennes det riktig og fristende å HANDLE i stedet for å være tilstede i de prosessene som foregår inne i en. Det å evt. flytte fra mann og barn, ta ut skilsmisse etc. er ganske store handlinger, som ikke omkostningsfritt kan reverseres. Derfor synes jeg at du så avgjort bør gå en runde med psykolog og evt. familierådgivning, før du tar så store skritt.

Det kan som jeg før har sagt, godt være en god løsning å flytte fra familien. Foreløpig har du allikevel presentert argumenter av ganske varierende kvalitet, og jeg synes særlig synspunktene dine om at det vil være bedre for dine barn at du ikke er der i hverdagen enn omvendt er ganske spesielle. Du kan ikke fortiden ha spesielt høye tanker om deg selv som mor, for å fremme dette argumentet.

Bruk tid, og tillat deg å være fortvilet og sint over å ha blitt syk.

[ekte nick]

Så merkelig at ingen her kan svare på det du faktisk spør om?

Jeg tror jeg ville ha tenkt som deg. Når det er sagt, syns jeg også du skal tenke gjennom noe av det som sies under her.

Det praktiske vet jeg ikke svaret på. Var jeg deg, ville jeg ha sendt en mail (med fiktivt navn, to ulike) til kommunen og spurt hvilke rettigheter man har. Altså som om du var to ulike personer, en skilt og en gift.

Jeg tror muligens (og dessverre) at du har bedre muligheter som skilt, men jeg er ikke sikker. Husker bare en sak fra avisene dere et eldre ektepar valgte å skille seg for at han skulle få sykehjemsplass. Men jeg vet ikke hvilken kommune dette var.

Du kan også kontakte en advokat som har greie på slike ting, og spørre om hun/han kan undersøke for deg.

Ønsker deg alt det beste!

[Gjest Snart pleietrengende...]

Et siste innspill: Jeg synes du helt overser at vi som mennesker har noen merkelige evner av og til til å tilpasse oss helt nye situasjoner. Du sier at du på nåværende tidspunkt klarer deg selv men at du på sikt vil bli helt pleietrengende. Du sier ikke noe om hvilket tidsperspektiv det er snakk om, men de færreste sykdommer er så predikerbare at man kan si at om så og så mange år vil du være slik og slik. For meg fremstår det som at du ikke har tilpasset deg en situasjon som ikke-frisk ennå, og at du ikke ser for deg at du har noen særlige tilpasningsevner. Tilsvarende at du ikke ser for deg muligheten til å jobbe med det du måtte ha av mindre heldige personlighetstrekk. Selv om du har en tendens til å bli krevende, så er det jo ikke gitt at du må fortsette å være slik resten av livet.

Noen ganger kjennes det riktig og fristende å HANDLE i stedet for å være tilstede i de prosessene som foregår inne i en. Det å evt. flytte fra mann og barn, ta ut skilsmisse etc. er ganske store handlinger, som ikke omkostningsfritt kan reverseres. Derfor synes jeg at du så avgjort bør gå en runde med psykolog og evt. familierådgivning, før du tar så store skritt.

Det kan som jeg før har sagt, godt være en god løsning å flytte fra familien. Foreløpig har du allikevel presentert argumenter av ganske varierende kvalitet, og jeg synes særlig synspunktene dine om at det vil være bedre for dine barn at du ikke er der i hverdagen enn omvendt er ganske spesielle. Du kan ikke fortiden ha spesielt høye tanker om deg selv som mor, for å fremme dette argumentet.

Bruk tid, og tillat deg å være fortvilet og sint over å ha blitt syk.

Jeg leser og tar inn over meg det du skriver.

Du har helt rett i at jeg ikke har tilpasset meg, vent meg til, tilværelsen som syk. Slett ikke. Jeg opplever kroppen min som forædersk, jeg forstår nok ikke helt hvordan jeg skal takle å ikke greie ting lenger. Og jeg merker at mine negative personlighetstrekk (som du så fint sa det) får en stadig mer dominerende plass. Det liker jeg ikke.

Som mamma synes jeg at jeg har lyktes så langt i livet, men jeg ser at jeg gjennom denne vinteren ikke lenger er slik mamma jeg vil være. Og det plager meg selvfølgelig.

Takk for innspill, jeg setter stor pris på at du tar deg tid og jeg opplever rådene dine som konstruktive. Jeg skal snart til legen igjen, og skal ta opp dette med psykolog da.

[frosken]

Så merkelig at ingen her kan svare på det du faktisk spør om?

Jeg tror jeg ville ha tenkt som deg. Når det er sagt, syns jeg også du skal tenke gjennom noe av det som sies under her.

Det praktiske vet jeg ikke svaret på. Var jeg deg, ville jeg ha sendt en mail (med fiktivt navn, to ulike) til kommunen og spurt hvilke rettigheter man har. Altså som om du var to ulike personer, en skilt og en gift.

Jeg tror muligens (og dessverre) at du har bedre muligheter som skilt, men jeg er ikke sikker. Husker bare en sak fra avisene dere et eldre ektepar valgte å skille seg for at han skulle få sykehjemsplass. Men jeg vet ikke hvilken kommune dette var.

Du kan også kontakte en advokat som har greie på slike ting, og spørre om hun/han kan undersøke for deg.

Ønsker deg alt det beste!

Jeg mener jeg har svart på nettopp dette. Ingen kommuner ser det som sitt ansvar å sørge for at familier disponerer to boliger selv om familien skulle ønske det. Derfor er situasjonen helt forskjellig om paret er gift eller skilt.

[Gjest Snart pleietrengende...]

Så merkelig at ingen her kan svare på det du faktisk spør om?

Jeg tror jeg ville ha tenkt som deg. Når det er sagt, syns jeg også du skal tenke gjennom noe av det som sies under her.

Det praktiske vet jeg ikke svaret på. Var jeg deg, ville jeg ha sendt en mail (med fiktivt navn, to ulike) til kommunen og spurt hvilke rettigheter man har. Altså som om du var to ulike personer, en skilt og en gift.

Jeg tror muligens (og dessverre) at du har bedre muligheter som skilt, men jeg er ikke sikker. Husker bare en sak fra avisene dere et eldre ektepar valgte å skille seg for at han skulle få sykehjemsplass. Men jeg vet ikke hvilken kommune dette var.

Du kan også kontakte en advokat som har greie på slike ting, og spørre om hun/han kan undersøke for deg.

Ønsker deg alt det beste!

Frosken har svart meg veldig konkret lenger ned, så jeg har fått svar nå. Jeg stiller nok sterkere som skilt enn gift.

Tusen takk til deg også.

[ekte nick]

''Jeg kan ikke forstå at det skal være bedre å bli sendt på avlastning? Da er man jo virkelig en belastning i utgangspunktet, og da kjenner jeg at det presser på inni meg.

''

Avlastning innebærer i praksis like ofte at pasienten trenger en pause fra familien som omvendt :-) Jeg synes du formidler et behov for å kunne slippe å ta så mye hensyn til at omgivelsene sliter som følge av dine vansker, og da kan det være greit å innimellom være i et miljø som ikke er like sårbare for dine svingninger.

Det er uklart for meg om det er du som trenger en pause fra familielivet - eller om det er familien som trenger en pause fra deg. Jeg får inntrykk av at du er sliten av å ta deg sammen, bekymret for at du skal bli en vanskelig pasient i årene som kommer, og at du vil skjerme familien fra dette. Kan godt hende at den beste løsningen innebærer at du flytter ut, men jeg synes det er et stort poeng at du har full oversikt over hvilke andre alternativer som finnes og som du kanskje ikke har kjennskap til pr i dag.

Dette er jeg helt enig med frosken i. Hva med først å forsøke over lengre tid feks avlastningsmuligheter, komme deg bort en ukes tid nå og da?

Ofte kan mindre tiltak gi store ringvirkninger, noe man ikke alltid klarer å se når man har det som verst.

Lykke til!

[ekte nick]

Frosken har svart meg veldig konkret lenger ned, så jeg har fått svar nå. Jeg stiller nok sterkere som skilt enn gift.

Tusen takk til deg også.

Ja jeg ser nå at frosken har svart deg. Jeg synes frosken har svært kloke svar til deg, som jeg er helt enig i.

[ekte nick]

Jeg mener jeg har svart på nettopp dette. Ingen kommuner ser det som sitt ansvar å sørge for at familier disponerer to boliger selv om familien skulle ønske det. Derfor er situasjonen helt forskjellig om paret er gift eller skilt.

Ja jeg ser nå at du har svart, og jeg synes svarene dine er veldig kloke. Jeg er helt enig i det du skriver.

[Mrs D]

Nei, jeg undervurderer ham ikke. Han er veldig flink med huslige ting, han klarer absolutt å styre en husholdning, men han er ikke en sånn type som er veldig, hva skal jeg si, "rasshin". Altså, om han skal være leksehjelper, så sitter han med ungene fullt og helt, han fikser ikke middag/rydder oppvaskmaskina/setter på en klesvask/bretter klær osv. samtidig.

Det er bare slik han er, han er ingen "hvit tornado", og selv om alle intensjoner er gode vil han ikke greie å sortere og prioritere og få ting unna. Det vil hope seg opp for han, og han vil bli utslitt.

Jeg kjenner min absolutte kjærlighet i livet veldig godt, og jeg elsker han for alt han er. Og jeg klager ikke på denne siden ved ham heller, jeg tar bare realitetene inn over meg.

''Altså, om han skal være leksehjelper, så sitter han med ungene fullt og helt, han fikser ikke middag/rydder oppvaskmaskina/setter på en klesvask/bretter klær osv. samtidig.

Det er bare slik han er, han er ingen "hvit tornado", og selv om alle intensjoner er gode vil han ikke greie å sortere og prioritere og få ting unna. Det vil hope seg opp for han, og han vil bli utslitt.''

Og dette vil plutselig ordne seg om han skal ha dårlig samvittighet fordi du "måtte bort" i tillegg? Mannen er som han er, og disse egenskapene vil han fortsette å ha selv om han blir alene med barna. På den annen side, det er utrolig hva folk får til om de bare må noe sterkt nok.

Sykdommen din skal gjøre deg bra ufyselig for omgivelsene for at de nærmeste skal ønske deg vekk, og så ille kan det da ikke være med deg selv om du tar plass og ikke lider i stillhet? :-)

[Gjest funksjonshemmet med pleiebehov]

Sitat: "Hvis det er en fordel for meg å bli skilt, bør jeg da ta skrittet nå mens jeg enda er oppegående? Eller vente til behovene for hjelp melder seg?"

Jeg ser ikke på situasjonen din slik at det er en fordel for deg å være skilt, når du evt. får større behov for hjelp og pleie, tvertimot.

Vent og se tiden an, jeg har lest hele tråden, og synes at det er trist at du fokuserer på at det vil være best for din mann og dine barn å måtte unnvære deg i deres hverdag, selv om du er syk og pleietrengende.

Barna og mannen din trenger deg, vil helt sikkert helst ha deg tilstede i deres tilværelse i hverdagen, slik at de kan få kjærlighet, trøst og omsorg hjemme der og da, når de trenger det. Å måtte reise på besøk til en syk mor gir ikke den samme trygghet og følelse av kjærlighet og omsorg.

Du skriver at dere bor i bolig med livsløpsstandard, så den biten er jo ikke noe problem. Dermed er det ingen fordel å være skilt i forhold til tilrettelegging av bolig. Rampe til bruk for rullestol får du dekket av NAV.

Funksjonshemmede har krav på pleie hjemme og en personlig assistent, som kan utføre de oppgavene som den funksjonshemmede ikke kan greie selv. Dermed kan du v.h.a. din personlige assistent kunne være med til å utføre de daglige oppgavene i et hjem med to små barn.

Det høres ut på dine innlegg og svar at du er i en sorgprosess over tapet av din helse, og har depressive tanker i forhold til din egen rolle som hustru og mor, som er tilstede for familien i hjemmet. Samtidig som du ikke tar i betraktning din egen glede over å være en daglig del av livet i din familie, som elsker hverandre.

Jeg har selv vært funksjonshemmet i mellom 25 og 30 år, har hatt fire barn. Jeg har i alle år hatt hjelp i hjemmet, har i perioder hatt hjelp hver eneste dag, og periodevis har jeg vært sengeliggende.

Hjelpen jeg har fått har variert med vekslende behov, men jeg har fått god hjelp, og dermed har familielivet med barna gått bedre for mannen min, enn om han skulle ha vært helt alene om ansvaret i dagliglivet.

Jeg velger å være anonym på dette, fordi det utleverer mye av mine egne følelser og berører meg dypt, fordi jeg selv er i samme situasjon mht funksjonshemning. Pr i dag har jeg ikke mulighet til å greie meg på egen hånd, uten hjelp.

Håper du kommer til å se lysere på din egen situasjon, jeg er heller ikke spesielt tålmodig av meg, men har lært å bli tålmodig av det å være syk over en så lang tidsperiode.

Mine barn er veldig gald for en oppvekst og opplæring, jeg har greid å gi dem på tross av at jeg har vært syk og de har måttet ta hensyn til dette. De har aldri vært mine sykehjelpere, til dette har jeg hatt andre, men de er sikkert blitt selvhjulpne på mange områder tidligere enn ellers, men det er da ikke noe negativt ved det.

Jeg har også hatt tanker om at familien ville ha det bedre uten meg, men det har vært utslag av en dyp depresjon, jeg gjennomgikk.

Jeg er glad for at vi, mannen min og jeg har klart å holde sammen og sammen skape et hjem for våre barn. Han kom nettopp hjem og sa "Jeg er forelsket i deg!" Og det selv om jeg i dag bare har vært opp og spist den maten, han har laget til meg, og sitter nå på DOL, fordi dette emnet berører meg dypt.

[Bookworm]

Sitat: "Hvis det er en fordel for meg å bli skilt, bør jeg da ta skrittet nå mens jeg enda er oppegående? Eller vente til behovene for hjelp melder seg?"

Jeg ser ikke på situasjonen din slik at det er en fordel for deg å være skilt, når du evt. får større behov for hjelp og pleie, tvertimot.

Vent og se tiden an, jeg har lest hele tråden, og synes at det er trist at du fokuserer på at det vil være best for din mann og dine barn å måtte unnvære deg i deres hverdag, selv om du er syk og pleietrengende.

Barna og mannen din trenger deg, vil helt sikkert helst ha deg tilstede i deres tilværelse i hverdagen, slik at de kan få kjærlighet, trøst og omsorg hjemme der og da, når de trenger det. Å måtte reise på besøk til en syk mor gir ikke den samme trygghet og følelse av kjærlighet og omsorg.

Du skriver at dere bor i bolig med livsløpsstandard, så den biten er jo ikke noe problem. Dermed er det ingen fordel å være skilt i forhold til tilrettelegging av bolig. Rampe til bruk for rullestol får du dekket av NAV.

Funksjonshemmede har krav på pleie hjemme og en personlig assistent, som kan utføre de oppgavene som den funksjonshemmede ikke kan greie selv. Dermed kan du v.h.a. din personlige assistent kunne være med til å utføre de daglige oppgavene i et hjem med to små barn.

Det høres ut på dine innlegg og svar at du er i en sorgprosess over tapet av din helse, og har depressive tanker i forhold til din egen rolle som hustru og mor, som er tilstede for familien i hjemmet. Samtidig som du ikke tar i betraktning din egen glede over å være en daglig del av livet i din familie, som elsker hverandre.

Jeg har selv vært funksjonshemmet i mellom 25 og 30 år, har hatt fire barn. Jeg har i alle år hatt hjelp i hjemmet, har i perioder hatt hjelp hver eneste dag, og periodevis har jeg vært sengeliggende.

Hjelpen jeg har fått har variert med vekslende behov, men jeg har fått god hjelp, og dermed har familielivet med barna gått bedre for mannen min, enn om han skulle ha vært helt alene om ansvaret i dagliglivet.

Jeg velger å være anonym på dette, fordi det utleverer mye av mine egne følelser og berører meg dypt, fordi jeg selv er i samme situasjon mht funksjonshemning. Pr i dag har jeg ikke mulighet til å greie meg på egen hånd, uten hjelp.

Håper du kommer til å se lysere på din egen situasjon, jeg er heller ikke spesielt tålmodig av meg, men har lært å bli tålmodig av det å være syk over en så lang tidsperiode.

Mine barn er veldig gald for en oppvekst og opplæring, jeg har greid å gi dem på tross av at jeg har vært syk og de har måttet ta hensyn til dette. De har aldri vært mine sykehjelpere, til dette har jeg hatt andre, men de er sikkert blitt selvhjulpne på mange områder tidligere enn ellers, men det er da ikke noe negativt ved det.

Jeg har også hatt tanker om at familien ville ha det bedre uten meg, men det har vært utslag av en dyp depresjon, jeg gjennomgikk.

Jeg er glad for at vi, mannen min og jeg har klart å holde sammen og sammen skape et hjem for våre barn. Han kom nettopp hjem og sa "Jeg er forelsket i deg!" Og det selv om jeg i dag bare har vært opp og spist den maten, han har laget til meg, og sitter nå på DOL, fordi dette emnet berører meg dypt.

For er fantastisk innlegg:-)

[frosken]

Sitat: "Hvis det er en fordel for meg å bli skilt, bør jeg da ta skrittet nå mens jeg enda er oppegående? Eller vente til behovene for hjelp melder seg?"

Jeg ser ikke på situasjonen din slik at det er en fordel for deg å være skilt, når du evt. får større behov for hjelp og pleie, tvertimot.

Vent og se tiden an, jeg har lest hele tråden, og synes at det er trist at du fokuserer på at det vil være best for din mann og dine barn å måtte unnvære deg i deres hverdag, selv om du er syk og pleietrengende.

Barna og mannen din trenger deg, vil helt sikkert helst ha deg tilstede i deres tilværelse i hverdagen, slik at de kan få kjærlighet, trøst og omsorg hjemme der og da, når de trenger det. Å måtte reise på besøk til en syk mor gir ikke den samme trygghet og følelse av kjærlighet og omsorg.

Du skriver at dere bor i bolig med livsløpsstandard, så den biten er jo ikke noe problem. Dermed er det ingen fordel å være skilt i forhold til tilrettelegging av bolig. Rampe til bruk for rullestol får du dekket av NAV.

Funksjonshemmede har krav på pleie hjemme og en personlig assistent, som kan utføre de oppgavene som den funksjonshemmede ikke kan greie selv. Dermed kan du v.h.a. din personlige assistent kunne være med til å utføre de daglige oppgavene i et hjem med to små barn.

Det høres ut på dine innlegg og svar at du er i en sorgprosess over tapet av din helse, og har depressive tanker i forhold til din egen rolle som hustru og mor, som er tilstede for familien i hjemmet. Samtidig som du ikke tar i betraktning din egen glede over å være en daglig del av livet i din familie, som elsker hverandre.

Jeg har selv vært funksjonshemmet i mellom 25 og 30 år, har hatt fire barn. Jeg har i alle år hatt hjelp i hjemmet, har i perioder hatt hjelp hver eneste dag, og periodevis har jeg vært sengeliggende.

Hjelpen jeg har fått har variert med vekslende behov, men jeg har fått god hjelp, og dermed har familielivet med barna gått bedre for mannen min, enn om han skulle ha vært helt alene om ansvaret i dagliglivet.

Jeg velger å være anonym på dette, fordi det utleverer mye av mine egne følelser og berører meg dypt, fordi jeg selv er i samme situasjon mht funksjonshemning. Pr i dag har jeg ikke mulighet til å greie meg på egen hånd, uten hjelp.

Håper du kommer til å se lysere på din egen situasjon, jeg er heller ikke spesielt tålmodig av meg, men har lært å bli tålmodig av det å være syk over en så lang tidsperiode.

Mine barn er veldig gald for en oppvekst og opplæring, jeg har greid å gi dem på tross av at jeg har vært syk og de har måttet ta hensyn til dette. De har aldri vært mine sykehjelpere, til dette har jeg hatt andre, men de er sikkert blitt selvhjulpne på mange områder tidligere enn ellers, men det er da ikke noe negativt ved det.

Jeg har også hatt tanker om at familien ville ha det bedre uten meg, men det har vært utslag av en dyp depresjon, jeg gjennomgikk.

Jeg er glad for at vi, mannen min og jeg har klart å holde sammen og sammen skape et hjem for våre barn. Han kom nettopp hjem og sa "Jeg er forelsket i deg!" Og det selv om jeg i dag bare har vært opp og spist den maten, han har laget til meg, og sitter nå på DOL, fordi dette emnet berører meg dypt.

Jeg synes det er godt at du beskiver at du har fått rimelig god hjelp gjennom et langt liv med funksjonshemming. Ofte er det mest de historiene hvor ting har gått galt som kommer i fokus, men det finnes også mange som har gode erfaringer knyttet til liv som ikke har vært helt A4.