Snart ufør - skilsmisse og rettigheter

[frosken]

Jeg leser og tar inn over meg det du skriver.

Du har helt rett i at jeg ikke har tilpasset meg, vent meg til, tilværelsen som syk. Slett ikke. Jeg opplever kroppen min som forædersk, jeg forstår nok ikke helt hvordan jeg skal takle å ikke greie ting lenger. Og jeg merker at mine negative personlighetstrekk (som du så fint sa det) får en stadig mer dominerende plass. Det liker jeg ikke.

Som mamma synes jeg at jeg har lyktes så langt i livet, men jeg ser at jeg gjennom denne vinteren ikke lenger er slik mamma jeg vil være. Og det plager meg selvfølgelig.

Takk for innspill, jeg setter stor pris på at du tar deg tid og jeg opplever rådene dine som konstruktive. Jeg skal snart til legen igjen, og skal ta opp dette med psykolog da.

Det er få ting som overrasket meg mer enn hvordan livet med alvorlig ektefelle ble. Mye var ekstremt smertefullt og slitsomt, men totalt sett var det noen svært gode år. Jeg er helt enig i det du skrev et annet sted i denne tråden at det å ha barn kan innebære andre hensyn, men jeg tror at det er viktig å ikke ta store beslutninger i faser hvor man har det slik som du har det nå.

Det er ikke en selvfølge at du vil få god hjelp i forhold til den psykiske biten knyttet til det å bli syk, så jeg synes du skal være ganske insisterende på ditt behov for dette.

En annen ide kan være å sjekke ut hva som skjer på Lærings- og mestringssenteret på nærmeste sykehus. Enkelte steder tilbyr de blant annet et kurs som heter "Livsstyrketrening". Jeg har vært med på det i en annen sammenheng, og har sjelden blitt så overrasket som jeg ble over hvilket utbytte dette kurset ga.

Hvis du på noe tidspunkt har lyst til å stille konkrete spørsmål uten å legge det ut på dol, så har jeg en anonym mailadresse [email protected]

Synes forøvrig du har vært modig som har startet denne tråden på dol. Både du og en del andre er sannsynligvis dypt berørt, og det er svært meningsfylt å være sparringsparnere i forhold til vanskelige eksistensielle spørsmål, som jo dette etter min mening er.

Jeg er spent på hva du ender opp med å velge, men håper at du bruker minst ett år på å være i denne prosessen før du tar et endelig valg. Etter min oppfatning så er det ikke gitt at du tar feil i din vurdering av hva som vil være bra for dere alle, men jeg mener at et så stort valg må du gjøre på et usedvanlig godt grunnlag, og det bør ikke tas mens situasjonen fortsatt er preget av en slags "akuttfase".

...også tror jeg du har masse å tilby din familie totalt sett - ellers ville du ikke vært så opptatt av dette spørsmålet.

...også tror jeg at du kan ha større endringspotensiale enn du akkurat nå tar for gitt.

Jeg håper forøvrig at du får vesentlig bedre hjelp enn vi fikk i forhold til de psykologiske sidene ved det å bli syk. Det forundrer meg i hvilken grad det av og til er fravær av fokus på dette, samtidig som det gnåles om helhetlig behandling.

[Gjest Kayia]

Takk for klemmen, den varmet. Virkelig.

Jeg tror du har veldig rett i det du sier om mennesker du har møtt hvis deler av livet har vært å leve med funksjonshemmede omsorgspersoner. Og det tror jeg har å gjøre med hvordan disse syke har vært som personer.

Som jeg skrev til en annen lenger opp: Hadde min mann blitt syk, ville ikke dette vært et tema. Fordi vi er svært ulike som mennesketyper. Jeg er kjapp og rask og har flere jern i ilden, mens han er en sindig, rolig og gjøre-ferdig-en-oppgave-om-gangen-type. Dette vil gjenspeile seg i hvordan vi er som omsorgspersoner og som pasienter.

Min mann ville vært en eksempelpasient. Tålmodig og snill og like blid. Jeg er ikke slik. Jeg er krevende, jeg lider ikke stille. Jeg vet at jeg burde, men jeg grier ikke. Jeg styres mer av følelser enn fornuft.

Og det er hele bunnlinja for mitt ønske om å ikke bo sammen med de jeg elsker over alt på jord når jeg blir pleietrengende.

''Som jeg skrev til en annen lenger opp: Hadde min mann blitt syk, ville ikke dette vært et tema. Fordi vi er svært ulike som mennesketyper. Jeg er kjapp og rask og har flere jern i ilden, mens han er en sindig, rolig og gjøre-ferdig-en-oppgave-om-gangen-type. Dette vil gjenspeile seg i hvordan vi er som omsorgspersoner og som pasienter.''

Jeg tror mange kan bli overrasket over hvordan man reagerer i en ekstrem situasjon. Ikke sikkert din mann hadde blitt eksemplarisk, og slettes ikke sikkert han ikke har andre sider i seg enn de dere har hatt behov for at han skal hente fram til nå? Skal se han er i stand til å ha mange baller i luften om situasjonen krever det? Og at du har mer ro og tålmodighet enn du selv er klar over?