Frustrerte fruer

[Gjest Gabby_frustrert]

Inspirert av en episode jeg så i går - hvor Gabriella ikke får lyst på barn før Carlos lover at det er aller viktigst for ham å være sammen med henne, vil jeg gjerne høre andres menig om dette temaet :-).

For å gjøre en lang historie kort - han har lyst på barn, jeg er usikker. Han sier at det viktigste for han er barn, og selv om han gjerne vil vøre sammen med meg - og at han vil at jeg skal vaere moren til barnet hans, så vil han gjøre det slutt med meg hvis jeg sier nei.

Samtidig som jeg skjønner og respekterer hans ønske, så gjør det jo litt vondt å tenke på at det er slik. Av og til lurer jeg på om det er med å skape mer tvil om han er den rette - og igjen usikkerhet når det gjelder spørsmål om barn..

Noen tanker rundt dette?

[laban]

For mange menn (og selvsagt også for mange kvinner) er det viktig å reprodusere seg.

Han har bare ett liv han også. Hvis man selv ikke kan tenke seg et liv uten barn, i hvert fall ikke uten å prøve, synes jeg det er en ærlig sak å si fra hvis man er sammen med en som ser helt annerledes på dette.

Men jeg synes det spiller en viss rolle om dere er helt unge eller i en alder da man må tenke litt på biologien. Man lar ikke slike spørsmål bli avgjørende på et hvilket som helst stadium i livet / forholdet.

Jeg ser ikke Frustrerte fruer, så jeg kan ikke trekke noen paralleller dit. Tror ikke du skal hente så mange idealer derfra.

[Gjest Gabby_frustrert]

For mange menn (og selvsagt også for mange kvinner) er det viktig å reprodusere seg.

Han har bare ett liv han også. Hvis man selv ikke kan tenke seg et liv uten barn, i hvert fall ikke uten å prøve, synes jeg det er en ærlig sak å si fra hvis man er sammen med en som ser helt annerledes på dette.

Men jeg synes det spiller en viss rolle om dere er helt unge eller i en alder da man må tenke litt på biologien. Man lar ikke slike spørsmål bli avgjørende på et hvilket som helst stadium i livet / forholdet.

Jeg ser ikke Frustrerte fruer, så jeg kan ikke trekke noen paralleller dit. Tror ikke du skal hente så mange idealer derfra.

Ja, som sagt så bade skjønner jeg og respekterer ham. Allikvel er det jo et ønske at mannen man er sammen med (og we go waaay back) skal si "jeg kan ikke leve uten deg"...

Enig at FF ikke er det beste idealsamlerstedet. Men det hender jo man begynner å tenke, selv etter middels dårlige tv-program!

[Glimtipper]

Jeg forstår hva du mener.

Jeg sa til samboeren min at vi snart måtte ha "flere barn eller ikke flere barn" diskusjonen (jeg har en sønn fra tidligere forhold). Det var ikke fordi jeg selv har sterke meninger i den retningen, men fordi jeg mener det er en samtale som burde komme opp ved et visst punkt i forholdet.

Han sa bare: "Hvis jeg sier jeg absolutt ikke vil ha barn, ville du gått fra meg da?". Jeg sa: "Selvfølgelig ikke, du er viktigst." Han svarte: "Og slik føler jeg det også. Så da trenger vi ikke bekymre oss om det temaet."

Men... Nå er det jo slik at ingen av oss føler ekstremt sterkt for barn, i den forstand at vi har drømt om det siden vi var små og alltid har sett for oss en stor familie.

Om han der i mot sa: "Hvis du skal være sammen med meg, så kan du aldri skrive igjen." Jeg har skrevet siden jeg var syv år og kan ikke tenke meg at jeg skal gi opp den lidenskapen/drømmen for noen. Jeg hadde med andre ord heller slått opp.

Gir dette mening?

[bustebeisa]

Jeg synes det er et viktig og ærlig spørsmål å ta opp i et forhold.

Han sier at han ønsker barn, aller helst med deg, men er villig til å gå om du ikke vil ha barn.

Se noen år frem i tid. Han har blitt hos deg, selv om det ikke ble barn på dere... Så gjør du det slutt av en eller annen grunn. Da sitter han igjen der uten deg og uten barn.

Nå er det jo lettere for ham å bli far i godt voksen alder, enn for deg, men det kan jo tenkes at han ønsker barn mens han selv er sprek.

Et barn vil ikke være en garanti for at forholdet deres holder, men jeg skjønner ham godt i måten han sier det på.

På samme måte som jeg ikke ville vært sammen med en fyr om han ønsket barn, mens jeg overhode ikke kunne tenke meg det. Ville ikke tatt fra ham muligheten til å bli far.

[Gjest Gabby_frustrert]

Jeg forstår hva du mener.

Jeg sa til samboeren min at vi snart måtte ha "flere barn eller ikke flere barn" diskusjonen (jeg har en sønn fra tidligere forhold). Det var ikke fordi jeg selv har sterke meninger i den retningen, men fordi jeg mener det er en samtale som burde komme opp ved et visst punkt i forholdet.

Han sa bare: "Hvis jeg sier jeg absolutt ikke vil ha barn, ville du gått fra meg da?". Jeg sa: "Selvfølgelig ikke, du er viktigst." Han svarte: "Og slik føler jeg det også. Så da trenger vi ikke bekymre oss om det temaet."

Men... Nå er det jo slik at ingen av oss føler ekstremt sterkt for barn, i den forstand at vi har drømt om det siden vi var små og alltid har sett for oss en stor familie.

Om han der i mot sa: "Hvis du skal være sammen med meg, så kan du aldri skrive igjen." Jeg har skrevet siden jeg var syv år og kan ikke tenke meg at jeg skal gi opp den lidenskapen/drømmen for noen. Jeg hadde med andre ord heller slått opp.

Gir dette mening?

Takk for svar. Og ja - det gir mening det du sier.

Selv har jeg et annet "krav" jeg ikke vil fire på - jeg har lyst til å bo utenlands noen år av livet mitt. Dette er noe han ikke har spesielt lyst på (selv om vi har begge jobber som kan gi oss mulighet).

Jeg tror at dersom han hadde sagt ja til det, slik at vi kunne flytte noen år ut senere, som en familie, så hadde jeg fått mer lyst på barn. Jeg er redd for å måtte gi opp slike ting hvis vi får barn, og ikke han har lyst til å flytte senere, hvis du skjønner hva jeg mener?

[Glimtipper]

Ja, som sagt så bade skjønner jeg og respekterer ham. Allikvel er det jo et ønske at mannen man er sammen med (og we go waaay back) skal si "jeg kan ikke leve uten deg"...

Enig at FF ikke er det beste idealsamlerstedet. Men det hender jo man begynner å tenke, selv etter middels dårlige tv-program!

''Allikvel er det jo et ønske at mannen man er sammen med (og we go waaay back) skal si "jeg kan ikke leve uten deg"...''

Forresten: Jeg synes det er en turn-off, for å være helt ærlig. Det er ulogisk og usunt å si slike ting. Selvfølgelig kan man leve uten hverandre, det har man da gjort mesteparten av livet. At man ikke kan leve uten hverandre og at man ikke vil, er to forskjellige ting.

Jeg hadde ikke gitt opp andre viktige ting i livet mitt for noen.

[Glimtipper]

Takk for svar. Og ja - det gir mening det du sier.

Selv har jeg et annet "krav" jeg ikke vil fire på - jeg har lyst til å bo utenlands noen år av livet mitt. Dette er noe han ikke har spesielt lyst på (selv om vi har begge jobber som kan gi oss mulighet).

Jeg tror at dersom han hadde sagt ja til det, slik at vi kunne flytte noen år ut senere, som en familie, så hadde jeg fått mer lyst på barn. Jeg er redd for å måtte gi opp slike ting hvis vi får barn, og ikke han har lyst til å flytte senere, hvis du skjønner hva jeg mener?

Det forstår jeg svært godt.

Å dele livet sammen vil inneholde en del kompromiss. For meg høres kjæresten din noe kompromissløs ut, i den forstand at han har bestemt seg for hvordan livet hans skal være og han kommer til å holde seg til den planen, enten du henger med eller ikke.

Stemmer det?

[Gjest Gabby_frustert]

Det forstår jeg svært godt.

Å dele livet sammen vil inneholde en del kompromiss. For meg høres kjæresten din noe kompromissløs ut, i den forstand at han har bestemt seg for hvordan livet hans skal være og han kommer til å holde seg til den planen, enten du henger med eller ikke.

Stemmer det?

Ja, det er litt slik jeg føler det, og kanskje derfor jeg søker sterkere bekreftelse på at jeg virkelig er viktig for ham? Selvfølgelig er det hyggelig at han vil at jeg skal bli mamma for barn(a/et) hans, men jeg vil jo være mer enn det.

Jeg ser for meg at det er en reell sjanse for at det blir slutt mellom oss om ikke lenge. Det er trist, men som du sier, det er noen ting man ikke kan leve med - eller uten.

Når jeg sier at jeg vil vurdere barn fordi det er så viktig for ham, mens han ikke engang vil vurdere å gjøre noe som er så viktig for meg - da synes jeg at det er en skjevhet i forholdet vårt.

[bustebeisa]

Takk for svar. Og ja - det gir mening det du sier.

Selv har jeg et annet "krav" jeg ikke vil fire på - jeg har lyst til å bo utenlands noen år av livet mitt. Dette er noe han ikke har spesielt lyst på (selv om vi har begge jobber som kan gi oss mulighet).

Jeg tror at dersom han hadde sagt ja til det, slik at vi kunne flytte noen år ut senere, som en familie, så hadde jeg fått mer lyst på barn. Jeg er redd for å måtte gi opp slike ting hvis vi får barn, og ikke han har lyst til å flytte senere, hvis du skjønner hva jeg mener?

Det som ofte er litt vanskelig, er det å ta denne praten tidlig nok i forholdet. Om man er veldig klar over sine ønsker og "krav",. kan man lettere gå fra hverandre om ønskene og "kravene" ikke samstemmer før man har fått for store følelser for hverandre.

Samtidig er det gjerne ikke slike ting man diskuterer tidlig i et forhold. Da har man gjerne nok med å være betatt, flørte og leke. Det kan da være skummelt å si at mitt høyeste ønske er å få barn, eller flytte utenlands for noen år.

For jeg ser fort at det kan føre til bitterhet om ikke du får ditt ønkse oppfyllt også. Må jo være kjempedeilig og spennende å ta noen år utenlands om man har muligheten til det mens man fremdeles er relativ ung. :-)

[Gjest togli]

Jeg er veldig glad i mannen min, men jeg tror ikke jeg kunne levd sammen med ham dersom han ikke ville hatt barn. For meg har det vært veldig viktig å vite at jeg kunne få bli mamma. Jeg ville nok mista følelsene for ham dersom vi hadde så ulike holdninger til et så viktig spørsmål...

Samtidig skjønner jeg godt hvordan du tenker også.... Ikke lett dette her....

[Lillemus]

Jeg tenker bare at jeg er sjeleglad for at jeg er sterilisert! Da er nemlig diskusjonen opp og avgjort med en gang. Han visste selvfølgelig om det fra første stund omtrent og sier at det er meg han vil ha og gir dermed avkall på et liv uten egne biologiske barn. Heldigvis. For jeg vet ikke om jeg hadde orket å begynne på nytt igjen nå med to som er 8 og 10 og begynner å bli selvstendige med alt det gode det innebærer. )

Jeg skjønner godt at det er et dilemma for deg og vet ikke hva jeg selv hadde gjort i en tilsvarende situasjon. Fryktelig vanskelig.

[candyqueen_83]

''Allikvel er det jo et ønske at mannen man er sammen med (og we go waaay back) skal si "jeg kan ikke leve uten deg"...''

Forresten: Jeg synes det er en turn-off, for å være helt ærlig. Det er ulogisk og usunt å si slike ting. Selvfølgelig kan man leve uten hverandre, det har man da gjort mesteparten av livet. At man ikke kan leve uten hverandre og at man ikke vil, er to forskjellige ting.

Jeg hadde ikke gitt opp andre viktige ting i livet mitt for noen.

Endelig en annen som mener det er turn-off. Jeg blir helt klam om noen sier det. Selvfølgelig KLARER man å leve uten den andre, selv om det ville vært tøft.

[Gjest Gabby_frustrert]

Endelig en annen som mener det er turn-off. Jeg blir helt klam om noen sier det. Selvfølgelig KLARER man å leve uten den andre, selv om det ville vært tøft.

Det er selvfølgelig ikke den bokstavelige meningen jeg er ute etter. Jeg føler meg bare redusert til "en som skal føde hans barn". Av og til må man få bekreftelse på at man er viktig som selvstendig individ også.

Jeg har vært ute for menn som har dratt "jeg vil ikke leve lenger om du forlater meg", og tro meg - det er ikke noe jeg er ute etter. Mulig jeg formulerte meg litt dårlig.

[Mrs. Wallace]

''Allikvel er det jo et ønske at mannen man er sammen med (og we go waaay back) skal si "jeg kan ikke leve uten deg"...''

Forresten: Jeg synes det er en turn-off, for å være helt ærlig. Det er ulogisk og usunt å si slike ting. Selvfølgelig kan man leve uten hverandre, det har man da gjort mesteparten av livet. At man ikke kan leve uten hverandre og at man ikke vil, er to forskjellige ting.

Jeg hadde ikke gitt opp andre viktige ting i livet mitt for noen.

Jeg er veldig enig. Hvis jeg må gå altfor mye på akkord med grunnleggende verdier og viktige personlige preferanser, lever jeg heller alene. Jeg er villig til å strekke meg langt, altså, og til å jobbe betraktelig til å få et forhold til å fungere (er tross alt gift på tiende året), men ett sted går grensa. Vi er to individer som skal ønske å leve med hverandre og fungere godt sammen. Ikke en udødelig symbiose.