Å diskutere Gud med tenåringsbarn

[Gjest Nickløsheletia]

Nå har det handlet mye om spøkelser i det siste. Jeg har fortalt mine barn at de ikke finnes.

Når barna er små, lar jeg dem gjerne tro på Gud. Jeg selv tror ikke på Gud, men jeg har en sønn på snart 16 somhar blitt litt troende i det siste. Det skjedde under konfirmasjonstiden.

Er det greit å ha kritiske diskusjoner med så store barn?

Vi hadde en stygg ulykke i nærmiljøet for en tid tilbake og min sønn trøster seg med at det var en mening med det. Vi kjente dem og han trenger vel en slags trøst. Han tror at hvis denne ulykken ikke hadde skjedd, ville det skjedd de fått et dårlig liv om de fikk leve. For han er det altså Guds vilje. For meg er ulykken totalt meningsløs.

Jeg har hatt noen diskusjoner med han rundt dette og sier at jeg selv ikke tror, men at mennesker til alle tider har hatt behov for ha noe å tro på. Noe å trøste seg med.

I store ulykker hvor mange dør og noen få overlever, tror jeg ikke Gud valgte ut bare noen få og det i så fall er urettferdig. At ikke alle disse ville fått et dårlig liv om de fikk leve.

Alt er tilfeldigheter og ikke noe Gud styrer og det forteller jeg han.

Han må selvfølgelig tro hva han vil, men jeg stiller han kritiske spørsmål og er det greit å gjøre det med så store barn?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

[Gjest Nickløsheletia]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

Nemlig:-)

[Gjest prust]

Jeg synes du skal være litt forsiktig med å ha krasse diskusjoner med ham i den tiden han er i akkurat nå - men ikke legg bomull rundt ham - spør ham gjerne om hvorfor han tror og på hvilken måte han tror, så kan de vanskelige spørsmålene komme etter hvert.

Jeg diskuterte kristendom og religion veldig mye i 14-16 års alderen (jeg var kristen og hadde ei god venninne som ikke var det) - men jeg var ganske trygg i det jeg trodde på. Diskusjoner var likevel veldig spennende og stimulerende, syntes jeg.

Det med at det var en mening med ulykker, synes jeg er en forferdelig tanke. Jeg tror ikke Gud lar noen dø i en ulykke fordi de da vil bli spart for et verre liv...

Men det er vanskelig å "forklare" hvorfor Gud ikke sparte livet til ei lita jente som druknet, når vi ba og ba om at hun skulle overleve...

[Gjest Nickløsheletia]

Jeg synes du skal være litt forsiktig med å ha krasse diskusjoner med ham i den tiden han er i akkurat nå - men ikke legg bomull rundt ham - spør ham gjerne om hvorfor han tror og på hvilken måte han tror, så kan de vanskelige spørsmålene komme etter hvert.

Jeg diskuterte kristendom og religion veldig mye i 14-16 års alderen (jeg var kristen og hadde ei god venninne som ikke var det) - men jeg var ganske trygg i det jeg trodde på. Diskusjoner var likevel veldig spennende og stimulerende, syntes jeg.

Det med at det var en mening med ulykker, synes jeg er en forferdelig tanke. Jeg tror ikke Gud lar noen dø i en ulykke fordi de da vil bli spart for et verre liv...

Men det er vanskelig å "forklare" hvorfor Gud ikke sparte livet til ei lita jente som druknet, når vi ba og ba om at hun skulle overleve...

Jeg vil ikke si at jeg har krasse diskusjoner med han, men jeg stiller han kristiske spørsmål.

Når det gjelder hans tro nå, tror jeg nok dette er en pubertetsgreie og noe han vokser av seg. Hadde det litt slik i den alderen jeg også.

[hidi, the scorpion]

I det øyeblikket "Eva bet i eplet", så var mennesket styrt av egen vilje.

Egenviljen førte oss vekk fra Skaperen. Han så mye rart ble gjort på jorden, men siden menneskene hadde egen vilje var det ingen måte å bryte inn på, før Han så Abraham.

Gud kan ikke bryte vår frie vilje, uansett om Han hadde villet ellers var ikke viljen fri. Det er ikke forutbestent, for da er ikke viljen fri, heller ikke skjebnen, for det forutsier at noen har en vilje større enn vår. Ingen har det, ikke engang Gud.

Gud søker etter oss, Han jakter ikke, men Han vet hva som er best for oss. Den frie vilje betydde et brudd med Gud, så ike Han engang vet hva vi velger....

[hidi, the scorpion]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

Det står heller ikke en plass i NyTestamentet at det er noen mening bak et dødsfall! Det finnes ingen "grunn", bare årsak.

[Gjest kirkens syn]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

Men jeg vet ikke om mange prester som ville sagt at det var en mening med det. Og jeg kjenner veldig mange av den sorten. Det er heller ikke et kristent "statskirkesyn" at det er en mening med alt som skjer. Den tanken finner du mer i frimenigheter. Det har imidlertid vært populært å si at Gud kan vende det vonde til noe godt.

[hidi, the scorpion]

Jeg vil ikke si at jeg har krasse diskusjoner med han, men jeg stiller han kristiske spørsmål.

Når det gjelder hans tro nå, tror jeg nok dette er en pubertetsgreie og noe han vokser av seg. Hadde det litt slik i den alderen jeg også.

'''Når det gjelder hans tro nå, tror jeg nok dette er en pubertetsgreie og noe han vokser av seg''

Jemeni!

[Gjest forgetregret]

Jeg synes det er flott når barn/ungdommer spør sine omgivelser om litt alternative forklaringer på ting og tang. Når alt bare skal tas for gitt, og ses på i svart hvitt så mener jeg det ikke er heldig. På hvilken måte lærer man bedre enn om man er nysgjerrig på verden rundt seg? Du nevner spøkelser, det er forsåvidt greit at barna slipper å være redd for at noe lusker under senga og vil ta dem. Men å avfeie alt som ikke kan ses med det blotte øye synes jeg blir å invitere til en fargeløs hverdag.

For ofre/pårørende av ulykker, osv, kan det selvsagt være provoserende å høre om at det var en "mening" med det, og noe som folk burde holde for seg selv og ikke prøve å trøste dem med. Men at gutten din finner noe å tro på som kan hjelpe ham gjennom noe som ellers kunne ført til langvarig grubling/vonde tanker om det som skjedde synes jeg er positivt.

[Gjest Nickløsheletia]

I det øyeblikket "Eva bet i eplet", så var mennesket styrt av egen vilje.

Egenviljen førte oss vekk fra Skaperen. Han så mye rart ble gjort på jorden, men siden menneskene hadde egen vilje var det ingen måte å bryte inn på, før Han så Abraham.

Gud kan ikke bryte vår frie vilje, uansett om Han hadde villet ellers var ikke viljen fri. Det er ikke forutbestent, for da er ikke viljen fri, heller ikke skjebnen, for det forutsier at noen har en vilje større enn vår. Ingen har det, ikke engang Gud.

Gud søker etter oss, Han jakter ikke, men Han vet hva som er best for oss. Den frie vilje betydde et brudd med Gud, så ike Han engang vet hva vi velger....

Vi kan ikke en gang velge selv alt som skjer.

For meg er bibelen eventyrfortelling. Ikke noe annet.

[mamma til ni]

Det må vel vere greit å stille kritiske spørsmål.

Det kan vere, som du skriv, hans måte å finne trøst på.

Men eg tenker det er viktig å ha respekt for hans kristne tru. Det blir snakka så fint om at barna må få velge sjølv kva dei vil tru på når dei blir store. Det krevst litt å godta at dei vel ei anna retning enn det vi gjer.

Eg er sjølv kristen, og har barn som er det. Og mann og barn, som ikkje er det.

[Gjest Nickløsheletia]

'''Når det gjelder hans tro nå, tror jeg nok dette er en pubertetsgreie og noe han vokser av seg''

Jemeni!

Hvorfor sier du det?

[hidi, the scorpion]

Vi kan ikke en gang velge selv alt som skjer.

For meg er bibelen eventyrfortelling. Ikke noe annet.

Og jeg vil ikke forsøke å overbevise deg om noe annet;)

[Gjest Nickløsheletia]

Og jeg vil ikke forsøke å overbevise deg om noe annet;)

;-)

[Gjest Nickløsheletia]

Det må vel vere greit å stille kritiske spørsmål.

Det kan vere, som du skriv, hans måte å finne trøst på.

Men eg tenker det er viktig å ha respekt for hans kristne tru. Det blir snakka så fint om at barna må få velge sjølv kva dei vil tru på når dei blir store. Det krevst litt å godta at dei vel ei anna retning enn det vi gjer.

Eg er sjølv kristen, og har barn som er det. Og mann og barn, som ikkje er det.

Jeg har respekt for hans tro, men jeg diskuterer med han for å få han til å tenke litt videre rundt disse tingene.

Etter store ulykker har det hendt at noen har stått frem på tv og takket Gud for at de overlevde. De mener det var Guds vilje. Jeg regagerer alltid negativt når jeg hører slikt. Jeg tenker da på etterlatte som mistet sine nære? Hva med de? De har ikke noe å takke Gud for.

Det er slike ting jeg diskuterer med sønnen min.

[Gjest Vanuna]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

Jeg har opplevd en av de største katastrofene som kan tenkes da jeg var alene i utlandet. Jeg kom meg til nærmeste sjømannskirke og ble tatt fantastisk godt hånd om. Presten hørte på meg og sa hele tiden at dette var fullstendig meningsløst. Han var enestående hjelp i sorgen og arbeidet rundt å komme seg fortest mulig hjem uten å nevne gud eller noe slikt.

Det samme kan jeg ikke si om en bekjent av meg som er psykiater. Han mente at jeg skulle ta piller til å komme meg ut sorgen.

[fyrlykt]

Jeg vil ikke si at jeg har krasse diskusjoner med han, men jeg stiller han kristiske spørsmål.

Når det gjelder hans tro nå, tror jeg nok dette er en pubertetsgreie og noe han vokser av seg. Hadde det litt slik i den alderen jeg også.

Jeg ville ikke stilt kritiske spørsmål til mitt eget barn, bare gjort det klart for han at det er hans tro, og at han må respektere at andre ikke deler troen hans.

At ikke du tror på gud betyr ikke at gud ikke finnes.

At ikke du tror på spøkelser betyr ikke at spøkelser ikke finnes.

Vi vet ikke hva som er sant eller ikke sant, derfor må vi få lov til å velge hva vi tror på.

Jeg synes også at tro er noe personlig, ikke noe vi skal pådytte andre eller forsøke å omvende en (ikke)troende uansett hva vedkommende tro på eller ikke tror på.

[Helmi]

Muligens litt OT, men dog:

Jeg har i min tid møtt utallige ofre for store kriser og katastrofer. Nesten hver eneste en har sagt at du kan si nesten hva som helst til meg, men send ikke en prest som sier at det var en mening med det. Det er en provokasjon og krenkelse så stor at den ikke er til å holde ut.

Etter et selvmord i familien, var den første som kom til oss den lokale presten. Ikke én gang sa han noe til meg om at det er noen mening med det som skjedde - tvertimot.

Senere har jeg hatt samtaler med flere andre prester - _ingen_ har hevdet at en slik hendelse har en mening.

Derimot har jeg hørt setningen "det er en mening med alt som skjer" fra folk som ikke kaller seg kristne, men har diverse andre teorier om livet og dets mening.

[Helmi]

En god, åpen diskusjon er jo bare bra - spesielt med tenåringer! Det er vel slik de etterhvert blir til reflekterte voksne?

Jeg er selv kristen, men ville aldri sagt "det er en mening med alt".