diagnose eller personlighet?

[Gjest mye rart en kan spør om....]

Hva tror dere:

Har følgende person en diagnose, eller er det bare personligheten som er og forblir sånn.

Min mann er min store bekymring. Jeg elsker ham, og har ingen planer om skilsmisse. Men som sagt, han er min store bekymring.

Han har utrolig kort lunte, kan være passelig blid i det ene øyeblikket, og kan eksplodere i sinne i neste. Hver minste bagatell (for meg) kan bli som om det var verdens undergang for ham.

Når vi prater sammen, noe vi ofte gjør, så sier han, når jeg spør, at han er ikke lykkelig, har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det. Han mener ingen liker ham, (og det kan jo være noe i akkurat det, for han har en veldig ufordragelig måte å snakke med folk på til tider. Virker veldig eplekjekk, høyrøstet, banner fælt, kan samtidig legge ut om at vi aldri har råd til noen ting. Som om hvermansen bryr seg om det.)

Han tror alt dreier seg om ham. Jeg har en kronisk sykdom, sliter i perioder med å få sove. Og etter noen timer med å vri meg i senga, så kan jeg kanskje gå og legge meg i stua, på sofaen, for å se om det hjelper. Av og til hjelper det. Men, dette tar min mann som et personlig nederlag. At han er i veien for meg, at jeg ikke klarer å sove i samme seng som ham osv. Jeg har sikkert forklart det ti tusen ganger at det ikke er tilfelle.

Etter at jeg ble syk har det også blitt mindre "sengekos", pga smerter, trøtthet, utmattelse osv. Det tar han som et tegn på at jeg er utro. Dette drar han fram hver gang vi kan være litt sure på hverandre.

At jeg synes det er koselig når våre tre barn er i stuen, kanskje spiller pc eller ser på tv sammen med oss, det synes han er helt forferdelig. Messer mye om at vi aldri får være alene i stuen, at vi aldri får være i fred..Det ender alltid med at han går og legger seg tidlig. Så legger ungene seg, deretter jeg. Og det er galt i hans øyne. For jeg burde legge meg når han legger seg, dermed basta. Hvis vi, av en eller annen gang, får sitte i fred i stuen en kveld, så må jeg for all del ikke blir trøtt! For jeg klarer jo å sitte så og så lenge oppe de andre kveldene. som om han skal teste meg, og lage litt dårlig stemning.

Han har også nå begynt å miste besinnelsen overfor ungene. Vår ene sønn, 14 år, var uheldig å søle brus i bilen i ferien. Å kjære vene, dere skulle hørt de glosene, og det sinnet! Etter en halv time i stillhet etter på, fikk jeg hintet til ham at han burde si unnskyld til vår sønn, som satt der helt skrekkslagen i bilen. Og det gjorde han heldigvis.

Jeg sa til ham i dag at jeg var bekymret for temperemantet hans, og da mente han at han hadde alltid god grunn for å bli sint. Det var aldri ubegrunnet. Og alle var jo så imot ham, alltid.

Jeg måtte ta fem minutter i senga etter at vi hadde snakket, for jeg blir alltid så følelsesladet. Da kjeftet han på nytt, at han var jo bare i veien for meg. Siden jeg måtte gå og legge meg, for å komme meg bort fra ham...

Har noen noen gode råd til meg,

hvordan jeg kan få snakket med ham, og bli forstått. Han tar jo alt som om det handler kun om han....

[Gjest Vanuna]

Hva er det du elsker ved denne mannen? Du beskriver så utrolig mye negativt og ingenting positivt. Jeg kan ikke se at det er interessant om han har en diagnose eller ikke. Jeg ville ikke bodd sammen med det kjedelige og egoistiske beistet du beskriver.

[Gjest JUSTaMinute]

Spør NHD på psykiatri isteden!

[sheba]

mannen din minner meg om faren min, selvfølgelig har han problemer som han bør søke hjelp for!

du bør så absolutt presse på her, eller sette et ultimatum, dette er mye mer enn du skal tolerere.

han trenger hjelp, men han trenger også hjelp til å innse det, det er den vanskelige delen desverre.

[Gjest navy]

Herregud, ser du ikke hvor skadelig dette er for barna? Orker du å leve slik? Mannen må ha hjelp.

[Adriana]

Som det sies under her bør du legge inn spørsmålet ditt på psykiatri og få svar av psykiateren der.

Jeg er ingen psykiater/psykolog, men tror dette dreier seg om en alvorlig personlighetsforstyrrelse, antisosial kanskje, dvs. psykopat...

Selv om du selv eventuelt orker å leve med ham så er det viktig at du får ham til å søke hjelp, for barnas del. Dette er svært skadelig for barn å vokse opp med! Jeg vet ikke hvor gamle de andre barna deres er, men hadde jeg vært deg så hadde jeg i hvert fall satt meg ned med 14-åringen og forklart at pappa er syk og at det ikke er barnas skyld. At pappa har en sykdom som gjør at han blir altfor fort sint osv. Og at du skal prøve å få hjelp til ham.

[Lillemus]

Hva i all verden er det du elsker i en sånn egoistisk, navlebeskuende hissigpropp som ikke engang vil ha ungene sine i samme rom som seg selv!?

[Gjest J31!]

''Har noen noen gode råd til meg, hvordan jeg kan få snakket med ham, og bli forstått. Han tar jo alt som om det handler kun om han....''

Utfra det du beskriver i innlegget ditt, høres det for meg ut som at du har forsøkt å snakke med ham flere ganger uten å nå inn til ham..

[Gjest mye rart en kan spør om....]

''Har noen noen gode råd til meg, hvordan jeg kan få snakket med ham, og bli forstått. Han tar jo alt som om det handler kun om han....''

Utfra det du beskriver i innlegget ditt, høres det for meg ut som at du har forsøkt å snakke med ham flere ganger uten å nå inn til ham..

ja, nettopp.

[Gjest mye rart en kan spør om....]

Hva i all verden er det du elsker i en sånn egoistisk, navlebeskuende hissigpropp som ikke engang vil ha ungene sine i samme rom som seg selv!?

ja, en kan lure selv. men han var ikke sånn før, da var han en storsjarmør som bar meg i hendene om han kunne.Men han har blitt verre de siste fire årene. Og det er rart med det, har vært sammen i tjue år, en blir jo knyttet sammen på et vis.

[Gjest mye rart en kan spør om....]

Som det sies under her bør du legge inn spørsmålet ditt på psykiatri og få svar av psykiateren der.

Jeg er ingen psykiater/psykolog, men tror dette dreier seg om en alvorlig personlighetsforstyrrelse, antisosial kanskje, dvs. psykopat...

Selv om du selv eventuelt orker å leve med ham så er det viktig at du får ham til å søke hjelp, for barnas del. Dette er svært skadelig for barn å vokse opp med! Jeg vet ikke hvor gamle de andre barna deres er, men hadde jeg vært deg så hadde jeg i hvert fall satt meg ned med 14-åringen og forklart at pappa er syk og at det ikke er barnas skyld. At pappa har en sykdom som gjør at han blir altfor fort sint osv. Og at du skal prøve å få hjelp til ham.

jeg har spurt på psykriatisk forum for lenge siden. Eksperten svarte bare at det måtte være hans personlighet, og at dårlige sider av en person kommer fram under stress. Liten trøst for meg.

[Gjest mye rart en kan spør om....]

mannen din minner meg om faren min, selvfølgelig har han problemer som han bør søke hjelp for!

du bør så absolutt presse på her, eller sette et ultimatum, dette er mye mer enn du skal tolerere.

han trenger hjelp, men han trenger også hjelp til å innse det, det er den vanskelige delen desverre.

ja, mannen min minner meg om min far også. så jeg er oppvokst med en slik personlighet.

[Gjest mye rart en kan spør om....]

Hva er det du elsker ved denne mannen? Du beskriver så utrolig mye negativt og ingenting positivt. Jeg kan ikke se at det er interessant om han har en diagnose eller ikke. Jeg ville ikke bodd sammen med det kjedelige og egoistiske beistet du beskriver.

Er mye positivt også, helst fra noen år tilbake. Men det hjelper liksom ikke på det negative alltid.

[Gjest Dize]

Hva er det som gjør at du elsker ham?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

jeg har spurt på psykriatisk forum for lenge siden. Eksperten svarte bare at det måtte være hans personlighet, og at dårlige sider av en person kommer fram under stress. Liten trøst for meg.

Dette er personlighet, og det er sansynlig at den er så avvikende at det oppfyller kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse.

Det er mulig å gjøre noe med slikt, men forutsetningen er at personen selv innser problemene og ønsker hjelp og endring.

[Adriana]

jeg har spurt på psykriatisk forum for lenge siden. Eksperten svarte bare at det måtte være hans personlighet, og at dårlige sider av en person kommer fram under stress. Liten trøst for meg.

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt at enten får han søke hjelp og skjerpe seg eller så blir det skilsmisse. Kanskje det får ham på andre tanker.

Det er nok mulig at han må ha det inn med teskje... Forklar ham helt tydelig hva det er du ikke liker. Og selv om det virker litt ulogisk så tror jeg det kan være lurt at du tar det opp med ham på en "god" dag. Da går det kanskje lettere inn. Og da tar han det kanskje ikke som kritikk fra en kranglende kone. Han er jo litt paranoid...

[Gjest Vanuna]

Er mye positivt også, helst fra noen år tilbake. Men det hjelper liksom ikke på det negative alltid.

Det du leter etter er en diagnose for å unnskylde mannen for hans oppførsel. Den diagnosen finnes ikke. Han må selv ta ansvar for sine handlinger.

[Gjest J31!]

Dette er personlighet, og det er sansynlig at den er så avvikende at det oppfyller kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse.

Det er mulig å gjøre noe med slikt, men forutsetningen er at personen selv innser problemene og ønsker hjelp og endring.

Jeg lurer på en ting bare.. hvis det er en pf, så burde vel denne være der fra tidligere av?

Det som får meg til å lure er noe hun skrev (at han er blitt sånn de siste 4 årene og at de har vært sammen i 20 år)..

''ja, en kan lure selv. men han var ikke sånn før, da var han en storsjarmør som bar meg i hendene om han kunne.Men han har blitt verre de siste fire årene. Og det er rart med det, har vært sammen i tjue år, en blir jo knyttet sammen på et vis''

[Gjest J31!]

Dette er personlighet, og det er sansynlig at den er så avvikende at det oppfyller kriteriene for diagnosen personlighetsforstyrrelse.

Det er mulig å gjøre noe med slikt, men forutsetningen er at personen selv innser problemene og ønsker hjelp og endring.

Det står han er blitt verre, og "ikke sånn de siste 4 årene" som jeg skrev.. men det er jo mulig at en pf kan vokse og bli verr med årene.. *vet ikke helt*

[Gjest sjøstjerna]

Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt at enten får han søke hjelp og skjerpe seg eller så blir det skilsmisse. Kanskje det får ham på andre tanker.

Det er nok mulig at han må ha det inn med teskje... Forklar ham helt tydelig hva det er du ikke liker. Og selv om det virker litt ulogisk så tror jeg det kan være lurt at du tar det opp med ham på en "god" dag. Da går det kanskje lettere inn. Og da tar han det kanskje ikke som kritikk fra en kranglende kone. Han er jo litt paranoid...

''Forklar ham helt tydelig hva det er du ikke liker.''

og så?

Be han forandre seg så hun liker han bedre?

Vil du formes av din mann?

Vel- nå satt jeg det på spissen. Mannen trådstarter beskriver virker slitsom. Om han vil endre seg eller ikke er noe han bestemmer. Og trådstarter bestemmer om hun vil forsette sitt samliv med han.