Venninne-"plage"..

[ArabianStar]

Visste ikke hvilken kategori dette går under, derfor skriver jeg her..

Jeg har en venninne på 22 år.. Hun er verdens snilleste jente på alle måter.. Stiller oppe, hjelper meg og er i det hele tatt underfunderlig snill..

Men nå er det nylig blitt slutt med kjæresten og henne.. De har slitt lenge, et halvt år ca og nå er det endelig finito.. Ja jeg sier endelig, for jeg skjønte tidlig at det var ikke liv laga for de..

Nå har hun imidlertid blitt fullstendig knust da.. Og da mener jeg FULLSTENDIG.. Det er jo denne samme malinga som det er at hun vil aldri komme over han, hun kan ikke se for seg å leve uten han osv.. Det vanlige etter et brudd.. Det er bare det at hun har gått å klaga på dette nå i et halvt år, bekymra seg for hvordan hun skal klare å leve uten han osv..

Nå ble jeg til slutt lei.. For hver gang disse klagene begynner, så prøver jeg å fortelle henne at dette dessverre vil ta tid å komme over, hun vil nok sørge en stund. Men da blir jeg bare blankt avvist med at -Nei, hun kommer ikke over han! Han var den eneste for henne osv.. Samme leksa..

I dag traff jeg henne igjen på msn.. Og da var det samme gnaget.. Nå hadde kjæresten fortalt henne at han har ikke følelser mer, han vil videre og vil at det skal være slutt. Hun hadde visstnok prøvd å overtale han, men han sto ved sitt. Dermed var det rett til meg og fortelle historien..

Greit nok, jeg skal stille opp.. Men problemet nå er at jeg syns hennes sorg begynner å gå over det hinsidige, jeg syns hun sørger mye mer enn "vanlig" etter et brudd.. Jeg føler at jeg kan ikke gi henne hverken råd eller hjelp, men hun fortsetter å laste på meg alle problemene..

Derfor ba jeg henne ta kontakt med psykolog, for nå rekker ikke jeg over mer.. I tillegg til at jeg faktisk har en del å stri med hjemme sjøl også.. Da fikk jeg en lang lekse om det totalt udugelige helsevesenet i Norge! De hadde aldri gitt henne noe som helst hjelp!! Aldri!! Hun hadde krangla med de i alle år!! Hun hadde slitt med selvmordstanker da hun var helt, helt ung, hun har prøvd å ta livet sitt og har alltid vært veldig tungsindig.. Så ingen psykolog kunne hjelpe henne, og det var ikke måte på hvor sint hun var på de..

Jeg prøvde å forklare at en psykolog er pliktig til å ta henne på alvor når hun søker hjelp, og hun FÅR faktisk psykologhjelp om hun tar kontakt med legen.. Men det var helt uaktuelt..

Må si jeg ble temmelig oppgitt... For nå har jeg rett og slett ikke guts mer.. Hun har fylt meg med så masse problemer helt siden det begynte å hangle med de, og nå kommer den største grumsen ut...

Hva gjør jeg??? Det nytter jo ikke å si til henne at jeg kan ikke hjelpe henne med dette lengre, og jeg mener faktisk at hun trenger seriøs hjelp! Jeg vil ikke svikte henne, men nå føler jeg snart at jeg ikke har mer valg...

[Lillemus]

Hvis man styrter til psykologen for en "vanlig" kjærlighetssorg er det jaggu ikke rart det er lange køer...

[mariaflyfly]

Hvis man styrter til psykologen for en "vanlig" kjærlighetssorg er det jaggu ikke rart det er lange køer...

Det var min første tanke også.

[ArabianStar]

Det var min første tanke også.

Jammen LES da.. Det er mye mer enn bare kjærlighetssorg som plager henne! Det blir bare rippet ekstra opp nå pga kjærlighetssorgen..!

[Gjest Melis34]

Jammen LES da.. Det er mye mer enn bare kjærlighetssorg som plager henne! Det blir bare rippet ekstra opp nå pga kjærlighetssorgen..!

Jeg har vært der selv,blitt for lei meg etter at forhold har tatt slutt,var ikke så vondt å komme til en psykolog akkurat,få pratet ut og ikke bruke de rundt en tom for energi.

[Gjest Gjorde jeg]

Jeg brøt kontakten med ei slik venninne. Fant ut at jeg ikke klarte å gi henne noe postivt tilbake, på samme måte som hun ikke ga meg noe.

Det tynget nok ektra i en periode jeg slet med ting selv, og da var det bare nok.

Så lenge hun ikke var villig til å oppsøke profesjonell hjelp når problemene var så store som dette, kunne heller ikke jeg som en vanlig dødelig hjelpe. En må være villig til å ønske hjelp selv før en er klar til å få orden på tingene.

[ArabianStar]

Jeg har vært der selv,blitt for lei meg etter at forhold har tatt slutt,var ikke så vondt å komme til en psykolog akkurat,få pratet ut og ikke bruke de rundt en tom for energi.

Ja ikke sant..

Jeg slet en periode og da var det nok med bare noen timer hos en sosionom. Fikk tømt gryta, og fikk noen råd litt hjelp på veien.. Etterpå klarte jeg meg sjøl..

For det min venninne tror er at etter et par timer hos en psykolog så skal hun være frisk og kvikk og fullstendig oppegående igjen.. Men jeg mener(og prøvde å forklare henne) at sånt kan ta ÅR før man begynner å se en ende.. Særlig når man er såpass svartsindig og langt nede som hun er..

Men det nekter hun å tro.. Og jeg begynner å bli ganske sliten av all gnaginga nå.. Kjenner at jeg nærmer meg et maks-punkt..