Hvordan få henne til å innse?

[A1979 9 0]

Hei!

Er en kar på 29 som har et forhold med en jente på 25... Vi har vært sammen i ca 1,5 år, og ting går "normalt" veldig bra.

Vi har imidlertid hatt 3 "episoder" hvor hun trekker seg unna og kommer med eneste svar at "det er noe jeg ikke kan sette fingeren på"

De to foregående episodene var helt jævlig (det er nokså frustrerende nå også), men den gang skjønte jeg ikke helt hva det gikk i. Jeg var sikker på det var meg det var noe galt med og blablabla.

Vi har snakket noe sammen både nå, og gjennom den tiden vi har kjent hverandre. Hun har imidlertid ikke noe spesielt mer å komme med denne gangen enn at det er "noe" som ikke stemmer. Det ironiske er at hun heller egentlig ikke ønsker at det skal være slutt. Hun liker meg, og hun hater seg selv for det hun utsetter meg for.

Nå er jeg ingen ekspert på området, og man kan aldri være helt siskker. Likevel er jeg av den oppfatning at om det er noe som er uprøvd, så bør man hvertfall forsøke før man kan konkludere med at det ikke gikk.

Det jeg vil frem til er at jeg tror årsaken/eller hvertfall en brikke i sammenhengen går på noe som ligger å murrer tilbake til den tiden hvor hennes mor og far skilte lag. Skilsmisse er vel aldri assosiert med noe positivt for barn, men i dette tilfellet gikk det litt over stokk og stein, og hun har fortsatt uoppgjorte ting med både mor og far som hun "skal ta opp en gang".

Vi har prata om dette, og jeg er sikker på at det å få gått til en psykolog å åpnet seg og ryddet opp i surret ville være bra både for henne selv, og forhåpentlig for vårt forhold som nå er i ferd med å gå i dass.

Jeg vet det er mang fisk i havet, så de som ikke har annen konstruktiv tilbakemelding enn "å gå videre" kan bare droppe det. Jeg er klar over at dette muligens bare er å drøye ting, men denne dama er faktisk så bra at det er verd å kjempe litt for.

Det det basicly står i nå er at jeg har sagt klart i fra om at vi ikke bare kan få ting på gli igjen og "håpe" på at det går bra. Jeg vet vi kan få det på stell, og jeg er like sikker på at det kommer til å gå på trynet igjen om et halvår, så det er ikke et tema.

Kravet mitt er at hun setter igang en prosess med en psykolog og får rensket opp, og at vi da tar det videre og ser hva som skjer. Problemet er bare at hun ikke vil (les: tør). Hun kan ikke gjøre dette under press. Skjønner forsåvidt det, man kan heller ikke slutte å røyke under press, man må ville det selv.

Imidlertid kan ikke jeg bare presse pauseknappen i forhold til mine følelser og bare la den stå på pause til tiden hennes er inne.

Jeg kan jo ikke akkurat bare ringe og ordne en time og si "hei, du skal til NN kl 14 i morgen".

Det med psykolog er ingen garanti, men som jeg har sagt før, jeg er sikker på det vil lette opp i tankene, og fjerne den djevelen som hvisker i øret hennes hver gang hun føler at følelsene tar overhånd, for så å trekke seg tilbake..

Noen tips til innfallsvinkler å "angripe" dette på?

[FGT 4 244 108]

Kanskje hun drar på noe fra fortiden, en slaks avisning, eller at hun er redd for nærhet, fordi hun kan bli såret, noe som gjør henne utrygg. Det kan være det en personlighetsforstyrrelse ute å går. Gå på nettet for å se om du kan finne noe svar, og vis det til henne om hun kan kjenne seg igjen i det ?

[A1979 9 0]

Kanskje hun drar på noe fra fortiden, en slaks avisning, eller at hun er redd for nærhet, fordi hun kan bli såret, noe som gjør henne utrygg. Det kan være det en personlighetsforstyrrelse ute å går. Gå på nettet for å se om du kan finne noe svar, og vis det til henne om hun kan kjenne seg igjen i det ?

Ja, det er det nok ingen tvil om at det er... Jeg vil hjelpe, men jeg kan likevel ikke tvinge henne til det. Hun er delvis inne på å "erkjenne" at hun har et problem, men hun vil likevel ikke ta skrittet.

Frykten er på mange måter "trygg" den også, hun mestrer det å holde følelsene på avstand. I og for seg bra, likevel en litt trist måte å gjøre det på..

[Orio 7 569 0]

Det er tydelig at du er veldig innstilt på å få forholdet til å fungere. Er du sikker på at hun har det på samme måte?

Nå har du stilt et ultimatum, enten så søker hun hjelp eller så går dere fra hverandre. Hvis du klarer å stå på ditt, ikke fortsette forholdet hvis hun ikke søker hjelp, vil du jo se hvor mye hun er villig til å satse på forholdet. Det er opp til henne nå.

[FGT 4 244 108]

Ja, det er det nok ingen tvil om at det er... Jeg vil hjelpe, men jeg kan likevel ikke tvinge henne til det. Hun er delvis inne på å "erkjenne" at hun har et problem, men hun vil likevel ikke ta skrittet.

Frykten er på mange måter "trygg" den også, hun mestrer det å holde følelsene på avstand. I og for seg bra, likevel en litt trist måte å gjøre det på..

Jeg syntes jeg kjenner noe godt igjen i det du skriver med min kone , som har slitt med følelsemessig problemer så langt hun kan huske. Hennes største problem at hun kan fort føle seg avist, men reagerer med sinne , blir hard og kald i stedet for å vise at hun blir såret. Jeg misforså henne lenge pga det, men nå vet jeg bedre. Hun har tidligere fått diagnosen EUPF, men heldigvis så er hun såpass åpen og ærlig med seg selv, ellers hadde det utviklet deg mye være. Men som sagt dette ligger langt tilbake i tid og har også ført til at hun har slitt med både sosial angst og depresjon.

[A1979 9 0]

Det er tydelig at du er veldig innstilt på å få forholdet til å fungere. Er du sikker på at hun har det på samme måte?

Nå har du stilt et ultimatum, enten så søker hun hjelp eller så går dere fra hverandre. Hvis du klarer å stå på ditt, ikke fortsette forholdet hvis hun ikke søker hjelp, vil du jo se hvor mye hun er villig til å satse på forholdet. Det er opp til henne nå.

Har tenkt samme tanken selv.

Jeg sliter bittelitt med å slå meg til ro med den bare.. Er man "psyk, så er man psyk" og tar derfor kanskje en annen avgjørelse enn om man er ved sine fulle fem.

Det lureste for min egen del er vel kanskje å slå meg til ro med det, man kan ikke elske noen som ikke er villige til å satse like mye tilbake.

Hun er jo fornuftig på mange andre området, så kanskje hun tar til fornuft..

Hehe, blir jo faen meg gal selv vett

[A1979 9 0]

Jeg syntes jeg kjenner noe godt igjen i det du skriver med min kone , som har slitt med følelsemessig problemer så langt hun kan huske. Hennes største problem at hun kan fort føle seg avist, men reagerer med sinne , blir hard og kald i stedet for å vise at hun blir såret. Jeg misforså henne lenge pga det, men nå vet jeg bedre. Hun har tidligere fått diagnosen EUPF, men heldigvis så er hun såpass åpen og ærlig med seg selv, ellers hadde det utviklet deg mye være. Men som sagt dette ligger langt tilbake i tid og har også ført til at hun har slitt med både sosial angst og depresjon.

Erkjennelse kan være vanskelig, og det er vel det som er problemet her. Hun lukker seg inn i sin egen boble, og det gjør det håpløst for meg å forstå hva hun egentlig tenker, mener og vil.

[Gjest villevi 0 0]

Kudos til deg (tatt fra vokabularet til min 18-årige sønn)

Du er løsningsorientert og vil få dette til å fungere. "Ikke kan sette fingeren på" kan sett med mine øyne være alt fra at det er noe der, til bortforklaring, til manipulering av dine følelser under konflikter. Hvor hun befinner seg i dette landskapet er det vanskelig å ha noen formening om.

Men du gjør rett i å ønske at hun tar tak i dette når det rammer forholdet deres hardt gjentatte ganger.

[A1979 9 0]

Kudos til deg (tatt fra vokabularet til min 18-årige sønn)

Du er løsningsorientert og vil få dette til å fungere. "Ikke kan sette fingeren på" kan sett med mine øyne være alt fra at det er noe der, til bortforklaring, til manipulering av dine følelser under konflikter. Hvor hun befinner seg i dette landskapet er det vanskelig å ha noen formening om.

Men du gjør rett i å ønske at hun tar tak i dette når det rammer forholdet deres hardt gjentatte ganger.

Kudos? Et fremmedord i mitt vokabular...

Man blir ofte blind når man selv står oppe i noe selv. Imidlertid har jeg forsøkt å se dette med "utenforstående øyne", og får igrunn bekreftet hver gang at det ikke har noe med hverken meg eller hvordan vi takler hverandres selskap. Når jeg spør om det er helt ok for henne om jeg ber henne gå, så er svaret "nei, jeg er jo gla i deg, men ja jeg skjønner deg siden jeg får deg til å føle det du føler" (eller noe i den dur da)

Så min konklusjon er at om jeg hadde vært Arne, Bjarne eller Fjarne, så hadde situasjonen vært akkurat den samme.

[Gjest villevi 0 0]

Kudos? Et fremmedord i mitt vokabular...

Man blir ofte blind når man selv står oppe i noe selv. Imidlertid har jeg forsøkt å se dette med "utenforstående øyne", og får igrunn bekreftet hver gang at det ikke har noe med hverken meg eller hvordan vi takler hverandres selskap. Når jeg spør om det er helt ok for henne om jeg ber henne gå, så er svaret "nei, jeg er jo gla i deg, men ja jeg skjønner deg siden jeg får deg til å føle det du føler" (eller noe i den dur da)

Så min konklusjon er at om jeg hadde vært Arne, Bjarne eller Fjarne, så hadde situasjonen vært akkurat den samme.

"Så min konklusjon er at om jeg hadde vært Arne, Bjarne eller Fjarne, så hadde situasjonen vært akkurat den samme."

Jeg tror dette er rett konklusjon. Dette er hennes måte å reagere på og den er ikke enkel å forholde seg til.

Kudos var inntil nylig for meg også ukjent. Jeg fikk forklaringen at det dreide seg om "et klapp på skulderen" og tenkte det at det fortjener du for å ønske å løse situasjonen konstruktivt Jeg ønsker deg lykke til, og for all del ikke glem deg selv opp i dette.

[FGT 4 244 108]

Erkjennelse kan være vanskelig, og det er vel det som er problemet her. Hun lukker seg inn i sin egen boble, og det gjør det håpløst for meg å forstå hva hun egentlig tenker, mener og vil.

Du må prøve å få henne til å åpne seg, men det nok bedre,( hvis dette ligger tilbake før din tid ), å få henne i en terapi. Men selvfølgelig først må hun innse at hun har et følelsemessig problem. Derfor kan det være lurt å søke eller lese om f.eks. PF, for om hun kan kjenne seg igjen der først

[A1979 9 0]

Du må prøve å få henne til å åpne seg, men det nok bedre,( hvis dette ligger tilbake før din tid ), å få henne i en terapi. Men selvfølgelig først må hun innse at hun har et følelsemessig problem. Derfor kan det være lurt å søke eller lese om f.eks. PF, for om hun kan kjenne seg igjen der først

Jepp, kanskje en god idè... Jeg har lest mye, og jeg kan kanskje vise frem noe av det, og bruke det som en måte å få henne til å erkjenne at det er noe der..

[A1979 9 0]

"Så min konklusjon er at om jeg hadde vært Arne, Bjarne eller Fjarne, så hadde situasjonen vært akkurat den samme."

Jeg tror dette er rett konklusjon. Dette er hennes måte å reagere på og den er ikke enkel å forholde seg til.

Kudos var inntil nylig for meg også ukjent. Jeg fikk forklaringen at det dreide seg om "et klapp på skulderen" og tenkte det at det fortjener du for å ønske å løse situasjonen konstruktivt Jeg ønsker deg lykke til, og for all del ikke glem deg selv opp i dette.

Så bra, da er vi enige om det

Og takk for Kudos Det er lett å grave seg ned i denne situasjonen, tankene går på kryss og tvers og i hytt og gevær om dagen..

[Gjest villevi 0 0]

Så bra, da er vi enige om det

Og takk for Kudos Det er lett å grave seg ned i denne situasjonen, tankene går på kryss og tvers og i hytt og gevær om dagen..

Bare hyggelig. Og husk at det meste har en tendens til å løse seg. Hva løsningen blir er mer usikkert Men det gir rom for undring og overraskelser. Nå er det ikke alltid vi mennesker liker å undres (gruble) og vil ha overraskelser, vi liker det trygge og fastsatte. Men livet uten disse ingrediensene hadde trolig vært dørgende kjedelig.

[A1979 9 0]

Bare hyggelig. Og husk at det meste har en tendens til å løse seg. Hva løsningen blir er mer usikkert Men det gir rom for undring og overraskelser. Nå er det ikke alltid vi mennesker liker å undres (gruble) og vil ha overraskelser, vi liker det trygge og fastsatte. Men livet uten disse ingrediensene hadde trolig vært dørgende kjedelig.

Jada, alt løser deg, og et liv uten uforutsigbarhet hadde vært gørrkjedelig. Imidlertid er det enkelte elementer som gjerne skulle vært litt mer forutsigbart enn andre

Men men, det må man bare leve med.

[pille2 140 0]

Beklager hvis du får et langt svar, men jeg har en tendens til å se ting fra begge sider...og nå kan jeg helst se det fra hennes side. Ikke skyt meg for det da

Det å mestre noe i hverdagen, er noe som de aller fleste vil. Syk/psyk/"normal".

Noen ganger får man ikke gjort det man ville, av ulike årsaker.

Det er egentlig der forskjellene spiller inn...

En syk person hadde sagt; "jeg klarte det ikke for jeg hadde så høy feber, så jeg ble bare liggende".

En psyk person hadde sagt;" Jeg er ikke god nok, jeg klarte ikke det en gang...helvete heller..hva er det som er galt med meg? Det tar meg 5 minutter.."

En normal person ville sagt; "fader..det glemte jeg, jeg tar det igjen i mårra!! "

Det er mange måter å møte et problem på. Ofte ligger det mange tanker/teorier og følelser bak...og disse kan være så "innbarka" at det er vanskelig å få grepet fatt i de.

Det høres ut som om du er en som ønsker å opprettholde forholdet, og som klarer å tenke realistisk på denne problemstillingen. Det syns jeg er en kjærlighetserklæring til dama di!! Og det uten sidestykke.

Hun trenger hjelp, det virker åpenbart, men du må selv snakke med henne, få henne til å innse at du vil satse på dette forholdet, hvis hun søker hjelp.

Jeg virker kanskje veldig positiv her nå, men jeg kan si det at jeg har psykiske problemer, og er gift. Forholdet vårt kommer til å ende snart. Det er mange grunner til det, men er du glad i denne jenta, så gi henne en mulighet til å få snakke med noen. Bli med henne om det trengs....

Jeg ønsker dere lykke til!!

Mvh

[Orio 7 569 0]

Har tenkt samme tanken selv.

Jeg sliter bittelitt med å slå meg til ro med den bare.. Er man "psyk, så er man psyk" og tar derfor kanskje en annen avgjørelse enn om man er ved sine fulle fem.

Det lureste for min egen del er vel kanskje å slå meg til ro med det, man kan ikke elske noen som ikke er villige til å satse like mye tilbake.

Hun er jo fornuftig på mange andre området, så kanskje hun tar til fornuft..

Hehe, blir jo faen meg gal selv vett

Jeg har ikke lest hele tråden, så det kan hende det er kommet frem ting jeg ikke har fått med meg. Ut i fra det du skriver i ditt første innlegg ser jeg ikke noe som tilsier at hun er "psyk" eller ikke er "ved sine fulle fem". Hennes oppførsel kan også skyldes at hun ikke er sikker på sine følelser for deg og hvor mye hun er villig til å satse på forholdet.

Er det andre ting som tyder på at hun er "psyk"? Eller klarer hun seg bra på andre måter i hverdagen?