Syk mann langt)

[Gjest Ingen god kone :-/]

Mannen min er av det sutrete slaget, helt motsatt av hva jeg er vant med. Han er vokst opp med masse dulling og engstelige foreldre, mens jeg fikk omsorg uten å bli skremt.

Nå har det seg slik at han har slått opp en gammel skade. Ja, han har vondt, men jeg lurer alltid på om han overdriver. F eks ropte han her en kveld "Auauauauau" rett etter han la seg. Noen ganger står han på gulvet og brøler mens han han selv forventer at han skal besvime. Hvis jeg har sterke smerter sier jeg ikke "Au" gjentatte ganger i allefall.

Grunnen til at jeg lurer på om han overdriver er oppførselen ellers når han har vondt. F eks ynket han seg i smerte en gang han tok helt ordinære øyedråper mot betennelse, som jeg har tatt uten å kjenne noe som helst.

Når han har vært på toalattet sier han ofte "Nå vet jeg hvordan det er å føde". Smertene er visst ubeskrivelige.

Han hadde smertefull hikke her en dag som varte en time. Det er greit nok å hikke, men de lydene han laget var høyst unormale. Det var mer grynt. Jeg har aldri opplevd smerter i forbindelse med hikking. Hikkinga hans forsvant da jeg kommenterte de rare lydene han laget. Etter en time måtte jeg bare spørre hvorfor han laget slike lyder.

Når han spiser is får han ofte hodepine. Da legger han hodet i bordet og er helt fra seg.

Han trodde han nærmest var døende da han gikk fra å være overvektig til normalvektig. Når noen kommenterte vektnedgangen ble han livredd. BMI'en hans var da på 22.

Sånn ellers er han en super og positiv mann, men jeg sliter med å ta han alvorlig når han er syk. Jeg takler rett og slett ikke sutring. Nå som han er syk snakker han mye om rullestol og "game over".

En venninne av meg har en teori, og den går ut på at han føler han må overdrive for å få respons av meg. Jo mindre respons han får, desto mer ynker han seg.

Jeg orker ikke så ofte å spørre han om han har smerter, for all stønning og pillerasling sier jo sitt. Dessuten informerer han meg svært ofte om sin helsetilstand. Han kommer ofte haltende, stønnende og sukkende om morgenen. Så er det rett til brett og boks med medisin, som han rasler litt ekstra med. (Føler jeg)

Det er tydelig at min oppførsel gjør han verre. Hvordan kan jeg gi han omsorg uten å dulle? Jeg klarer det med barna, men ikke med han :-( Jeg sier aldri negative ting til han, men han får lite oppmerksomhet når han klager.

[nick]

Og på gravstøtta skal det stå: Han fikk rett til slutt!

Han drar den i overkant langt. Har du forsøkt å behandle han som den pysa han er? Prøv: Dakars, har du vondt lille duttebassen? hver gang han sutrer, så skal du se at han forandrer seg.

[Tonette]

Vi har en 8-åring som er sånn. Vi har hatt vanskelig for å ta han alvorlig, for det skal så utrolig lite til før han hyler av full hals. Nå har vi lært av psykologen at vi skal dele smerten med han, for så å avlede oppmerksomheten. Vi sier f.eks. Jeg ser at du har det vondt, klemmer han litt, og så spør vi han om han vet hvor ds'en er. Dette funker bra. Nå roer han seg mye fortere.

Nå er det ikke noe barn du sliter med, men jeg tenker at det funker nok på voksne også.

Hans opplevelse av smertene er høyst reelle, selv om tilsvarende skade ikke gjør vondt for deg. Det er tydelig at han ønsker å dele smerten med deg, men han når ikke frem fordi du ikke tar han alvorlig.

Mitt forslag er at du prøver å være veldig forståelsesfull en periode, så får du testet ut hvordan han tar det. Prøv å legge til sides din egen irritasjon, og del smerten med han. Kan være artig å få testet ut om rådet vi fikk, virker på voksne også. Jeg tror faktisk det.

[pusi]

Vi har en 8-åring som er sånn. Vi har hatt vanskelig for å ta han alvorlig, for det skal så utrolig lite til før han hyler av full hals. Nå har vi lært av psykologen at vi skal dele smerten med han, for så å avlede oppmerksomheten. Vi sier f.eks. Jeg ser at du har det vondt, klemmer han litt, og så spør vi han om han vet hvor ds'en er. Dette funker bra. Nå roer han seg mye fortere.

Nå er det ikke noe barn du sliter med, men jeg tenker at det funker nok på voksne også.

Hans opplevelse av smertene er høyst reelle, selv om tilsvarende skade ikke gjør vondt for deg. Det er tydelig at han ønsker å dele smerten med deg, men han når ikke frem fordi du ikke tar han alvorlig.

Mitt forslag er at du prøver å være veldig forståelsesfull en periode, så får du testet ut hvordan han tar det. Prøv å legge til sides din egen irritasjon, og del smerten med han. Kan være artig å få testet ut om rådet vi fikk, virker på voksne også. Jeg tror faktisk det.

Min mor avleder med godteri...

Både jeg og min søster er overvektige. Vet ikke om det har noen sammenheng, men jeg liker ikke at hun finner frem sjokoladeposen hver gang ungene har slått seg eller er lei seg av andre grunner.

Jeg er så glad at vi ikke bor for nære bestemor ;o)

[Gjest vil jeg tro]

Han sliter psykisk. Oppførselen er rar.

Is og hodepine er vanlig. Det blir for rask nedkjøling av hodet, samme gjelder for slush.

[Lillemus]

Is-hodepine er ikke uvanlig og kan være veldig smertefullt.

Utover det drar han den vel litt langt for å få oppmerksomhet - får han nok oppmerksomhet fra deg ellers, når han ikke er "syk"? Eller føler han at han må syte og klage litt ekstra for å prøve å få oppmerksomheten din og at han trekker det stadig lenger etterhvert som du ikke gir ham oppmerksomhet? Høres ut som det er en liten unge vi snakker om. )

[mrxx]

Dette hadde ikke jeg orket å forholde meg til heller. Sånn sutring og behov for oppmerksomhet orker jeg rett og slett ikke. Greit nok å gi trøst og forståelse når noen har det vondt, men dette er et spill og det gidder jeg ikke å forholde meg til.

Jeg hadde kommet til å sagt i fra i klartekst til han, det er det eneste som nytter, så han forstår at det nytter ikke å holde på med dette spillet. At han har det vondt er nok sikkert riktig, men han overdriver og spiller og det er det du må ta opp med han.

Forøvrig var det godt skrevet:-)

[Gjest Ulvinnen]

Det høres litt voldsomt ut.

Men hvis han gikk ned mye i vekt uten å ha noen grunn (slanking, økt aktivitet eller endret kosthold) så er det et sykdomstegn.

Han minner litt om faren min sånn han var en periode. Da var han inn og ut av sykehus fordi han følte seg dårlig, men legene fant ikke noe. Moren min holdt på å bli sprø, for det var noe hele tiden. Han hadde blant annet angstanfall om natten der han trodde han skulle dø.

Men etter et par års tid, så ble det oppdaget at han hadde prostatakreft. Den er heldigvis ikke agressiv, og holdes nå i sjakk av diverse medisiner.

Etter at kreften ble oppdaget, forandret faren min seg igjen, tilbake til den han var før. Så antagelig har han følt at noe var galt i kroppen, uten å vite hva det var. Når det omsider ble konstantert at han hadde rett, roet han seg.

Kanskje mannen din også går med en uro i kroppen om at noe ikke stemmer?

Jeg skjønner at det er fryktelig slitsomt med slik sutring, men kanskje han trenger mer støtte fra deg.

[fyrlykt]

Du har min dypeste medfølelse. Tror jeg hadde klikka med en sånn i hus.

Kanskje han måtte spille på sykdom for å få oppmerksomhet som barn, men du må gjerne minne han på at han ikke lenger er barnet i huset, og at han lærer barna deres å syte.

[Maximia]

Dette må jo være beskrivelsen av en hypokonder. Jeg tror ikke at stulling og dulling med mannen vil gjøre han noe som helst bedre. Søk heller plass til han på hypokonderklinikk.

En tidligere klassevenninne hadde vært gift med en hypokonder og det må være utrolig slitsomt for de klarer ofte å spille reelt. Hun hadde hatt sine turer til legevakta med en mann som lå sammenkrøket i smerte og skrek mens han ba henne om å kjører fortere for han holdt ikke ut. Når han kom til legevakta/sykehuset viste det seg at det ikke feilte han noe ting.

Hun gikk fra han for hun trengte en mann og ikke en tredje unge.

[Glimtipper]

Jeg føler med deg. Jeg hadde mistet respekten for en slik mann. Jeg tror jeg hadde forsøkt klar tale i stedet for metoder og teorier. Han er voksen, så behandle han som en voksen.

[frosken]

Har du snakket med ham om dette? Hva sier han selv?

[Gjest Ingen god kone :-/]

Vi har en 8-åring som er sånn. Vi har hatt vanskelig for å ta han alvorlig, for det skal så utrolig lite til før han hyler av full hals. Nå har vi lært av psykologen at vi skal dele smerten med han, for så å avlede oppmerksomheten. Vi sier f.eks. Jeg ser at du har det vondt, klemmer han litt, og så spør vi han om han vet hvor ds'en er. Dette funker bra. Nå roer han seg mye fortere.

Nå er det ikke noe barn du sliter med, men jeg tenker at det funker nok på voksne også.

Hans opplevelse av smertene er høyst reelle, selv om tilsvarende skade ikke gjør vondt for deg. Det er tydelig at han ønsker å dele smerten med deg, men han når ikke frem fordi du ikke tar han alvorlig.

Mitt forslag er at du prøver å være veldig forståelsesfull en periode, så får du testet ut hvordan han tar det. Prøv å legge til sides din egen irritasjon, og del smerten med han. Kan være artig å få testet ut om rådet vi fikk, virker på voksne også. Jeg tror faktisk det.

Takk for rådet. Jeg skal prøve det, selv om jeg muligens sliter med å gjennomføre det. Jeg trodde jeg ville få kjeft da jeg skreiv innlegget, for jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være medfølelende hele tiden. Jeg blir ofte taus når han klager som verst.

Ei spurte lenger oppe om jeg har snakket med han om dette, og han vet jo at jeg har reagert på smertene da han tok øyedråpene. Det er vanskelig å motbevise andres smerter. Tenk om han har så sterke smerter at han føler han må besvime, så blir han mistrodd av egen kone.

Glimtipper sa jeg ikke må bruke taktikk på han, at han ikke er noe barn. Det er ikke noe taktikk, men bare situasjonen her som skjer av seg selv, uten forhåndsplan.

[Glimtipper]

Takk for rådet. Jeg skal prøve det, selv om jeg muligens sliter med å gjennomføre det. Jeg trodde jeg ville få kjeft da jeg skreiv innlegget, for jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være medfølelende hele tiden. Jeg blir ofte taus når han klager som verst.

Ei spurte lenger oppe om jeg har snakket med han om dette, og han vet jo at jeg har reagert på smertene da han tok øyedråpene. Det er vanskelig å motbevise andres smerter. Tenk om han har så sterke smerter at han føler han må besvime, så blir han mistrodd av egen kone.

Glimtipper sa jeg ikke må bruke taktikk på han, at han ikke er noe barn. Det er ikke noe taktikk, men bare situasjonen her som skjer av seg selv, uten forhåndsplan.

''Glimtipper sa jeg ikke må bruke taktikk på han, at han ikke er noe barn. Det er ikke noe taktikk, men bare situasjonen her som skjer av seg selv, uten forhåndsplan.''

Jeg mente ikke at du brukte "metoder" nå, men at du ikke burde innføre diverse oppdragende taktikker framfor å snakke med han på en ordentlig måte.

For eksempel kan du forklare at du føler det ikke er rom for din sympati når han tydeligvis gir seg selv nok sympati som det er.

[Onsdag1365380628]

Jeg ble nesten litt glad når jeg leste innlegget ditt, min mann har mye av det samme og jeg er til tider ganske fortvilet. Han er godt voksen mann, frisk og i full jobb, men alltid har han han vondt noe sted eller er "syk" på en eller annen måte.

Jeg føler at han er som et barn noen ganger, og jeg blir sliten av å forholde meg til sykdom og smerte stadig vekk. Føler at det er vanskelig å planlegge, for hans dagsform er avgjørende for hvordan dagen blir her i huset. Han har full jobb, og er sjelden borte eller sykemeldt. For de som ikke kjenner forholdene her hjemme vil nok beskrive han som en sunn og frisk kar. Helger og ferie er verst, da er han alltid syk, eller i dårlig form på et eller annet vis.

Tidligere har jeg vært trøstende og støttende og prøvd etter beste evne å vise forståelse. Men etterhvert har jeg skjønt at han plager ikke går over, og at dette er noe vi må leve med. Jeg blir nok raskere irritert på han for jeg føler at jeg bare har en halv mann. Vi har hus og hjem og barn å ta oss av, og jeg kan ikke kjenne etter før jeg tar fatt på det som må gjøres. At det kan dreie seg om noe psykisk, ja det har jeg tenkt mange ganger..

Vi har snakket om dette, jeg har grått og vært fortvilet, han har lovet bot og bedring, men det er som før..sukk..

Innerst inne tror jeg at om han hadde kledd seg og gådd en tur hver gang han følte seg syk, så hadde det løst mange problemer, men dette har han ingen tro på. For han er sliten, eller har vondt i bena, kosttilskudd som gir mer energi blir han kvalm av, noe gir hodepine eller virker ikke rett og slett. Han er egentlig ikke lat heller, men ting må gjøres når han har lyst, ellers så fungerer det ikke.

Noen gode råd har jeg ikke, men du skal vite at vi er flere som har det på samme viset. Og det er slettes ikke enkelt. Noen ganger gruer jeg for å komme hjem fra jobb, for jeg bare "føler" på meg at i dag er dagen for ett eller annet. Ikke kan jeg spørre han hvordan han har det heller, for det utløser bare syt og klaging.

Stor klem til deg ihvertfall.

[Tonette]

Takk for rådet. Jeg skal prøve det, selv om jeg muligens sliter med å gjennomføre det. Jeg trodde jeg ville få kjeft da jeg skreiv innlegget, for jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å være medfølelende hele tiden. Jeg blir ofte taus når han klager som verst.

Ei spurte lenger oppe om jeg har snakket med han om dette, og han vet jo at jeg har reagert på smertene da han tok øyedråpene. Det er vanskelig å motbevise andres smerter. Tenk om han har så sterke smerter at han føler han må besvime, så blir han mistrodd av egen kone.

Glimtipper sa jeg ikke må bruke taktikk på han, at han ikke er noe barn. Det er ikke noe taktikk, men bare situasjonen her som skjer av seg selv, uten forhåndsplan.

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å takle. Han er ikke et barn, og man forventer at han skal oppføre seg som et voksent menneske. Men også voksne kan ha behov for oppmerksomhet/medlidenhet.

En ting som er viktig å huske på, er å ikke benekte smertene. F.eks hvis du sier til noen at i dag har du skikkelig vondt i ryggen, og vedkommende sier "nei, det har du ikke!" eller "jeg tror ikke at du har så vondt som du sier" Hvordan vil du da reagere? Sannsynligvis blir du sint, eller lei deg fordi vedkommende ikke forstår at du har vondt.

Så derfor mener jeg at du skal vise han forståelse for at han har vondt. Selv om folk flest ikke synes det er noe vondt å hikke, så opplever han det som vondt. Jeg tror ikke at det er noe han finner på. Han har muligens ekstrem lav smerteterskel.

[Gjest togli]

Jeg ville sagt: "Huffa meg, lille vennen min. Går det bra med deg?" og sett skikkelig bekymra ut

[Gjest Ingen god kone :-/]

Jeg ble nesten litt glad når jeg leste innlegget ditt, min mann har mye av det samme og jeg er til tider ganske fortvilet. Han er godt voksen mann, frisk og i full jobb, men alltid har han han vondt noe sted eller er "syk" på en eller annen måte.

Jeg føler at han er som et barn noen ganger, og jeg blir sliten av å forholde meg til sykdom og smerte stadig vekk. Føler at det er vanskelig å planlegge, for hans dagsform er avgjørende for hvordan dagen blir her i huset. Han har full jobb, og er sjelden borte eller sykemeldt. For de som ikke kjenner forholdene her hjemme vil nok beskrive han som en sunn og frisk kar. Helger og ferie er verst, da er han alltid syk, eller i dårlig form på et eller annet vis.

Tidligere har jeg vært trøstende og støttende og prøvd etter beste evne å vise forståelse. Men etterhvert har jeg skjønt at han plager ikke går over, og at dette er noe vi må leve med. Jeg blir nok raskere irritert på han for jeg føler at jeg bare har en halv mann. Vi har hus og hjem og barn å ta oss av, og jeg kan ikke kjenne etter før jeg tar fatt på det som må gjøres. At det kan dreie seg om noe psykisk, ja det har jeg tenkt mange ganger..

Vi har snakket om dette, jeg har grått og vært fortvilet, han har lovet bot og bedring, men det er som før..sukk..

Innerst inne tror jeg at om han hadde kledd seg og gådd en tur hver gang han følte seg syk, så hadde det løst mange problemer, men dette har han ingen tro på. For han er sliten, eller har vondt i bena, kosttilskudd som gir mer energi blir han kvalm av, noe gir hodepine eller virker ikke rett og slett. Han er egentlig ikke lat heller, men ting må gjøres når han har lyst, ellers så fungerer det ikke.

Noen gode råd har jeg ikke, men du skal vite at vi er flere som har det på samme viset. Og det er slettes ikke enkelt. Noen ganger gruer jeg for å komme hjem fra jobb, for jeg bare "føler" på meg at i dag er dagen for ett eller annet. Ikke kan jeg spørre han hvordan han har det heller, for det utløser bare syt og klaging.

Stor klem til deg ihvertfall.

Det er ikke lett, for det er jo i utgangspunktet naturlig å gi syke omsorg. Har han virkelig så store smerter som han uttrykker, spør jeg ofte meg selv.

Mannen min er ikke lat i det hele tatt. Han er sjelden sykemeldt, og står på både hjemme og på jobb. Han trives med å være i aktivitet. Likevel sutrer han veldig mye, og nå som han er dårlig snakkes det mye om smerter og skjebne. "Hadde jeg vært en bikkje ville jeg blitt skutt" sa han i dag.

Han er også svært opptatt av å snakke om alle som ser at han har vondt. "Da jeg kom på jobb i dag så alle at jeg har smerter!" sier han ofte, eller om han treffer noen butikken. Slikt betyr enormt for han, og han sier det i en svært selvmedlidende tone.

Alt ville vært så mye enklere om han sluttet å sutre for doturer og øyedråper. Så er jeg rimelig lei av "Åh, jeg besvimer!" Han har til nå aldri besvimt.

Han hadde en gang sterke smerter en plass. En venn hadde kreft på nøyaktig samme plass. Smertene gikk over da legene ikke fant noen svulst.

Jeg tror nok våre menn har en sterk angst for sykdom. Kanskje fornuft og moralpreken ikke når inn?

[Gjest Ingen god kone :-/]

Jeg forstår at det er vanskelig for deg å takle. Han er ikke et barn, og man forventer at han skal oppføre seg som et voksent menneske. Men også voksne kan ha behov for oppmerksomhet/medlidenhet.

En ting som er viktig å huske på, er å ikke benekte smertene. F.eks hvis du sier til noen at i dag har du skikkelig vondt i ryggen, og vedkommende sier "nei, det har du ikke!" eller "jeg tror ikke at du har så vondt som du sier" Hvordan vil du da reagere? Sannsynligvis blir du sint, eller lei deg fordi vedkommende ikke forstår at du har vondt.

Så derfor mener jeg at du skal vise han forståelse for at han har vondt. Selv om folk flest ikke synes det er noe vondt å hikke, så opplever han det som vondt. Jeg tror ikke at det er noe han finner på. Han har muligens ekstrem lav smerteterskel.

Jeg har aldri benektet smertene hans, men har undret meg over smerteterskelen, f eks da han tok øyedråpene. Selv ikke barna sier noe når de får de samme dråpene.

I dag har jeg vært "flink" og stilt spørsmål rundt smertene, og han virker veldig fornøyd med det. Jeg er så glad i mannen min, så kanskje jeg får bestemme meg for å leve med det jeg ikke kan forandre? Det er jo ikke riktig å forvente at ens kjære skal være hundre prosent etter egen forventning.

Jeg tror han blir veldig lei seg om jeg kritisk tar opp dette temaet.

[Gjest Ingen god kone :-/]

Og på gravstøtta skal det stå: Han fikk rett til slutt!

Han drar den i overkant langt. Har du forsøkt å behandle han som den pysa han er? Prøv: Dakars, har du vondt lille duttebassen? hver gang han sutrer, så skal du se at han forandrer seg.

Han hikket jo utrolig spesielt her en dag. Det var mer grynt enn hikking. Så da spurte jeg han om det var svineinfluensa på gang ;-) Heldigivs har han humoristisk sans!