Hvor vanskelig er det å få en familien tvangsinnlagt?

[Gjest ser frem til svar]

Min stebror har vært rusmisbruker i flere år og det har nå kommet til et punkt hvor han er en trussel mot familien og seg selv. Han fikk diagnosen paranoid-schizofren og manisk-depressiv for noen år siden, men nekter å ta medisiner eller få hjelp fra profesjonelle. Han sier han medisinerer seg selv med hasj. Han bærer på mye agressjon mot de rundt han som skulle ha vært hans omsorgspersoner i oppveksten, og det er disse som nå blir truet, men det er ikke til å legge skjul på at han har blitt sviktet på flere plan. Han har sendt tekstmeldinger til moren og faren sin hvor han indirekte truer de på livet. Jeg vet bare bruddstykker av hva som foregår, men synes det er helt ufattelig at ingen har forsøkt å få han tvangsinnlagt. Unnskyldingene som går igjen er at han sikkert ikke er i stand til å skade noen, og at det uansett er håpløst å få noen tvangsinnlagt. Han har sonet en dom for narkotika- og våpenbesittelse, og har drevet med torpedovirksomhet. Han har også vært innlagt på psykiaterisk ved to anledninger, men skrevet seg selv ut. Nå er han fullstendig alene fordi han mener at alle hans tidligere venner, og nå også familien, er med i en konspirasjon mot han. De mest alvorlige trusslene har kommet i løpet av de siste fire månedene, så det er helt tydelig at det nå eskalerer. Helt konkret, hvordan går man fram for å hjelpe personer som ikke skjønner at de er alvorlig syke, og får de tvangsinnlagt? Han trenger hjelp raskt!

[Gjest Been there, in hell]

Har vært gjennom det samme som du skriver om her, var en bror det også.

Desverre så har jeg ikke oppløftende info til deg om dette med tvangsinleggelse.

Dette har vi vurdert sterkt med vår bror/sønn. Men vi ble frarådet det av kyndige forde det kan være så traumatisk for den det gjelder at de får et voldsomt hat mot de skyldige. Tvangsinnleggelsen gjaldt bare noen få dager uten den innlagtes samtykke så det var mye styr for lite tid med kanskje store konsekvenser i ettertid.

Det de involverte bør gjøre her er å kontakte støttegrupper for narkomane. Der kan de få støtte og hjelp samt råd om hvordan forholde seg.

Det vi fikk beskjed om var å først og fremst slutte å være så snille, slutte å synes synd på, slutte å rydde opp for ham. For var noen veldig hekta på drog så var de gjerne ikke takknemmelige for hjelpen, den var en selvfølge å få, og ble aldri satt pris på alikavel.

Så å distansiere seg til den narkomane, ikke godta noen form for trusler eller bråk. Gi beskjed om at trusler blir meldt, at alt bråk blir meldt. Ikke gi hjelp, ikke gi penger. Gi utrykkelig beskjed om at de er glade i vedkommende men at det er totalslutt på alt så lenge vedkommende holder på som han gjør. Ikke svare på meldinger, vise tydelig hvor en står.

Det er vanskelig å se noen vi er glade i være så på kjøret. Men vi må også være klar over at det følger masse i fotspor at et slikt liv. Pengekreving, torpedoer, trusler, rasering, det er nesten ikke grenser. Og dette må vi prøve å skåne oss selv for. Vi kan ikke omvende noen, og desverre så er det ofte at en god hånd ikke er noe hjelp for personer på en slik livsvei, der mener de at en hard hånd kan ha bedre effekt i mange tilfeller.

Vi har hatt et helvete, det har kostet masse penger, mye sorg, mye energi, mange år, torpedoer på døra, raserte hjem osv. Og ingen av oss andre har drevet med drog eller vært i nærheten av noe som kan ligne det livet med de menneskene, alikavel er det vi som har ordnet opp mens han har stukket av og gjemt seg.

Jeg har brutt kontakten totalt og angrer at jeg lot meg dra med i så mange år. Jeg sto på like så mye for moren min som for han, men ingen søster eller forelder skal egentlig behøve å ha et slikt helvete for noe de faktisk ikke er skyld i selv.

Jeg anbefaler på det sterkeste at familien tar kontakt med kyndige og får all mulig hjelp i denne situasjonen og at de flinkere enn vi var til å sette foten ned og ta vare på seg selv.

Det å slutte med drog og komme på riktig vei er desverre ikke alltid noe familien kan hjelpe den gjeldende med, og da er det veldig viktig å skåne seg fra elendigheten også.

Se gule sier, og/eller nett, for støttegrupper og kyndige.

[Orio]

Dere tar kontakt med hans fastlege, hvis dere vet hvem det er. Forklar situasjonen sånn som du gjør her. Dere trenger ikke undertegne på innleggelsesbegjæringen selv.

Vet dere ikke hvem fastlegen hans er kan dere få hjelp av legevakt eller kommunelege.

Tvangsinnleggelse kan skje enten for ti dager (til observasjon) eller på ubestemt tid. Det er vanlig å starte med en ti-dagers innleggelse.

Ut i fra det du skriver her er jeg ikke i tvil om at han oppfyller vilkårene for tvangsinnleggelse. Og jeg vil absolutt anbefale det.

Vet dette er vanskelig. Håper det ordner seg for dere.

[rose23]

Min narkomane søster har vært tvangsinnlagt i et halvt. Hun ble det rett før hennes andre rettsak startet. En tidagers innleggelse er det lite poeng å få til, men det er ikke umulig å få han bak lås og slå for lang tid. Jeg ville luftet ideeen hos legeen hans. Kanskje ønsker han det innerst inne. Mange narkomane har sagt at det var tvangsbehandlingen som hjalp dem.

Jeg tørr aldri håpe for lenge, men det går bedre enn noen gang med søsteren min. Hun har begynt i jobb, leilighet og roet seg betraktrelig. Det store spørsmålet er selvsagt hva som skjer når hun er utskrevet og det har gått en tid....

[Gjest gjør noe]

Jeg er av den oppfatning at man må tåle å bli lite populær noen ganger. Det er bedre å gjøre noe enn å sitte med hendene i fanget.

Situasjonen er jo så ille uansett, kan det bli værre om dere prøver å få han innlagt? Han blir sikkert sint, men det må man noen ganger kunne tåle. Det er nå min mening.

[Gjest gjør noe]

Dere må snakke med fastlegen hans om dette om han ikke har en behandler han går fast hos?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er meget enkelt å få noen tvangsinnlagt. Initiativtager kan være Politiet eller fastlegen.

Det viktige punktet er om den psykiatriske avdelingen er av en slik standard at etter tvangsinnleggelsen blir han utskrevet på "tvungent ettervern" og sikret medisinering i form av depotsprøyter over flere år - om nødvendig med tvang.

[Gjest mora2]

Det er meget enkelt å få noen tvangsinnlagt. Initiativtager kan være Politiet eller fastlegen.

Det viktige punktet er om den psykiatriske avdelingen er av en slik standard at etter tvangsinnleggelsen blir han utskrevet på "tvungent ettervern" og sikret medisinering i form av depotsprøyter over flere år - om nødvendig med tvang.

''Det er meget enkelt å få noen tvangsinnlagt. Initiativtager kan være Politiet eller fastlegen.''

Jeg har helt motsatt erfaring. Lengste vi har fått noen innlagt ved tvang er 14 dager. Og det var frivillig tvang....

Sist nå var det en nabo som løp rundt med kniv og drapstruet naboer og kjente. Han ble lagt inn i ei uke... Kom ut igjen like steingal...

Etter min mening brukes det altfor lite tvang i dette landet.