Er dette normalt?

[Gjest J31!]

Datteren min har tidligere hatt adferdsvansker, men ble "friskmeldt" fra bup. Jeg har alltid vært bestemt på at dersom barna gjør noe galt, så vil jeg at de skal fortelle det selv - og da vil jeg ikke bli sint. For det er lov å gjøre feil, men viktig at de lærer på det osv. Om jeg derimot får høre det av andre, så blir jeg sint. Og dette har funka bra hos oss.

Da vi flyttet, begynte hun etterhvert å bli urolig igjen. Miljøet var tøft. Hun ble venn med ei jente (x) som viste seg å være småkriminell, og som fikk alvorlige konsekvenser. Hun ble bl.a truet på livet av hennes eldre bror som bl.a har sittet inne for tilsvarende. Datteren min ble naturligvis redd. Jeg nektet henne omgang x, og det ble også respektert av skolen. Det ble etter hvert stille.

Hun ble så venn med en annen jente (y), som også hadde brent seg på x. Men det var noe merkelig med y. Jeg reagerte på at hun stadig snakket stygt om x, og hun virket etter min (og en annens jenter mor som jeg har kjent i mange år) mening litt sykelig opptatt av x.

Hun lå bl.a over et par ganger, og da vil jeg påstå at hun snakket negativt om x i minst 80% i løpet av tiden, noe jeg syntes var underlig. Hun virket så ulykkelig også. Som om hun ikke tenker på annet. Hun snakket også stygt om moren til x, hvor hun bl.a sa at moren tjente godt, at hun jobber i helsevesenet og setter sprøyter uten utdannelse, og at hun i tillegg gikk på byen og solgte seg (hennes ord). Hun sa også at moren til x bruker alle pengene på seg selv til alkohol, røyk osv. Og at hun ikke bryr seg om barna sine. Det siste har jeg hørt flere har sagt. Men hva som er rykter og ikke, vet jeg jo ikke.

I tillegg snakket hun om sin egen mor som var redd for henne og brydde seg om henne og tok godt vare på henne osv. Men også at de hadde så dårlig råd at hun måtte dra på fritids klubber o.l. for å få noe å spise.. Det hadde altså moren hennes sagt til henne.

Y fortalte også at moren hennes nekter henne å være sammen med x - akkurat slik som jeg hadde gjort, fordi hun var småkriminell, falsk, utnyttet andre osv. X var heller ikke velkommen hos dem. Hun sa i tilleg at moren hennes og moren til y hadde hatt omgang med hverandre tidligere.

Litt senere ble datteren min "dumpa" av y, som heller ble venn med x igjen. Det viste seg at de hadde vært venner også mens min datter og y var venner. De "rottet" seg sammen og fortalte ting som ikke var sanne om datteren min til bl.a moren sin, og det gjorde "alt" for at datteren min ikke skulle få noen venner, at hun var falsk osv, og at hun hadde løyet også om moren til y. Datteren min var redd, for hun ble bl.a truet med at moren skulle komme på døren til oss. En gang kom moren også og kjeftet datteren min "huden full" på skolen/etter skoletid.

Det er alltid to sider i en sak, mener jeg. Og Vi vil vel alle så gjerne tro det beste om våre egne barn, så jeg valgte å tro på henne etter flere lange samtaler om hva som hadde foregått.

Det viser seg at y er veldig falsk. Man skulle ikke tro det om henne. Men man skulle heller ikke tro det om x - disse to små søte snille og uskyldige jentene. Jeg er mildt sagt sjokkert.

Datteren min gjorde en ting i går hun ikke skulle gjort. Hun videresendte y en sms som hun selv hadde fått til sine venner (en tulle melding). Klokka halv tolv i går kveld ringte y og lurte på hvorfor hun mobbet henne osv. I bakgrunnen hørte jeg moren si hardt til datteren min "nå må det faen meg bli slutt på alle disse meldingene, hvis ikke kommer jeg på døra di!!". Datteren min ble naturligvis redd. Det var den eneste meldingen hun hadde sendt til henne etter "bruddet" mellom dem. Og moren fikk det altså til å høres ut som det var mye verre. Hun sov dårlig i natt, og turte nesten ikke gå på skolen i dag (men da er det godt å ha en store bror som passer på seg). Vi tror at y har løyet om henne til moren sin. Jeg mener jeg kjenner datteren min såpass godt at jeg kan stole på henne.

Hva hadde du gjort i en slik situasjon? Jeg forsøkte å berolige henne med at moren bare ville skremme henne og at y sikkert hadde løyet om henne. Men vi snakket også om at hun ikke skulle sende sms til henne. Det skulle hun ikke gjøre mer, for hun ante ikke at det ville få slike konsekvenser.

Er det normalt å holde på slik?

[Gjest nordic]

Dette virker ikke normalt nei. Vil bare si at jeg har oppdradd både gutter og jenter. Det har vært mye mere mobbing og bråk, baksnakking og dritt når det gjelder jentene enn guttene. Blir helt bleik noen ganger over hva jenter kan finne på for å såre andre. I gjenger kan jenter være veldig ondskapsfulle. I tillegg foregår mobbingen i det skjulte og er veldig vanskelig å oppdage.

Gutter er enklere, de gjør heller opp der og da, ofte med nevene. Dette er tross alt bedre, mener jeg, slipper ihvertfall å lure på hva som skjer.

[Gjest J31!]

Dette virker ikke normalt nei. Vil bare si at jeg har oppdradd både gutter og jenter. Det har vært mye mere mobbing og bråk, baksnakking og dritt når det gjelder jentene enn guttene. Blir helt bleik noen ganger over hva jenter kan finne på for å såre andre. I gjenger kan jenter være veldig ondskapsfulle. I tillegg foregår mobbingen i det skjulte og er veldig vanskelig å oppdage.

Gutter er enklere, de gjør heller opp der og da, ofte med nevene. Dette er tross alt bedre, mener jeg, slipper ihvertfall å lure på hva som skjer.

Har du opplevd noe lignende som dette?

Jeg har også erfart at det er mye dritt blant jenter og at gutter takler det på andre måter.

Sønnen min ble mobba. Snakket til slutt med en bekjent som selv har oppdratt to barn og som har engasjert seg masse i skolen. Og han rådet meg rett og slett til å la gutten ta igjen. Han er ikke typen til det - men han la gutten i bakken, og etter det har det vært stille.