Å føle på seg at en skal dø

[Line]

Lurer sånn på hvordan man føler noe slikt! Har noen ganger opplevd at noen sier at "nå dør jeg" i forbindelse med yrket jeg har. Et fåtall av gangene gikk det ikke slik. I andre tilfeller har jeg opplevd at vedkommende virket svært tilfreds, gråt litt, snakket mye om alt mulig som ikke hadde blitt pratet om på veldig lenge. Vedkommende takket sine nærmeste for alt de har gjort for en opp gjennom årene, gitt fra seg noen eiendeler som har hatt stor affeksjonsverdi, for deretter å legge seg for natta med et smil om munnen og aldri våkne igjen. Akkurat som om de vet at nå er tida på jorda over, og dette blir den siste kvelden i dette livet.

Det er kanskje noe man aldri får svar på, men det er så underlig at et menneske som har levd et langt og godt liv, kan føle slikt på seg. I ettertid har det gjort veldig inntrykk, når det har vist seg at det faktisk var sant det som ble sagt...

Dette er veldig gamle folk som bor hjemme

[Tralla]

Har også flere ganger "sett" på folk at de innfinner seg med at nå nærmer slutten seg. Jeg har vært forundret over hvordan de tar det. De er så rolige. Dette er ikke alltid eldre folk heller, men noen helt ned i 30-40 årene. Men de har vært syke i ofte lang tid før dette. Virker som om de kjenner at nå har kroppen fått nok. Ofte føler jeg at det er den som dør som er den sterke og den som greier å stå i situasjonen, mens det er vanskeligere for familien rundt.

Et fåtall har kjempet imot og og det har vært svært vanskelig situasjon å stå oppi.

[Gjest mora2]

Mange av de som har vært syke i lang lang tid, er slitne , og ønsker bare å dø. Slippe flere lidelser.

Men jeg tror nok at noen kan føle det på kroppen når de er i ferd med å dø. Siste min far sa, var at nå dør jeg. Han visste nok hva som skjedde.

Min bestemor smilte idet hun døde, og en tåre trillet ned kinnet. Rørende. Hun var en god kristen, og helt sikker på at hun skulle møte sin Gud.

Jeg har også sett mennesker streve veldig før de døde. Grusomt syn. Jeg tror de også vet at de dør. Noen strever kanskje ekstra fodi de ikke ønsker å dø? Noen er redde for døden.

Når det gjelder bråe ulykker, og gjerne unge mennesker. Finnes det mange historier om siste gangen de møttes. Noen har sagt noe spesielt, andre har oppført seg litt annerledes. Jeg har hørt flere bemerke slikt i ettertid. Og spørsmål om den døde kan ha følt, enset noe? Ikke godt å vite. Men jeg tror det finnes mer mellomhimel og jord enn det vi ser. Og jeg tror at vi i mange tilfeller kan få tegn, men at vi ikke klarer tolke dem.

Litt synsing fra meg! Heeh! ;P

[Line]

Har også flere ganger "sett" på folk at de innfinner seg med at nå nærmer slutten seg. Jeg har vært forundret over hvordan de tar det. De er så rolige. Dette er ikke alltid eldre folk heller, men noen helt ned i 30-40 årene. Men de har vært syke i ofte lang tid før dette. Virker som om de kjenner at nå har kroppen fått nok. Ofte føler jeg at det er den som dør som er den sterke og den som greier å stå i situasjonen, mens det er vanskeligere for familien rundt.

Et fåtall har kjempet imot og og det har vært svært vanskelig situasjon å stå oppi.

I forhold til et tilfelle jeg tenker på, så var det et gammelt menneske som har bodd hjemme og klart seg fint all sin tid. Klar og orientert, samfunnsengasjert og ingenting som tilsa at h*n skulle dø - annet enn at h*n var tilfreds etter en god prat med hjemmesykepleien, takket barna sine for å ha stilt opp på alle måter i mange år, gitt fra seg gifteringen sin fordi "tida var inne nå", og sagt til hjemmesykepleien at "det blir nå den siste kvelden dette".

Hva kjenner et menneske i en slik situasjon? Her er det ikke noe slags medikamenter i bildet, ikke noe legge-seg-ned-for-å-dø-opplegg... frokost, kaffe, middag og kveldsmat var spist, vel vitende om at dette ble siste gang.

Merkelig, og litt sykt!

[Line]

Mange av de som har vært syke i lang lang tid, er slitne , og ønsker bare å dø. Slippe flere lidelser.

Men jeg tror nok at noen kan føle det på kroppen når de er i ferd med å dø. Siste min far sa, var at nå dør jeg. Han visste nok hva som skjedde.

Min bestemor smilte idet hun døde, og en tåre trillet ned kinnet. Rørende. Hun var en god kristen, og helt sikker på at hun skulle møte sin Gud.

Jeg har også sett mennesker streve veldig før de døde. Grusomt syn. Jeg tror de også vet at de dør. Noen strever kanskje ekstra fodi de ikke ønsker å dø? Noen er redde for døden.

Når det gjelder bråe ulykker, og gjerne unge mennesker. Finnes det mange historier om siste gangen de møttes. Noen har sagt noe spesielt, andre har oppført seg litt annerledes. Jeg har hørt flere bemerke slikt i ettertid. Og spørsmål om den døde kan ha følt, enset noe? Ikke godt å vite. Men jeg tror det finnes mer mellomhimel og jord enn det vi ser. Og jeg tror at vi i mange tilfeller kan få tegn, men at vi ikke klarer tolke dem.

Litt synsing fra meg! Heeh! ;P

Hmm...ja... jeg synes det er litt nifst jeg, samtidig fascinerende også. Det er sikkert slike svar som man aldri får noe svar på, med mindre noen finner opp tidsmaskina en dag.

[Gjest mora2]

Hmm...ja... jeg synes det er litt nifst jeg, samtidig fascinerende også. Det er sikkert slike svar som man aldri får noe svar på, med mindre noen finner opp tidsmaskina en dag.

Ja, det er litt begge deler.

Og får nok svar den dagen det er vår tur. ;0)

[laban]

I forhold til et tilfelle jeg tenker på, så var det et gammelt menneske som har bodd hjemme og klart seg fint all sin tid. Klar og orientert, samfunnsengasjert og ingenting som tilsa at h*n skulle dø - annet enn at h*n var tilfreds etter en god prat med hjemmesykepleien, takket barna sine for å ha stilt opp på alle måter i mange år, gitt fra seg gifteringen sin fordi "tida var inne nå", og sagt til hjemmesykepleien at "det blir nå den siste kvelden dette".

Hva kjenner et menneske i en slik situasjon? Her er det ikke noe slags medikamenter i bildet, ikke noe legge-seg-ned-for-å-dø-opplegg... frokost, kaffe, middag og kveldsmat var spist, vel vitende om at dette ble siste gang.

Merkelig, og litt sykt!

Jeg kjenner en (svært nøktern, voksen og oppegående) mann som hadde en far som ble veeeldig gammel, nesten 100 år. Faren bodde på et aldershjem på landet og var ikke syk, men selvfølgelig svekket av alderen, og klar i hodet.

Han ba personalet varsle sine voksne barn, for nå gikk det mot slutten. Han sa også av han gjerne skulle sett partilederdebatten på TV samme kveld - dette var rett før et valg - men at han ikke ville få med seg den.

Han fikk rett.