Tvangsinlegge anorektiker?

[Gjest alvårlig bekymret]

Er det mulig å gjøre dette før søsteren min havner på medisinsk i steden. Noe jeg tipper hun vil gjøre innen en måned likevel...

Hun har de siste månedene levd på et par tomater eller epler for dag. Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel...

Hun er som en zombie.. taus, mager og alltid trist.

[Gjest kinelle]

Under har jeg kopiert inn det som står om tvangsinnleggelser i lov om psykisk helsevern. For å oppsummere må pasienten være til alvorlig skade for andre eller seg selv, og man antar at uten innleggelse vil pasientens tilstand forverres. Man skal også ta hensyn til hva det gjør med pasienten å bli tvangsinnlagt.

Av erfaring vet jeg at det er vanskelig å få pasienter med spiseforstyrrelser tvangsinnlagt før det er medisinsk uforsvarlig at de ikke er innlagt. Jeg mener at søsterene din slik du beskriver henne er til alvorlig fare for seg selv og dermed opfyller kriteriene. Men det er nok dessverre stor sannsynlighet for at dere må vente til hun medisinsk sett blir så tynn at det er fare for liv og helse.

Det er så og si umulig å behandle/gjøre noen friske fra anoreksi dersom de ikke vil det selv. Man kan tvangsfore dem på sykehus, og så kan de rase ned igjen etter utskrivelse.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned med henne og sagt at jeg var bekymret og hvorfor. Men ikke lagt for stor vekt på vekten, det kan hun ta som et "jeg får det til" (å bli tynn). Vær heller opptatt av hvordan hun har det og si at du bryr deg. Si at du ikke tror hun har det noe bra nå og vis at du gjerne vil være der for henne.

''§ 3-2. Vedtak om tvungen observasjon

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter annet ledd til kontrollkommisjonen.

§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

''

http://lovdata.no/all/tl-19990702-062-003.html

[Gjest alvårlig bekymret]

Under har jeg kopiert inn det som står om tvangsinnleggelser i lov om psykisk helsevern. For å oppsummere må pasienten være til alvorlig skade for andre eller seg selv, og man antar at uten innleggelse vil pasientens tilstand forverres. Man skal også ta hensyn til hva det gjør med pasienten å bli tvangsinnlagt.

Av erfaring vet jeg at det er vanskelig å få pasienter med spiseforstyrrelser tvangsinnlagt før det er medisinsk uforsvarlig at de ikke er innlagt. Jeg mener at søsterene din slik du beskriver henne er til alvorlig fare for seg selv og dermed opfyller kriteriene. Men det er nok dessverre stor sannsynlighet for at dere må vente til hun medisinsk sett blir så tynn at det er fare for liv og helse.

Det er så og si umulig å behandle/gjøre noen friske fra anoreksi dersom de ikke vil det selv. Man kan tvangsfore dem på sykehus, og så kan de rase ned igjen etter utskrivelse.

Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned med henne og sagt at jeg var bekymret og hvorfor. Men ikke lagt for stor vekt på vekten, det kan hun ta som et "jeg får det til" (å bli tynn). Vær heller opptatt av hvordan hun har det og si at du bryr deg. Si at du ikke tror hun har det noe bra nå og vis at du gjerne vil være der for henne.

''§ 3-2. Vedtak om tvungen observasjon

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Det er overveiende sannsynlig at pasienten fyller vilkårene for tvungent psykisk helsevern etter § 3-3.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungen observasjon bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Tvungen observasjon kan ikke vare ut over 10 dager fra undersøkelsens begynnelse uten pasientens samtykke. Dersom pasientens tilstand tilsier at det er strengt nødvendig, kan fristen forlenges inntil 10 dager etter samtykke fra kontrollkommisjonens leder. Overføring til tvungent psykisk helsevern kan skje før eller ved utløpet av denne fristen, dersom vilkårene for slikt vern er til stede.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter annet ledd til kontrollkommisjonen.

§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern

På bakgrunn av opplysninger fra legeundersøkelsen etter § 3-1 og eventuell tvungen observasjon etter § 3-2, foretar den faglig ansvarlige en vurdering av om de følgende vilkårene for tvungent psykisk helsevern er oppfylt:

1. Frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.

2. Pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.

3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten

a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.

4. Institusjonen er faglig og materielt i stand til å tilby pasienten tilfredsstillende behandling og omsorg og er godkjent i henhold til § 3-5.

5. Pasienten er gitt anledning til å uttale seg, jf. § 3-9.

6. Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.

Den faglig ansvarlige treffer vedtak på grunnlag av foreliggende opplysninger og egen personlig undersøkelse av pasienten. Den faglig ansvarliges vedtak og grunnlaget for det skal straks nedtegnes.

Pasienten, samt hans eller hennes nærmeste pårørende og eventuelt den myndighet som har framsatt begjæring etter § 3-6, kan påklage vedtak etter denne bestemmelsen til kontrollkommisjonen. Pasienten kan påklage vedtak om etablering av tvungent psykisk helsevern i inntil 3 måneder etter at vernet er opphørt.

''

http://lovdata.no/all/tl-19990702-062-003.html

Takk for fyldig svar. Hun går til avtaler med fastlegen og psykologen et par ganger i måneden, men det virker som det ikke er noe tak i dem. Det er ikke søkt noe speialistbehandling og hun klager på at de bare snakker om helt andre ting... Virker som det ikke er annet å gjøre enn å vente til den dagen hun ikke greier å stå på beina. Men så trist at det må gå så langt.

Når jeg kommenterer vekten og at det hun driver med er galskap, svarer hun at hun synes hun er tjukk og at hun ikke tørr å spise.

[frosken]

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel... ''

Da har hun vel rett til å velge det?

[Gjest kinelle]

Takk for fyldig svar. Hun går til avtaler med fastlegen og psykologen et par ganger i måneden, men det virker som det ikke er noe tak i dem. Det er ikke søkt noe speialistbehandling og hun klager på at de bare snakker om helt andre ting... Virker som det ikke er annet å gjøre enn å vente til den dagen hun ikke greier å stå på beina. Men så trist at det må gå så langt.

Når jeg kommenterer vekten og at det hun driver med er galskap, svarer hun at hun synes hun er tjukk og at hun ikke tørr å spise.

''Når jeg kommenterer vekten og at det hun driver med er galskap, svarer hun at hun synes hun er tjukk og at hun ikke tørr å spise.''

Med stor sannsynlighet tror hun på det selv. Ofte er det slik at jo tynnere man blir jo større ser man seg selv i speilbilde. Ser alle valkene, alt fettet som tyter ut overalt. Hun ser ikke den benete, avmagrede piken du du ser. Maten blir omdannet til fett og kalorier i munnen og blir ikke lenger mat, men noe som skal gjøre henne tykk.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å være der for henne. Synes det er merkelig at fastlegen og psykologen tar tak i dette. Spesielt hvis søsteren din har prøvd å ta opp mat som tema og de ikke har vært interessert. De må jo se hvordan hun svinner hen. Legen og psykologen har taushetsplikt ovenfor deg, men du har ingen taushetsplikt å forholde deg til. Jeg ville ringt legen og psykologen og uttrykt min bekymring angående vekten/maten og mangelen på fokus rundt dette. Fortalt det hun forteller deg som du synes det er riktig/viktig å informere behandlere om. Men ikke ring bak hennes rygg. Si at du er alvorlig bekymret og at du føler en forpliktelse til å ta kontakt med behandlere. Kanskje blir hun glad for det også ettersom de ikke har tatt i mot hennes forsøk på å snakke om maten. Jo lenger hun kommer inn i det, jo vanskeligere er det å komme ut av det.

Jeg tror den beste behandlingen er å kombinere fokus på kropp og følelsene som er årsaken til spiseforstyrrelsen. Det psykiske er kjempeviktig, men blir mange ganger "glemt" og fokuset blir mat og kropp. Mat og kropp er viktig, man må lære å spise på nytt, men man kan ikke bare fokusere på det. Man kan heller ikke gjøre motsatt og bare fokusere på det psykiske.

[Gjest kinelle]

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel... ''

Da har hun vel rett til å velge det?

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel...

Da har hun vel rett til å velge det?''

Mener du dette? At omverdenen skal sitte stille å se på en som sulter seg til døde? Dersom man vil dø så har man det ikke bra og trenger hjelp og at noen bryr seg er nå min mening.

[Gjest alvårlig bekymret]

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel...

Da har hun vel rett til å velge det?''

Mener du dette? At omverdenen skal sitte stille å se på en som sulter seg til døde? Dersom man vil dø så har man det ikke bra og trenger hjelp og at noen bryr seg er nå min mening.

Det samme tenker jeg. Vi kan ikke sitte å se på at hun visner bort uten at alt er prøvd. Visst hun virkelig ville dø hadde hun kunne tatt livet av seg i løpet av et minutt.

[Gjest balansekunsteren]

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel... ''

Da har hun vel rett til å velge det?

Hva om hun i stedet hadde svelget masse tabletter og etterlatt seg et brev hvor det sto at hun ville dø, ville det vært samme sak? Skulle man da latt være å gripe inn?

[frosken]

''Har sagt at hun ønsker å sulte ihjel...

Da har hun vel rett til å velge det?''

Mener du dette? At omverdenen skal sitte stille å se på en som sulter seg til døde? Dersom man vil dø så har man det ikke bra og trenger hjelp og at noen bryr seg er nå min mening.

Jeg tror at det er viktig at mennesker hjelpes til å forstå at de til syvende og sist må ta ansvar for sitt eget liv - og da i særdeleshet hvorvidt de vil leve eller ikke. Andre kan ikke over lengre tid ta ansvar for å holde mennesker i live, så fremt de selv har forutsetninger for å velge konstruktivt (og med det mener jeg at de ikke er styrt av forestillinger av psykotisk art.).

Det å sulte seg er for noen en av flere strategier for å få andre til å ta over ansvar. Dersom dette er et gjentagende mønster hos et menneske, så mener jeg at man på et eller annet tidspunkt må gi ansvaret til den det gjelder - selvfølgelig i kombinasjon med tilbud om hjelp til å velge andre løsninger.

[frosken]

Hva om hun i stedet hadde svelget masse tabletter og etterlatt seg et brev hvor det sto at hun ville dø, ville det vært samme sak? Skulle man da latt være å gripe inn?

''Hva om hun i stedet hadde svelget masse tabletter og etterlatt seg et brev hvor det sto at hun ville dø, ville det vært samme sak?''

Nei, jeg synes ikke disse situasjonene er fullt ut sammenlignbare. I det eksemplet du trekker frem, så stilles omgivelsene i en "tvangssituasjon" hvor det å unnlate å gripe inn øyeblikkelig, vil få fatale følger. Vedkommende har da allerede klart å vippe ansvaret helt over på omgivelsene. Men jeg vil kunne mene at det er riktig å være tydelig på forhånd om at man ikke kommer til å "gjete" vedkommende for å finne ut om hun vil forsøke å ta en overdose eller ikke - og det vil være riktig å ikke tvangsinnlegge.

I det første eksempelet derimot, har man fortsatt mulighet til å tydeliggjøre hvem som må ta ansvar.

Hovedtemaet i tråden er tvangsinnleggelser, og selv om jeg mener at man skal være forsiktig med å være villig til å bruke tvang i en del situasjoner hvor pasienten selv har forutsetninger for å ta ansvar, så betyr det ikke at jeg mener man ikke skal tilby hjelp slik at vedkommende kan klare å ta dette ansvaret selv.

[Gjest balansekunsteren]

Jeg tror at det er viktig at mennesker hjelpes til å forstå at de til syvende og sist må ta ansvar for sitt eget liv - og da i særdeleshet hvorvidt de vil leve eller ikke. Andre kan ikke over lengre tid ta ansvar for å holde mennesker i live, så fremt de selv har forutsetninger for å velge konstruktivt (og med det mener jeg at de ikke er styrt av forestillinger av psykotisk art.).

Det å sulte seg er for noen en av flere strategier for å få andre til å ta over ansvar. Dersom dette er et gjentagende mønster hos et menneske, så mener jeg at man på et eller annet tidspunkt må gi ansvaret til den det gjelder - selvfølgelig i kombinasjon med tilbud om hjelp til å velge andre løsninger.

Hva om denne personen virkelig lider av en alvorlig sinnslidelse, og at det ikke dreier seg om å slippe ansvar. Noen mennesker får en besettelse som er så sterk at de mister grepet om virkeligheten. Eller de lider av store vrangforestillinger som feks body dysmorphic disorder. Det har vært flere selvmord i kjølvannet av dette. Før man gir ansvaret til personen selv, må man finne ut om personen virkelig kan gis det ansvaret.

[Gjest kinelle]

Jeg tror at det er viktig at mennesker hjelpes til å forstå at de til syvende og sist må ta ansvar for sitt eget liv - og da i særdeleshet hvorvidt de vil leve eller ikke. Andre kan ikke over lengre tid ta ansvar for å holde mennesker i live, så fremt de selv har forutsetninger for å velge konstruktivt (og med det mener jeg at de ikke er styrt av forestillinger av psykotisk art.).

Det å sulte seg er for noen en av flere strategier for å få andre til å ta over ansvar. Dersom dette er et gjentagende mønster hos et menneske, så mener jeg at man på et eller annet tidspunkt må gi ansvaret til den det gjelder - selvfølgelig i kombinasjon med tilbud om hjelp til å velge andre løsninger.

''Jeg tror at det er viktig at mennesker hjelpes til å forstå at de til syvende og sist må ta ansvar for sitt eget liv - og da i særdeleshet hvorvidt de vil leve eller ikke. Andre kan ikke over lengre tid ta ansvar for å holde mennesker i live, så fremt de selv har forutsetninger for å velge konstruktivt (og med det mener jeg at de ikke er styrt av forestillinger av psykotisk art.).''

Jeg er helt enig i at man har ansvar for eget liv, men man er ikke alltid istand til å ta det ansvaret og da må andre ta det ansvaret for en. For en periode, ikke for alltid. Man kommer forhåpentligvis mer "til seg selv" og forstår at man er syk og trenger hjelp.

''Det å sulte seg er for noen en av flere strategier for å få andre til å ta over ansvar. Dersom dette er et gjentagende mønster hos et menneske, så mener jeg at man på et eller annet tidspunkt må gi ansvaret til den det gjelder - selvfølgelig i kombinasjon med tilbud om hjelp til å velge andre løsninger.''

For mange dreier spiseforstyrrelse seg om kontroll. Livet kan være kaotisk og vanskelig og maten er det eneste man har kontroll over. Ingen andre kan bestemme hva _jeg_ skal spise/putte i kroppen min. Siste skanse for å forsøke og ta kontrollen over livet. Det som starter som løsningen, blir problemet.

Det finnes sikkert også dem som sulter seg for at andre skal overta kontrollen, men jeg tror ikke dette er flertallet. Og _om_ de sulter seg for at andre skal overta ansvaret er det en grunn til det. Da må man jobbe for å finne årsaken og hjelpe på den måten. Ingen sulter seg uten grunn. Og de trenger og har krav på hjelp.