Dramatiserende personlighetsforstyrrelse

[Lille-lu1]

Hei. Har fått diagnose av psykolog etter 20 samtale timer. Dramatiserende personlighetsforstyrrelse. Psykologen ville bruke den diagnosen fordi det er fra barndommen. Dvs mange år siden. Omsorgs svikt noe som gjorde at jeg på mange områder er grenseløs. Ikke bra for meg selv. Har nå søkt på et kurs som heter "Kunsten å si nei" lære å sette grenser. Hva slags behandling / terapi vil Du anbefale meg for å lære å sette grenser. Lære å ta vare på meg selv. Kanskje få litt ambisjoner. Føler jeg mangler noe grunnleggende. I barndommen ble jeg ofte "lurt" eller lovet div ting. F.eks mor lovet at til sommeren da skulle hun og jeg reise på ferie sammen..Skjedde aldri. Hun lovet å passe valpen min mens jeg var hos far flere uker. Avlivde den. Masse sånn. Poenget er når jeg prøvde å konfrontere henne med det fikk jeg beskjed om å gå på rommet til jeg var blid. Ville aldri snakke om hvorfor hun lurte meg. Så alltid jeg som kom ut av rommet til slutt og da blid. Lærte meg aldri å bli sinna. Var for liten til å si at å lure meg sånn det tilater jeg ikke he he. ( Det var nye ord for meg her og nå på doktor online.) . Det tror jeg nå kan være grunnen til mine veldig feil valg før i llivet mitt. Vært i 3 lange forhold med grov mishandling. Hvor alt jeg eide og hadde ble ødelagt. Måtte flytte to ganger til andre ukjente byer som anonyn. Begynne helt på nytt. Fikk datter da jeg var seksten år. Gikk bra med oss to jeg jobbet kjøpte meg leilighet. Trivdes. Men etter alt bråk og helvete med eks type som var "syk" prøvd å flytte osv. Ga jeg etter maset fra faren til min datter. Om å gi han foreldre retten. Mot at jeg fikk ha henne når jeg hadde fri fra jobb. Men med engang papirene var skrevet under sto barnefaren bare å lo av meg. Han skulle gjøre så jeg aldri så min datter mer.Han var så sur for jeg flyttet fra han når datter var 6 mnd at han tenkte bare " hevn". Så ikke datteren min på 8 år. Men det er ødelagt mellom oss. (Vi har fortrengt for å overleve) Hun er fortsatt sur for at jeg ga henne bort. Det var så heftig for min datter og meg. Jeg "døde" på en måte. Hadde så vondt og kjipt. Viste ikke mine arme råd. Samvittigheten min var svart. Datteren min sa mange ganger: mamma du må ikke la meg flytte til pappa. Men der kommer den lille snevre jenta i meg frem. Prøvde å kjøre sak men barnefaren men ga opp. Trodde til slutt det var det beste for henne å vente til hun ble stor nok til å komme til meg selv. Vel etter det tok jeg helt av. Begynte å ruse meg , vanke i forferdelige miljøer jeg ikke viste fantes engang. Her i Oslo. Heldigvis tok jeg aldri heroin eller sprøyter. Og i det livet mistrivdes jeg i 15 år. Så heftig og belastende at brukte 5 år bare på å komme oss ut av det. Så klarte samboeren min og jeg å stable oss sakte men sikkert på bena. Fikk oss jobber kjøpte leilighet utenfor byen. Ingen kontakt med folk fra det miljøet . Fått et barn sammen. Har det så bra nå. Så begynte jeg i en ny jobb for tre år siden. Jobbe med barn. Gikk greit alle var så fornøyde barna elsket meg. Men sjefen han ble lei seg når han så meg. Han sa jeg ikke kunne jobbe der mer før jeg hadde jobbet med meg selv. Få opp hun triste jenta på 5-6 år sa han. Som var sviktet. Kan kjenne de følelsene inni meg. Føler meg lliten dum noen ganger. Tilgir og tilgir f.eks når eksene mine slo meg. Gang på gang. Det er så dumt. Jeg kommer til kort. Mangler noe noe jeg ikke har. Merket det med barna også. Jeg lagde sånne masete hjelpesløse barn. Uff dette ble så mye. Men håper Du forstår noe av det så Du kanskje kan se hva slags behandling evn noe annet som kunne vært bra for meg. Er livredd for å gjøre feil som ødelegger alt vi har. Virker som folk som legen min ikke ser "meg". Han spør er du deprimert jeg gråter ber han hjelpe meg så jeg kan få hjelp. Har fått henvisning til psykolog og nå til det kurset " Kunsten å si nei". Men det er for de i raskere tilbake. Vet ikke om jeg er der lenger. Da jeg nå har søkt rehab,penger ettre å gått sykemeldt i 52 uker. Vil gjerne begynne ett sted som er riktig for meg med engang helst Ikke bruke kanskje ett halvt år på å finne ut det var feil. Vil gjerne begynne å jobbe men må bli " hel" få opp alt som er i meg. Lære meg det som mangler. Masse å lære. Gleder meg. Er så klar er ikke redd. Tusen takk.

[Gjest J31!]

Det var en sterk historie.. fikk tårer i øynene da jeg leste det.

Har du fortalt fastlegen din det du forteller her? Ikke legg skjul på noe iallefall, bare på den måten kan han best hjelpe deg.

Opplelver du at ting som andre lærte som barn/ungdom, må du lære nå, fordi du ikke fikk eller turte være barn - er det det du mener når du nevner grenser og det å bli hel?

Du trenger ikke svare :-)

[Lille-lu1]

Det var en sterk historie.. fikk tårer i øynene da jeg leste det.

Har du fortalt fastlegen din det du forteller her? Ikke legg skjul på noe iallefall, bare på den måten kan han best hjelpe deg.

Opplelver du at ting som andre lærte som barn/ungdom, må du lære nå, fordi du ikke fikk eller turte være barn - er det det du mener når du nevner grenser og det å bli hel?

Du trenger ikke svare :-)

Hei.

Så kos å få svar.

Ja det er det jeg mener. Veldig vondt vet det høres helt utrolig

teit ut. Men for meg er det en glede å gi hjelpe andre. Født service minded. Greit nok i jobb sammenheng. Jobbet som servitør noen år. Da blomstret jeg. Gjestene mine hadde det topp.

Men ellers i livet blir det helt feil. Kan nesten si jeg ødelegger for meg selv. Folk mister respekten etterhvert. Jeg gir og gir krever ingenting. Tilgir og tilgir. Og blir som en våt hund. Kan vente og vente. Blir aldri sinna. Blir veldig lei meg ofte men er blank på noen områder.

Men har begynt jobben for å lære det jeg mangler og trenger sårt.

Det er 6-9 mnd siden jeg " så " den røde tråden fra barndommen. På tide spør du meg. Alltid sagt det er ikke lett å gå rundt med hu dama her. Som jeg må. Er ikke spaltet men har en liten umoden jente inni meg som gjør så mye unødvendig.

F.eks hvorfor skal jeg vanke blant heroin folk tro jeg skal redde dem. Er tragisk nok selv. Mer enn nok med å få opp hele meg.

Men det er et eksempel på feil valg jeg har gjort. Mange år siden nå. Men har dype arr i hjertet mitt for alt det jævelige jeg så. Snakker om et liv som fins ved siden av vårt liv. Vi bare ser det ikke. Ser jo narkomane nå og da. Men livet de lever har jeg levd. Sett alt heldigvis ikke gjort alt for da hadde jeg vært " død".

Men det var i tiden etter det med datteren min. Jeg trengte å glemme. Rømme langt bort fra mine følelser. Det var så jævlig. Tror jeg tenkte jeg må bare overleve til hun er stor nok til å komme selv. Satt meg selv på vent. I mange år. Hjelp meg fortrengte så bra at jeg den dag i dag 11 år etter vi begynte å ha kontakt. Ikke bryr meg om henne lissom. Vi kranglet alltid når vi møttes. Om det samme. hva slags mor gir fra seg barnet sitt. Stakkars lille jenta mi hun ble " ødelagt " av det hun. Det viste jeg kom til å skje. Men barnefaren var besatt den lille stolte typen som ikke kunne si han tok feil hadde gjort en feil. Nei nei .

Orker ikke skrive mer nå. Må sove. ¨

Vært veldig hyggelig hvis du vil skrive litt om deg eller hva du vil til meg. Lurer litt på hvem du er.

Spennende akkurat nå vet jeg ingenting. Har ikke sett er du gutt el jente? Voksen el ung? Tipper du er litt voksen jente som meg kanskje.

Natta sweet dreams............