er psykoger/psykiatere de beste foreldrene?

[Gjest kinelle]

Tror psykologer og psykiatere er som alle andre mennesker jeg. Noen er flinke med oppdragelse, andre ikke.

[Gjest trådstarter]

Tror psykologer og psykiatere er som alle andre mennesker jeg. Noen er flinke med oppdragelse, andre ikke.

har jobbet med barn av pedagoger på kongresser. Er sjelden jeg har vært borti mere uoppdragne unger. Mange av dem hadde null grenser. Jeg tror mange av disse foreldrene var så opptatt av sine egne doktorgrader om barneoppdragelse at de knapt hadde tid til sine egne barn og kompenserte med å være veldig kule og greie.

[Gjest Liza i London]

jeg synes man burde gjøre sitt beste for å bli adoptert bort om man har slike foreldre;)

ja, det tror jeg min tenåringsdatter så absolutt ville være enig med deg i

[Gjest Liza i London]

Hei!

Lenge sidne ! :-)

Godt å se deg!

*klem*

Godt å se deg og! Er vi fortsatt de samme, gode gamle?

[Gjest dolberta]

''Bør man unngå slike foreldre?''

Er det i Steinerskolens ånd du spør? Har ei venninne som i full alvor tror at vi velger våre foreldre. Jeg tror vi kan ta mange valg her i livet, men ikke _det_ )

[Sør]

Godt å se deg og! Er vi fortsatt de samme, gode gamle?

Hei,

Vi er selvsagt mye bedre, og*litt* eldre!

Vi eldes med verdighet!

:-)

[email protected] ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Å være gode foreldre er i relativt liten grad en kunnskapssak. Den kunnskap som skal til, er de aller fleste i stand til å tilegne seg.

Siden yrke først og fremst handler om kompetanse på et bestemt område, er det sannsynligvis liten sammenheng mellom yrke og foreldrekompetanse/omsorgsevne.

[Gjest kinelle]

har jobbet med barn av pedagoger på kongresser. Er sjelden jeg har vært borti mere uoppdragne unger. Mange av dem hadde null grenser. Jeg tror mange av disse foreldrene var så opptatt av sine egne doktorgrader om barneoppdragelse at de knapt hadde tid til sine egne barn og kompenserte med å være veldig kule og greie.

Tror du finner mange karrierebevisste mennesker i andre yrkesgrupper også. De lege/psykolog barna jeg kjenner er like forskjellige som alle andre. Har hatt sine trassperioder osv. Noen har sikkert hatt skolebokoppdragelse ifht en eller annen doktorgrad, andre har nok fått en helt vanlig oppdragelse - hva nå enn det måtte være...

[Gjest justmerightnow]

tja. jeg vet ikke. jeg har en far som er prest og en mor som er psykiater. begge var mer opptatt av å ta vare på andre enn på oss, dvs arbeidsnarkomane med skyhøye lån fordi vi skulle ha et stort og representabelt hus. samtidig: jeg er ikke sikker på at det har så mye med yrket å gjøre, som personlighetene og om de klarer å sette grenser.

[Gjest justmerightnow]

Jeg hadde en gang en venn med foreldre som begge var psykiatere. Da han, i verste tenåringsfasen, ble litt innesluttet og mutt (som jo må betegnes som normalt), skrev de en lapp til han en morgen. Der sto det: "Ta to prozac, også snakker vi når vi kommer hjem fra jobb."

Dette er vel neppe betegnende for psykiater-foreldre generelt, men jeg må innerømme at jeg fant det noe underholdende.

jøss. jeg fikk henvisning til medisin-skapet og hodepinetablettene da jeg ble mobbet. heldigvis ikke prozac dog.

[Gjest kinelle]

tja. jeg vet ikke. jeg har en far som er prest og en mor som er psykiater. begge var mer opptatt av å ta vare på andre enn på oss, dvs arbeidsnarkomane med skyhøye lån fordi vi skulle ha et stort og representabelt hus. samtidig: jeg er ikke sikker på at det har så mye med yrket å gjøre, som personlighetene og om de klarer å sette grenser.

Har jo hørt masse om misjonærbarna som blir overlatt til seg selv mens foreldrene skal frelse og redde alle andre barn...

Tror det kommer mye mer an på personlighet enn utdannelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har jo hørt masse om misjonærbarna som blir overlatt til seg selv mens foreldrene skal frelse og redde alle andre barn...

Tror det kommer mye mer an på personlighet enn utdannelse.

Det er jeg enig med deg i.

Personlighet er det viktigste (også her).

[Gjest trådstarter]

tja. jeg vet ikke. jeg har en far som er prest og en mor som er psykiater. begge var mer opptatt av å ta vare på andre enn på oss, dvs arbeidsnarkomane med skyhøye lån fordi vi skulle ha et stort og representabelt hus. samtidig: jeg er ikke sikker på at det har så mye med yrket å gjøre, som personlighetene og om de klarer å sette grenser.

har hørt historier om foreldre (dette er en del år siden) som hadde fått et kall om å bli misjonærer i utlandet. Barna ble da sendt på barnehjem i Norge mens foreldrene var i utlandet, eller de ble sendt på internatskole langt unna foreldrene. Resultatet var at barna mistet kontakten med foreldrene og ble skadelidende pga det. Her føler jeg at målet helligjør midlene, barna måtte ofres for at foreldrene skulle oppfylle sitt kall. ganske tragisk

[Gjest trådstarter]

Det er jeg enig med deg i.

Personlighet er det viktigste (også her).

men du tror ikke at foreldre i de nevnte yrkene lett kan bikke over? at de kan bli så opptatt av å være empatiske og forståelsesfulle at det lett kan bli feil det også?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

men du tror ikke at foreldre i de nevnte yrkene lett kan bikke over? at de kan bli så opptatt av å være empatiske og forståelsesfulle at det lett kan bli feil det også?

Tror det kunne være slk før.

Nå ser vi hver dag på arbeidet fruktene av denne typen oppdragelse.

Tror at forståelsen for nødvendigheten av grenser er fullt til stede i dag.

[Gjest trådstarter]

Tror det kunne være slk før.

Nå ser vi hver dag på arbeidet fruktene av denne typen oppdragelse.

Tror at forståelsen for nødvendigheten av grenser er fullt til stede i dag.

tror du at denne foreldregruppen også lett kan føle at de pga sin utdannelse bør være bedre foreldre enn andre? at de kanskje møter andre forventninger fra omverden? jeg er selv lærerbarn og følt det fryktelig vanskelig at jeg i flere år slet med skolefagene og motivasjonen. Det var vanskelig å få støtte fra lærerne da de mente at jeg burde fått det jeg trengte hjemmefra. Men foreldre er jo ikke alltid de beste pedagogene.

[Gjest togli]

Jeg har ikke sett dette fenomenet, siden jeg ikke kjenner noen barn av psykologer/ psykiatere.

Derimot har jeg sett flere eksempler på at de barna som har førskolelærere/ barnehagepedagoger som foreldre, er de mest ustyrlige og uoppdragne i gata. Synes det er litt ironisk også jeg da. c",)

Er det ikke bare slik at det er disse barna man legger best merke til da? Nettopp i kraft av at man forventer mer av slike barn enn av barn av ikke-pedagoger?