Tar dere alltid telefonen når den ringer?

[Gjest kaliumsorbat]

Ps - det heter hvis. Ikke "vist".

''Ps - det heter hvis. Ikke "vist".''

Nå merket jeg at det kokte..

[morsan]

Fasttelefon:

Vi tar den hver gang, med unntak for at man er på do eller lignende og ikke rekker den. Vi har ikke slike telefoner der vi ser nummeret til den som ringer hjemme.

Mobilen:

De gangene jeg ikke svarer her, er det typisk fordi jeg sitter opptatt, f eks på jobb. Da ringer jeg tilbake senere.

[Gjest Istapp]

Er ikke alltid jeg tar tlf,kan jo se hvem som ringer. Hvis jeg ikke orker å snakke med personen,tar jeg den ikke. Får ikke dårlig samvittighet for det.

[EnolaGay]

Noen ganger er det lurt å ikke svare. Sånn som når man ikke har lyst å snakke, for da kan det fort hende at man sier ting man ellers ikke ville gjort. Og så baller det på seg.

Så jeg synes du kan la være å svare med god samvittighet.

[Liliaceae]

Som regel tar jeg telefonen når det ringer, men er jeg opptatt med f.eks. jobb eller midt i legging av barn, ringer jeg opp igjen.

[Gjest Melis34]

Nei,den tar jeg når jeg ønsker hehe.....

[Gjest fuchur]

Hehe, alle slags spørsmål. Neida, jeg tar ikke alltid telefonen nei, det er jo ikke mulig for andre å vite hvorfor du ikke tar den, det kan hende du har glemt den igjen hjemme, ikke hører den, har den på stille, dårlig dekning, er opptatt, er på jobb, passer ikke, står og snakker med noen andre, kjører bil, alle slags mulige forklaringer. Ingen dårlig samvittighet for akkurat det her i gården nei!

[Gjest hilsen en småbarnsmamma]

Nei jeg tar den vanligvis ikke, fordi jeg sjelden har tid å prate når folk ringer. Jeg ringer heller tilbake når ungene har lagt seg. Hvis det er noe som haster veldig, sender folk meg heller en beskjed.

[Babette]

Jeg blir litt betenkt over å lese at flere lar være å ta telefonen hvis det ringer fra ukjent nummer. Tenk om det er noe (livs)viktig?

[frosken]

Jeg blir litt betenkt over å lese at flere lar være å ta telefonen hvis det ringer fra ukjent nummer. Tenk om det er noe (livs)viktig?

Jeg avviser oftere anrop fra folk jeg kjenner enn ukjente nummer. Hvis det er noe som er uviktig, så er jeg bare rask til å avslutte.

[Gjest prust]

Det hender ofte at jeg ikke tar telefonen. Er det viktig, legger de igjen en talemelding eller skrvier en melding etterpå.

Orker ikke å la meg styre av telefonen dersom det ikke passer å prate.

[mah-jong]

Jeg blir litt betenkt over å lese at flere lar være å ta telefonen hvis det ringer fra ukjent nummer. Tenk om det er noe (livs)viktig?

Det er jo et poeng, men jeg klarer ikke helt å komme på situasjoner der noens liv er avhengig av meg, og at jeg kan redde denne ukjente personen ved å ta telefonen når de ringer. Har du noen eksempler?

Hvis det er kjente som har mista sin telefon og har lånt en telefon..klarer ikke helt se for meg at de ikke da tåler den lille forsinkelsen det tar fra de har sendt melding/lagt igjen beskjed, og til jeg ringer tilbake når jeg skjønner at det er alvorlig. Det kunne jo like godt være at jeg var på trening og ikke hørte telefonen - har jo ingen vakttjenestegaranti uansett. Mulig jeg ville tenke mer på dette om jeg hadde barn, ser for meg at jeg vil bli flinkere til å svare ukjente nummer når den tid kommer (og de ikke beviselig sitter trygt i sofaen med meg når telefonen ringer.. )

[Babette]

Det er jo et poeng, men jeg klarer ikke helt å komme på situasjoner der noens liv er avhengig av meg, og at jeg kan redde denne ukjente personen ved å ta telefonen når de ringer. Har du noen eksempler?

Hvis det er kjente som har mista sin telefon og har lånt en telefon..klarer ikke helt se for meg at de ikke da tåler den lille forsinkelsen det tar fra de har sendt melding/lagt igjen beskjed, og til jeg ringer tilbake når jeg skjønner at det er alvorlig. Det kunne jo like godt være at jeg var på trening og ikke hørte telefonen - har jo ingen vakttjenestegaranti uansett. Mulig jeg ville tenke mer på dette om jeg hadde barn, ser for meg at jeg vil bli flinkere til å svare ukjente nummer når den tid kommer (og de ikke beviselig sitter trygt i sofaen med meg når telefonen ringer.. )

Klarer du ikke å se for deg situasjoner der noen må ha tak i deg? Det kan jo gjelde alt fra sykdom, ulykker, brann, død, innbrudd, nabo som har oppdaget vannlekkasje til barn som ringer fra lånt telefon osv. osv.

At det normale skal være å legge igjen beskjed på svarer synes jeg høres ut som en amerikansk film. I min verden er det ikke sånn. Og sms er jo ikke mulig hvis det ringes fra fasttelefon eller man har hendene og øynene opptatt med andre ting.

[mah-jong]

Klarer du ikke å se for deg situasjoner der noen må ha tak i deg? Det kan jo gjelde alt fra sykdom, ulykker, brann, død, innbrudd, nabo som har oppdaget vannlekkasje til barn som ringer fra lånt telefon osv. osv.

At det normale skal være å legge igjen beskjed på svarer synes jeg høres ut som en amerikansk film. I min verden er det ikke sånn. Og sms er jo ikke mulig hvis det ringes fra fasttelefon eller man har hendene og øynene opptatt med andre ting.

Tror dette kanskje handler litt om forskjellige vaner og forskjellig 'kultur' på en måte. Sist jeg hjalp til med vannlekkasje fikk jeg en sms - og var på pletten rimelig kjapt. Vedkommende hadde ikke tid til å bruke tid på å ringe,men kunne raskt sende en melding, legge fra seg telefonen igjen og jobbe med saken sjøl. Likeså da en slektning måtte på sykehuset, hun orket ikke ringe, men sendte en kort melding, og jeg kunne komme og hjelpe til med noen praktiske ting. Blant mine venner, kolleger og bekjente er sms en hovedkanal.

Hvis noen i blokka på andre siden av gata skulle se at det brant over meg, og ville ringe for å si fra..så tror jeg ikke de ville bruke tid på å lete etter mitt navn og telefonnummer, jeg tror de hadde kommet løpende over og ropt og dundret på dører og ringt brannvesenet. Og hvis jeg kjente dem, så hadde jeg jo hatt nummeret i adresseboka mi, og tatt anropet.

Det er også forskjell fra å ha vært borte fra telefonen noen minutter og så oppdage 7 ubesvarte anrop - det signaliserer f.eks en panikk og alvorlighet som gjør at jeg umiddelbart ringer tilbake. Det er nyanser i alt.

Jeg prøver ikke å være sær og vrang her, jeg bare tror at man kanskje overdriver betydningen av å alltid være tilgjengelig per telefon(stemme) i fall noe dramatisk skjer - min tanke er at dersom jeg er i telefonavstand er det antageligvis sjelden jeg kan bidra til livreddende aktiviteter til denne fremmede som ringer. Det er som regel snakk om informasjon, eller praktiske ting man kan løse for noen - og dette tåler noen minutters forsinkelse. Er noen død, og jeg får vite det 2 minutter senere enn om jeg hadde tatt telefonen - hvilken forskjell gjør det? Og som nevnt: jeg kunne like godt være i kjelleren utenfor dekning og trent i en time, eller på ferie i et annet land. Dette er bakteppe for at jeg fritar meg selv for plikten til å ta telefonen min bare fordi den ringer.

Som sagt har jeg ikke barn - hvis jeg hadde hatt barn ville jeg nok vært mer klar for å ta telefonen i fall noe har skjedd og/eller de har lånt telefon. Jeg har heller ingen gamle mennesker i familien, og har ingen venner med fasttelefon...

[Babette]

Tror dette kanskje handler litt om forskjellige vaner og forskjellig 'kultur' på en måte. Sist jeg hjalp til med vannlekkasje fikk jeg en sms - og var på pletten rimelig kjapt. Vedkommende hadde ikke tid til å bruke tid på å ringe,men kunne raskt sende en melding, legge fra seg telefonen igjen og jobbe med saken sjøl. Likeså da en slektning måtte på sykehuset, hun orket ikke ringe, men sendte en kort melding, og jeg kunne komme og hjelpe til med noen praktiske ting. Blant mine venner, kolleger og bekjente er sms en hovedkanal.

Hvis noen i blokka på andre siden av gata skulle se at det brant over meg, og ville ringe for å si fra..så tror jeg ikke de ville bruke tid på å lete etter mitt navn og telefonnummer, jeg tror de hadde kommet løpende over og ropt og dundret på dører og ringt brannvesenet. Og hvis jeg kjente dem, så hadde jeg jo hatt nummeret i adresseboka mi, og tatt anropet.

Det er også forskjell fra å ha vært borte fra telefonen noen minutter og så oppdage 7 ubesvarte anrop - det signaliserer f.eks en panikk og alvorlighet som gjør at jeg umiddelbart ringer tilbake. Det er nyanser i alt.

Jeg prøver ikke å være sær og vrang her, jeg bare tror at man kanskje overdriver betydningen av å alltid være tilgjengelig per telefon(stemme) i fall noe dramatisk skjer - min tanke er at dersom jeg er i telefonavstand er det antageligvis sjelden jeg kan bidra til livreddende aktiviteter til denne fremmede som ringer. Det er som regel snakk om informasjon, eller praktiske ting man kan løse for noen - og dette tåler noen minutters forsinkelse. Er noen død, og jeg får vite det 2 minutter senere enn om jeg hadde tatt telefonen - hvilken forskjell gjør det? Og som nevnt: jeg kunne like godt være i kjelleren utenfor dekning og trent i en time, eller på ferie i et annet land. Dette er bakteppe for at jeg fritar meg selv for plikten til å ta telefonen min bare fordi den ringer.

Som sagt har jeg ikke barn - hvis jeg hadde hatt barn ville jeg nok vært mer klar for å ta telefonen i fall noe har skjedd og/eller de har lånt telefon. Jeg har heller ingen gamle mennesker i familien, og har ingen venner med fasttelefon...

Jeg mener ikke at man alltid skal være tilgjengelig. Det jeg reagerte på er at det tydeligvis er nokså vanlig at man ikke tar telefonen hvis man ikke kjenner nummeret. I mitt hode er telefon en viktig måte å få tak i folk på, den er ikke bare for å pludre med venner.

Selv har jeg opplevd i jobbsammenheng å ikke oppnå kontakt med folk som tydeligvis ikke tar telefoner fra ukjente. En gang, da jeg var nødt til å snakke med en kvinne for å avtale noe, måtte jeg søke opp samboeren og få ham til å ringe henne. Da svarte hun. Og det var i høy grad i hennes interesse at vi fikk snakket sammen - om noe som ikke lot seg formidle som en kort beskjed.

[Gjest Tatjana]

Jeg mener ikke at man alltid skal være tilgjengelig. Det jeg reagerte på er at det tydeligvis er nokså vanlig at man ikke tar telefonen hvis man ikke kjenner nummeret. I mitt hode er telefon en viktig måte å få tak i folk på, den er ikke bare for å pludre med venner.

Selv har jeg opplevd i jobbsammenheng å ikke oppnå kontakt med folk som tydeligvis ikke tar telefoner fra ukjente. En gang, da jeg var nødt til å snakke med en kvinne for å avtale noe, måtte jeg søke opp samboeren og få ham til å ringe henne. Da svarte hun. Og det var i høy grad i hennes interesse at vi fikk snakket sammen - om noe som ikke lot seg formidle som en kort beskjed.

Mulig jeg skiller meg ut fra flertallet her - jeg tar telefonen hvis nummeret vises, men altså ikke (alltid) når det er skjult nummer.

Jeg har tre barn, og det hender de er borte hos venner. Nå har jeg stort sett nummeret til vennenes foreldre, vi pleier å ringes for å avtale besøk nemlig. Og hvis ungene da ringer meg, kjenner jeg nummeret. likedan ser jeg jo om det er naboer som ringer, de fleste har fasttelefon og da kjenner jeg jo igjen de første sifrene.

Det hender tenåringen låner venners telefon (mobil) for å få tak i meg, men da sender h*n som regel sms til meg: "Ring!" Og skriver navnet sitt.

Vi har reservert oss mot telefonsalg, men jeg syns det er veldig mye av det likevel. Telefonselgere som ringer, og som kan bli temmelig uhøflige når jeg prøver å avvise dem litt forsiktig. Det ender som regel med at jeg blir irritert og/eller legger på.

Livsviktige oppringninger har jeg aldri vært ute for. Det har hendt at jeg har funnet tapte anrop på telefonen når jeg er på jobb (sjekker telefonen i pausen), da har jeg tatt meg et par minutter til å sjekke nummeret på GuleSider. Noen ganger har det vært for eksempel at ungene har blitt kalt inn til tannlege. Når de ikke har fått svar fra meg, har de ringt min mann. Han har en annen tilgjengelighet i jobben, og kan også svare på privat mobil i arbeidstida. Det er en mulighet jeg ikke har, dvs jeg kunne selvsagt slått av lyden og tatt mobilen i lomma, men jeg ville uansett ikke kunne ta den om det ringte. Og da er poenget borte.

Nå mener jeg ikke å være vrang her, altså, men jeg er oppvokst i en tid da mobiltelefoner ikke fantes. Jeg er vant til at man ikke alltid er tilgjengelig, og det syns jeg er litt godt. Og jeg sliter med å forestille meg hva som kan komme av livsviktige telefoner. Er det brann, ringer man brannvesenet - ikke meg.

[Babette]

Mulig jeg skiller meg ut fra flertallet her - jeg tar telefonen hvis nummeret vises, men altså ikke (alltid) når det er skjult nummer.

Jeg har tre barn, og det hender de er borte hos venner. Nå har jeg stort sett nummeret til vennenes foreldre, vi pleier å ringes for å avtale besøk nemlig. Og hvis ungene da ringer meg, kjenner jeg nummeret. likedan ser jeg jo om det er naboer som ringer, de fleste har fasttelefon og da kjenner jeg jo igjen de første sifrene.

Det hender tenåringen låner venners telefon (mobil) for å få tak i meg, men da sender h*n som regel sms til meg: "Ring!" Og skriver navnet sitt.

Vi har reservert oss mot telefonsalg, men jeg syns det er veldig mye av det likevel. Telefonselgere som ringer, og som kan bli temmelig uhøflige når jeg prøver å avvise dem litt forsiktig. Det ender som regel med at jeg blir irritert og/eller legger på.

Livsviktige oppringninger har jeg aldri vært ute for. Det har hendt at jeg har funnet tapte anrop på telefonen når jeg er på jobb (sjekker telefonen i pausen), da har jeg tatt meg et par minutter til å sjekke nummeret på GuleSider. Noen ganger har det vært for eksempel at ungene har blitt kalt inn til tannlege. Når de ikke har fått svar fra meg, har de ringt min mann. Han har en annen tilgjengelighet i jobben, og kan også svare på privat mobil i arbeidstida. Det er en mulighet jeg ikke har, dvs jeg kunne selvsagt slått av lyden og tatt mobilen i lomma, men jeg ville uansett ikke kunne ta den om det ringte. Og da er poenget borte.

Nå mener jeg ikke å være vrang her, altså, men jeg er oppvokst i en tid da mobiltelefoner ikke fantes. Jeg er vant til at man ikke alltid er tilgjengelig, og det syns jeg er litt godt. Og jeg sliter med å forestille meg hva som kan komme av livsviktige telefoner. Er det brann, ringer man brannvesenet - ikke meg.

Forstår du ikke at folk du ikke kjenner kan ha behov for å få tak i deg? Det er jo komplett umulig å forestille seg alle slike tenkbare situasjoner på forhånd.

Enn om et av barna dine har mistet eller har blitt frastjålet mobilen sin og låner telefon av en tilfeldig forbipasserende?

Jeg tror nok også du forsto at når jeg nevner krisesituasjoner som brann og ulykker som eksempler, så tenker jeg ikke på selve varslingen av brannvesen eller ambulanse, men å informere om hva som har skjedd.

Og poenget mitt er fortsatt ikke at folk bør være tilgjengelige døgnet rundt. Jeg sier ikke at mobilen skal være med på dass. jeg kan bare ikke skjønne at man skal la være å ta telefonen bare fordi man ikke kjenner nummeret. Skjult nummer blir noe annet. Det kan jo være selgere.

Selv tar jeg alltid telefonen når jeg har den i nærheten, men så snart jeg hører det er en selger, sier jeg bare nei takk og legger på.

Det du sier om ikke å ha mulighet til å svare på mobilen i arbeidstida er fullt forståelig, og det er overhodet ikke slike tilfeller jeg reagerer på. Jeg skjønner også at man av og til ikke orker å snakke med noen. Jeg skjønner til og med at det er mer fristende å snakke med kjæresten enn med mor. Men at det skal være et prinsipp å adri ta telefonen hvis man ikke kjenner nummeret - det har jeg vondt for å svelge.

[morsan]

Forstår du ikke at folk du ikke kjenner kan ha behov for å få tak i deg? Det er jo komplett umulig å forestille seg alle slike tenkbare situasjoner på forhånd.

Enn om et av barna dine har mistet eller har blitt frastjålet mobilen sin og låner telefon av en tilfeldig forbipasserende?

Jeg tror nok også du forsto at når jeg nevner krisesituasjoner som brann og ulykker som eksempler, så tenker jeg ikke på selve varslingen av brannvesen eller ambulanse, men å informere om hva som har skjedd.

Og poenget mitt er fortsatt ikke at folk bør være tilgjengelige døgnet rundt. Jeg sier ikke at mobilen skal være med på dass. jeg kan bare ikke skjønne at man skal la være å ta telefonen bare fordi man ikke kjenner nummeret. Skjult nummer blir noe annet. Det kan jo være selgere.

Selv tar jeg alltid telefonen når jeg har den i nærheten, men så snart jeg hører det er en selger, sier jeg bare nei takk og legger på.

Det du sier om ikke å ha mulighet til å svare på mobilen i arbeidstida er fullt forståelig, og det er overhodet ikke slike tilfeller jeg reagerer på. Jeg skjønner også at man av og til ikke orker å snakke med noen. Jeg skjønner til og med at det er mer fristende å snakke med kjæresten enn med mor. Men at det skal være et prinsipp å adri ta telefonen hvis man ikke kjenner nummeret - det har jeg vondt for å svelge.

''Enn om et av barna dine har mistet eller har blitt frastjålet mobilen sin og låner telefon av en tilfeldig forbipasserende? ''

Svært godt eksempel! Sønnen min kom bort fra klassen sin (eventuelt "læreren mistet en elev...") under skoletur til Oslo sentrum. Han var da 10 år, og hadde ikke med seg mobil i sekken. Men han kunne mitt mobilnummer utenat og fikk lånt seg en mobiltelefon av en voksen og ringt meg. Det hadde vært skikkelig krise om han ikke hadde fått svar hos meg da.

[Gjest Tatjana]

Forstår du ikke at folk du ikke kjenner kan ha behov for å få tak i deg? Det er jo komplett umulig å forestille seg alle slike tenkbare situasjoner på forhånd.

Enn om et av barna dine har mistet eller har blitt frastjålet mobilen sin og låner telefon av en tilfeldig forbipasserende?

Jeg tror nok også du forsto at når jeg nevner krisesituasjoner som brann og ulykker som eksempler, så tenker jeg ikke på selve varslingen av brannvesen eller ambulanse, men å informere om hva som har skjedd.

Og poenget mitt er fortsatt ikke at folk bør være tilgjengelige døgnet rundt. Jeg sier ikke at mobilen skal være med på dass. jeg kan bare ikke skjønne at man skal la være å ta telefonen bare fordi man ikke kjenner nummeret. Skjult nummer blir noe annet. Det kan jo være selgere.

Selv tar jeg alltid telefonen når jeg har den i nærheten, men så snart jeg hører det er en selger, sier jeg bare nei takk og legger på.

Det du sier om ikke å ha mulighet til å svare på mobilen i arbeidstida er fullt forståelig, og det er overhodet ikke slike tilfeller jeg reagerer på. Jeg skjønner også at man av og til ikke orker å snakke med noen. Jeg skjønner til og med at det er mer fristende å snakke med kjæresten enn med mor. Men at det skal være et prinsipp å adri ta telefonen hvis man ikke kjenner nummeret - det har jeg vondt for å svelge.

''Forstår du ikke at folk du ikke kjenner kan ha behov for å få tak i deg? ''

Du verden...

Jo, tenk, såpass forstår jeg faktisk. Og som jeg har skrevet i innlegget du svarte på: Jeg tar som regel telefonen når _nummeret_vises_ men ikke alltid når det er _skjult_nummer_. Og det har jeg mine grunner for, som jeg ikke akter å legge ut her.

Jeg stusser også litt hvis det virkelig er sant at folk ikke tar telefonen, aldri noen gang, hvis de ikke kjenner nummeret. Det må jo virkelig bli et problem i dagliglivet? Senest i dag ringte det en fyr som skulle ha tak i min mann, men han svarte ikke på mobilen så fyren ringte meg. Selvsagt svarte jeg. Men hadde han ringt med skjult nummer hadde jeg antagelig ikke tatt telefonen.

[Babette]

''Forstår du ikke at folk du ikke kjenner kan ha behov for å få tak i deg? ''

Du verden...

Jo, tenk, såpass forstår jeg faktisk. Og som jeg har skrevet i innlegget du svarte på: Jeg tar som regel telefonen når _nummeret_vises_ men ikke alltid når det er _skjult_nummer_. Og det har jeg mine grunner for, som jeg ikke akter å legge ut her.

Jeg stusser også litt hvis det virkelig er sant at folk ikke tar telefonen, aldri noen gang, hvis de ikke kjenner nummeret. Det må jo virkelig bli et problem i dagliglivet? Senest i dag ringte det en fyr som skulle ha tak i min mann, men han svarte ikke på mobilen så fyren ringte meg. Selvsagt svarte jeg. Men hadde han ringt med skjult nummer hadde jeg antagelig ikke tatt telefonen.

Da er vi med andre ord ganske så enige.

Men det ser dessverre ut til å være ganske utbredt å ikke ta telefonen hvis man ikke kjenner nummeret, jfr. en del av innleggene i denne tråden.

Som nevnt i et annet innlegg måtte jeg en gang gå via en kvinnes samboer for å få tak i henne. Han var heldigvis ikke like tullete.