Skjult bruk av angstdempende/beroligende midler

[Gjest Bekymret]

Min samboer har brukt både seroxat og alopam tidligere og hadde inntil kort siden fortsatt tabletter igjen i huset. Disse kastet hun i sinne da jeg konfronterte henne med at jeg ikke likte at hun hadde og eventuelt brukte de uten å kunne snakke med meg om hva årsaken til at hun fortsatt hadde tablettene var. Til tross for at jeg var sikker på at hun hadde brukt begge delene ganske nylig pga. en ny resept og manglende tabletter så benektet hun å ha tatt seroxat men sa at hun hadde brukt alopam, særlig i jobbsammenheng pga. panikkangst men hun sa også når hun kastet alt sammen at hun skulle slutte å ta de og heller bruke meg som "terapeut" ved å ringe eller sende mail når angsten var som verst.

Det jeg anser som et problem nå er at jeg vet hun fortsatt har alopam og har brukt de siden samtalen vår men hun sier allikevel at alt er fint på jobben og nevner ikke at hun tar dem.

Dette har to uheldige effekter. Den første er at det ikke virker som om hun stoler så veldig mye på meg. Hun sier at hun ikke liker å snakke om det men å fortrenge et problem så lenge som hu sannsynligvis har gjort kan ikke være sunt? Hun sier også at bare det å prate om problemet er nok til at hun kjenner angsten komme tilbake, men hvis hun ikke kan snakke med meg hun er forlovet med og har tenkt å dele resten av livet med så kan ikke det være sunt det eller?

Det andre problemet er at jeg er redd for at hun har et avhengighetsproblem og at det er årsaken til at hun ikke vil innrømme ting overfor meg. Jeg vet at hun har tatt nærmere 30 tabletter i løpet av de siste par månedene og jeg lurer på hva effekten av det kan være.

For å finne ut av bruken hennes så har jeg også vært nødt til å gå gjennom væska hennes og andre sannsynlige skjulesteder, noe jeg føler meg skyldig for men samtidig så føler jeg at jeg har god grunn til å følge med på noe som jeg anser som et stort problem både for henne rent personlig og for forholdet mellom oss og den svekkede tilliten jeg føler fra hennes side når hun ikke deler alt med meg.

Det jeg også lurer på er om det er andre grunner enn ren panikkangst til å ta alopam. Blandt alt det jeg har lest på nett om alopam ol. så har jeg funnet ting som at det kan forårsake opphisselse og det er ikke lett å lese sånt når man føler at man har et tillitsproblem.

Bare for å ha nevnt det så tok hun disse tablettene før vi ble sammen slik at jeg ikke ser på meg selv som årsaken til problemet.

[Gjest Magna]

Du tar opp en problematikk som jeg kjenner godt til. Jeg kunne ha vært din forlovede...) Eller riktigere: Hun ligner meg slik jeg har det ift. min mann.

Jeg forstår ikke hvorfor det er slik, det nøster jeg opp med min terapeut i øyeblikket. Men jeg har en sterk angst for min mann. Han slår meg ikke, han er en real fyr, faktisk en helt alminnelig mann.

Jeg kjenner at min angst er irrasjonell og gjør livet mitt vanskelig. Jeg har tatt medisiner i smug for jeg liker ikke at jeg har denne angsten for jeg er glad i mannen min. Jeg har de siste 7 årene tatt en stor dose antidepressiva. Innimellom har jeg brukt Sobril.

Jeg kan spore angsten tilbake til mitt forhold til min egen mor. Det jeg ikke forstår er hvorfor dette skal forgifte livet mitt nå 30 år etter at jeg var ute av min mors klør.

Med dette forholdet til mannen min har jeg prøvd å skule mine svakheter og jeg har derfor ikke forstått det samspillet mellom oss helt.

Min mann har etterhvert fått rollen som "min samvittighet." Min "dårlige" samvittighet på den måten at han hele tiden sier ifra om ting jeg burde ha gjort, slik han vil gjort det.

Jeg blir dermed aldri helt bra nok.

Pr. dags dato så har jeg nå bestemt at vi skal gå til parsamtaler hos en psykolog. Jeg orker ikke at jeg skal leve slik mannen min skisserer mitt liv. Han har på sin side levd sitt liv på en måte som gjør at jeg må innrette meg etter han og hans jobb og hans aktiviteter fordi vi har tre barn sammen, og en av oss må følge opp barna.

Dette med samspille dere to imellom bør du og din forlovede ta opp og få hjelp til. Et familierådgivningskontor er det riktige stedet....

Jeg har skrevet litt om meg selv for at du skal forstå at dette er vanskelig både for deg og for din forlovede.

Det er vitig å ta dette opp ift. et pillemisbruk også.

Jeg har aldri hatt et misbruk selv, men i en kort periode brukte jeg for mye piller og ødela for meg selv i den jobben jeg hadde. Jeg sluttet med pillene da jeg forsto hva de gjorde med meg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ser dette ganske anderledes enn deg.

Selv i et samliv finnes det noe som er privat. En person har rett til å la seg behandle av en lege for en sykdom uten at dette skal godkjennes av partneren.

Panikklidelse er i hovedsak en biologisk/biokjemisk lidelse som bør behandles med medisiner - i dette tilfellet Seroxat. Prognosen for ubehandlede er dårlig mht arbeidførhet over tid.

Det er helt misforstått (og ganske omnipotent av deg) å tenke seg at en rask telefonsamtale til deg kan erstatte medisiner og annen behandling hos lege/psykolog.

Gud sier i sitt første bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Vi stiller oss litt i samme klassen om vi sier: "Du trenger ikke annen hjelp enn den jeg kan gi deg".

Det er pårørende med en slik innstilling som ødelegger mye god behandling.

Ha tillit til at din kvinne og hennes lege ordner dette med behandling på beste måte. La det være hennes valg i hvor stor grad hun vil innvolvere deg i dette. Prøv å skille medisinsk behandling fra utroskap.

[Gjest Bekymret]

Jeg ser dette ganske anderledes enn deg.

Selv i et samliv finnes det noe som er privat. En person har rett til å la seg behandle av en lege for en sykdom uten at dette skal godkjennes av partneren.

Panikklidelse er i hovedsak en biologisk/biokjemisk lidelse som bør behandles med medisiner - i dette tilfellet Seroxat. Prognosen for ubehandlede er dårlig mht arbeidførhet over tid.

Det er helt misforstått (og ganske omnipotent av deg) å tenke seg at en rask telefonsamtale til deg kan erstatte medisiner og annen behandling hos lege/psykolog.

Gud sier i sitt første bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Vi stiller oss litt i samme klassen om vi sier: "Du trenger ikke annen hjelp enn den jeg kan gi deg".

Det er pårørende med en slik innstilling som ødelegger mye god behandling.

Ha tillit til at din kvinne og hennes lege ordner dette med behandling på beste måte. La det være hennes valg i hvor stor grad hun vil innvolvere deg i dette. Prøv å skille medisinsk behandling fra utroskap.

Om jeg føler at jeg ikke har 100% åpenhet så fyller mine tanker de manglende prosentene selv så får jeg også problemer med angst ol. (noe jeg allerede har).

Jeg klarer ikke å la det bli hennes valg om å involvere meg eller ikke. Vi skal dele resten av livet sammen og hennes problemer skal være mine problemer og vi skal løse de sammen. Det kan kanskje virke naivt men det er absolutt ikke det. Ikke sett fra mitt ståsted men mine forutsetninger og livserfaringer.

[Gjest Fantomet]

Hvis du går inn i samlivet med en partner og tror at denne skal fortelle deg "alt" har du et problem. Din partners problemer blir hvertfall ikke mindre med den "guderollen" du innbiller deg at du har.

[Gjest Bekymret]

Hvis du går inn i samlivet med en partner og tror at denne skal fortelle deg "alt" har du et problem. Din partners problemer blir hvertfall ikke mindre med den "guderollen" du innbiller deg at du har.

Takk for beskyldningene om at jeg tror jeg er gud osv.. Det er virkelig det jeg trenger. At dere ikke vet alt om meg er greit nok men å føle at dere har noen rett til å beskylde meg for å tro at jeg er omnipotent eller gud uten å vite noe om meg og min livssituasjon er rett og slett blodig urettferdig.

Jeg skrev innlegget i håp om å få noe svar på hvordan jeg burde gå fram i en situasjon som gjør meg livredd. Grunnen til at jeg føler meg livredd skal jeg forklare nå:

Problemet mitt er at jeg nettopp har mistet jobben pga. nedbemanning, har 2 ødelagte utdanninger og 200.000 i studielån pga. kreftangst og pleie av moren min og føler meg ute av stand til å gjøre noe med situasjonen fordi alt har blitt for mye for meg.

Jeg mistet moren min i 98 etter å ha pleiet henne gjennom 8 år med strupekreft, medisinske akuttsituasjoner og alle de psykologiske effektene dette hadde.

Alt i alt så har jeg både hatt og har det ganske tøft og mitt behov for å vite alt om hu jeg føler er det eneste som gjør livet verdt å leve syns ihvertfall jeg er ganske naturlig. Jeg er så utrolig glad i henne og ser på henne som det som oppveier for alt dritet jeg har vært gjennom og som skjer her i verden og enhver tanke på at det er noe i veien med forholdet vårt får meg til å få panikkangst selv.

At dere ikke kunne vite det er en ting men dere trengte bare å svare hvordan jeg burde gå fram og hva som ville være den beste løsningen på problemet. Alt utover det var totalt unødvendig og utrolig sårende.

[Gjest Fantomet]

Takk for beskyldningene om at jeg tror jeg er gud osv.. Det er virkelig det jeg trenger. At dere ikke vet alt om meg er greit nok men å føle at dere har noen rett til å beskylde meg for å tro at jeg er omnipotent eller gud uten å vite noe om meg og min livssituasjon er rett og slett blodig urettferdig.

Jeg skrev innlegget i håp om å få noe svar på hvordan jeg burde gå fram i en situasjon som gjør meg livredd. Grunnen til at jeg føler meg livredd skal jeg forklare nå:

Problemet mitt er at jeg nettopp har mistet jobben pga. nedbemanning, har 2 ødelagte utdanninger og 200.000 i studielån pga. kreftangst og pleie av moren min og føler meg ute av stand til å gjøre noe med situasjonen fordi alt har blitt for mye for meg.

Jeg mistet moren min i 98 etter å ha pleiet henne gjennom 8 år med strupekreft, medisinske akuttsituasjoner og alle de psykologiske effektene dette hadde.

Alt i alt så har jeg både hatt og har det ganske tøft og mitt behov for å vite alt om hu jeg føler er det eneste som gjør livet verdt å leve syns ihvertfall jeg er ganske naturlig. Jeg er så utrolig glad i henne og ser på henne som det som oppveier for alt dritet jeg har vært gjennom og som skjer her i verden og enhver tanke på at det er noe i veien med forholdet vårt får meg til å få panikkangst selv.

At dere ikke kunne vite det er en ting men dere trengte bare å svare hvordan jeg burde gå fram og hva som ville være den beste løsningen på problemet. Alt utover det var totalt unødvendig og utrolig sårende.

Javel. Men man kan ikke vite hele bakgrunnen til et menneske dom poster innlegg her på forumet, vet du )

Det eneste jeg mente var at du bør passe deg så du ikke gjør ting verre. Det finnes folk som er utdannet til å hjelpe med problemer som dette. Hvorfor ikke ta imot profesjonell hjelp?

Lykke til iallefall!

[Gjest Bekymret]

Hvis du går inn i samlivet med en partner og tror at denne skal fortelle deg "alt" har du et problem. Din partners problemer blir hvertfall ikke mindre med den "guderollen" du innbiller deg at du har.

Jeg takker ihvertfall Magna som ikke så det som nødvendig å beskylde meg for noe men som faktisk prøvde å hjelpe meg med problemet ved å prøve forklare saken fra motsatt side.

En annen ting er at jeg aldri sa noe om å nekte jenta mi noen ting som f.eks behandling osv.. Jeg ville bare at hun skulle dele noe som jeg syns er en ganske stor sak å holde for seg selv.

Jeg vil selvfølgelig bare det beste for henne men vet ikke hvordan jeg skal gå fram for å få til det eller om det er noe jeg kan gjøre i det hele tatt. Alt det andre jeg eventuelt nevnte om f.eks manglende tillit var rett og slett basert på angst om at det kunne være noe gælt i forholdet. Dere kunne uansett ha bare sagt at det er naturlig å holde sånne ting skjult så lenge man ikke føler den andre kan hjelpe eller at man ikke ville vise svakheter istedenfor det andre dere måtte ta med.

[flisa]

Om jeg føler at jeg ikke har 100% åpenhet så fyller mine tanker de manglende prosentene selv så får jeg også problemer med angst ol. (noe jeg allerede har).

Jeg klarer ikke å la det bli hennes valg om å involvere meg eller ikke. Vi skal dele resten av livet sammen og hennes problemer skal være mine problemer og vi skal løse de sammen. Det kan kanskje virke naivt men det er absolutt ikke det. Ikke sett fra mitt ståsted men mine forutsetninger og livserfaringer.

Ja det er en fin tanke at et par skal dele alt. Men da er det beste at BEGGE føler det på denne måten. Jeg er også tilbøyelig til å måtte "vite alt" - men det nytter jo ikke i et normalt forhold, og er kanskje heller ikke ønskelig når en ser stort på det.

Man bør kunne ha noe igjen å utforske, også om noen år, - ellers kan man jo bare velge å leve med seg selv, for det er det eneste mennesket man virkelig kan vite ALT om.

Folk vurderer forkjellig hva man synes er viktig at partneren må vite om. Jeg er den typen som forteller ALT, også ting som kanskje ikke er så viktig, - (eller interessant....som hvor mye man blør under mensen etc. *s*) men jeg kan altså ikke forlange det av kjæresten min.

Det jeg dog forlanger er at han er åpen om det som kan få konsekvenser for VÅRT samspill, -ikke hvilken salve han fikk av legen.

Om du er det på en annen måte, tror jeg rett og slett at du dekker over din sjalusi/eiertrang både for deg selv og henne - under dekke av at dere skal være åpne og ærlige med hverandre.

Tror nok mer at du må jobbe med deg, enn at hun må fortelle om seg.

Lykke til! :-)

[frosken]

Takk for beskyldningene om at jeg tror jeg er gud osv.. Det er virkelig det jeg trenger. At dere ikke vet alt om meg er greit nok men å føle at dere har noen rett til å beskylde meg for å tro at jeg er omnipotent eller gud uten å vite noe om meg og min livssituasjon er rett og slett blodig urettferdig.

Jeg skrev innlegget i håp om å få noe svar på hvordan jeg burde gå fram i en situasjon som gjør meg livredd. Grunnen til at jeg føler meg livredd skal jeg forklare nå:

Problemet mitt er at jeg nettopp har mistet jobben pga. nedbemanning, har 2 ødelagte utdanninger og 200.000 i studielån pga. kreftangst og pleie av moren min og føler meg ute av stand til å gjøre noe med situasjonen fordi alt har blitt for mye for meg.

Jeg mistet moren min i 98 etter å ha pleiet henne gjennom 8 år med strupekreft, medisinske akuttsituasjoner og alle de psykologiske effektene dette hadde.

Alt i alt så har jeg både hatt og har det ganske tøft og mitt behov for å vite alt om hu jeg føler er det eneste som gjør livet verdt å leve syns ihvertfall jeg er ganske naturlig. Jeg er så utrolig glad i henne og ser på henne som det som oppveier for alt dritet jeg har vært gjennom og som skjer her i verden og enhver tanke på at det er noe i veien med forholdet vårt får meg til å få panikkangst selv.

At dere ikke kunne vite det er en ting men dere trengte bare å svare hvordan jeg burde gå fram og hva som ville være den beste løsningen på problemet. Alt utover det var totalt unødvendig og utrolig sårende.

Du har vel egentlig fått ganske mange gode svar - selv om du ble såret over hvor direkte folk var. Hvis du i utgangspunktet hadde skrevet mer om hva du selv sliter med, så hadde vel svarene blitt litt anderledes. Det fremstår nemlig som ganske åpenbart at du beveger deg litt i feil retning når du vil "kontrollere" samboeren din.

Det du derimot kan forsøke, er å si til henne at du vil jobbe med å akseptere at du ikke har noe med hva slags behandling hun får av sin lege - men at det ville gjøre deg tryggere dersom hun var villig til å fortelle deg om hva slags behandling hun får. Du har ikke noe krav på å få vite det - men du kan jo spørre henne om hun allikevel vil dele dette med deg - under forutsetning av at du ikke blander deg inn i det opplegget som er blitt valgt.

Din mistanke om at hennes bruk av medisiner representerer et medikamentmisbruk, virker etter min oppfatning lite berettiget. Seroxat er uansett ikke vanedannende medikamenter, mens alopam er et B-preparat. Du må forsøke å stole på at hennes lege holder oversikt over at hun ikke får mer alopam enn hun trenger - og at hun er instruert i hvordan bruke medikamentet konstruktivt.

Prøv å slappe av rundt dette temaet. Du risikerer å ødelegge forholdet deres ved ditt behov for oversikt og kontroll over alt. Du etterlyser at hun skal ha større tillit til deg - men tillit må jo være gjensidig - så hvis du ikke klarer å gi henne frihet og stole på at hun vet hva som er best for henne - så vil det vel være vanskelig for henne å være åpen i forhold til deg.

[Gjest Anne]

Takk for beskyldningene om at jeg tror jeg er gud osv.. Det er virkelig det jeg trenger. At dere ikke vet alt om meg er greit nok men å føle at dere har noen rett til å beskylde meg for å tro at jeg er omnipotent eller gud uten å vite noe om meg og min livssituasjon er rett og slett blodig urettferdig.

Jeg skrev innlegget i håp om å få noe svar på hvordan jeg burde gå fram i en situasjon som gjør meg livredd. Grunnen til at jeg føler meg livredd skal jeg forklare nå:

Problemet mitt er at jeg nettopp har mistet jobben pga. nedbemanning, har 2 ødelagte utdanninger og 200.000 i studielån pga. kreftangst og pleie av moren min og føler meg ute av stand til å gjøre noe med situasjonen fordi alt har blitt for mye for meg.

Jeg mistet moren min i 98 etter å ha pleiet henne gjennom 8 år med strupekreft, medisinske akuttsituasjoner og alle de psykologiske effektene dette hadde.

Alt i alt så har jeg både hatt og har det ganske tøft og mitt behov for å vite alt om hu jeg føler er det eneste som gjør livet verdt å leve syns ihvertfall jeg er ganske naturlig. Jeg er så utrolig glad i henne og ser på henne som det som oppveier for alt dritet jeg har vært gjennom og som skjer her i verden og enhver tanke på at det er noe i veien med forholdet vårt får meg til å få panikkangst selv.

At dere ikke kunne vite det er en ting men dere trengte bare å svare hvordan jeg burde gå fram og hva som ville være den beste løsningen på problemet. Alt utover det var totalt unødvendig og utrolig sårende.

Det er ikke sikkert hun vet hvorfor hun trenger SSRI. Det finnes ikke noe å fortelle bare, da du presser henne blir hun bare sinna. Du må bare lytte til vad hun sier om stress på jobben. Det trenger ikke å være noe redselfullt som skjedd i barneåren eller ha noe med deg å gjøre. Mange kvinner får SSRI mot PMS visse dager i månaden og det er ikke noe man vil snakke med en mann om. Ikke andre kvinner heller, for det blir sedd på som en kvinnelig svakhet som man blir mobbet for. En del mennesker trenger medikamenter for å balansere kjemisk ubalanse i blodet på samme måte som en diabetiker trenger insulin. Du kan jo ikke si til en diabetiker å ikke ta insulin, å i stedet ringe til kjæresten var gang da han føler seg svimmel og faller i koma, så vil hennes kjærlighet hele ham!

Hvad er det du gjør? Tester henne før du gifter deg med henne om hun viser seg å være så "naturlig" og perfekt som du ønsker deg.

[Gjest Magna]

Om jeg føler at jeg ikke har 100% åpenhet så fyller mine tanker de manglende prosentene selv så får jeg også problemer med angst ol. (noe jeg allerede har).

Jeg klarer ikke å la det bli hennes valg om å involvere meg eller ikke. Vi skal dele resten av livet sammen og hennes problemer skal være mine problemer og vi skal løse de sammen. Det kan kanskje virke naivt men det er absolutt ikke det. Ikke sett fra mitt ståsted men mine forutsetninger og livserfaringer.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor nesten samtlige innlegg til Bekymret har en moraliserende forsvarstale i seg.

Han spør om hvordan han skal forholde seg, og forteller om sin opplevelse av sin forlovede og hvordan han har det selv ift. dette. Da har det lite for seg å svare han i sterke ordelag om hans manglende forståelse.

Alle mennesker har ikke den kunnskapen om psykiske lidelser som de som vanligvis svarer her på forum.......

[Gjest rota]

Jeg vil bare si at jeg forstår deg så godt. Jeg hadde ihvertfall ikke hatt god samvittighet om jeg skjulte så viktige ting med den jeg skal dele resten av livet med. Et forhold er for meg gjensidig åpenhet og tillitt. Den jeg skal dele livet med vil være en jeg kan snakke med om alt, dele mine problemer og sorger og gleder med.

Å beskylde deg for å tro at du er gud synes jeg er direkte respektløst. Men på seg selv kjenner man andre vet du. Når NHD skriver dette:

Gud sier i sitt første bud: "Du skal ikke ha andre guder enn meg". Vi stiller oss litt i samme klassen om vi sier: "Du trenger ikke annen hjelp enn den jeg kan gi deg".

Det er pårørende med en slik innstilling som ødelegger mye god behandling.

Ja da forteller han hvem som er gud.

Så vidt jeg skjønte på ditt innlegg så var det ikke du som foreslo at hun skulle bare ringe eller maile deg hvis det var noe, og jeg forsto også at du heller ikke mente at hun ikke skulle søke profesjonell hjelp. Du vil bare være delaktig i din livsledsagers problemer, noe som ikke jeg kan skjønne er så forferdelig som NHD vil ha det til.

Men vil hun ikke dele sine problemer med deg, så er det ikke noe du kan gjøre med det. Du får da dine ting, som kanskje du også må dele med noen andre enn henne. Snakk med dine venner om dine ting, så får hun snakke med sin terapeut om sine ting.

Hvis det er slik hun vil ha det.

Med vennlig hilsen